Teller Reindeer Station, Alaska, 29. juli 1894
Det var strålende vær og høy himmel da James Allen ankret opp i Port Clarencebukta like utenfor reindriftsstasjonen i Teller, på vestkysten av Seward-halvøya.
På land hadde folk vært klar over hvalfangerens ankomst helt siden Anguliik med sitt skarpe ravneblikk oppdaget mastetoppene i horisonten vest i havet. Som vanlig når hvalskutene dukket opp i bukta for å hente vannforsyninger ved stasjonen, stimet folk ut i umiaker og kajakker, og padlet som om det gjaldt livet for å rekke først frem til hvalfangeren. Spenningen var til å ta og føle på. Inupiatene hadde ventet lenge på reinfolket fra Norge. Nå var tålmodigheten deres på bristepunktet.
Anguliik måtte se seg slått av Kalagiq, men han unte virkelig Den langsomme å vinne. Snart var hvalskuta omringet av selskinnsfartøyene fra landsbyene rundt Teller.
– Jeg går om bord først, sa Anguliik til Kalagiq og de andre av de mannlige følgesvennene. Kvinnene ventet som vanlig til sist. Selv Anguliiks kone, Kolaguun, hadde tatt med seg ungene i en av de store fellesbåtene, umiakene, for å få et første møte med lapplanderne.
Om bord i James Allen var spenningen så stor at Ande følte han kunne skjære i den med kniv. Hjertet hans hamret tungt i brystet. Det var nesten så vidt han klarte å kreke seg frem til rekka for å betrakte sammenstimlingen av eskimoer og skinnbåter.
Det gjorde et overveldende inntrykk. Han mistet nesten pusten.
– Endelig er vi fremme, utbrøt Kjellmann og klappet Ande på skulderen. – Du er sannelig litt blek om nebbet, Ande.
– Å? sa Ande og kastet et raskt blikk på den nye lederen for reindriftsstasjonen.
– Litt av en velkomst, ikke sant?
– Det er nesten for mye av det gode, mente Ande.
– De er alle vennlige og blide mennesker, sa Kjellmann. – Og meget gjestfrie.
Ande kom til å tenke på alle spørsmålene de hadde hatt da de møtte Kjellmann for første gang i Kautokeino. Et av dem var: Er det sikkert at eskimoene ikke vil angripe oss?
Nå forsto han hvor tåpelig dette hadde vært.
Alt han så var bare smilende ansikter og kritthvite tenner. Til og med kvinner og barn var med i båtene. Et mektig syn.
Mannskapet på hvalfangeren kastet ut leiderne slik at de første av eskimoene kunne borde skipet.
Ande la straks merke til den spenstige mannen som entret opp leideren. Han fløy som en fugl, som en ravn.
Hjertet hans stanset nesten.
Den bredskuldrede mannen med svart, kortskåret hår hoppet ned på dekket, småtrippet litt som om han var klar til sprang, men gikk så rolig mot gruppen av samer som sto oppstilt langs rekka. Det var tydelig at han hadde et bestemt mål for øye. Med blikket søkte han etter det drømmene hans lenge hadde fortalt ham.
Brått sto de to mennene ansikt til ansikt for første gang. De møttes som to fremmede, men likevel var det som om de hadde kjent hverandre lenge.
– Tulugaq! utbrøt eskimoen og la begge nevene på Andes skuldre. Øynene hans strålte som om han hadde funnet skatten ved enden av regnbuen.
Selv om Ande ikke forsto det mannen hadde sagt, gikk det plutselig opp for ham at dette var mannen fra ravnedrømmene. Erkjennelsen av dette ble så mektig at han kjente beina visne under seg.
– Tulugaq, gjentok eskimoen og smilte like strålende.
– Tulugaq.
Det kom som et svakt pust fra Ande, nesten uhørlig for andre enn eskimoen som sto foran ham, men Ande visste at dette var en bekreftelse på noe han allerede visste.
Dette var ravnemannen, ravnebroren, på den andre siden av havet. Han som førte hundesleden som gikk gjennom elveisen. Hva Tulugaq egentlig betydde, hadde han ingen anelse om, men han visste at det hele dreide seg om ravnedrømmene og ingenting annet.
Omsider lot eskimoen hendene gli ned fra Andes skuldre. I stedet tok han hånden hans i sin og sa:
– Anguliik.
Så pekte han på brystet sitt og gjentok: – Anguliik, inupiat.
– Ande, svarte unggutten fra viddelandet på den andre siden av kloden. – Ande, same.
– Ande, same, gjentok Anguliik og nikket. Deretter vinket han på de andre inupiatene som hadde entret hvalfangeren og sendte navnet hans videre. Det fløy raskt som en fugl mellom menneskene. Samtidig spredte også latteren seg blant dem. De pekte og smilte og lo hjertelig, som om de hadde sett noe ustyrtelig morsomt.
– Hva ler de av? undret Aslak og kikket forbauset på Kjellmann.
– Jeg aner virkelig ikke, svarte han. – Det er blitt meg fortalt at de har lett for å le.
– Det ser i hvert fall ikke ut til at de har tenkt å angripe oss, mente Ande.
– Nei, det kan du være bra sikker på.
Ande tenkte igjen på det Anguliik hadde sagt. Med ett gikk det opp for ham at folket kalte seg inupiater og ikke eskimoer. Det var akkurat som samene, som av nordmennene ble kalt for lapper og fjellfinner i stedet for sitt rette navn.
Anguliik vendte igjen tilbake til Ande. Det var som han ikke fikk nok av den unge samen fra Norge.
– Sami, not Laplander? spurte han plutselig.
– Yes, svarte Ande, – Sami, not Laplander.
– Anguliik og Ande snakke mer senere, sa Anguliik og nikket. Deretter satte han pekefingeren mot siden og trykket mot parkasen. – Snakke om dette.
Dermed trakk han seg unna og tok kontakt med en tettvokst kar med bart, iført hatt og skinnvest med hvite pelskanter. Mannen hadde nettopp entret leideren og steget om bord i hvalfangeren.
– Hva mente han med det? undret Ande og så usikkert på Kjellmann.
– Har ingen anelse.
– Hvem er fremmedkaren som Anguliik snakker med?
– Jeg antar det er den tidligere lederen for reindriftsstasjonen, Mr. Lopp.
Etter at det meste av nysgjerrigheten var stillet, ga kaptein Huntly ordre om å låre tre av kutterne for å frakte samene og utstyret i land. Deretter skulle båtene brukes til å hente inn ferskvann til skipstankene.
– Det er på tide å komme seg ut til hvalfeltene, mente Huntly.
ANDE HADDE vært så opptatt av å forholde seg til møtet med inupiatene at han ikke hadde fått med seg hvordan hans fremtidige tilholdssted så ut.
De nærmet seg den lange sandstranden som var overstrødd av drivved i kilometer etter kilometer i begge retninger, med en hale av umiaker og kajakker etter seg.
Det var flatland i mils omkrets fra fjorden, men han kunne skimte fjellkjeder i innlandet langt mot nord. Hvite snøtopper fortalte om polarklima.
Da de steg i land etter at kutterne skurte mot den grove grusen, følte han seg ikke som en fremmed. Det var godt beiteland så langt øyet rakk. Det varmet hjertet hans å se reinhjorden med årskalver beite like ved stasjonen.
Her kunne det være muligheter for å trives.
– Som dere ser, er det nok av drivtømmer langs strendene her, sa Kjellmann. – Den første tiden er det viktig å få bygget nødvendig husvære for dere alle.
