En søndagskveld til seters 8 страница
Til sist ble de da forlikt om prisen, og Halvor la sekken sin på hesten, og så gikk han stykkomtil, og stykkomtil red han. Om kvelden kom han til en grønn voll, og der sto et stort tre, som han satte seg under. Der slapp han hesten, og han la seg ikke til å sove, men tok fram matsekken sin. Da det lyste av dag, dro han avsted igjen, for han syntes ikke han hadde noen ro på seg. Så gikk han og så red han hele dagen bortigjennom en stor skog, der det var mange grønne flekker, som lyste så vakkert bortimellom trærne. Ikke visste han hvor han var henne, og ikke visste han hvor det bar hen, men han ga seg ikke mer tid til å hvile enn hver gang hesten fikk litt i seg, og han selv fikk opp skreppen sin, når han kom til en av de grønne flekkene. Han gikk og han red, og aldri syntes han det ble noen ende på skogen.
Men i mørkningen andre dagen så han det lyste mellom trærne. "Gi det nå var folk oppe, så jeg kunne få varmet meg og få litt å leve av!" tenkte Halvor.
Da han kom dit, så var det en liten ussel stue, og gjennom ruten så han et par gamle folk der inne; de var så gamle og grå i hodet som en due, og kjerringa hadde en nese så lang at hun satt ved peisen og brukte den til glo-rake.
"God kveld!" sa Halvor.
"God kveld!" sa kjerringa. "Men hva ærend har du da, som kommer hit?" sa hun; "her har ikke vært kristne folk på over hundre år."
Ja, Halvor fortalte da at han skulle til Soria Moria slott, og spurte om hun kjente veien dit.
"Nei," sa kjerringa, "men rettnå kommer månen, så skal jeg spørre ham, og han vet det nok, han må vel se det, for han skinner på allting."
Da så månen sto lys og blank over tretoppene, gikk kjerringa ut. "Du måne! du måne!" skrek hun, "kan du vise meg veien til Soria Moria slott?"
"Nei," sa månen, "det kan jeg ikke, for den gangen jeg skinte der, sto det en sky for meg."
"Vent litt ennå," sa kjerringa til Halvor, "rettnå kommer vestenvinden; han vet det visst, for han guster og blåser i hver krok."
"Nei! nei! har du hest også du?" sa kjerringa, da hun kom inn igjen; "å slipp det stakkars krøtteret ut i havnehagen, og la det ikke stå her ved døra og sulte! Men vil du ikke bytte bort den til meg?" sa hun; "vi har et par gamle støvler her, som du kan ta femten fjerdinger i hvert steg med, dem skal du få for hesten, så komme du før til Soria Moria slott."
Det var Halvor straks villig til, og kjerringa var så glad i hesten at hun var ferdig til å danse, "for nå kan jeg komme til å ri til kirken, jeg også," sa hun.
Halvor hadde ingen ro på seg og ville straks avsted, men kjerringa sa det hadde ingen hast. "Legg deg på krakken du, og sov litt, for noen seng har vi ikke til deg," sa kjerringa; "jeg skal nok passe på når vestenvinden kommer."
Rett som det var, så kom vestenvinden durende så det pep og knaket i veggen. Kjerringa ut.
"Du vestenvind! du vestenvind! kan du si meg veien til Soria Moria slott? Her er én som skal dit."
"Ja, den vet jeg vel," sa vestenvinden, "nå skal jeg nettopp dit og tørke klær til bryllupet som skal stå; er han rask til bens, kan han være med meg."
Halvor ut.
"Du får skynde deg, vil du ha følge," sa vestenvinden, og avsted bar det langt bort over heier og åser og fjell og fjære, og Halvor hadde nok med åfølge.
"Ja, nå har jeg ikke tid til å være med deg lenger," sa vestenvinden, "for jeg skal bort og rive ned et røfte med granskog først, før jeg kommer til blekvollen og tørker klærne. Men når du går langs med åskanten, så kommer du til noen jenter som står og vasker klær, og da har du ikke langt igjen til Soria Moria slott."
