Ikke kjørende og ikke ridende
Det var en gang en kongssønn som hadde fridd til en jente. Men da de var blitt gode venner og vel forlikt, syntes han det kunne være det samme; da ville han ikke ha henne, for hun var ikke fin nok til ham. Og så tenkte han han skulle friste å bli kvitt henne, og så sa han han skulle ta henne likevel, om hun kunne komme til ham
ikke kjørende
og ikke ridende
ikke gående
og ikke akende
ikke sulten
og ikke mett
ikke naken
og ikke kledt,
ikke dag
og ikke natt.
For det trodde han hun ikke kunne greie.
Hun tok tre byggkorn og bet over, så var hun ikke mett, men hun var ikke fastende heller; og så kastet hun et ull-nett over seg, så var hun
ikke naken
og ikke kledt.
Tok så en saubukk og satte seg på, så benene slepte nedpå jorden; så subbet hun fram, og så var hun
ikke kjørende
og ikke ridende
ikke gående
og ikke akende.
Og det var i skjellet mellom natt og dag.
Da hun kom fram til vaktene, ba hun at hun måtte få tale med prinsen; de ville ikke lukke henne inn, for hun så ut som et spetakkel. Men av denne styren våknet prinsen og kom til vinduet. Så subbet hun dit bort og vred det ene hornet av på bukken. Det tok hun, sto på ryggen av den og banket på vinduet med. Så måtte de lukke opp og gjøre henne til prinsesse.
Sju år gammal graut
Det var også en gutt en gang som skulle ut og fri. Mor hans ville støtt ha det så rent at "det skulle være som det var blåst", sa hun.
Det ville gutten også, og derfor ville han ha en kjerring som var likså renferdig som mor hans. Men hvordan han skulle komme etter om de var renferdige eller lortvelte, det gikk han lenge og grundet på. Jo, til sist fant han på det. Han ballet den ene hånden sin inn i duker og plagg, som om han hadde en stor verk i den, og så dro han i veien. Der han kom, tok de imot ham som de er skikk å ta mot en frier til gårds, både med øl og med drikk, både med mat og med prat, og noe av det første de tok til å prate om, det var hånden hans, hva som feilte den.
Å, han hadde en finger som det hadde kommet troll i, vasstroll kalte de det, sa han; han hadde søkt både doktor og kloke koner; men det var ingen råd.
Det var da ingen ting som det ikke var råd for, uten døden, mente gårdsfolket.
"Ja, en råd sier de det er," sa gutten.
Hva det var?
Det var sju år gammal graut; men det var vel ingensteds å få, sa han.
"Pøh, ikke annet?" sa de; "det skal det visst bli råd til; for i grytene våre og i de gamle grauttrauene er det skóver som visst er både sju og fjorten år gamle," sa de.
Jo, det var renferdige folk!
Skipperen og Gamle-Erik
Det var en gang en skipper som var så ubegripelig heldig med alt det han tok seg til. Det var ingen som fikk slike frakter, og ingen som tjente slike penger, for de veltet liksom inn på ham; og slett ikke var det noen som var god for å gjøre slike reiser som han; for hvor han fór hen, var vinden med ham, ja de sa at bare han snudde hatten sin, så vendte han vinden dit han ville ha den også.
Slik fór han i mange år både i trelastfart og på China-reiser, og penger tjente han som gress. Men så var det en gang igjen han fór avsted hjem over Nordsjøen for fulle seil, som han skulle ha stjålet både last og skute. Men den som ville ha tak i ham, han fór enda fortere. Det var Gamle-Erik det; for ham hadde han gjort kontrakt med, som en kan vite, og den dagen var tiden ute; han kunne vente hvert øyeblikk at han kom og ville hente ham.
Ja, skipperen kom opp på dekket fra kahytten og så til værs; så praide han på tømmermannen, og et par av folkene til, og sa de skulle gå ned i rommet og hugge to huller i bunnen på skuta, og når de hadde gjort det, skulle de lette opp pumpene av pumpesota og drive dem tett inn i hullene, så sjøen sto langt opp i pumpestokken.
Folkene undret seg på dette og syntes det var et snodig arbeid; men de gjorde som skipperen hadde sagt; de hugg to huller i bunnen, og drev inn pumpene så tett at det ikke kunne komme en vanndråpe inn i lasten; men opp i pumpene sto Nordsjøen syv fot høy.
Det var knapt de hadde fått flisa over bord etter arbeidet, så kom Gamle-Erik i et vindkast og fakket skipperen i kragen. "Stopp, far, det har ikke slik bråhast," sa skipperen, og med det samme ga han seg til å verge for seg og løse ut klørne som han hadde slått i ham, med en merlespiker. "Har du ikke gjort kontrakt om at du støtt skulle holde skuta tørr og tett?" sa skipperen. "Jo du er gild gutt. Mål i pumpene! Vannet står sju fot opp i røret. Pump, dævel, og pump skuta lens, så kan du ta meg og ha meg så mye du vil!" sa han.
Gamle-Erik var ikke klokere enn at han lot seg narre. Han strevde og svettet, og svetten den fosset som bekker nedover ham, så de gjerne kunne drevet en kvernkall nederst i rygg-skåra; men han pumpet opp av Nordsjøen og ut i Nordsjøen. Det arbeidet ble han trett av til sist, og da han ikke orket mer, fór han hjem i fullt sinne til oldemor si og ville hvile seg. Skipperen lot han være skipper så lenge han ville, og er han ikke død, så farer han vel ennå og seiler dit han vil, og dreier vinden etter som han snur hatten sin.