De brukte sleder og kløv for å frakte utstyret opp til stasjonen.
Ande syntes det var godt å kjenne lukten av reinsdyr igjen. Det fikk ham også til å tenke på at det eneste han egentlig savnet fra Norge, var kjørereinen sin. Men Mattis kom til å gi den godt stell, det var han ganske sikker på.
Samtlige tok farvel med kaptein Huntly og mannskapet på James Allen. Kjellmann takket på vegne av gruppen, men Ande følte på seg at Kjellmann innerst inne forbannet hele bunten fordi de hadde brukt så lang tid på å frakte dem over fra San Francisco.
Da Ande betraktet de tre kutterne på vei tilbake til hvalfangeren, tenkte han på ravnedrømmen og de fem kutterne som forlot et synkende skip i storm.
Han likte ikke å tenke på at han var sanndrømt, og for alt det han visste, kunne det være en helt annen båt. Men selv etter at James Allen hadde lettet anker og dampet ut av Port Clarencebukta på vei mot hvalfeltene utenfor Point Barrow, kunne han slippe tanken på at det kunne tilstøte dem noe der oppe i ishavet.
Langsomt lot han ravnedrømmen fare. Gruppen satt inne i skoleværelset i stasjonsbygningen og ble informert om sine oppgaver i det nye landet av Kjellmann, i samarbeid med Mr. Lopp.
Lopp fortalte at rommet også ble benyttet til undervisning av eskimoene. Kjellmann oversatte så rask han kunne. Nå måtte gruppene dele på klasserommet, slik at alle kunne tilegne seg engelsk.
Etter hvert overtok Kjellmann orienteringen.
– Jeg overtar fra i dag ledelsen for reindriftsstasjonen i Teller, begynte han. – Jeg regner med at samarbeidet med dere alle vil gå fint. Siden det ikke foreligger noen instruks, så vil dere være underlagt mine bestemmelser. Noen spørsmål?
Ande rakte opp hånden.
– Ja, bare spør i vei.
– Du har jo alt snakket en del om arbeidsoppgavene våre her, sa Ande. – Men kan du nå utdype dette nærmere?
– Ja, som jeg alt har sagt, finnes ingen instruks for dere, bare for meg, svarte Kjellmann. Jackson har utarbeidet noe som på engelsk heter "Instructions for Conduct of Reindeer Stations", en instruks for hvordan stasjonen skal ledes. Den gjelder ikke bare for Teller, men også andre reindriftsstasjoner i Alaska.
– Jeg trodde det var bare denne, undret Ande.
– Nei, det er flere, blant annet i Cape Port of Wales, noen mil vest for oss. Jeg kan sitere noen avsnitt fra denne instruksen. Her står det blant annet at stasjonsbestyreren ser til at samene ikke bare skal vokte hjorden, men også legge vekt på å instruere eskimolærlingene.
– De kaller seg ikke eskimoer, men inupiater, skjøt Ande inn.
– Det er korrekt, men alle amerikanere kaller dem stort sett for eskimoer. Det heter videre at lærlingene skal drilles – av dere samer – i vokting, kjøring, kastrering, merking, melking, ysting, lassokasting, skinnberedning, limproduksjon, forarbeidelse av sleder, snøsko, seletøy og så videre.
– Snøsko? Hva i all verden er det? spurte Aslak.
– Ja, jeg lurer litt på hvordan Jackson mener dere skal lære dem å lage snøsko når dette ikke er vanlig blant samene. Det er vel heller slik at de må lære dere det. Snøsko er en slags brede såler laget av greiner og lærremmer, som bindes fast til fottøyet slik at man kan komme seg frem i dyp snø.
– Det må da være langt bedre med ski, mente Aslak.
De andre i gruppen nikket samtykkende, og det ble en hel del diskusjon rundt dette temaet.
– Vi får vel se disse snøskoene i bruk før vi uttaler oss skråsikkert om dem, sa Ande. – Inupiatene har nok en god grunn for å bruke slikt fottøy. Det får vi vel lære mer om etter hvert. Så vidt jeg skjønner, kjenner de ikke til ski?
– Nei, det er korrekt, sa Kjellmann. – Vi kommer tilbake til dette punktet senere. Det viktigste for oss nå er å bygge husvære for dere. Vintrene er lange og harde i disse traktene, slik at det trengs solide bygninger.
– I mellomtiden får vi benytte lavvoene, fastslo Ande. – Vi klarer oss utmerket med dem i tiden fremover.
– Jo da, det kan du si, Ande, som har bodd i lavvo hele ditt liv, sa Per Rist, en av de fastboende i Kautokeino. – Vi ønsker svært gjerne et skikkelig tømmerhus. Det er ikke alle som er flyttsamer, vet du.
Nei, Ande måtte innrømme at Per hadde rett.
– Jeg blir i alle fall i lavvoen så lenge været holder seg, mente han. – Jeg kjenner ikke vinterforholdene her. Kanskje jeg må ombestemme meg.
DET VAR egentlig ikke stor plassen å gjøre seg kjent med. Kjellmann viste dem kart over området og beskrev de nærmeste landsbyene, innsjøene, elvene og buktene.
– Her er ingen trær, bare vidjebusker, som ligner dem i Finnmark, og alderbusker, fortalte Kjellmann. – Men som dere har sett, så volder ikke mangelen på trevirke særlige problemer. Strendene er fulle av drivved og drivtømmer.
– Hvor kommer all denne veden fra? undret Ande.
– Det er den store elven Yukon, over 3000 km lang, som river med seg trær fra elvebredden under vårflommen og sender dem ut i havet fra munningen sør for St. Michael, som ligger her på kartet. Uten denne tilførselen hadde ingen av bosettingene her omkring hatt noen tilgang på trevirke. Det er den mektige flodens skyld. Jeg regner med at noen av dere vil komme til å stifte bekjentskap med Yukon-elven.
Ja, elven var mektig, det kunne Ande se av kartet. Kautokeinoelven ble nok bare en liten årskalv i sammenligning.
– Som i Finnmark er det fremdeles ganske lyst om nettene, fortsatte Kjellmann, – men den beste tiden er forbi, og dagene kortes ned ganske raskt, like raskt som de øker når våren kommer, på samme måte som i Finnmark.
– Det er mye vi undres på og kunne tenkt oss å spørre om, sa Johan Speinsen Tornensis. – Men vi får ta det opp etter hvert. Jeg trenger sårt til en pause nå. Det er vel slik at alle er slitne etter å ha vært på reisefot siden 10. april.
– Da gir jeg dere fri straks, sa Kjellmann. – Bruk tiden til å se dere om og finne egnede lavvoplasser. Vi kan samles igjen like etter kveldsmaten.
Utenfor stasjonen ventet Anguliik.
– Snakke med Ande nå, sa han på engelsk.
– Hva skal jeg gjøre, Kjellmann? spurte Ande. – Jeg kan ikke tilstrekkelig med engelsk.
Kjellmann kom ut fra klasserommet og hilste på Anguliik. De vekslet noen ord, og Anguliik nikket tilfreds.
– Jeg har tilbudt meg å være tolk, sa Kjellmann.
– Kom, sa Anguliik og vinket dem begge av gårde.
Lopp gikk straks bort til Kjellmann og informerte ham om hva dette antagelig ville dreie seg om.
– Anguliik har hatt en av ravnedrømmene sine, mente Lopp. – Du får ta det med en klype salt. De er ganske overtroiske, disse menneskene!
Kjellmann nikket og fulgte straks etter Anguliik og Ande, som alt hadde kommet et godt stykke på vei mot landsbyen.
