Gutten som ville bli handelskar
Det var en gang en enke som hadde en sønn, og han hadde ikke lyst til annet enn å bli handelskar. Men de var så fattige at de ikke hadde noe som han kunne ta på å handle med. Det eneste moren eide, det var en purke, og den ba og tagg han om så lenge og så vel at til sist måtte hun la ham få den. Da han hadde fått den, skulle han avsted og selge den, så han kunne få noe å begynne å handle med. Han bød den fram både til likt og ulikt, men det var ingen som ville kjøpe purke den tiden. Til slutt kom han til en rik kakse; men mye vil ha mer, og denne her var av det slaget som aldri kunne få nok.
"Skal du kjøpe purke i dag?" sa gutten; "både stor purke, god purke, og riktig feit purke og," sa han. Hva skulle han ha for den? sa kaksen. Han var minst verd en halv snes daler, om det var mellom brødre, sa gutten; men det var slike knappe tider og så vondt for penger, så fikk han selge henne for fire daler; det var så godt som givendes. Nei, det ville kaksen ikke; han ville ikke gi én daler engang; han hadde flere purker enn han brydde seg om å ha, det var ikke vondt for det slaget; men siden han var så nødig om å selge, kunne han nok tjene ham i å kjøpe; men det meste han ville gi for hele purka, var fire skilling; ville han ha det, kunne han sette henne inn i grisehuset til de andre, sa han.
Gutten syntes det var harmelig at han ikke skulle få mere for purka; men han tykte at noe var bedre enn ingenting, og så tok han de fire skillingene og satte inn purka, så hadde han da penger mellom hendene. Men da han kom på veien igjen, dro det etter med ham at han var snytt på purka, og at han ikke kom langt med fire skilling; dess lenger han gikk og grundet på dette, dess harmere ble han, og så tenkte han ved seg selv: "Kunne jeg gjøre ham et dyktig spikk igjen, fikk det være det samme både med purka og med skillingene."
Så gikk han bort og fikk seg et par sterke tommer og en tjorpeis, og tok på seg en stor kjole og satte på seg et bukkeskjegg, og gikk så tilbake til gauven og sa han kom fra utlandene; der hadde han lært å være tømmermester; - han visste det at mannen skulle bygge, måvite.
Ja, han ville gjerne ta ham til mester for byggingen sin, sa han, for der i bygda hadde de ikke annet enn simple, hjemmelærte tømmermenn. Da de var borte og så på tømmeret, var det den gjeveste malmfuru noen kunne ønske seg i en husvegg, og gutten sa også det var gildt tømmer, det kunne ingen si annet; men utenlands hadde de nå fått en ny skikk, som var mye bedre enn den gamle; de hugg ikke langtømmerstokker og la inn i veggen, men de skar dem opp i småstubber, og dem solbakte de og festet sammen igjen, og det ble både sterkere og vakrere enn en gammeldags laftebygning. "Det er nå bruk på alle steder i utlandet," sa gutten.
"Det fikk så være da," mente gauven, og så fikk han i hop alle de tømmermenn og tømmerhuggere som i bygda fans, til å hugge opp tømmeret i småstubber.
"Men så må det til noen store trær, riktig av de største mastefuruene, til svillstokker; kanskje det ikke fins så store trær i skogen din," sa gutten.
"Ja fins de ikke i min skog, er det vel vondt om slike trær," sa mannen, og så strøk de til skogs begge to.
Litt opp i marka kom de til et stort tre. "Skal tro det er stort nok?" sa mannen.
"Nei, det er ikke stort nok; har du ikke større trær, kommer vi ingen vei med bygginga, etter den nye måten da," sa gutten.
"Ja, jeg har dem nok større skal du se," sa mannen; "men så må vi lenger bort." Så gikk de langt innover åsen, og så kom de til et digert tre, et av de største mastetrærne i skogen.
"Mener du denne er stor nok?" sa mannen.
"Jeg tror det mest," sa gutten; "vi skal favne den, så får vi se. Gå du på den andre siden av furua, så står jeg her; er vi da ikke god for å nå sammen med hendene, så er den stor nok; men tøy deg vel, sier jeg," sa gutten og fikk fram tommen sin. Mannen gjorde som gutten sa.
"Ja vi rekker nok sammen," sa gutten; "bi litt, skal jeg tøye deg bedre," sa han, og satte rennesnare om håndleddene på ham og dro til og bandt ham vel fast til furuleggen med tjorpeisen og til å denge mannen så lenge han orket. "Her er gutten du kjøpte purka av, å her er gutten du kjøpte purka av!" skrek han, og holdt ikke opp før han syntes han hadde nok, og han selv hadde fått rett for purka; så løste han ham og lot ham ligge.
Da gauven ikke kom hjem, gjorde de manngard etter ham fra bygda, og lette all marka over, og endelig så fant de ham under mastefurua, men da var han mere død enn levende. Da de hadde fått ham vel til gårds, kom gutten og hadde kledd seg ut som doktor, og sa han kom fra utlandene, og han visste råd for all slags uråd. Da mannen hørte det, ville han ha ham til å doktere seg, og gutten mente det skulle ikke stå lenge på, men han måtte ha ham ut i en stue for seg selv, og der måtte han være alene med ham. "Hører De han skriker," sa gutten, "så skal De ikke ense det; for dess mer han skriker, dess før blir han god att."