En stund etter kom Halvor til jentene som sto og vasket, og de spurte om han ikke hadde sett noe til vestenvinden; han skulle komme dit og tørke klær til bryllupet. "Jo," sa Halvor, "han er bare borte og bryter ned et røfte med granskog, det varer ikke lenge før han er her," og så spurte han dem om veien til Soria Moria slott. De satte ham da på veien, og da han kom fram mot slottet, var det så fullt av hester og folk at det yrte. Men Halvor var så fillete og sundreven av det han hadde fulgt vestenvinden både gjennom busker og kjerr, at han holdt seg avsides og ikke ville gå fram før siste dagen, da de skulle ete middag.
Da de nå, som skikk og bruk var, skulle drikke bruden av jentelaget, og skjenkeren skulle drikke dem til alle sammen, både brud og brudgom og riddere og svenner, så kom han da langt om lenge til Halvor også. Han drakk skålen, slapp ringen som prinsessen hadde satt på fingeren hans da han lå ved vannet, oppi glasset, og ba skjenkeren skulle hilse bruden og bære den fram til henne. Da sto prinsessen opp fra bordet med én gang. "Hvem har vel best fortjent å få en av oss," sa hun, "enten den som har frelst oss, eller den som sitter brudgom?"
Det kunne det ikke være mer enn én mening om, mente alle, og da Halvor hørte det, var han ikke lenge om å få fantefillene av seg og pynte seg til brudgom.
"Ja, der er den rette!" ropte den yngste prinsessen da hun fikk se ham, og så skjøt hun den andre for glugg og holdt bryllup med Halvor.
Bonde Værskjegg
Det var engang en mann og en kone som hadde en eneste sønn, og han hette Hans. Kjerringa syntes han burde ut og tjene, og sa til mannen at han skulle reise med ham. "Du skal skaffe meg ham så god at han blir mester over alle mestere," sa hun, og så la hun mat og en tobakksrull i en sekk til dem.
Ja, de var hos mange mestere, men alle sa de kunne gjøre gutten så god som de var selv, men bedre kunne de ikke gjøre ham.
Da mannen kom hjem til kjerringa med det svaret, sa hun: "Ja, jeg er like gla hva du gjør av ham, men det sier jeg, at du skal skaffe meg ham til mester over alle mestere."
Så la hun mat og en tobakksrull i sekken igjen, og mannen og sønnen, de måtte av gårde.
Da de hadde gått et stykke, kom de på en is; der møtte de en som kom kjørende med en svart hest.
"Hvor skal dere hen?" sa han.
"Jeg skulle nok ut og ha sønn min i lære til én som var god til å lære ham opp; for kjerringa mi er kommet av så godt folk at hun vil ha ham opplært til mester over alle mestere," sa mannen.
"Det treffer ikke ille," sa han som kjørte; "for det er jeg kar for, og slik en læregutt reiser jeg etter. Stå bakpå du," sa han til gutten.
Så bar det avsted opp igjennom luften med dem.
"Nei, nei, bi litt!" skrek far til gutten; "jeg skulle ha visst hva du heter og hvor du bor?" sa han.
"Å, jeg er hjemme både nord og syd og øst og vest, og Bonde Værskjegg heter jeg," sa mesteren. "Om et år kan du komme igjen, så skal jeg si deg om han er blitt så god," sa han. Så bar det avsted med dem, og borte var de.
Da året var ute, kom mannen og skulle høre til sønnen. "Det er ikke gjort på ett år å bli utlært," sa mesteren; "nå har han lært å gå langs etter krakkene." Ja, så ble de forlikt om at Bonde Værskjegg skulle ha ham ett år til og lære ham opp helt, så skulle mannen komme igjen.
Da året var omme, møttes de på samme stedet igjen.
"Har han stått ut læren nå?" spurte faren.
"Nå er han min mester, og nå ser du ham aldri igjen," sa Bonde Værskjegg, og før mannen riktig sanste hvor det ble av dem, var de borte, både han og gutten.
Da mannen kom hjem, spurte kjerringa om sønnen ikke kom, eller hvor det ble av ham.
"Å, Gud vet hvor det ble av ham," sa mannen, "det bar til værs," og så fortalte han hvordan det hadde gått til.
Men da konen hørte det, at mannen ikke hadde greie på hvor gutten var henne, så sendte hun ham i veien igjen. "Du skal hente gutten, om du så skal ta ham hos Gamle-Erik sjøl!" sa hun, og ga ham med en matsekk og en tobakksrull.