Nå fikk begge nordmennene for første gang se inupiatenes byggeskikk på nært hold. Husene var delvis gravd ned i terrenget, med treverk over bakkenivå, som en slags torvgamme. Det som skilte disse torvhyttene fra gammene, var selve inngangspartiet, som besto av et lavt tilbygg formet som en slags kanal man måtte gå krumbøyd gjennom for å komme seg inn i selve hovedrommet.
De ble begge budt plass ved ildstedet, og satte seg ned med beina i kors, noe de var vant til fra tidligere. I det hele tatt virket mye av dette kjent, til og med røykåpningen i taket var omtrent det samme som i gammene.
– Jeg må fortelle lang historie, begynte Anguliik og nikket mot Ande.
Kjellmann oversatte raskt det inupiaten hadde sagt, og Ande lyttet nøye. Så fortsatte den underlige beretningen, som enn slags rytmisk sang, vekselvis på engelsk og samisk. Kjellmann ble mer og mer storøyd etter hvert som fortellingen skred frem med alle detaljer om ravnemannen Tulugaq og om reisen over havet, der Anguliik så to menn slåss med kniver, og hvor uheldig han hadde vært da han fløy rett inn i den ene av langknivene, slik at huden revnet i siden og måtte syes.
– Jeg våkne og kjenne blod, sa Anguliik. – Såret langt og dypt. Jeg bli redd.
Kjellmann husket hva Lopp hadde sagt før han fulgte med til landsbyen. Dette virket som overtro, nesten som en oppdiktet historie, likevel oversatte han beretningen slik at Ande skulle få med seg den minste detalj.
– Alt jeg fortelle, er sannhet, sa Anguliik og nikket mot Ande. Ansiktet var alvorlig, og øynene glødet i lyset fra ildstedet. – Akkurat som arr.
Dermed løftet han på skinnjakken og åpenbarte den ruglete overflaten av et langt arr i siden, like nedenfor ribbeina.
– Slik er det, sa Anguliik. – Tulugaq fly på langkniv. Kolaguun sy sår.
Kjellmann oversatte, men fortsatte samtalen med Ande på egen hånd.
– Hva skal vi tro? sa han. – Dette høres utrolig ut, ikke sant?
– Jeg er ikke sikker, sa Ande. Han kikket alvorlig på Kjellmann. – Du har hørt meg fortelle om ravnedrømmene. Vi har drømt om hverandre flere ganger.
– Likevel har jeg vanskelig for å tro at dette er en knivskade fra en drøm, Ande. Det høres jo helt vanvittig ut.
Ande kledde av seg koften og ble sittende med naken overkropp i skinnet fra bålet. Han snudde seg slik at begge mennene kunne se det lange arret like under ribbeina.
– Dette er arret etter kniven som traff meg den natten, sa han. – Oversett det, Kjellmann.
Kjellmann nikket og fortalte Anguliik om Andes arr.
– Jeg tror arrene er helt like, fortsatte Ande. – Be ham om å kle av seg skinnjakken.
Anguliik satt snart like naken som ravnebroren.
Kjellmann bøyde seg frem og holdt en av oljelampene tett inntil begge arrene.
De var nøyaktig like.
Kjellmann grøsset og satte oljelampen fra seg. Ande så ansiktet hans blekne i lysblaffet.
– De er helt like, ikke sant? spurte han.
Kjellmann nikket.
– Fortell Anguliik det.
– Jeg vet, sa Anguliik. – Samme langkniv, samme sår. Slik er det.
Igjen grøsset Kjellmann
– Da har vi endelig fått klarhet i disse tingene, fastslo Ande. – Men nå vil jeg at du, Kjellmann, skal spørre Anguliik om hvorfor de lo slik om bord i hvalfangeren.
Kjellmann så undrende på Ande. – Det kan vel ha vært hva som helst, mente han.
– Nei, jeg vil at du skal spørre ham nå.
Kjellmann gjorde som han ble bedt om, og straks Anguliik hadde oppfattet spørsmålet, satte han i å le. Det var som om karen holdt på å revne av latter.
– Ja, når du er ferdig med latteranfallet, får du svare på det vi har spurt deg om, sa Kjellmann og virket en smule irritert.
Etter hvert klarte inupiaten å dempe seg, og la ansiktet i mer alvorlige folder.
– Ravnedrømmen viste meg mannen med firesnutet hatt, sa Anguliik. – Alle har sett slik mann før. Mann i kortspill. Mann som er joker. Sami er som joker.
– Hva er det han sier? utbrøt Ande. – Mann i kortspill?
I det samme lysnet Kjellmanns ansikt.
– Å ja, nå skjønner jeg hva han mener, utbrøt han med et stort smil om munnen. – De firesnutede luene dere har på hodet, minner dem om Jokeren i en kortstokk.
– Jokeren?
– Ja, han har jo en lue som henger ned i spisser, nesten helt lik den dere har.
Ande innså at Kjellmann hadde rett. – Det er jo helt utrolig, flirte han. – Si til Anguliik at det han har fortalt, er meget morsomt. Si ham at jeg skal fortelle historien videre til samene.
Anguliik hadde fulgt med i samtalen uten å skjønne ordene, men ansiktsuttrykkene fortalte ham mer en ord.
– Joker, sa han og pekte på Andes lue.
Dermed åpnet latterdøren seg på nytt, men denne gangen lo alle tre i kor mens de banket løs på lårene sine.
HISTORIEN OM Ande spredte seg raskt blant landsbyboerne. I løpet av et par timer strømmet de til Aslak Sombys lavvo, der Ande holdt til. Det var temmelig sent på kvelden, og Ande hadde gjort seg klar til å krype under reinskinnsfellen.
Alle skulle se det underlige knivsåret i siden, det som var akkurat likt det Anguliik fikk mens han sov da det ennå var vinter og mørketid.
Ande måpte da han fikk se forsamlingen utenfor teltet.
– Hva vil dere? undret Ande.
Men ingen av dem skjønte hva han sa. De trodde øyensynlig at han ønsket dem velkommen inn, for de strømmet inn som en seistim helt til lavvoen var som en sprengfull not.
– Se, sa en av dem på engelsk og pekte på Ande.
Ande skjønte såpass at det var snakk om arret.
– Vi se sår, sa en annen av dem og stakk fingeren inn i siden på Ande, som om han mente Ande var litt tungnem og sen av seg.
Det var ingenting annet å gjøre enn å vrenge av seg koften og dorkaen, slik at forsamlingen kunne få ta det underlige arret nærmere i øyesyn, et arr som var nøyaktig likt det Anguliik hadde.
Alle sperret opp øynene da de fikk lov til å berøre såret. Det var som om de hadde utført en hellig handling.
Etterpå måtte de se på luen hans, for det mystiske måtte etterfølges av det morsomme, ellers ble livet for vanskelig.
Så snart berøringen og lattersalvene var over, strømmet forsamlingen ut igjen og overlot plassen til nye grupper av nysgjerrige.
Berøringen av Andes arr varte i nesten én time.
Aslak Somby hadde aldri opplevd maken, og han var en av dem som gjennom et langt liv faktisk hadde opplevd det meste.
Sensommeren 1894
De nærmeste dagene ble benyttet til å hente inn drivtømmer ved hjelp av rein som trekkdyr. Fjelltoppene i nord lå skjult av tykke, ulne skyer som hadde ført til kraftige regnskyll et par dager. Men så klarnet det opp, og vinden snudde og falt inn fra sør, slik den vanligvis gjorde om sommeren i disse traktene.