"Først skal jeg årelate deg," sa han; og så la han mannen gruve på langbenken og bandt ham vel fast med tommen; så kom tjorpeisen fram, og til å denge ham igjen, alt han orket. Mannen hoiet og skrek, for ryggen var sår, og det sved i bare kjøttet, og gutten dengte så det ikke var noen måte på det. "Her er gutten du kjøpte purka av, å her er gutten du kjøpte purka av!" sa han. Mannen bar seg som det satt en kniv i ham; men det var ingen som brydde seg om det, for dess mer han skrek, dess før ble han god igjen, mente de. Da gutten hadde gjort fra seg doktereringen, reiste han av gårde det forteste han kunne. Men de reiste etter og fikk fatt på ham igjen og satte ham fast, og så ble han dømt til å henges.
Og gauven var så harm at han ville ikke han skulle henges før han ble så god at han kunne gjøre det selv.
Mens gutten satt der og ventet på at han skulle bli hengt, var en av husmennene til mannen ute en natt og stjal fra ham, og det så gutten. Du er en god tjuvradd, tenkte han, og det skulle vel være artig, om jeg skulle få gjort et spikk med deg før de henger meg, sa han ved seg selv.
Da det led fram, så mannen var så god han trodde han kunne orke å henge ham, lot han dem sette opp en galge nede ved kvernveien, så han kunne få se kroppen henge over der hver gang han gikk til kverna.
Da de var kommet et stykke på veien, så sa gutten:
"Du nekter meg vel ikke å tale i enerom med husmannen din som er på kverna og maler? Jeg har en gang gjort ham en fantestrek, og den vil jeg skrifte og be ham tilgi meg, før jeg dør."
Ja, det skulle han få lov til.
"Gud bære deg," sa han til husmannen, "nå kommer husbonden og vil henge deg opp, for det du stjal i kålhagen hans."
Da husmannen hørte det, ble han så ille ved at han ikke visste råd til åberge seg, og spurte gutten hva han skulle gjøre. "Kom og bytt klær med meg og gjøm deg bak døra, så vet han ikke annet enn det er meg," sa gutten, "og tar han noen da, så blir det ikke deg, men meg," sa han.
Det tok tid før de fikk byttet og tatt på seg igjen, så mannen tok til åbli redd for at gutten kanskje kunne ha rømt. Han satte avsted til kvernhusdøren.
"Hvor er han?" sa han til gutten som sto der så hvit som en møller.
"Han var her rettnå, jeg synes han gjemte seg bak døra," sa gutten.
"Ja jeg skal lære deg å gjemme deg bort, din skjelm," sa han, og tok husmannen i fullt sinne og strøk avsted til galgen med ham og hengte ham opp med det samme, og han visste ikke annet enn det var gutten han hengte.
Da det vel var gjort, ville han inn i kvernhuset og tale med husmannen sin, som var der med maling.
Gutten hadde lettet opp overkverna og holdt på å trevle under med hendene.
"Kom hit, skal du kjenne så underlig denne kvernsteinen er," sa gutten.
Mannen gikk borttil og kjente etter med den ene hånden.
"Nei, du kjenner det ikke uten du tar under og trevler med begge hendene," sa gutten.
Ja, han gjorde så, men med det samme nappet gutten vågen unna og slapp overkverna på ham, så han satt fastklemt mellom steinene; og så fram med tjorpeisen og til å denge ham det meste han orket igjen.
"Å her er gutten du kjøpte purka av!" skrek han.
Da han hadde dengt ham så mye han ville og kunne, reiste han hjem til mor si, og da det led om en stund, så han kunne tenkte mannen hadde kommet seg igjen, så sa han til henne:
"Ja, nå kommer han vel snart, denne mannen jeg solgte purka til. Nå vet jeg ingen råd til å berge meg for 'n lenger; jeg får grave opp et hull sør i jordet, og der får jeg ligge om dagen, og så får du si til ham som jeg sier føre deg," sa gutten, og talte om hva hun skulle si og gjøre.
Han grov opp et hull da, som han hadde sagt, og tok med seg en stor lang slakterkniv og la seg nedi, og mor hans la over ham bar og kvist og mose, så var han vel gjemt. Der lå han om dagen. Om en stund kom mannen reisende og spurte etter gutten.
"Ja, det ble mye til kar av ham, enda han ikke fikk mer enn ei purke av meg," sa kjerringa; "han ble både doktor og tømmermester, og så ble han hengt og oppsto igjen fra de døde, og enda får jeg aldri høre annet enn ulikt om 'n. Her om dagen kom han heimflygende, og da gjorde han meg den største glede jeg har hatt av 'n, han la seg til å dø," sa kjerringa. "Jeg brydde meg ikke så mye om 'n at jeg ville koste prest og kristen jord på 'n; men jeg grov 'n ner her sør i jordet og rakte over 'n noe kvist og bar," sa hun.
"Ser du om han ikke snøt meg og slapp likevel!" sa mannen. "Men siden jeg ikke fikk hevnet meg på 'n i levende live, så skal jeg gjøre ham en vanære på hans grav."
Han strøk sør i jordet og ville sette seg; men i det samme stakk gutten kniven i ham like til skaftet og skrek:
"Her er gutten du kjøpte purka av! Å her er gutten du kjøpte purka av!"
