Tuftefolket på Sandflesa 4 страница

"Ja, jeg er like glad hvordan du har det," sa kongsdatteren; "la meg bare få være med deg; for blir jeg her lenger, tror jeg far min tar livet av meg."

Hun fikk da lov til å følge med fanten, som hun kalte ham, og de gikk både langt og lenge, og hun hadde det ikke for godt på veien. Til slutt kom de ut av det landet og inn i et annet rike, så spurte prinsessen, hvem det var som eide det.

"Å, det er Håken Borkenskjegg det," sa han.

"Jaså," sa prinsessen, "jeg kunne tatt ham jeg, så hadde jeg sloppet ågå her som en fantefille."

Og alle de gildeste slott og skoger og gårder de kom til, så spurte hun hvem som eide dem. "Å det er hans Håken Borkenskjegg," sa fanten. Og prinsessen gikk og bar seg ille for det hun ikke hadde tatt ham, som eide så mye.

Langt om lenge kom de til en kongsgård; der sa han at han var kjent, og han mente nok han skulle få arbeid til henne der, så de kunne få noe å leve av, og så satte han opp en barhytte i skogbredden, der skulle de være. Selv gikk han til kongsgården og hugg ved og bar vann for kokka, sa han, og da han kom hjem igjen, hadde han med seg noen matsmuler, men de rakk ikke langt.

Så var det en dag han kom hjem fra slottet. "I morgen skal jeg bli hjemme og passe barnet; men du får lage deg til å gå til slottet du," sa han, "for prinsen sa du skulle komme og være med og bake i ovnen."

"Jeg bake?" sa kongsdatteren; "jeg kan ikke bake, for det har jeg aldri gjort."

"Ja du får gå," sa Håken Borkenskjegg, "siden han har sagt det. Kan du ikke bake, så kan du vel lære, du får se etter hvordan de andre gjør føre deg, og når du skal gå, får du stjele med deg noen brød til meg."

"Stjele kan jeg ikke," sa kongsdatteren.

"Du kan vel lære," sa Håken Borkenskjegg; "du vet det er knapt for mat. Men pass deg vel for prinsen, for han har øynene med seg overalt."

Da hun vel var gått, sprang Håken en benvei og kom til slottet lenge før henne, og kastet fillene og lavskjegget av seg og trakk på prinseklærne.

Kongsdatteren var med i baksten, og gjorde som Håken hadde bedt henne, og stjal alle lommene sine fulle med brød. Da hun så skulle hjem om kvelden, så sa prinsen:

"Denne fantekjerringa kjenner vi ikke noe til; det er best å se etter om hun ikke har tatt med seg noe."

Så fór han ned i alle lommene og grov og ransakte, og da han fant brødene, ble han sint og holdt fælt hus.

Hun gråt og bar seg ille og sa: "Fanten ba meg om det, og så måtte jeg gjøre det."

"Ja, det burde gått deg ille," sa prinsen; "men det er det samme, for fantens skyld skal det være deg tilgitt."

Da hun vel var gått, kastet han av seg prinseklærne, og dro på seg skinnkjolen, satte på lavskjegget og var før henne i barhytta, og da hun kom, holdt han på å stelle med barnet. "Ja du har fått meg til å gjøre det jeg har angret," sa hun; "det er første gangen jeg har stjålet, og det skal nok bli siste også." Og så fortalte hun hvordan det hadde gått, og hva prinsen hadde sagt.

Noen dager etter kom Håken hjem til barhytta en kveld. "I morgen får jeg bli hjemme og passe ungen," sa han, "for du skal være med i slaktingen og lage pølse."

"Jeg lage pølse?" sa kongsdatteren; "det kan jeg ikke. Jeg har nok ett pølse, men laget pølse har jeg aldri."

Ja, Håken sa hun måtte gå, siden prinsen hadde sagt det; hun fikk gjøre som hun så de andre gjorde, og så ba han at hun skulle stjele med seg noen pølser til ham.

"Nei, stjele kan jeg ikke," sa hun, "du minnes vel hvordan det gikk sist."

