Finnmarksvidda, desember 1893
Bossekopmarkedet var som et vagt minne i bakhodet på Ande. Han hadde brukt tiden til å fortrenge det meste av det vonde som hadde skjedd. Aslak så til at knivsåret leget seg på en normal måte. Marit hjalp til med å skifte bandasjene.
Likevel var det vanskelig å glemme smertene som jaget gjennom kroppen da hun klippet over stingene og trakk ut senetråden som hadde grodd fast i huden.
Men arret var der.
Det ville for alltid minne ham på det han aller helst ønsket å skyve lengst bort i den mørkeste avkroken av hukommelsen.
Han støttet seg til staven og gløttet ut over reinhjorden som beitet rolig ved en av åsene ved Lahtnetjavre. Det hadde vært et strålende vintervær de siste par ukene. De hadde fryktet at viddelandet skulle ise tidlig til etter høstens langvarige regnskyll, men det var det heldigvis ikke blitt noe av. Reinflokken fant frem til laven uten noen som helst problemer.
Ande hadde nettopp avløst Mattis. På den andre siden av hjorden kunne han skimte Lasse Lemet. Han hadde satt seg på en knaus for å hvile.
Slik forholdene nå var, kunne man bare la tiden fly av gårde på lette ravnevinger med tanker og drømmer om det som hadde skjedd og det som kom til å skje.
Han kjente at savnet etter Marit var sterkt og dypt. Livet på vintervidda var ikke det samme uten henne. Å legge seg ned for natten i lavvoen uten å kjenne den friske einerpusten hennes eller den myke huden mot magen, føltes tyngre for hver dag som gikk.
– Men alt er min skyld, mumlet han med seg selv. – Jeg kunne ha stanset henne før hun la ut i elven i høst.
Han visste han kom til å klandre seg selv for dette så lenge han levde.
Nå arbeidet hun som hjelpelærer i Kautokeino. Skolemester Hopsvik hadde gitt henne stillingen hun hadde søkt på, noe som overrasket dem begge etter at de vendte tilbake fra markedet i Bossekop.
Det nye skolebygget sto klart til bruk, og de første ungene fra flyttsamefamiliene hadde flyttet inn på skolen i slutten av november. Marit hadde begynt arbeidet noen dager senere.
Men hun hadde fortalt ham at avskjeden med ham og livet på vidda hadde vært forferdelig tung. Kanskje kom hun aldri noensinne over det.
Marit hadde vendt seg bort da han forlot skolen. Hun ville nok skjule tårene sine. Det var et nederlag for henne å måtte svikte siidaen, det visste han.
Han skulle virkelig ønske det kom en sjanse til å endre på situasjonen for dem begge.
Ande staket seg noen tak fremover og gled lett på de brede skiene på det fine vinterføret. Flokken beitet fortsatt rolig. Chalmo svinset rundt og så til at ingen av svinset av gårde på egen hånd.
Det er bare Chalmo igjen nå, tenkte han. Men varmen fra ham var liksom ikke det samme.
Brått stod Lasse der foran ham. Han hadde ikke merket at gjeterkameraten hadde kommet glidende på lydløse ski.
– Hvor har du vært? undret Lasse og tørket seg over munnen med håndbaken.
– Jeg har vært her hele tiden, jeg, sa Ande.
– Jo da, men du har vært langt borte likevel. Jeg har viftet med armene, men selv om du sto med ansiktet vendt mot meg, så du meg ikke i det hele tatt.
– Å?
– Ja, jeg tenker du har vært en tur i Kautokeino.
Ande betraktet det skjeve smilet til kameraten og måtte trekke på smilebåndet selv. – Du har rett, sa han. – Jeg møtte Marit.
– Du har ikke vært den samme siden hun forlot siidaen, mente Lasse og ble alvorlig i ansiktet igjen. – Det lover ikke godt for vinteren.
– Nei, jeg ser ikke lyst på mørketiden.
– Det er mye bitterhet i det du sier, sa Lasse.
– Jeg vet det. Jeg føler meg som den bitreste urtedrikken du kan tenke deg.
– Hva forteller ravnedrømmene deg for tiden?
Ande ristet oppgitt på hodet. – De er som svake skygger. Bildene er uklare. Jeg finner ingen svar.
– Har du drømt om Marit?
– Jo da, men hun står med ryggen til.