Mannen avsted med kniven i kroppen, og ble så redd og forskremt at han hverken har vært hørt eller spurt siden.
Den grønne ridder
Det var en gang en konge som var enkemann, og han hadde en eneste datter. Men det er et gammelt ord at enkemannssorg er som albustøt, den gjør vondt, men den går snart over; og så giftet han seg med en dronning som hadde to døtre. Og denne dronningen, hun var ikke bedre enn stemødre bruker være; slem og trollet var hun støtt mot stedatteren.
Langt om lenge, da de var voksne disse prinsessene, så ble det krig, og kongen skulle ut og slåss for land og rike. De tre døtrene skulle få lov åsi hva kongen skulle kjøpe og ha med hjem til dem, hvis han vant på fienden. Stedøtrene skulle nå si fra først, hva de ville ønske seg, måvite. Jo, den første ba om en gullrokk, så stor at den kunne stå på en sølv-åtteskilling, og den andre hun ba om et gullepletre, så stort at det kunne stå på en sølv-åtteskilling. Det ville de ha; og det var nå hverken for vinninga eller for spinninga til noen av dem. Men hans egen datter, hun ville ingen annen ting be om enn at han ville hilse den grønne ridder. Kongen reiste ut i krigen, og hvordan det gikk, så vant han, og hvordan det bar til, så kjøpte han det han hadde lovt stedøtrene; det hans egen datter hadde bedt ham om hadde han rent glemt bort. Men så gjorde han gjestebud, fordi han hadde vunnet. Der fikk han se den grønne ridder; så kom han det i hug, og hilste ham fra rettedatteren sin. Ridderen takket ham for hilsningen, og han ga ham en bok som så ut som en salmebok med spenneperm. Den skulle kongen ta med og gi henne; men han måtte ikke lukke den opp, og ikke måtte hun det heller før hun var alene. Da kongen var ferdig med krigen og gjestebudslagene, kom han hjem igjen, og han var nesten ikke kommet innenfor døren, før stedøtrene kringsatte ham etter det han hadde lovt å kjøpe til dem. Ja, han hadde det. Men hans egen datter, hun holdt seg tilbake og spurte ikke etter noen ting, og kongen kom det ikke i hug han heller, før en gang han ville gå ut; da tok han på seg den kjolen han hadde hatt i gjestebudet, og med det samme han grep ned i lommene etter lommetørkleet, kjente han boken. Så ga han henne den, og sa han skulle hilse, den var fra den grønne ridder, og hun måtte ikke lukke den opp før hun var alene.
Om kvelden da hun var for seg selv oppe på kammerset, lukket hun opp boken, og med det samme hørte hun først en slått, så vakker at hun aldri hadde hørt maken til den, og så kom den grønne ridder. Han sa at boken var slik, at når hun lukket den opp, kom han til henne, det var det samme hvor hun var henne, og når hun lukket den igjen, var han borte med det samme.
Ja, hun lukket ofte opp boken om kvelden, når hun var alene og i ro, og ridderen kom alltid til henne og var der som tiest. Men stemoren hadde nesen sin i alt; hun skjønte det var noen inne hos henne, og hun var ikke sen om å si det til kongen. Han ville ikke tro det; de fikk da se etter først om det var så, før de kom med slikt og tok på henne for det. En aften sto de utenfor og lydde, og de syntes tydelig det talte innenfor. Da de kom inn, var det ingen. "Hvem var det du talte med?" spurte stemoren både hardt og kvast. "Det var ingen det," sa kongsdatteren. "Jo, jeg hørte det jo skjellig," sa hun. - "Jeg lå bare og leste i en bønnebok." - "Vis meg den," sa dronningen. - Ja, det var ikke annet enn bønnebok det, og den måtte hun saktens ha lov å lese i, sa kongen. Men stemoren trodde det samme som før, og så boret hun et hull i veggen og lurte der. En aften hørte hun ridderen var der, rev opp døren og fór som en vind inn til stedatteren; men hun var ikke sen om å lukke boken, hun heller, så han ble borte i en fart. Men hvor snapp hun hadde vært, så fikk stemoren sett en snert av ham, så hun var viss om at noen hadde vært der.
Så skulle kongen ut på en lang reise; imens fikk dronningen gravet et dypt hull i jorden; der murte de opp et hus; men i muren lot hun dem legge rottekrutt og annen streng forgift, så det ikke skulle komme inn så mye som en mus engang. Murmesteren fikk god betaling, og lovte at han skulle reise av landet; men det gjorde han ikke, han ble der han var, han. Der ble kongsdatteren satt nedi med ternen sin, og så murte de igjen gangen, så det bare var et lite hull oppi, som de kunne sende mat ned igjennom til henne. Her satt hun og sørget, og tiden falt lang og lenger enn lang. Så kjente hun at hun hadde med seg boken, og tok den og lukket den opp. Først hørte hun den samme vakre slåtten hun før hadde hørt, og siden en ynkelig jamring og låt, og rett som det var, kom den grønne ridder. "Jeg er nesten død nå," sa han, og så fortalte han at stemoren hadde lagt forgift i muren, og han visste ikke om han kunne komme ut igjen med livet. Da hun så måtte lukke boken, så hørte hun den samme jamringen og låten igjen.