Da han hadde gått et stykke, kom han til en stor skog, og den rakk hele dagen, så langt han gikk, og da det ble mørkt, fikk han se en stor lysning; så gikk han etter den. Langt om lenge kom han til en liten stue under et berg, og utenfor den sto en kjerring og vandt opp vann av brønnen med nesen sin, så lang var den.
"God kveld, mor," sa mannen.
"God kveld igjen," sa kjerringa. "Det har ingen kalt meg mor på hundre år," sa hun.
"Kan jeg få lånt hus her i natt?" sa mannen.
"Nei," sa kjerringa.
Men så tok mannen opp tobakksrullen, brente litt, og ga kjerringa snus. Så ble hun så glad at hun tok til å danse, og så skulle mannen få bli der natten over. Rett som det var, spurte han etter Bonde Værskjegg. Hun visste ikke noe om ham, sa hun; men hun rådet over alle firføttede dyr, kanskje noen av dem kunne vite om ham. Så blåste hun dem sammen med en pipe hun hadde, og overhørte dem; men det var ingen som visste noe om Bonde Værskjegg. "Ja, vi er tre søstre," sa kjerringa, "kanskje en av de andre to vet hvor han holder til. Du skal få lånt skyss av meg, så kommer du dit til kvelds; men tre hundre mil er det til den nærmeste."
Mannen reiste, og han rakk fram til kvelds. Da han kom fram, sto den kjerringa også og vandt opp vann av brønnen med nesen sin.
"God kveld, mor," sa mannen.
"God kveld igjen," sa kjerringa. "Nå har ingen kalt meg mor på hundre år," sa hun.
"Kan jeg få lånt hus her i natt?" sa mannen.
"Nei," sa kjerringa.
Men så tok mannen opp tobakksrullen, brente litt, og ga kjerringa snus på håndbaken. Så ble hun så glad at hun tok til å danse, og så skulle mannen få lov til å bli der natten over. Men rett som det var, spurte han etter Bonde Værskjegg. Nei, hun visste ikke noe om ham, men hun rådet over alle fiskene, sa hun og kanskje noen av dem kunne vite greie på ham. Så blåste hun dem sammen med en pipe hun hadde, og overhørte dem; men det var ingen som visste noe om Bonde Værskjegg. "Ja, jeg har en søster til," sa kjerringa, "kanskje hun kan vite noe om ham. Hun bor seks hundre mil herifra, men du skal få skyss av meg, så kommer du dit til kvelds."
Mannen reiste, og han kom fram til kvelds, da kjerringa sto og karet varmen, og det gjorde hun med nesen sin, så lang var den.
"God kveld, mor," sa mannen.
"God kveld igjen," sa kjerringa; "nå har ingen kalt meg mor på hundre år," sa hun.
"Kan jeg få lånt hus her i natt," sa mannen.
"Nei," sa kjerringa.
Men så tok mannen fram tobakksrullen igjen og til å brenne, og ga kjerringa hele håndbaken full av snus. Da ble hun så glad at hun tok til ådanse, og så skulle mannen få lånt hus. Rett som det var, spurte han etter Bonde Værskjegg. Hun visste ikke noe om ham, sa hun, men hun rådet over alle fuglene, og dem blåste hun sammen med pipen sin. Da hun hadde overhørt dem alle i hop, saknet hun ørnen; men litt etter kom den, og da hun spurte den, så sa den at den kom like fra Bonde Værskjegg. Så sa kjerringa at den skulle følge mannen dit. Men ørnen ville ha noe å ete først, og så ville den hvile ut til andre dagen, for den var så trett etter den lange veien at den mest ikke kunne lette seg fra bakken.
Da den vel var mett og uthvilt, rysket kjerringa en fjær ut av stjerten på den og satte mannen isteden, og så fløy den avsted med ham; men de kom ikke fram til Bonde Værskjegg før ved midnattstider. Da de var fremme, så sa ørnen: "Det ligger råk og åtsler utenfor døren, men det skal du ikke ense. De som er innenfor, sover så hardt alle sammen at de ikke er god for å våkne; men du skal gå like bort i bordskuffen og ta tre brødstykker, og hører du en snorker, skal du nappe tre fjærer av hodet på ham, han våkner ikke for det."