Kjellmann og to av samene, Per Rist og Johan Tornensis, satte deretter i gang med å bygge husvære for dem som skulle drive stasjonen i tiden fremover.
Et hus på omkring 9x18 m i grunnflate ble reist som bolig for noen av samefamiliene, blant annet Aslak og Beret. Men flere av samene holdt seg til den velkjente lavvoen eller flyttet inn i gammer i vokterleiren ved reinhjorden.
Ande valgte lavvoen for å få en føling med vær og vind, som han sa det. Han ønsket å kjenne landet på pulsen, føle åndedragene og hjerteslagene her ved kanten av Beringstredet.
Aslak syntes Ande hadde tatt til med å prate en masse sludder, men antok i sitt stille sinn at han nå var på full vandring inn i noaiditilværelsens mysterier.
– Beret vil savne deg, din reinpung, sa han med et glis om munnen. Han hadde fylt snadden med tobakk og hentet ild fra bålet. – Vi har blitt vant til deg etter hvert. Du har jo bodd hos oss siden du bare var en liten miessi.
– Reinkalver liker ikke hus, parerte Ande. – Jeg synes dere svikter vidda ved å flytte inn i et trehus. Dere kunne i det minste ha holdt ut til det første snøfallet kommer.
– Det er like greit å venne seg til tømmerhuset så tidlig som mulig, sa gubben. – Det blir litt uvant med plankegolv, men det blir sikkert godt og varmt i vinter.
– Jeg har faktisk mer sans for Anguliiks bolig enn disse tømmerhusene, sa Ande. – De har bodd slik i flere hundre år.
– Er Anguliik virkelig så gammel, Ande? Da holder han seg sannelig godt.
Så flirte gubben så han ristet.
– Det er bra du har beholdt humøret, Aslak, humret Ande. – Det kommer godt med når vi er så langt hjemmefra.
Teltduken gled til side, og Kjellmann steg inn i lavvoen, svett i pannen og noe tungpustet.
– Vi må ha hjelp til noe drivtømme-lunning på stranda, sa han. – Kan en av dere være med på det?
– Ja visst, det er i orden, sa Ande. – Vi hadde tenkt å melke simlene nå, men det kan kanskje vente en stund.
– Dere skal ikke utsette det for min del, sa Kjellmann. – Ysting til vinterforråd er viktig. Her finnes da andre tilgjengelige arbeidskarer.
Så forsvant han i full trav for å spørre noen andre i gruppen om hjelp til lunningen.
– Det var da veldig så travelt han hadde det, mente gubben.
Et rundt og blidt ansikt kikket inn.
– Jeg har funnet nappe og er klar til melkingen, sa Beret. I hånden holdt hun et melkekjørel utskåret av en stor treknute. – Dere får gjøre dere klare med lassoen.
De forlot lavvoen for å fange inn den første simlen, slik at Beret kunne ta til med arbeidet som skulle skaffe dem reinost og syrnet melk. Noe av melken skulle også fylles i vrengte reinmager til tørking, til bruk utover vinteren.
Det hadde allerede samlet seg en del nysgjerrige fra landsbyen. De hadde tidligere sett hvordan tsjuktsjerne melket reinen og hadde forundret seg over at de russiske gjeterne oppførte seg som kalver.
Det foregikk på den måten at simlene ble lagt ned på bakken og holdt mens en av gjeterne diet dem og spyttet ut melken i et kjørel. Inupiatene som hadde bivånet dette underlige skuespillet, hadde fått seg en god latter, og ingen av dem ville selvsagt smake på reinmelken etter en slik behandling. Tsjuktsjerne måtte derfor begynne å klemme melken ut av simlene ved hjelp av tommelen og pekefingeren, men uvant som de var med dette, brukte de over to timer på å melke én eneste simle.
Ande sto og tenkte på dette mens han fanget inn en simle på første kastet og trakk den inn til Beret, som sto klar med trekjørelet. Han kunne godt forstå at Anguliik hadde fortalt ham denne underlige tsjuktsjerhistorien med et stort smil om munnen.
– Ande!
Han snudde seg og så Anguliiks blide ansikt like bak seg.
– Hallo, sa Ande på engelsk. – Hvordan har du det?
– Fint, svarte Anguliik. – Huske tsjuktsjer?
Inupiaten smile bredt og blottet de hvite tennene sine. Øynene forsvant nesten bak øyelokkene.
– Ja, huske tsjuktsjer, smilte Ande.
Men inupiatene fikk se en helt annen måte å melke på denne gangen. Mens Ande holdt simlen, melket Beret den stående. Fra hver simle ble det ikke mer melk enn det som fyller en kaffekopp, men kjørelet ble ganske fullt etter et par-tre lassokast, og Beret melket like tålmodig med begeistrede tilskuere til stede.
Den elegante bruken av lassoen vakte stor beundring blant inupiatene.
Ande ristet på hodet av all denne oppmerksomheten. Det føltes så fjernt fra den oppfatningen de hadde hatt av eskimoene før de reiste fra Finnmark.
Hvordan kunne disse vennlige menneskene egentlig angripe dem?
En hånd ble lagt på skulderen hans.
– Ande, sa Anguliik. – Kom til mitt hjem – senere.
– Først skole, sa Ande. – Senere.
Han stotret og følte seg hjelpeløs i samtalen med Anguliik. Det var ikke særlig mye fremgang å spore i engelsken.
Kanskje han gjorde det helt feil?
Kanskje han burde lære seg inupiatenes språk i stedet? Og inupiatene lære seg samisk?
Brått innså han at uten språket ville han være hjelpeløs.
– Kjellmann, sa han da han kom inn i skoleværelset etter at alt arbeidet var avsluttet for dagen og Lunde hadde sendt inupiatbarna hjem etter endt undervisning. – Jeg må lære mye fortere.
PÅ DET meste klarte de å melke omkring femti liter reinmelk om dagen, og både Kjellmann og Lopp lot seg imponere av samenes effektivitet. Beundrerskaren bare voskte for hver dag som gikk.
Selv om voktingen av reinhjorden og opplæringen av lærlingene var hovedsaken, sto samene også for virksomheter som lå langt utenfor deres egentlige oppdrag: husbygging, drivtømmer-lunning ved strendene, reintransporter av forskjellig slag, skysskjøring, mosesanking og jakt og fiske.
Men ingen av samene klaget, selv ikke Aslak, som hadde vært siida-isit i hjemlandet og var vant til å bestemme og gi ordrer på egen hånd.
Det eneste gubben brummet over, var at han syntes reinhjorden var altfor liten. Han hadde tatt det opp flere ganger med Kjellmann, som forsto problemet, men som ikke hadde mulighet til å løse det før Jackson var tilbake med Bear.
– Jeg skjønner at det ikke er mulig å dele opp hovedhjorden i flere mindre hjorder ennå, sa Kjellmann. – Vi har ingen muligheter til å fordele rein slik Jackson har foreslått. Han mener Anguliik alt nå skal få hundre rein til låns i fem år. I tillegg har han gitt beskjed om at hundre rein skal overføres til misjonsstasjonen på Cape Prince of Wales i høst.
– Hundre rein hit, og hundre rein dit? Aslak ristet på hodet over et slikt høyt antall. – Det høres ikke ut som Jackson vet noe særlig om reindrift!
Det var stor enighet blant de andre samiske reingjeterne om dette. Når hovedhjorden besto av så lite som omkring fem hundre dyr, ville et tap på to hundre gi et for dårlig grunnlag for driften videre.