Men den ternen som var hos henne, hadde en kjæreste, og ham fikk hun budsendt, at han skulle gå til murmesteren og be ham gjøre hullet så stort at de kunne krype opp igjennom det; kongsdatteren skulle betale ham så godt at han skulle ha nok alle sine levedager. Ja, han gjorde det. De slapp ut og reiste langt, langt bort i fremmede land, både hun og ternen, og hvor de kom, så spurte de etter den grønne ridder. Langt om lenge kom de til et slott som var kledd med svart, og med det samme de skulle fremom der, kom det et flo-regn på dem; så gikk kongsdatteren inn under kirkesvalen og ville stå der til regn-elet var over. Som de sto slik, kom en ung mann og en gammel mann, som også ville berge seg for regnet; men prinsessen dro seg lenger inn i kroken, så de ikke fikk se henne.
"Hva kommer det av, at denne kongsgården er kledd med svart?" sa den unge. "Vet du ikke det?" sa gamlingen; "prinsen her er dødssyk, han som de kalte for den grønne ridder," og så fortalte han hvordan det hadde gått til. Da den unge hadde hørt hvordan han hadde fått det, spurte han om det ikke var noen som kunne gjøre ham god igjen. "Nei det er ikke mer enn en råd," sa han, "og det er dersom den jomfruen som satt i huset under jorden, kommer og plukker lægedomsurter på marken, koker dem i søt melk og vasker ham tre ganger," og så regnet han opp hva det var for urter som skulle til for at han skulle bli frisk. Dette hørte hun, og hun hørte vel etter også. Da regnet var over, gikk de to, og hun bidde ikke lenge, hun heller. Da de kom hjem der de bodde, måtte de ut og hente alle slags urter på mark og i skog, både hun og ternen, og de plukket og sanket sent og tidlig av alle dem hun skulle ha å koke. Så kjøpte hun seg en doktorhatt og en doktorkjole, gikk opp til kongen og bød seg til å gjøre prinsen god igjen.
Nei, det kunne ikke nytte, sa kongen; det hadde vært så mange der og prøvd på det, men det var støtt blitt verre og ikke bedre. Hun ga seg ikke, men lovte sikkert at han skulle bli god, og det både fort og vel. Ja, så skulle hun få lov å prøve da, og kom inn til den grønne ridder og vasket ham første gangen. Da hun kom igjen den andre dagen, var han så god at han kunne sitte i sengen; den neste dagen var han kar til å gå over stuegulvet, og den tredje dagen var han så frisk som fisken i vannet. Han skulle ut på jakt, sa doktoren. Nå ble kongen så glad i doktoren som fuglen i lyse dagen. Men doktoren ville hjem. Så kastet hun kjolen og hatten, pyntet seg og laget til et måltid, og så lukket hun opp boken. Det var den samme glede-slåtten som før, og med det samme kom den grønne ridder. Han undres på hvordan hun var kommet dit. Men så fortalte hun hvordan alt var gått til, og da de hadde ett og drukket, tok han henne med like opp på slottet og fortalte kongen hvordan det hadde gått til fra først til sist.
Så ble det bryllup og bryllups-turing, og da de var ferdige med det, reiste de hjem. Da ble det stor glede på far hennes. Men stemoren tok de og trillet i en spikertønne.
Gale-Mattis
Det var en gang en kjerring som hadde en sønn som hette Mattis. Men han var så tullet at han ikke hadde vett på noen ting; ikke tok han seg stort til heller; men det vesle han gjorde, ble bakvendt støtt, og aldri riktig; derfor kalte de ham aldri annet enn Gale-Mattis.
Dette syntes kjerringa var ille, og enda verre syntes hun det var at sønnen gikk der og aldri tok seg annet til enn dra seg utmed veggene.
Tett ved der de bodde, gikk det en stor elv, og den var stri og slem åkomme over. Så sa kjerringa en dag til gutten, at det var ikke vondt for tømmerskog der, den vokste mest innpå stueveggen; han fikk hugge, drive fram, og friste å bygge bru over elven og ta toll, så hadde han da noe ågjøre og noe til levemåte også.
Ja, det syntes Mattis også, for mor hans hadde sagt det; det hun ba om, det skulle han gjøre, det var visst og sikkert, sa han, og det hun sa, det skulle være så og ikke annerledes. Han hugg tømmer og drev det fram og bygde bro. Det gikk ikke fælende fort med arbeidet, men så hadde han da noe å ta seg til mens det sto på.
Da broen var ferdig, skulle gutten stå nedved der og ta toll av dem som ville fare over, og mor hans sa han skulle ikke slippe over noen uten de betalte toll; det fikk være det samme om det ikke støtt var penger; varer var også god betaling, sa hun.
Den første dagen kom det tre karer med hver sitt høylass og ville over broen.
"Nei," sa gutten, "dere får ikke fare over før jeg har fått toll."
"Vi har ikke noe å betale med," sa de.
"Ja, så kommer dere ikke over; men det får være det samme om det ikke er penger; varer er også god betaling," sa gutten.
Så ga de ham en høydott hver, så han hadde et lite kjelkelass; så skulle de få lov å fare over broen.
Så kom det en skreppekremmer, som hadde synåler og tråd og annet skreppegods, og ville over.