"Du kan lære å stjele," sa Håken; "det er ikke sagt det går galt støtt." Da hun vel var gått, sprang Håken Borkenskjegg benstien og kom lenge før henne til slottet, kastet skinnkjolen og lavskjegget av seg, og sto i kjøkkenet med prinseklærne på da hun kom. Kongsdatteren var med i slaktingen og laget pølser, og hun gjorde som Håken hadde sagt, og stappet lommene sine fulle. Men da hun skulle gå hjem om kvelden, sa prinsen:

"Denne fantekjerringa var jo langfingret sist; det er nok best å se etter om hun ikke har tatt med seg noe," og til å lete og ransake i alle lommene hennes. Da han fant pølsene, ble han sint igjen og holdt stygt hus og truet med å sette henne til lensmannen.

"Å gud velsigne deg, la meg slippe! Fanten ba meg om det," sa hun og gråt og bar seg.

"Ja, det burde gått deg ille, men for fantens skyld skal det være deg tilgitt," sa Håken Borkenskjegg.

Da hun var gått, kastet han prinseklærne av seg, tok skinnkjolen på og satte på seg lavskjegget og sprang benstien, og da hun kom hjem, var han alt kommet i forveien. Hun fortalte hvordan det var gått, og lovte høyt og dyrt det skulle være siste gangen han fikk henne til slikt.

En stund etter hadde mannen vært i kongsgården igjen. "Nå skal prinsen vår ha bryllup," sa han, da han kom hjem om kvelden, "men bruden er blitt syk, så skredderen ikke kan få tatt mål av henne til brudekjolen, og så vil prinsen at du skal komme opp til kongsgården og ta mål av deg istedenfor henne, for han sier du ligner henne i vekst og alt. Men når du er målt, skal du ikke gå; du kan bli stående der du, og se på mens skredderen skjærer til, og sop så ned de største stykkene og ta med deg til en topplue til meg."

"Nei, stjele kan jeg ikke," sa hun, "og du minnes nok hvordan det gikk sist."

"Du kan vel lære," sa Håken, "det er ikke sagt det går galt nå igjen."

Hun syntes det var galt, men hun gikk og gjorde som han ba; hun sto og så på mens skredderen skar til, og sopte ned de største stykkene og stakk dem i lommen. Da hun skulle gå, sa prinsen: "Vi får vel se etter om kjerringa ikke har vært langfingret denne gangen også," og til å lete i alle lommene hennes, og da han fant kostene, ble han vill og tok til åskjelle og styre, så det ikke var noen måte på det. Hun gråt og bar seg ille og sa: "Å fanten ba meg om det, så måtte jeg jo gjøre det."

"Ja, det burde gått deg ille; men for fantens skyld får det vel være deg tilgitt," sa Håken Borkenskjegg.

Og så gikk det som de forrige gangene; da hun kom hjem i barhytta, var Håken der også. "Å gud hjelpe meg!" sa hun, "jeg blir nok ulykkelig jeg for din skyld til sist; for du vil ikke ha meg til annet enn det som galt er. Prinsen var så vill og arg, så han truet både med lensmann og tukthus."

En stund etter kom Håken hjem en kveld. "Nå vil prinsen du skal komme til slottet og stå brud," sa han, "for bruden hans er syk og sengeliggende ennå; men bryllup vil han holde, og du er så lik henne at ingen kjenner dere fra hverandre, og i morgen får du lage deg til å gå til slottet."

"Jeg mener dere er fra vett og samling, både du og prinsen," sa hun; "synes du jeg ser ut slik jeg kan stå brud? Det kan da ingen fantekjerring se ut verre enn jeg."

Det var ikke noen råd for det, hun måtte gå, og da hun kom til kongsgården, ble hun så pyntet og tilstaset at ingen prinsesse kunne vært gildere. De reiste til kirken og hun sto brud, og da de kom hjem igjen, var det dans og lystighet på slottet. Men rett som hun var midt i dansen med prinsen fikk hun se et skinn gjennom vinduet, og så så hun at barhytta sto i lys lue.