– Hadde vi ventet noen år og fått bygd opp en flokk på 1500–2000 dyr, hadde vi hatt grunnlag for en slik fordeling, mente Kjellmann. – Og det selv om reinhandelen med tsjuktsjerne hadde slått feil.
– Er det tsjuktsjerne dere handler med? undret Ande.
Kjellmann nikket. – Ja, kaptein Healy og Bear har gått i skytteltrafikk mellom Sibir og Teller de siste to årene. Han er på vei tilbake hit akkurat nå. Forhåpentligvis med både reinsdyr og den forrige bestyreren av reindriftsstasjonen, Bruce Miner.
Det kom til lavmælt mumling blant samene, som delvis satt på krakker og delvis på plankegolvet inne i klasseværelset.
– Hvem er denne mannen? spurte Ande endelig.
William Kjellmann måtte ut med den lange historien om Bruce Miner, mannen som alltid gikk med en revolver i bukselinningen, og som ved en uhyggelig feiltagelse skjøt og drepte en av de tsjuktsjiske reingjeterne, Timur.
– Er det mye skytevåpen her? undret Ande.
– Nei, det er forbudt å selge våpen til eskimoene, unnskyld, jeg mener inupiatene, i likhet med brennvin. Det er slik Jackson vil ha det.
Samene så forundret på hverandre. Hva skulle man gjøre uten våpen når reinflokken ble angrepet av ulv eller bjørn?
– Vi har jo med noen rifler fra Finnmark, sa Aslak. – Vi må beskytte oss mot ulvedjevlene som splitter flokken.
– Vi kommer nok frem til en ordning, sa Kjellmann. – Det blir sikkert vurdert litt annerledes når det gjelder dere.
– Å? Gubben satte kvasse øyne i Kjellmann. – Skal ikke inupiatene forsvare seg mot de samme beistene?
Kjellmann trakk på skuldrene. – Jackson får ta avgjørelsen når han vender tilbake. Dette blander jeg meg ikke opp i.
Ande skjønte det ble gjort forskjell på folk – også i disse traktene.
Er det kanskje slik at inupiatene blir behandlet på samme vis som vi er blitt behandlet av nordmennene? tenkte han.
DET VAR Per Rist som oppdaget mastene på den svære skuta i horisonten. Han satt på mønet av et nyoppsatt tømmerhus og hadde gløttet helt tilfeldig mot vest i en spikerpause.
Bear stevnet inn Port Clarencebukta med svart røyk dampende ut av skorsteinen midtskips. Røyksignalet hadde fått liv i inupiatbefolkningen i landsbyen. De strømmet ned til stranda og klargjorde kajakkene og de større umiakene til storbesøk ute på fjorden.
Ande holdt på med tømmerlunning i fjæra sammen med jevnaldringen Fredrik Larsen og gubben selv, Aslak Somby. Alle tre ble stående helt fascinert av opptrinnet.
Ande kjente spenningen smitte over fra inupiatene til ham selv, det var som om han var blitt en del av dem.
– Ande!
Han snudde seg. Anguliiks blide åsyn dukket opp like bak ham. Han gliste så bredt at øynene nesten var forsvunnet i ansiktet.
– Kom, bli med, sa inupiaten ivrig.
– Ja? sa Ande nølende.
– Ja, kom!
Anguliik trev øksen fra Andes grep og hugg den fast i en tømmerstokk.
– Ja, nå er du blitt en av dem, sa gubben og tok seg en røykepause.
– Jeg kan ikke se noe galt i det, mente Ande.
– Nei, det er det jeg mener.
Anguliik dro ravnebroren med seg ned til den nærmeste umiaken som var trukket halvveis ut i sjøen. Det var seks andre om bord.
– Joker, sa Anguliik med et smil og pekte på Ande. – Joker, husker du?
– Ja, jeg husker, sa Ande. Han kunne ikke gjøre annet enn å smile av det hele, han heller.
– Joker, gjentok noen av de andre mennene i umiaken og lo hjertelig. – God mann.
– Ravnebror, sa Anguliik på sitt eget mål. – Ande, ravnebror.
– Hva du si? stotret Ande på engelsk og så forundret på inupiaten.
– Svart fugl, fortsatte Anguliik på engelsk og pekte på to fugler som satt på en tue et par steinkast unna. – Svart fugl, fortsatte han og pekte på seg selv og Ande. – Bror, du og jeg, bror.
– Garanas? Ravn? sa Ande, først på samisk, så på norsk. – Garanas? Ravn?
– Garanas, raaven. Anguliik smakte på de underlige ordene Ande hadde gitt ham. – Ja, garanas, raaven.
– Å, garanasviellja, ravnebror.
– Raavenberoor.
Ande nikket. – Ja, ravnebror.
Den lette umiaken skjøt fart ut fra land med kraftige padletak fra sterke armer. De nådde hurtig ut til det tremastede kystvaktskipet Bear, som hadde ankret opp et godt stykke fra land. Så snart leiderne var ute, klatret horder av folk om bord, akkurat slik som forrige gang, da James Allen ankom med samene.
Denne gangen ventet alle i spenning på å få møte Bruce Miner, mannen som hadde levd et helt år sammen med tsjuktsjerne i Itsjan på den andre siden av Beringstredet.
Anguliik hadde støttet Sheldon Jackson da han bestemte seg for å straffe Miner på denne måten. Men det vanskeligste for inupiaten var at han i tillegg måtte sende Kalagiq, den andre slåsskjempen, ut i villmarken.
Nå ventet han bare på å få se Miner og høre hans historie fra tsjuktsjerland.
– Kom, sa han til Ande. – Kom, se Miner.
Ande så undrende på Anguliik. Han hadde hørt beretningen om slåsskampen mellom Kalagiq og Timur og det fatale skuddet til Miner, men han skjønte ikke hvorfor Anguliik var så ivrig etter å få møte den forhatte bestyreren av reindriftsstasjonen i Teller.
Men kanskje han var blitt litt mykere etter oppholdet i Sibir?
Nå var han plutselig en del av folkehavet i dampskipet, en av de nysgjerrige som ventet på nytt fra omverdenen.
Men det første han la merke til, var en høyreist mann i uniform, med solbrun hud og bart. De mørke øynene hans lå i skyggen av bremmen på kapteinsluen.
Til Andes forundring kom mannen rett mot ham etter å ha hilst på Anguliik og vekslet noen ord med ham.
– Du må være Andy, som Anguliik har fortalt meg om, sa han med et smil. – Mitt navn er Michael Healy. Jeg er kaptein på denne skuta.
Ande hilste og bukket. Det var usannsynlige krefter i neven på kapteinen. Han skjønte dette var en mann med myndighet.
– Snakke litt engelsk, stammet Ande og vek blikket.
– Velkommen til Alaska, fortsatte Healy, som om han hadde overhørt Andes svar. – Hvordan går det på stasjonen? Har dere funnet dere til rette?
Ande skjønte brokker av det siste kapteinen spurte om, men kunne ikke gi noe godt svar.
– Ikke bra engelsk, svarte han. – Kjellmann bra engelsk.
– All right, sa Healy og klappet ham på skulderen. – Jeg skjønner du har vansker med å forstå hva jeg sier, unge mann. Men det er virkelig hyggelig å treffe deg. Vi ses senere, Andy.
Så gikk han tilbake til Anguliik, som virket mer utålmodig enn vanlig.
Brått kom en mann ned leideren fra broen. Alt snakk stilnet som om noen hadde slått av en bryter. Han var kledd i skinnklær slik som inupiatene, men likevel var det en stor forskjell på antrekket. I tillegg var han barbert midt på hodet.
