De tre bukkene Bruse som skulle gå til seters og gjøre seg fete

Det var engang tre bukker som skulle gå til seters og gjøre seg fete, og alle tre så hette de Bukken Bruse. På veien var det en bro over en foss, som de skulle over, og under den broen bodde et stort, fælt troll, med øyne som tinntallerkener, og nese så lang som et riveskaft.

Først så kom den yngste Bukken Bruse og skulle over broen.

Tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen.

"Hvem er det som tripper på mi bru?" skrek trollet.

"Å, det er den minste Bukken Bruse; jeg skal til seters og gjøre meg fet," sa bukken, den var så fin i målet.

"Nå kommer jeg og tar deg," sa trollet.

"Å nei, ta ikke meg, for jeg er så liten jeg; bi bare litt, så kommer den mellomste Bukken Bruse, han er mye større."

"Ja nok," sa trollet.

Om en liten stund så kom den mellomste Bukken Bruse og skulle over broen.

Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen.

"Hvem er det som tripper på mi bru?" skrek trollet.

"Å, det er den mellomste Bukken Bruse, som skal til seters og gjøre seg fet," sa bukken; den var ikke fin i målet, den.

"Nå kommer jeg og tar deg," sa trollet.

"Å nei, ta ikke meg, men bi litt, så kommer den store Bukken Bruse, han er mye, mye større."

"Ja nok da," sa trollet.

Rett som det var, så kom den store Bukken Bruse.

Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen; den var så tung at broen både knaket og braket under den!

"Hvem er det som tramper på mi bru?" skrek trollet.

"Det er den store Bukken Bruse," sa bukken, den var så grov i målet.

"Nå kommer jeg og tar deg," skrek trollet.

"Ja, kom du! Jeg har to spjut, med dem skal jeg stinge dine øyne ut! Jeg har to store kampestene, med dem skal jeg knuse både marg og bene!"

sa bukken. Og så røk den på trollet og stakk ut øynene på ham, slo sund både marg og ben, og stanget ham utfor fossen; og så gikk den til seters. Der ble bukkene så fete, så fete at de nesten ikke orket å gå hjem igjen, og er ikke fettet gått av dem, så er de det ennå.

Og snipp snapp snute, her er det eventyret ute.

Bamse Brakar

Det var en gang en bonde som reiste til fjells etter et løvlass til buskapen sin om vinteren. Da han kom til løvhesjene, rygget han sleden med hesten tett inntil, og gikk opp i hesja og tok til å velte løvkjerv ned på sleden. Men det var en bjørn i hesja, som hadde lagt seg i hi der, og da mannen la til å rive og rumstere, så våknet bjørnen og sprang ut, like ned på sleden. Da hesten fikk været av bamsen, ble han skremt og satte avsted nedover, som han hadde stjålet både bjørnen og sleden, og den gangen gjorde han ikke veien lang.

Bjørnen har ord for at han ikke er fælen; men han var ikke vel nøyd med skyssen denne gangen, der han satt, han holdt seg fast det beste han orket, og glante stygt til ymse kanter, om han skulle få høve til å kaste seg av; men han var nok ikke vant til å kjøre, og så så han seg ikke von til.

Da han hadde kjørt et langt stykke, møtte han en kremmer.

"Hvor i Guds navn skal futen hen i dag?" sa kremmeren; "han har visst knapp tid og lang vei, siden han kjører så fort?"

Men bjørnen svarte ikke et ord, han hadde nok med å holde seg fast.

Om en stund så møtte han en fattigkjerring. Hun hilste og nikket med hodet, og ba om en skilling i Guds navn. Bjørnen sa ingen ting, men holdt seg fast og kjørte utover det forteste han vant.

Da han kom et stykke lenger ned, møtte han Mikkel Rev.

"Hei, hei, er du ute og kjører?" skrek Mikkel; "bi litt, la meg få sitte bakpå og være skyssgutt!"

Bamsen sa ikke et ord, men holdt seg vel fast, og kjørte så fort som hesten ville renne.

"Ja, vil du ikke ta meg med, så skal jeg spå deg at kjører du i dag som finnmut-kar, henger du imorra med ryggen bar," skrek reven etter ham.

Bjørnen hørte ikke et ord av det som Mikkel sa; han kjørte like fort. Men da hesten kom på gården, satte han inn igjennom stalldøren i fullt firsprang så han kledde av seg både sele og slede, og bjørnen slo skallen i dørbjelken så han lå død på flekken.

Bonden, han lå i hesja og veltet løvkjerv, til han trodde han hadde fullt lass på sleden; men da han skulle til å gjure lasset, hadde han hverken hest eller slede. Så måtte han traske etter, for å finne igjen hesten sin.

Om en stund møtte han kremmeren.

"Har du møtt noen hest og slede?" sa han til kremmeren.

"Nei," sa kremmeren, "men jeg møtte futen nedpå her; han fór så fort, han skulle visst bort og flå noen."

Om en stund så møtte han fattigkjerringa.

"Har du møtt noen hest og slede?" sa han til kjerringa.

"Nei," sa kjerringa; "men jeg møtte presten nedpå her; han skulle visst i sognebud, for han fór så fort, og bondeskyss hadde 'n."

En stund etter møtte bonden reven.

"Har du møtt noen hest og slede?" sa bonden.

"Ja," svarte Mikkel; "men Bamse Brakar satt på, og kjørte som han hadde stjålet både hest og redskap."

"Fanden fare i 'n! Han kjører vel ihel hesten for meg," sa bonden.

"Så dra av 'n pelsen og steik 'n på gloa," sa Mikkel. "Men skulle du få igjen hesten din, så kunne du skysse meg over fjellet, for jeg kan fare lekkert," sa reven, "og jeg kunne òg ha hug til å prøve hvordan det er å ha fire bein føre seg."

"Hva gir du for skyssen?" sa bonden.

"Du kan få vått og tørt, hva du lyster," sa reven; "alltids får du likså mye av meg som av Bamse Brakar; for han bruker være grov til å ta seg betalt når han tar skyss og henger seg på hesteryggen."

"Ja, du skal få skyss over fjellet," sa bonden, "bare du vil møte meg her imorra ved dette leite." Han skjønte det at Mikkel gjorde narr av ham og var ute med revestrekene sine.

Så tok han med seg en ladd børse på sleden, og da Mikkel kom og tenkte han skulle få friskyss, fikk han en haglladning i skrotten, og så dro bonden belgen av ham, så hadde han både bjørnehud og revebelg.