"Å nei! Fanten og barnet og barhytta da!" skrek hun og var dåneferdig.

"Her er fanten, og der er barnet, og la så barhytta brenne!" sa Håken Borkenskjegg. Og så kjente hun ham igjen. Da ble det først riktig lystighet og glede; men siden har jeg hverken hørt eller spurt dem.

De tre mostrene

Det var en gang en fattig mann som bodde i en stue langt borti skogen og levde av skytteri. Han hadde en eneste datter, og hun var både vakker og ven. Da moren var død tidlig, og jenta alt var halvvoksen, sa hun at hun ville bort til folk, så hun kunne lære å tjene sitt brød, hun også. "Ja, datter mi," sa faren, "riktignok har du ikke lært annet hos meg enn å ribbe fugl og steke, men du får vel prøve å tjene for ditt brød likevel."

Så gikk da jenta ut og skulle be om tjeneste, og da hun hadde gått en stund, kom hun til kongsgården. Der ble hun, og dronningen syntes så vel om henne at de andre ternene ble rent misunnelige på henne. De fant på å si til dronningen at jenta hadde sagt seg god for å spinne et pund lin i fire og tyve timer; for dronningen gjorde så mye av alle slags håndarbeider. "Ja, har du sagt det, skal du gjøre det," sa dronningen; "men litt lenger tid kan du vel få." Jenta, stakkar, torde ikke si hun aldri hadde spunnet, men ba bare om et kammers for seg selv; det fikk hun, og ditopp ble båret både rokk og lin. Der satt hun da og gråt og var ille ved og visste ikke sin arme råd; hun stelte med rokken og snudde og vendte på den, og visste ikke hvordan hun skulle bære seg at - hun hadde aldri før sett en hjulrokk engang.

Men som hun satt slik, kom det inn til henne en gammel kone.

"Hva feiler deg, barnet mitt?" sa hun.

"Å," svarte jenta, "det kan vel ikke nytte jeg sier deg det; du kan så ikke hjelpe meg likevel!"

"Det kan ingen vite det," sa konen. "Kan hende jeg torde vite råd for det likevel jeg."

Ja, jeg kan jo gjerne si henne det, tenkte jenta, og så fortalte hun da at medtjenerne hennes hadde satt ut at hun hadde sagt seg god for å spinne et pund lin på fire og tyve timer; "og jeg, min stakkar," sa hun, "jeg har aldri i mine dager sett en hjulrokk dess mer, og enda skulle jeg spinne så mye i et jevndøgn!"

"Ja, det er det samme det, barn," sa konen; "vil du kalle meg moster på din hedersdag, skal jeg spinne for deg; så kan du gå bort og legge deg til å sove."

Ja, det ville jenta gjerne, og gikk bort og la seg.

Om morgenen da hun våknet, lå alt linet spunnet på bordet, og det så pent og fint at aldri noen hadde sett så jevnt og vakkert garn. Dronningen ble så blad over det vakre garnet hun hadde fått, og holdt enda mer av jenta enn før. Men dette ble de andre enda misunneligere på henne for, og så fant de på å si til dronningen at nå hadde hun sagt seg god for å veve det garnet hun hadde spunnet, i fire og tyve timer. Dronningen sa igjen at hadde hun sagt det, så skulle hun gjøre det; men om det ikke nettopp ble fire og tyve timer, så kunne hun vel få litt lengre dag. Jenta torde ikke si nei da heller, men ba om et kammers for seg selv, så fikk hun vel prøve.

Der satt hun igjen og gråt og bar seg ille, og visste ikke hva hun skulle ta seg til; så kom det inn en gammel kone igjen og spurte: "Hva feiler deg, barnet mitt?"

Jenta ville først ikke ut med det, men til slutt fortalte hun da hva hun var så sørgmodig for.

"Ja," svarte konen," det er det samme, vil du kalle meg moster på din hedersdag, skal jeg veve for deg; så kan du gå bort og legge deg til åsove."