Ande så med én gang at denne mannen ikke var noen innfødt, verken fra Alaska eller Sibir.
Anguliik vinket straks Ande til seg.
– Bruce Miner, sa han og nikket mot den fremmede, som nå hadde kommet seg ned på dekket. – Han drepe tsjuktsjer Timur.
Ande betraktet mannen nøye.
Hvis dette var mannen som hadde vandret rundt med arrogant mine og båret våpenet som tok livet av Timur, virket han nå temmelig ydmyk.
TIDEN LEGER ikke alle sår.
Bruce Miner så ut som en av dem, men var likevel ikke en av dem.
Slik var det.
Han ble fraktet til lands i en av langbåtene fra Bear. Egentlig var det han som fraktet seg selv, slik han gjorde det da han måtte forlate Teller for å tilbringe et helt år blant tsjuktsjerne i Itsjan og sone for drapet på Timur.
Miner slet med årene på samme måte som han gjorde den gang.
Samtidig virket det som han også slet med tårene.
Kaptein Healy satt i akterenden sammen med Anguliik og Ande. Alle tre betraktet nøye mannen som rodde dem mot land. Ikke en eneste detalj i påkledningen unnslapp blikkene deres, heller ikke ansiktsuttrykket, som skiftet like ofte som værforholdene i disse traktene ved Beringhavet.
Det var bare Healy som visste hvordan tilværelsen hadde vært gjennom den lange vinteren i Sibir for en mann som hadde vokst opp i California.
Straffen har nok vært tilstrekkelig hard, tenkte Healy. Undres på hva vår kjære pastor vil mene om den saken når han ankommer om ikke så lenge?
Ande syntes synd på Miner og ville sette seg til med et av de andre settene med årer for å ro sammen med ham, men Anguliik stanset ham i forsøket på å være en reddende engel.
– Miner ro alene, sa Anguliik. – Straff slutt når Miner komme i land.
Men det Anguliik sa på sitt usikre engelsk, var uforståelig for Ande. Det var like meningsløst som om inupiaten hadde snakket på sitt eget språk.
Langbåten skurte endelig mot den grove singelen på stranden. Mennene kunne stige i land.
Miner trakk inn årene og ventet til de tre andre hadde forlatt båten, deretter hoppet han selv i land fra baugen og hjalp dem med å trekke langbåten på det tørre. Folkene i kajakkene og umiakene hadde alt ventet en god stund på langbåten fra Bear. Snart stimlet de sammen rundt kaptein Healy, Bruce Miner, Anguliik og Ande. Ingen sa et ord. De bare ventet på at mannen i uniformen skulle fortelle dem hva som skulle skje videre.
De behøvde ikke vente lenge.
– Bruce Miner vil fortelle historien sin på stasjonen i morgen kveld, sa han endelig. – Da kan dere felle den endelig dommen over ham. Nå må han hvile.
Anguliik oversatte det kaptein Healy hadde sagt, men tilføyde:
– Kanskje vi dømmer på samme måte som tsjuktsjerne.
Fremdeles holdt Aslak og Beret Somby seg i lavvoen sammen med Ande, slik de hadde vært vant til fra Finnmark. Men nå sto tømmerhuset snart ferdig til innflytting.
Ande måtte fortelle dem om det som hadde skjedd om bord i Bear tidligere på dagen. Han regnet dessuten med at alle kunne være til stede når Bruce Miner skulle berette om oppholdet sitt i Sibir.
– Kjellmann skal oversette til samisk for oss, sa Ande. – Det kan bli spennende.
– Hvem oversetter for inupiatene? spurte gubben.
– Det må vel bli Anguliik, tenker jeg.
– Én ting er i hvert fall sikkert, mente Aslak. – Det blir ikke plass til alle i stasjonen.
– Enten får vi dele oss i to grupper eller samles utenfor, hele bunten, sa Ande. – Dette blir vel Kjellmanns problem – der er jo han som bestyrer reindriftsstasjonen nå.
– Har Kjellmann snakket med deg om hvem av inupiatene som skal gå i lære hos deg?
– Jeg regner med at det er Anguliik.
– Anguliik? Er ikke han en fullbefaren reingjeter allerede?
– Etter tsjuktsjermåten, ja, sa Ande. – Men ikke etter vår.
– Det er vel så, sa gubben og gned seg på haken. – Beret, jeg vil ha mer kjøtt i kaffen.
– Vi må spare, sa hun. – Det er ikke mye igjen av det vi hadde med oss.
– Beret, nå har vi fast årslønn og fri kost og losji, det er ingenting å spare på. Tørkakjøtt får vi mer av senere.
Beret nikket. – Jeg har glemt at vi får alt det vi trenger her, Aslak. Det er så uvant.
– Jeg skal spare opp dollar og kjøpe nytt utstyr når vi kommer hjem igjen, sa gubben med et drømmende uttrykk i ansiktet.
– Hva skulle det være? undret Beret. – Vi har det utstyret vi trenger allerede.
– Men vi kan kjøpe nytt, Beret. Bytte ut det gamle.
– Som du snakker, blåste hun. – Vi har ikke bruk for dollar i Norge.
– Dollar blir kroner i Norge, sa Aslak bestemt. – Slik er det. Men det beste av alt, synes jeg, er at tobakken er gratis.
– Men ikke for lærlingene, sa Ande. – Det synes jeg er urettferdig.
– Du får ikke blande deg inn i det de har bestemt for oss, advarte Beret ham. – Kanskje de sender oss hjem før tiden.
– Ingen fare, mente Aslak. – Hvem skulle de ellers bruke som reingjetere nå som vi har sett de femti nye reinsdyrene som Healy har med seg fra Sibir!
Beret ble svar skyldig og likte det ikke.
OM ETTERMIDDAGEN samlet Kjellmann og Healy samer og inupiater på gressbakken utenfor ene langveggen på stasjonen. Bruce Miner satt på en krakk i sitt tsjuktsjerutstyr midt mellom dem og ventet på å få slippe til med beretningen.
Anguliik hadde satt seg ved siden av sin ravnebror.
Før han henvendte seg til Ande, hadde han fortalt noen av de andre inupiatene, blant dem Kalagiq, at Miners beretning kanskje kom til å bli like lang som den lengste inupiat-fortellingen, den om Qayaq og hvordan verden ble til.
Ande trodde de hadde ledd av ham, men Anguliik sa de hadde spøkt med Bruce Miners fortellerevner.
– Fortelle om Qayaq senere, sa han til Ande. – Lengste historie for inupiat.
Ande nikket. – Qayaq inupiat?
– Gamle tider, sa Anguliik. – Lenge, lenge siden.
Ande tenkte at dette måtte være fortellingen om hvordan verden ble skapt slik inupiatene så det. Den stemte nok ikke med det som sto i Bibelen, men det gjorde heller ikke samenes gamle skapelsesberetning.
– Vi gir nå ordet til Bruce Miner, sa kaptein Healy. – Jeg håper han fatter seg i korthet om det som har skjedd. Han er dessuten blitt bedt om å skrive en rapport om oppholdet i Itsjan i Sibir. Den som er interessert i detaljene, kan da lese den i tillegg. Anguliik, kan du komme hit og oversette for folket ditt?
Anguliik klappet Ande på skulderen og fulgte oppfordringen fra kapteinen.
Så tok Miner til med å berette om livet blant tsjuktsjerne.