"Du får ikke fare over før du har betalt toll," sa gutten.
"Jeg har ikke noe å betale med," sa kremmeren.
"Du har vel varer?" sa gutten.
Så tok kremmeren fram et par synåler og ga ham; så fikk han fare over broen. Gutten stakk nålene inn i høyet, og så reiste han. Da han vel var kommet hjem, så sa han: "Nå har jeg fått toll og noe til levemåte!"
"Hva fikk du da?" sa kjerringa.
"Å, det kom farende tre karer med hver sitt høylass; de ga meg en høydott hver, så jeg fikk et lite kjelkelass; og så fikk jeg et par synåler av en skreppekremmer," sa gutten.
"Hvor gjorde du av høyet?" sa kjerringa.
"Jeg tygde på det jeg; men det smakte ikke annet enn gress, så kastet jeg det på elva," sa gutten.
"Det skulle du bredd utover låvegulvet," sa kjerringa.
"Det skal jeg gjøre en annen gang det, mor," sa gutten.
"Hvor gjorde du av synålene da?" sa kjerringa.
"Jeg stakk dem i høyet," sa gutten.
"Å du er en tull!" sa kjerringa; "du skulle stukket dem ut og inn i lua di."
"Ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang," sa gutten.
Neste dagen, da gutten var nedved broen igjen, kom det en mann fra kverna med en mjøl-kløv og ville over.
"Du kommer ikke over før du betaler toll," sa gutten.
"Jeg har ikke skillinger å betale med," sa mannen.
"Ja, så kommer du ikke over," sa gutten; "men varer er god betaling," sa han. Så fikk han et mjølpund og så slapp han mannen over.
Det varte ikke lenge før det kom farende en smed med en kløv smedarbeid og ville over. Men det var det samme.
"Du får ikke komme over før du betaler toll," sa gutten. Men han hadde heller ikke penger å betale med, så ga han gutten en navar, og så slapp han over.
Da gutten kom hjem til mor si, så var tollen det første hun spurte etter. "Hva fikk du til toll i dag?" sa hun.
"Å, det kom en mann fra kverna med en mjølkløv, han ga meg et mjølpund, og så kom det en smed med en kløv smedarbeid, han ga meg en navar," sa gutten.
"Hva gjorde du av navaren da?" sa kjerringa.
"Jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "jeg stakk den ut og inn i lua mi."
"Ja men det er galt det," sa kjerringa; "den skulle du ikke ha stukket ut og inn i lua di, men du skulle stukket den inn i trøyeermet ditt."
"Ja, ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang," sa gutten.
"Hva gjorde du av mjølet da?" sa kjerringa.
"Å, jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "jeg bredde det utover låvegulvet."
"Jeg har aldri hørt så galt!" sa kjerringa; "du skulle gått hjem etter et spann og hatt det i," sa hun.
"Ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang," sa gutten.
Dagen etter var gutten ved broen igjen og skulle ta toll. Så kom det én med en brennevinskløv og ville fare over.
"Du kommer ikke over før du betaler toll," sa gutten.
"Jeg har ikke skillinger," sa kløvkaren.
"Ja, så får du ikke komme over; men du har vel varer?" sa gutten. Ja så fikk han en halvpott brennevin, og den slo han i trøyeermet sitt.
En stund etter kom det én med en geitedrift og ville over broen.
"Du kommer ikke over før du betaler toll," sa gutten. Ja, han var ikke rikere han enn de andre; han hadde ikke penger; men så ga han gutten en liten geitebukk, og så kom han over med driften sin. Men gutten tok bukken og tråkket ned i en ambar han hadde tatt med. Da han kom hjem, spurte kjerringa igjen:
"Hva fikk du i dag?"
"Å, det kom én med en brennevinskløv; han fikk jeg en halvpott brennevin av," sa gutten.
"Hva gjorde du med det?" sa kjerringa.
"Å, jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "jeg slo det i trøyeermet mitt."
"Ja, men det var galt det, sønn min; du skulle gått hjem etter en flaske og slått det på," sa hun.
"Ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang," sa gutten.
"Så kom det en mann med en geitedrift, han ga meg en liten geitebukk, og den tråkket jeg ned i ambaren," sa han.
"Det var galt og galere enn galt det, sønn min," sa kjerringa; "du skulle ha bundet på den en vidju og leid bukken hjem," sa mor hans.
"Ja, ti still du mor; det skal jeg gjøre en annen gang," sa gutten.
Neste dagen la han ned til broen igjen og skulle ta imot toll. Så kom det en mann med en smørkløv, og ville over broen. Men gutten sa, han fikk ikke komme over før han betalte toll.
"Jeg har ikke noe å betale med," sa mannen.
"Ja, så får du ikke fare over," sa gutten; "men har du varer, kan jeg ta dem for god betaling," sa han.
Så ga mannen ham et smørstykke, da fikk han lov til å fare over broen og gutten strøk til vidjuskogen, vred en vidju, satte den på smørstykket, og dro det hjem etter veien; men hvor han gikk, ble det liggende igjen noe av smøret, og da han kom hjem, hadde han ikke mer igjen.
"Hva fikk du i dag?" sa mor hans.
"Det kom en mann med en smørkløv, han ga meg et stykke smør," sa gutten.
"Hvor har du det da?" spurte kjerringa.
"Jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten, "jeg bandt på smøret en vidju og leide det hjem; men det ble borte på veien," sa han.
"Å du er en tull, og du blir en tull!" sa kjerringa. "Nå har du jo ikke noe for alt det strevet; men hadde du vært som andre folk, kunne du hatt både mat og brennevin, både høy og redskap. Er du ikke god for å stelle deg bedre, vet jeg ikke hva jeg skal ta meg til med deg. Kanskje du kunne bli likere og få noe vett, om du ble gift og fikk et menneske som kunne stelle på deg; jeg mener det er best du tar i veien og ser til å finne deg ei bra jente. Men så må du bære deg snilt åt på veien, og hilse når du treffer folk."
"Hva skal jeg si da?" spurte gutten.
"Skal du spørre om det?" sa moren. "Guds fred! skal du si, måvite."
"Ja, jeg skal gjøre som du sier, jeg," sa gutten, og så la han i veien og skulle gå på friing. Da han var kommet et stykke på veien, møtte han en gråbein med sju unger, og da han kom så langt fram at han var ved siden av den, stanset han og hilste: "Guds fred!" Da han hadde sagt det, gikk han hjem igjen. "Jeg sa som du ba meg, jeg mor," sa gutten.
"Hva sa du da?" spurte moren.
"Guds fred! sa jeg," sa gutten.
"Hvem møtte du da?" spurte moren.
"Jeg møtte en skrubb med sju unger," sa gutten.
"Ja, du er lik deg sjøl du!" sa moren. "Hvorfor skulle du si Guds fred til skrubben? Du skulle ha klappet i hop hendene og sagt: Husj! husj! di skrubbe! skulle du sagt."
"Ja, ti still du mor, det skal jeg si en annen gang det," sa gutten og strøk av gårde, og da han var kommet et stykke på veien, møtte han et brudefølge. Så stanset han, da han var kommet midt for bruden og brudgommen, og slo hendene i hop og sa: "Husj! husj! di skrubbe!" Så gikk han hjem til mor si. "Jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "men stryk fikk jeg for det," sa han."
"Hva gjorde du da?" spurte kjerringa.
"Jeg slo i hop hendene og sa: Husj! husj! di skrubbe! jeg," sa gutten.
"Hvem møtte du da?" sa kjerringa.
"Jeg møtte en brudeferd," sa gutten.
"Å du er en tull! du blir lik deg!" sa moren. "Hvorfor skulle du si så til brudeferda? Rid lystig, brud og brudgom, skulle du sagt," sa kjerringa.
"Ja, ti still du mor, det skal jeg si en annen gang," sa gutten og la i veien igjen. Så møtte han en bjørn som red på en hest. Gutten bidde til han kom ved siden av den. "Rid lystig, brud og brudgom!" sa han, og så gikk han hjem igjen og fortalte han hadde sagt det som mor hans ba ham om.
"Hva sa du da?" spurte mor hans.
"Rid lystig, brud og brudgom! sa jeg," svarte gutten.
"Hvem møtte du da?" spurte mor hans.
"Jeg møtte en bjørn som rei på en hest," sa gutten.
"Kors for en tull du er!" sa moren. "Til h-s med deg! skulle du ha sagt," sa hun.
"Ja ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang," sa gutten.
Så la han avsted igjen og møtte et likfølge; da han kom midt for liket, hilste han og sa: "Til h-s med deg!" Så la ham hjem til mor si, og fortalte han hadde sagt som hun ba ham.
"Hva sa du da?" spurte kjerringa.
"Til h-s med deg! sa jeg," svarte gutten.
"Hvem møtte du da?" spurte mor hans.
"Jeg møtte et likfølge," sa gutten; "men stryk fikk jeg," sa han.
"Ja, det skulle du hatt mer av," sa kjerringa; "Gud vær din arme sjel nådig! skulle du sagt," sa hun.
"Ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang det," sa gutten, og så strøk han avsted igjen. Da han kom et stykke på veien, fikk han se et par stygge langfanter som flådde en bikkje. Da han kom fram til dem, så hilste han og sa: "Gud være din arme sjel nådig!" og da han hadde sagt det, gikk han hjem igjen og fortalte at han hadde sagt det mor hans ba ham om; men stryk fikk han, så han nesten ikke orket å dra seg hjem.
"Hva sa du da?" spurte kjerringa.
"Gud være din arme sjel nådig! sa jeg," svarte gutten.
"Hvem møtte du?" spurte mor hans.
"Det var et par langfanter som flådde ei bikkje," sa gutten.
"Ja du blir lik deg du!" sa kjerringa. "Det er både synd og skam som du farer fram. En skulle aldri hørt slik stygghet. Men nå får du fare i veien en gang til og ikke bry deg om hvem du møter, for du får bort og gifte deg, og se om du kan få en som skjønner bedre på verdens løp og er klokere til åstyre enn du. Men nå får du skikke deg som folk, og går det vel, får du ønske til lykke og rope hurra," sa hun.
Ja, gutten gjorde alt det mor hans ba ham om. Han la i veien og fridde til en jente, og hun syntes at gutten kunne ikke være så lei enda, og så sa hun ja, hun ville ha ham.