Mannen gjorde så; da han hadde fått brødstykkene, nappet han først én fjær. "Uff!" skrek Bonde Værskjegg. Så nappet han én til, da skrek han "uff!" igjen; men da han nappet den tredje, skrek Bonde Værskjegg så mannen trodde det skulle revne både murer og vegger, men han sov like godt.
Så sa ørnen hvordan han skulle bære seg at siden, og det gjorde han. Han gikk til fjøsdøren, og der støtte han seg mot en kampestein; den tok han opp; under den lå tre skårefliser, dem tok han også opp; så banket han på fjøsdøren, og den gikk opp med en gang; han slapp ned de tre brødsmulene; så kom det fram en hare og åt dem; den tok han. Ørnen ba ham rykke tre fjærer ut av stjerten på den, og sette haren, steinen og skåreflisene og seg selv isteden, så skulle den frakte dem hjem.
Da ørnen hadde fløyet et langt stykke, satte den seg ned på en stein. "Ser du noe?" spurte den.
"Ja, jeg ser en kråkeflokk komme flyvende etter oss," sa mannen.
"Vi får vel reise et stykke til, vi da," sa ørnen, og satte avsted.
Om en stund spurte den: "Ser du noe nå?"
"Ja, nå er kråkene tett innpå oss," sa mannen.
"Slipp nå ned de tre fjærene du nappet av hodet på ham," sa ørnen.
Ja, mannen gjorde så, og med det samme han slapp dem, ble fjærene til en korpeflokk, som jaget kråkene hjem igjen.
Så fløy ørnen langt bort med mannen; til sist satte den seg på en stein for å hvile. "Ser du noe?" sa den.
"Viss på det er jeg ikke," sa mannen, "men jeg synes jeg ser noe kommer langt borte."
"Vi får vel reise et stykke til da," sa ørnen.
"Ser du noe nå?" sa den om en stund.
"Ja, nå er han like innpå oss," sa mannen.
"Du får slippe ned skåreflisene som du tok under gråsteinen ved fjøsdøra," sa ørnen.
Ja, mannen gjorde så, og med det samme han hadde sloppet dem, vokste de opp til en stor, tett skog, så Bonde Værskjegg måtte reise hjem etter økser for å hugge seg igjennom.
Så fløy ørnen langt bort igjen; men så ble den trett og satte seg i en furu. "Ser du noe?" sa den.
"Ja, viss på det er jeg ikke," sa mannen, "men jeg synes jeg skimter noe langt borte."
"Vi får vel reise et stykke til da," sa ørnen, og så satte den avsted.
"Ser du noe nå?" sa den om en stund.
"Ja, nå er han tett etter oss," sa mannen.
"Du får slippe ned kampesteinen du tok ved fjøsdøra," sa ørnen.
Mannen gjorde så, og den ble til et stort, høyt steinberg, som Bonde Værskjegg måtte bryte seg igjennom først. Men da han var kommet midt i berget, brøt han av det ene beinet sitt, og så måtte han hjem og ferde på det.
Men mens det sto på, fløy ørnen hjem til mannen både med ham selv og haren, og da de var kommet hjem, gikk mannen på kirkegården og hadde kristenjord på den, så ble den til Hans, sønnen hans, igjen.
Da det led til marken, skapte gutten seg om til en blakk hest, og ba faren reise på marken med ham. "Når det kommer en som vil kjøpe meg, skal du si du vil ha hundre daler for meg; men du må ikke glemme å ta av meg grima, ellers slipper jeg aldri fra Bonde Værskjegg, for det er han som kommer og vil handle," sa han.
Slik gikk det også; det kom en merrabytter som hadde stor hug til åhandle av ham hesten, og mannen fikk hundre daler for den, men da handelen var gjort, og far til Hans hadde fått pengene, ville merrabytteren ha grima. "Nei, det står nok ikke i akkorten det," sa mannen, "og grima får du ikke, for jeg har flere hester jeg skal ha til byen." Så gikk de hver sin vei. Men de var ikke langt kommet, før Hans skapte seg om til seg selv, og da mannen kom hjem, satt han på ovnsbenken.