– Jeg husker du fortalte om drømmereisen over havet.
– Det er lenge siden nå, sa Ande. – Men jeg tror jeg så kvinnen med fakkelen inne i tåken for en tid tilbake. Du vet, den de kaller Frihetsstatuen.
– Hva betyr det, Ande? Lasse så undrende på ham.
– Å se et lys inne i tåken betyr at man blir ledet på rett vei.
– Kanskje du kommer til å reise til Amerika, Ande.
– Nei, nå få du gi deg. Hvorfor skulle jeg dra over til Amerika?
– Du har drømt dette så mange ganger, Ande. Før eller senere blir det sant.
– Jeg har hørt om mange drømmer som aldri går i oppfyllelse. Ikke på et helt liv.
– Kom, vi lager oss litt å spise, sa Lasse. – Flokken beiter rolig. Vi kan ta en pause.
Ungguttene staket seg av sted mot gjeterlavvoen for å fyre på bålet og koke kaffe. Himmelen var høy og klar etter at morgenskyene hadde trukket seg vestover. Østavindstrekken var som en svak frostpust i ansiktene deres.
– Kanskje det er frikvarter på skolen i Kautokeino også nå, sa Ande da han stakk hodet inn i lavvoen.
TAKET PÅ skolehuset var snøfritt fordi vinden hadde vært på ferde og feid det helt rent. Det var et yrende liv utenfor bygningen. Ungene til flyttsamefamiliene sprang rundt og lekte i den korte pausen mellom timene. De bodde på skoleinternatet mens foreldrene slet med reinhjorden et eller annet sted på vidda.
Marit var glad hun slapp å bo på skolen sammen med ungkaren Johannes Hopsvik.
Hun syntes han var blitt litt for nærgående de siste dagene, såpass nærgående at hun syntes det var litt ubehagelig. Kanskje var det bare noe hun innbilte seg, men det var akkurat som om han hele tiden måtte dulte borti henne, et forsiktig trykk på skulderen eller på ryggen, liksom helt tilfeldig når de passerte hverandre i klasserommet.
Marit flyttet blikket fra skoletaket til inngangsdøren. Den ruvende skikkelsen til skolemesteren fylte åpningen.
– Marit, kan du komme inn litt? ropte han. – Jeg må snakke med deg.
Marit kjente straks frostneven hogge tak i bringen. Hun så for seg de lange fingrene hans fikle med koften hennes.
Ta deg sammen, Marit, sa hun til seg selv. Det er bare innbilning.
Likevel grøsset hun da hun gikk gjennom døren og fulgte Hopsvik inn i klasserommet.
Hopsvik satte seg bak kateteret og bød henne en krakk foran på golvet.
– Det er noe jeg må drøfte med deg, Marit, begynte han og gned seg på haken.
Marit prøvde å unngå å se direkte på ham, men de blå øynene hans trakk liksom blikket hennes til seg.
– Det er et par av ungene som gråter om nettene, fortsatte han. – Jeg tror de savner foreldrene sine. Egentlig skjønner jeg ikke at de lengter tilbake til vidda med alt det slitet og strevet som hører med, for ikke å snakke om kulden. Her er det jo så mye behageligere. I tillegg får de viktige kunnskaper de aldri kunne fått der ute i teltene.
– Hvem er det? spurte Marit.
– Jeg er ikke sikker på navnene, men jeg tror det er ungene til Bals og Sara. Ja, jeg skal peke dem ut når de komme inn igjen.
– Hva tenker du å gjøre med det?
– Ja, det var akkurat det jeg tenkte å spørre deg om. Tror du at du kan overnatte her sammen med oss et par-tre netter for å trøste dem litt? Ja, jeg tror du kan være til stor hjelp.
Marit kjente ansiktet flamme. – Jeg vet ikke hva mor og far vil si til det, svarte hun. Det var så vidt stemmen bar.
– Vil du at jeg skal ta det opp med Isak Somby?
– Nei, jeg skal snakke med dem selv.
– Det hadde vært fint om du kunne gjøre det så raskt som mulig. Jeg trenger deg ikke til noe i neste time. Du kan ta deg en tur hjem og prate med dem med det samme.
Marit følte seg usikker på hva Hopsvik egentlig var ute etter.
Holdt han på å legge ut nettet sitt for å fange henne?
Nei, ta deg sammen, tenkte hun. Du ødelegger bare for deg selv.