Da gutten kom hjem, ville kjerringa vite hva jenta hans hette. Men det visste han ikke. Så ble kjerringa harm, og sa at han fikk i veien igjen; for nå ville hun vite hva jenta hans hette. Med det samme gutten skulle reise hjem igjen, sanset han så mye at han spurte etter navnet. Jo, hun hette Sølvi, sa hun. Gutten sprang og mullet med seg selv:
"Sølvi, Sølvi tausa mi! Sølvi, Sølvi, tausa mi!"
Men rett som han rente så fort, forat han skulle komme hjem før han hadde glemt det bort, stupte han over en tue, og så glemte han navnet igjen. Da han kom på benene, tok han på å lete omkring tua, men han fant ikke annet enn et grev. Det tok han, og til å grave og lete alt han orket. Som han sto der og grov, kom det en gammel mann.
"Hva er det du graver etter?" sa mannen. "Har du mistet noe her?"
"Å ja, å ja, jeg har mistet navnet til tausa mi," sa gutten; "men jeg kan ikke finne det att," sa han.
"Jeg tror hun heter Sølvi," sa mannen.
Da gutten hørte det, rente han avsted med grevet i hånden og ropte:
"Sølvi, Sølvi
tausa mi!"
Men da han var kommet litt bortpå jordet, kom han i hug at han hadde tatt grevet med seg, og så kastet han det tilbake, like i foten på mannen. Mannen til å skrike og bære seg som det satt en kniv i ham, og så glemte gutten navnet og løp hjem det forteste han kunne, og da han kom hjem, var det første mor hans spurte: "Hva heter jenta di?" Gutten var like klok; han visste det ikke bedre nå enn første gangen.
"Du er samme stortullen du," sa kjerringa. "Du kommer nok ingen vei med dette heller. Men nå får jeg reise i veien sjøl og hente jenta di her hjem og få giftet deg. Imens får du bære vann på femte veggen, og så får du ta noe av bust og noe av bog, og det grønneste i kålhagen får du ta, og koke alt, og når du har gjort det, får du fjøre deg vel opp, så du er søt gutt til jenta di kommer, og så kan du sette deg på stabben."
Ja, det mente gutten han nok skulle gjøre; han bar vann og slo inn i stua så det hadde skikk; men han kunne ikke få det til å stå høyere enn på fjerde stokklaget; når det kom høyere, rant det ut. Så måtte han holde opp med det. Men nå hadde de en hund som hette Bust, og en katt som hette Bog; dem tok han og puttet i soddgryta. Det grønneste han fant i kålhagen, var en grønn kjole, som kjerringa hadde eslet sønnekona si; den hakket han fint og hadde på soddet; men grisen som hette Alt, den kokte han for seg selv i bryggepanna. Da gutten vel hadde gjort ifra seg det, fant han seg en krukke med sirup og en fjærdyne; først smurte han seg med sirupen, og siden sprettet han opp dyna og veltet seg i fjærene, og så satte han seg på stabben ute i kjøkkenet, til moren og jenta kom.
Det første kjerringa saknet da hun kom til gårds, var hunden, for den brukte støtt å møte henne på jordet. Det neste hun savnet, var katten, for den møtte hun støtt i svalen, og når det var riktig godt vær og solskinn, så kom den ut på tråkka og møtte henne ved grinda. Den grønne kjolen hun hadde eslet sønnekona si, så hun heller ikke, og grisen, som gryntet og fulgte etter hvor hun gikk, den var ikke der, den heller. Så skulle hun til å spørre om det; men i det samme hun lettet på klinken, sto vannet ut gjennom døren som en foss, så de nær var blitt borte i flommen, både kjerringa og jenta.
De måtte gå omkring til kjøkkendøren, og da de kom inn, satt denne skikkelsen oppfjæret der.
"Hva er det du har gjort?" sa kjerringa.
"Jeg har gjort som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "jeg bar vann på femte veggen; men like fort som jeg bar inn, rant det ut, så jeg fikk det ikke høyere enn på den fjerde."
"Ja men Bust og Bog da?" sa kjerringa, og ville slå det bort i noe annet, "hvor har du gjort av dem?" sa hun.
"Jeg gjorde som du ba meg om jeg, mor," sa gutten, "jeg tok og la dem i soddgryta. De både skreik og de låt, og de beit og de klorte, og han Bust var sterk og sparket imot, men han måtte til til sist likevel, og Alt, han koker i bryggepanna i størhuset, for han var det ikke rom til i soddgryta!" sa han.
"Men hva har du gjort av den nye grønne kjolen jeg hadde eslet sønnekona mi?" sa kjerringa, og ville slå bort galskapen hans.
"Å, jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten. "Den hang i kålhagen, og den var det grønneste som var der, og så tok jeg den og hakket den smått og hadde på soddgryta."
Kjerringa bort i peisen og rev gryta av, slo ut alt sammen, og fikk på en ny en. Men da hun fikk se på gutten, ble hun rent fælen.
"Hvordan er det du ser ut da?" sa hun.
"Jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "først så smurte jeg meg med sirup og gjorde meg søt, og siden så sprettet jeg opp dyna og fjøra meg vel opp," sa han.
Ja, kjerringa slo det bort så godt hun kunne, fikk ribbet fjærene av gutten, og vasket ham, og fikk klær på ham igjen.