– Det er liten tvil om at jeg var livredd da jeg steg i land i Itsjan, begynte han. – Tsjuktsjeren Inarom, han som arbeidet her sammen med Timur, hadde allerede fortalt folket om at Timur var drept og at den hvite mannen som drepte ham, skulle forsørge familien hans. Tsjuktsjerne ble meget opphisset, særlig Timurs familie. Jeg hadde ikke før vasset i land før jeg ble omringet av sinte tsjuktsjere.
Miner fikk en velsignet pause hver gang Kjellmann og Anguliik oversatte. Ande merket seg at svetten perlet seg på pannen hans etter ganske kort tid. Det var tydelig at mannen var under et enormt press.
– Da kisten ble båret i land, dukket en hulkende kvinne og de tre små barna hennes opp. Hun la seg over kisten og gråt over den døde ektemannen. Jeg skjønte straks at det var Timurs kone. Inarom kalte henne Aliala.
Nå gjorde Miner en lengre pause og bar tydelig preg av at det smertet ham å rippe opp i hendelsene.
– Inarom la plutselig hånden min på Alialas hode. Deretter talte han til folket. Alle ble tause. Jeg forsto at Inarom hadde sagt noe som gjorde inntrykk på de andre, for plutselig begynte de å smile og klappe meg på hodet.
Igjen gjorde han en pause, som om han måtte hente kraft for å fortsette.
– Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke ventet noe annet enn døden for det jeg hadde gjort mot Timur, sa han endelig.
Miner fortsatte å fortelle om hvordan han etter hvert ble godtatt som en av tsjuktsjerne, og da han endelig begynte å beherske språket, ble han innviet.
– Innvielsen kan jeg ikke fortelle dere noe om, fordi det er tabu, sa Miner. – Slik sett er jeg blitt tsjuktsjer i både sinn og skinn.
Men han berettet noen gode jakthistorier, om reinskyssen helt ut til ishavet, om iskalde netter midtvinters og om den sterke ensomhetsfølelsen som gnaget i ham selv om han hadde sin egen lille familie rundt seg hele tiden.
Det som gjorde sterkeste inntrykk på tilhørerne, var historien om Timurs bestemor, Nidga, fra tiden da tsjuktsjerne ikke hadde begynt som reingjetere og levde i stor armod.
– Ennå mens Nidga var ganske ung, bodde hun ute på en av småøyene utenfor Itsjan sammen med ektemaken sin, Ramdjan, og de fire barna de hadde sammen, fortalte Miner. – Det var sent på sommeren, og de hadde ikke rukket å samle tilstrekkelig med forråd til den kommende vinteren og mørketiden.
– Familien hadde bare en eneste skinnbåt. En dag Ramdjan var ute for å fiske torsk til henging, ble han overrasket av uvær. Skinnbåten ble kastet rundt, og Ramdjan havnet i sjøen. Uten at Nidga kunne gjøre noe som helst, så hun maken kave rundt i vannet og rope om hjelp. To ganger gikk han under. Etter den tredje gangen kom han ikke opp igjen.
– Nidga var blitt enke med fire barn. Den vesle øya, som de kalte Håp, hadde sparsomt med planter og dyreliv. De begynte snart å sulte. En gang så Nidga en død nise på et skjær utenfor øya, men hun hadde ingen mulighet til å bringe den til land. Det fantes en del gråmåse og svartbak på øya, men hekkingen var for lengst over, og både årsunger og fullvoksne fugler var umulige å fange.
– En dag så hun en stor hvalbåt langt ute på havet, men det hjalp ikke hvor mye hun og barna ropte – ingen om bord hørte dem. Nidga måtte selv bygge en bolig av steinheller for vinteren. Ungene gråt av sult, og når ingen av dem så det, gråt Nidga også. Til slutt måtte de spise skinnklærne sine. Da det ikke var mer igjen av dem, bestemte Nidga seg for å drepe barna slik at de slapp unna den forferdelige sultedøden.
– Den eldste gutten, som var omkring ti år, hjalp moren med å henge de to yngste i en lærreim. De sparket og slo om seg lenge og hadde et forferdelig uttrykk i øynene. Da den nesteldste, en jente på omkring åtte år, så dette, stakk hun av og gjemte seg i en hule på sørsiden av øya.
– Den tiårige gutten la selv lærreimen rundt halsen sin, og Nidga strammet til. Etter kort tid var det slutt. Nidga hadde ikke engang krefter igjen til å gråte. Det gikk mange dager før hun klarte å begrave ungene i en steingrav i fjæra. Da var de så stive at armene ikke lenger lot seg bøye på plass, så hun måtte brekke dem for at de skulle kunne ligge langsmed kroppen.
– Nidga levde hele høsten av gress og tang og det hun fant av skjell i fjæra. Etter den første høststormen, drev en skinnbåt i land like nedenfor den enkle steinboligen hun hadde laget for vinteren. Tre menn kom i land, forundret over at det var folk så langt ute. En av dem var Tolodam, lederen for en av tsjuktsjerstammene i Itsjan, som den gang var ganske ung. Han fant den unge, utmagrede kvinnen ved det enkle ildstedet i steinboligen og ble meget bedrøvet over det han så. Mens de to andre mennene lette etter Nidgas datter, ga Tolodam henne både stekt fisk og ferskvann fra skinnsekken.
– Heldigvis fant de datteren i live. Hun fortalte at hun hadde spist både tang og fjæremark, tangsprell og kråkeboller. Det ble stor gjensynsglede da Artisa ble gjenforent med moren.
– Det var Artisa som..., sa Miner, men stemmen hans ble brått både grøtet og svak. – Det var Artisa som senere ble mor til Timur. Timur var den eneste sønnen hennes...
Det gikk et sus av forundring gjennom forsamlingen.
De skjønte at Miner måtte leve med skammen over å ha drept Timur resten av livet. Timurs ånd ville hjemsøke ham hver natt.
Miner fikk noe å drikke og gjorde seg klar til enda en fortelling. Nå handlet det om den gangen Miner hadde reddet livet til en av tsjuktsjerjegerne som ikke hadde vendt tilbake en sen vinterkveld med tett snødrev og bitende vind. Jegeren, som hette Nodgerim, hadde vært så uheldig at han hadde glidd og trædd armen inn i sin egen mårfelle, og blitt liggende som lammet i snøen langt inne på taigaen. Da fellen klappet igjen, skrek han så stygt av smerte at reinen stakk av med sleden og det hele. Den dukket aldri opp igjen.
– Til alt hell hadde jeg snakket med Nodgerim før han dro, fortalte Miner. – Derfor var jeg den eneste som visste hvilken retning han hadde tatt. Vanligvis fortalte de ikke hvor de beste jaktområdene var, men fordi jeg var en nykommer som ikke skulle være der mer enn én vinter, lot han meg få høre hvor han hadde satt opp mårfellene.
Dermed hadde Miner lagt ut med rein og slede sammen med en av de beste sporfinnerne i landsbyen, Gomer, som hadde vært en av fire tsjuktsjiske reingjetere ved Tellerstasjonen i Alaska året før.
På nytt gikk det et sus av undring gjennom gruppen av inupiater da navnet Gomer ble nevnt. De tenkte at nå ville han vise dem hvordan han måtte sone straffen videre.
– Vi fant Nodgerim forkommen og forfrossen med brudd i høyrearmen, avsluttet Miner. – Det var så vidt vi klarte å berge livet hans, for frosten hadde begynt å ete seg inn gjennom den brukne armen og inn i hjertet.