Andre dagen gjorde han seg til en brun hest, og sa til faren at han skulle reise på marken med ham. "Når det kommer en som vil kjøpe meg, skal du si du vil ha to hundre daler, for det gir han, og han skjenker deg attpå; men hva du drikker og hva du gjør, så glem ikke å ta av meg grima, ellers ser du meg aldri igjen," sa Hans. Ja, slik gikk det, han fikk to hundre daler for hesten og skjenk attpå, og da de skiltes fra hverandre, var det ikke mer enn nettopp så han kom i hug å ta av grimen. Men de var ikke kommet langt på veien, før gutten skapte seg om, og da mannen kom hjem, satt alt Hans på ovnsbenken.
Tredje dagen gikk det like ens. Gutten skapte seg til en stor svart hest, og sa til faren at det kom en som bød tre hundre daler og skjenkte ham god og full attpå, men hva han gjorde eller hvor mye han drakk, så måtte han ikke glemme å ta av grima, for ellers kom han ikke fra Bonde Værskjegg i dette liv. Nei, det skulle han nok ikke glemme, sa mannen. Da han kom på marken, fikk han de tre hundre dalerne; men Bonde Værskjegg skjenkte ham så full at han glemte å ta av grimen, og så reiste Bonde Værskjegg avsted med hesten. Da han hadde kommet et stykke på veien, skulle han inn og ha mere brennevin, så satte han en gloende spikertønne under nesen og et havretrau under halen på hesten sin, hengte grimeskaftet inn på et handrev, og gikk inn til gjestgiveren. Hesten sto der og stampet og sparket og frøste og været. Så kom det en jente som syntes synd på den. "Å, stakkars deg, hva er det for en husbond du har, som farer slik med deg?" sa hun, og skjøv grimeskaftet av handrevet, så hesten kunne få snudd seg og smakt på havren.
"Det er meg det!" skrek Bonde Værskjegg og kom farende ut gjennom døren.
Men hesten hadde alt ristet av seg grimen, og kastet seg ut i gåsedammen og gjorde seg om til en liten fisk i det samme. Bonde Værskjegg etter og gjorde seg til en stor gjedde. Så gjorde Hans seg til en due, og Bonde Værskjegg gjorde seg til en stor hauk, og fløy etter duen.
Men så sto det en prinsesse i et vindu i kongsgården og så på dette nappetaket. "Visste du så mye som jeg vet, så kom du inn gjennom vinduet til meg du," sa kongsdatteren til duen. Duen kom farende inn gjennom vinduet, skapte seg om til Hans igjen, og sa hvordan det var.
"Gjør deg til en gullring og sett deg på fingeren min," sa kongsdatteren.
"Nei, det nytter ikke," sa Hans; "for så gjør Bonde Værskjegg kongen syk, og så er det ingen som kan gjøre ham god igjen før Bonde Værskjegg kommer og leger ham, og for det krever han gullringen."
"Jeg skal si den er etter min mor, og at jeg slett ikke vil miste den," sa kongsdatteren.
Ja, så gjorde Hans seg til en gullring og satte seg på fingeren til kongsdatteren, og der kunne ikke Bonde Værskjegg få fatt på ham. Men så gikk det som gutten hadde sagt: kongen ble syk, og det var ingen doktor som kunne lege ham, før Bonde Værskjegg kom, og han ville ha ringen til kongsdatteren for det. Så sendte kongen bud til datteren etter ringen. Men hun ville ikke miste den, sa hun, for hun hadde den etter sin mor. Da kongen hørte det, ble han vond, og sa at han ville ha ringen, hvem hun så hadde den etter.
"Ja, det hjelper nok ikke at du blir vond," sa kongsdatteren; "jeg får den ikke av meg; vil du ha ringen, får du ta fingeren også."
"Jeg skal hjelpe, så skal nok ringen av," sa Bonde Værskjegg.
"Nei, ellers takk, jeg skal prøve selv," sa kongsdatteren, og gikk bort til peishella og hadde aske på.
Så gikk ringen av og ble borte i asken. Bonde Værskjegg gjorde seg til en toppe, som spente og sparket etter ringen i skorsteinen, så asken føk om ørene på dem. Men Hans gjorde seg til en rev og bet hodet av toppen, - og satte den slemme i Bonde Værskjegg, så var det nå ute med ham.