Det lot jenta seg ikke si to ganger, og så gikk hun sta og la seg.

Da hun våknet, lå bunken på bordet, vevet så nett og så tett som veves kunne. Hun tok bunken og gikk ned til dronningen med, og hun ble vel glad over den vakre veven hun hadde fått, og holdt enda mer av jenta enn før. Men så ble de andre enda mer avindsyke på henne, og tenkte ikke på annet enn hva de skulle finne på.

Til sist fortalte de dronningen at nå hadde hun sagt seg god for å sy opp vevbunken til skjorter i fire og tyve timer. Ja, det gikk like ens som før: Jenta torde ikke si at hun ikke kunne sy; hun kom opp på et kammers for seg selv igjen, og satt der og gråt og var ute av seg. Men så kom det igjen en gammel kone til henne, som lovte å sy for henne, når hun bare ville kalle henne moster på sin hedersdag; det lovte jenta mer enn gjerne, og så gjorde hun som konen sa, og gikk bort og la seg til å sove. Om morgenen da hun våknet, fant hun bunken oppsydd til skjorter liggende på bordet. Så vakker søm hadde aldri noen sett, og skjortene hadde navn og var fullt ferdige.

Da dronningen fikk se det arbeidet, ble hun så glad i sømmen at hun slo hendene i hop; "for så vakker søm har jeg hverken hatt eller sett," sa hun, og siden holdt hun jenta så kjær som sitt eget barn.

"Dersom du vil ha prinsen, så kan du få ham," sa hun til jenta, "for du trenger aldri leie bort noen ting; du kan sy og spinne og veve alt sammen selv." Da jenta var så vakker og prinsen syntes vel om henne, ble det bryllup straks. Men aller best prinsen vel hadde satt seg til brudebordet med henne, kom det inn en gammel stygg kjerring, med en lang nese - den var visst tre alen lang.

Så sto bruden opp og neide og sa: "God dag, moster!"

"Er det moster til min brud?" sa prinsen.

Ja, hun var da det.

"Ja, så får hun vel sette seg inn til bordet da," sa prinsen; men både han og de andre syntes hun var fæl å sitte til bords med.

Men rett som det var, så kom det igjen en gammel stygg kjerring inn; hun hadde en bak så tykk og bred at hun med nød og neppe fikk klemt seg inn gjennom døren. Straks reiste bruden seg opp og hilste: "God dag, moster!" og prinsen spurte igjen, om det var moster til hans brud. Begge svarte ja, og prinsen sa at når så var, så fikk hun vel sette seg inn til bordet, hun også.

Men aldri før hadde hun satt seg, så kom det igjen en gammel stygg kjerring, med øyne så store som tallerkener, og så røde og rennende at det var fælt å se. Bruden reiste seg igjen og hilste: "God dag, moster!" og prinsen ba henne også sette seg inn til bordet; men glad var han ikke, og han tenkte med seg selv: "Gud hjelpe meg for mostrer bruden min har!"

Da han hadde sittet litt, kunne han ikke berge seg, men spurte: "Men hvordan i all verden kan da min brud, som er så vakker, ha så fæle og vanskapte mostrer?"

"Det skal jeg nok si deg," sa den ene. "Jeg var likså vakker jeg som bruden din, da jeg var på hennes alder; men det at jeg har fått så lang nese, det kommer seg av at jeg støtt og stadig har sittet og hakket og nikket med spinning, så har nesa mi tøyd seg, så den er blitt så lang som du nå ser."

"Og jeg," sa den andre, "like siden jeg var ung, har jeg sittet og skubbet fram og tilbake på vevfjelen, og av det er baken min blitt så stor og hoven som du ser."

Så sa den tredje: "Like fra jeg var ganske liten, har jeg sittet og stirret og sydd natt og dag; av det er øynene mine blitt så fæle og røde, og nå er det ikke råd for dem lenger."

"Ja så," sa prinsen, "det var vel jeg fikk vite det; for kan folk bli så fæle og stygge av det, så skal aldri min brud hverken spinne eller veve eller sy i sine dager mer!"