Det var også tre andre historier som gjorde et sterkt inntrykk på alle, men da Bruce Miner ville fortsette med en fjerde, for å vise sin vilje til å sone, ba kaptein Healy ham om å gjemme den. Historien kunne kanskje brukes i den skriftlige rapporten som skulle leveres Sheldon Jackson så snart han ankom Teller fra sitt årlige besøk ved misjonsskolene langs Alaskakysten.
– Vi skjønner alle at du har gjort ditt beste og sonet din synd, men det siste ordet i denne saken er det likevel Jackson som har, sa Healy.
Bruce Miner takket inupiatene i forsamlingen for å ha holdt ut med ham, både mens han var leder for reindriftsstasjonen og under den bekjennelsen han nå hadde kommet med.
– Jeg håper dere tilgir meg, sa han med senket hode og ydmykhet i stemmen.
Da Anguliik hadde oversatt de siste ordene hans, gikk inupiaten resolutt bort til Miner og bød ham hånden.
– Vi tilgi. Mann kan gjøre mange feil. Mann sterk som retter feil, sa han bestemt.
Men den sterke mannen som satt på krakken med alles øyne på seg, var fullstendig utmattet etter sin lange bekjennelsestale. Han ramlet liksom sammen, hodet tippet forover slik at haken møtte brystet, og han hulket som en unge. Det enorme presset løsnet et skred av følelser, og tårene lot seg ikke stanse. Han hadde sittet som i en rettssal med bare anklagere rundt seg, men uten en eneste forsvarer.
– Unnskyld meg, sa han mens han tørket tårene. – Jeg føler meg som en livstidsfange som brått har fått friheten.
Da først gikk det opp for forsamlingen hva Bruce Miner egentlig hadde gjennomgått det siste året.
LANDSBYFOLKET fikk mye å snakke om på hjemveien og ved ildstedet om kvelden, for Miner hadde brått fått et annet ansikt.
Anguliik var svært fornøyd med det hele. Han unnlot heller ikke å nevne dette for både kaptein Healy og Kalagiq.
Samegruppen ble holdt tilbake fordi Kjellmann ville dele ut posten kaptein Healy hadde brakt med seg hele veien fra Seattle via Itsjan i Sibir.
– Det er bare en håndfull brev, sa Kjellmann. – Jeg håper de som ikke får brev fra Norge denne gangen, har tålmodighet til å vente til neste gang vi får skipsanløp fra Seattle.
Postforsendelsen kom som en stor overraskelse på dem alle. Ingen hadde tenkt på at det ville komme brev fra familien ennå. Folk satt like andektig som i kirken og ventet på brev, selv om de følte seg både sultne og trette etter Bruce Miners eventyrlige saga.
Kjellmann ropte opp navnene på dem som hadde fått sitt første livstegn fra gamlelandet, det gjaldt alle unntatt Fredrik Larsen, Beret og Aslak Somby og Mattis Eira.
Da Ande sto med den gulnede konvolutten i hånden, strevde han med å tyde navnet på baksiden fordi det nesten var oppløst av fukt eller vann. Men selv om mange av bokstavene var vanskelige å lese, skjønte han at det var Marits håndskrift, antagelig satt på papiret med penn og blekk fra skolen i Kautokeino.
Det føltes merkelig å kjenne en del av Finnmark ligge så tungt i hånden.
Marit hadde sviktet ham og brutt løftene sine.
Hadde hun nå også skrevet om dette, satt ord på papiret som ville såre ham enda mer, gi ham den siste ydmykelsen?
Han skottet skrått på de andre som alt hadde begynt å fordype seg i teksten i brevene.
– Jeg går tilbake til lavvoen, sa han til Aslak, som nikket og forsto at Ande ville være alene med brevet.
Han satte seg på liggeplassen og tvang seg til å rive opp konvolutten, brette brevarket ut og begynne å lese.
Men hun skrev heldigvis om ufarlige saker, om arbeidet på skolen, om ungene, om været som hadde vært så omskiftelig denne vinteren og om at det gikk bedre med henne.
Likevel var det et eller annet mellom linjene som gjorde ham ekstra vaktsom. Han følte at jo mer han nærmet seg slutten av brevet, desto vanskeligere ble det å nå frem til den egentlige meningen med ordene.
Han måtte til slutt tvinge seg til å fullføre, men selv om han leste setningen flere ganger, gikk det ikke opp for ham hva hun ville fortelle ham. Det var som om Kjellmann hadde gitt ham feil brev, et brev som tilhørte en annen.
Jeg er med barn, og det er du som er faren, sto det.
Men det var akkurat som om det ikke angikk ham.
Han hadde jo brent alle broene bak seg.
Hun hadde brutt alle løftene sine.
Ande leste setningen om og om igjen, og lette etter meningen.
Jeg er med barn, og det er du som er faren...
Han kjente blodet forsvinne fra ansiktet og kvalmen knyte seg i magen.
Jeg må ha luft, tenkte han og vaklet ut av lavvoen.
Brått var det som om himmelen mørknet og la trykkende skyer over hodet hans. Han så omverdenen som gjennom en trakt. Gressbakkene, stranden og havet trakk seg lenger og lenger unna, som om han holdt på å miste synet eller besvime.
– Jeg må bort, sa han til seg selv. – Bort...
Uten at noen av de andre la merke til det, la han på sprang mot de slake åsene på nordsiden av stasjonen.
Brevet lå igjen på gressbakken, men den svake vinden hadde alt begynt å leke med arket for å flytte det lengst mulig unna lavvoen, slik at ingen andre skulle gjenfinne innholdet og forstå sammenhengen.
Aslak og Beret vendte tilbake til lavvoen etter kort tid, men teltet var tomt.
– Hvor er det blitt av Ande? undret gubben. – Skulle han kanskje passe reinhjorden i natt?
– Det sa han ingenting om, svarte Beret. – Han har kanskje tatt seg en tur for å besøke Anguliik.
– Ja, du skal se det er slik, mente han.
– Ble du skuffet over at det ikke var noen post til oss? sa hun etter en kort pause. Hun hentet kaffe fra boksen og helte den oppi det kokende vannet i kjelen som hang over ildstedet midt inne i lavvoen.
– Nei da, det var sikkert en hilsen til oss i Marits brev til Ande.
– Så du tror det var fra henne?
– Ja visst. Jeg så det på ansiktet hans, og ellers ville han ikke ha gått for seg selv for å lese brevet.
– Du har sikkert rett, Aslak-far, men det er ikke sikkert det var noen hilsen til oss av den grunn.
Aslak tente snadden og inhalerte et par gode magedrag før han svarte:
– Du må alltid håpe det beste, Beret-mor!
Beret ristet på hodet av den ukuelige optimisten som hadde dratt henne med helt til Alaska, langt vestenfor sol, der hun ikke trodde det bodde folk i det hele tatt.
De nøt kaffen og spiste litt kostelig tørkakjøtt til. Selv om de hadde både gratis kost og losji, var viddematen noe de ikke kunne være foruten, selv ikke i fremmedlandet.
Etter et par timers tid fant Aslak det best å ta seg en runde for å etterspørre Ande. Han var innom lavvoene til Rist og Kemi i tillegg til tømmerhuset der resten av samene holdt til.
Men ingen hadde sett noe til Ande.
– Kanskje han er ute ved hjorden? spurte Mattis Eira.
– Jeg tror ikke han har sin vakttørn i natt, mente Aslak.
Gubben bestemte seg straks for å oppsøke Anguliik i håp om at Ande kunne være hos ham. Dette var ulikt unggutten.
Da først slo det ham at det kanskje hadde vært noe i brevet som hadde opprørt Ande.