Så skulle de ha bryllup; men først skulle Mattis gå til byen og selge en ku og kjøpe til bryllups for. Kjerringa sa ham hvordan han skulle bære seg at, og både det første og det siste var at han endelig måtte se å få noe for kua. Ja, gutten mente nok at han skulle få noe for den. Da han kom på torvet med kua, og de spurte hva han skulle ha for den, var det ikke annet svar å få av ham enn at han skulle ha "noe" for den. Så kom det en slakter, og han ba gutten ta kua og følge med hjem, så skulle han få "noe" for den. Ja, Mattis tok med kua, og da han kom fram, så spyttet slakteren i neven på ham og sa: "Der har du noe for kua de, men pass vel på det!"
Gutten gikk så varlig som han gikk på egg, og holdt neven igjen; men da han var kommet så langt som på bygdeveien nedenfor jordet, møtte han presten, som kom kjørende.
"Lukk opp grinden for meg, gutten min!" sa presten.
Gutten skyndte seg å lukke opp, men glemte det han hadde i hånden, og grep til med begge hender, så det ble sittende igjen på grinda. Da han kjente det var borte, ble han sint, og sa at "han far" hadde tatt "noe" fra ham. Men da presten spurte om han ikke var riktig, og sa at han ikke hadde tatt noe fra ham, ble gutten så harm at han slo presten i hjel, og grov ham ned i en myr ved veien. Da han var kommet hjem, fortalte han moren det, og hun slaktet en geitebukk og la ned der gutten hadde lagt presten, og presten grov hun ned et annet sted. Da hun hadde gjort det, hengte hun over en gryte med grynvelling, og da den var kokt, fikk hun Mattis til å sette seg i peisen og spikke stikker. Imens gikk hun opp på taket med gryta og helte grynvellinga nedigjennom pipa, så den flømte over gutten.
Dagen etter kom lensmannen. Da han spurte, dulgte ikke Mattis for det han hadde slått presten i hjel, og han sa han gjerne skulle té lensmannen hvor han hadde lagt han far også. Lensmannen spurte hvilken dag det var. "Det var den dagen da det regnet grynvelling over all verden," sa gutten. Da så han og lensmannen kom der han hadde gravd ned presten, trakk han fram geitebukken og spurte: "Hadde presten deres horn?" Men da øvrigheten hørte det, trodde den at gutten var rent fra vettet, og slapp han så.
Så skulle bryllupet stå, og kjerringa snakket både godt og vel for gutten og sa at når de kom til bords, måtte han bære seg vakkert at; han måtte ikke se for mye på bruden, men kaste et øye på henne nå og da; ertene kunne han ete sjøl, men eggene måtte han skifte med henne, og benene skulle han legge utmed seg på bordet, men han måtte legge dem vel sammen opp på tallerkenen.
Ja, Mattis skulle gjøre det, og gjøre det vel også; han gjorde alt det mor hans ba ham, han, og ikke noe annet. Han strøk i sauehuset og stakk ut øynene på alle sauer og geiter der fantes, og tok dem med seg. Da de kom til bords, satte han seg med ryggen til jenta; men best han satt kastet han et saueøye, så det klinte seg i ansiktet på henne; om en liten stund kastet han ett til, og slik holdt han på. Eggene åt gutten alle i hop, så jenta fikk ikke smake ett; men da ertene kom, skiftet han med henne. Da de så hadde spist en stund, la gutten føttene sine sammen, og opp på tallerkenen med dem.
Om kvelden da de skulle legge seg, var jenta kei og lei, og hun syntes det ikke var noen hjelp i å ha slik en tull til mann. Så sa hun at hun hadde glemt noe, hun ville gå ut litt. Men det måtte hun slett ikke få lov til; gutten ville følge med, for han var redd at hun ikke skulle komme inn igjen.
"Nei, ligg still du!" sa bruden; "her er et langt bustereip; det skal jeg binde på meg, og så skal jeg la døren stå åpen. Synes du da at jeg blir for lenge, kan du bare dra i reipet, så drar du meg inn igjen."
Ja, det var Mattis nøyd med; men da jenta kom ut på tråkka, møtte hun en geitebukk, løste av seg repet og bandt det på geitebukken.
Da gutten syntes hun ble for lenge ute, tok han til å dra i repet, og så dro han geitebukken opp i sengen til seg. Da han hadde ligget en stund, ropte han:
"Mor, mor, brura mi har horn som en geitebukk!"
"Ei, stygge gutten ligger og våser!" sa mor hans; "det er hårflettene hennes vesla, vet jeg."
Rett som det var, skrek gutten igjen:
"Mor, mor, brura mi har ragg som ei geit!"
"Ei, du stygge gutten, ligger og galer!" sa kjerringa.
Men det var ingen ro å få, for rett som det var, skrek og gol gutten om at jenta hans var som en geitebukk, både i ett og annet. Da det led på morgensiden, sa kjerringa:
"Klyv opp du, sønn min, og gjør på varmen!"
Gutten kløv opp på en hjell under taket og tente varme på noe halm og flis og annet rask som lå der; men så ble det slik røk at han ikke kunne holde ut inne; han måtte ut og det var i det samme dagen spratt. Kjerringa måtte også ta hyven, og da de kom ut, brente stua, så luen sto høyt opp gjennom taket.
"Til lykke, til lykke! Hurra!" skrek gutten. Det syntes han var glup bryllupsmoro.