– Kan du det, Marit?
Den grove røsten hans drev henne bort fra tankene. Hun flyttet blikket fra nevene hans og opp til øynene.
– Hva?
– Du var visst langt borte nå, Marit. Er det Ande du tenker på?
– Nei.
– Vel, kan du snakke med foreldrene dine om å overnatte på skolen?
– Ja, jeg skal snakke med dem.
– Du kan bare gå med én gang, hvis ikke foten plager deg, da, sa Hopsvik. – Jeg tar meg av klassen alene.
Marit reiste seg fra krakken, men det var som om beina hennes ikke ville lystre lenger, som om de plutselig var dovnet bort. Hun måtte støtte seg til kateteret for å komme i balanse igjen.
– Bare ta deg god tid, sa Hopsvik da hun endelig klarte å komme seg opp i stående stilling.
Hun følte øynene hans brenne i nakken.
Det kunne godt være innbilning, men hun var likevel ikke helt sikker.
Brått sto hun utenfor døren til tømmerhuset hjemme. Hun ante ikke hvordan hun hadde kommet seg dit.
– Kommer du så tidlig hjem i dag?
Marit kvakk til da hun hørte farens stemme fra uthuset, der han sto og hugget ved.
– Å, huff, er det deg, utbrøt hun og holdt seg for munnen.
– Ja, hvem skulle det ellers være, Marit? Du ser ut som du har sett skrømt? Isak la øksen fra seg og kom gående mot Marit.
– Jeg gikk i egne tanker, far.
– Er du ferdig for dagen?
– Nei, jeg må snakke med dere begge. Kom, vi går inn.
Marit åpnet den tunge døren i det finskbygde tømmerhuset. Moren kokte kjøtt i en stor gryte på vedovnen. Hun gjorde store øyne da datteren trådte inn.
– Neimen, Marit, er det du?
– Ja, mor. Hopsvik sendte meg hjem for å snakke med dere.
– Å ja, hva skulle det være for noe? spurte Isak og satte seg på benken ved kjøkkenbordet. Sara satte kopper på og skjenket kaffe fra kjelen.
– Vil du ha tørkakjøtt oppi kaffen? spurte moren.
– Ja, litt, svarte hun og nikket. – Nei, det har seg slik at Hopsvik vil at jeg skal overnatte et par netter fordi noen av ungene vantrives.
– Ja, men det skulle vel gå fint? mente Isak.
– Han trenger sikkert litt kvinnfolkhjelp, sa Sara og gløttet på mannen. – Jeg hørte at pedellen på skolen skulle ha fri noen dager fordi moren hennes ligger syk i Hammerfest.
– Frøken Gundersen?
– Ja, og ungene må jo ha noe å spise mens hun er borte.
– Jeg er ikke noe særlig flink med matlagning, mor. Men hvis dere mener det er i orden, så gjør jeg det Hopsvik ber meg om.
– Du kan vel skjønne vi ikke har noe imot det, Marit, sa faren og smilte. – Det er fint du har fått deg arbeid. Kanskje du med tiden kan få deg en utdannelse ved lærerseminaret i Tromsø? Da blir du den første lærerinnen i familien.
– Ja, jeg kan jo likevel ikke arbeide i siidaen lenger.
– Hva sier Ande til dette? Moren så undrende på henne.
– Han har ikke sagt så mye, svarte Marit.
– Dere kan ikke bare leve på Bossekop-minnene, sa moren.
– Jeg vil helst glemme Bossekop. Synet av Ande var forferdelig.
– Jeg mente ikke akkurat det, sa moren og senket blikket. – Men dere var i alle fall sammen noen dager.
Marit nikket og smilte. – Jeg skjønner hva du mener, mor. Men jeg blir dårlig av å tenke på hva som kunne ha skjedd med ham. Han fikk i hvert fall ikke varig mén av hendelsen, slik jeg gjorde etter elveferden i høst.
Marit fikk et fjernt drag over ansiktet. Hun satt lenge med lukkede øyne.
– Jeg tror ikke Ande vil ha meg lenger, sa hun endelig.
Det kom uventet og brått på foreldrene. De ble sittende og se på hverandre uten å si noe. Sara var den første som fikk taleevnen tilbake igjen.
– Hvordan kan du si det? utbrøt hun.
– Det er bare en følelse jeg har, svarte Marit og fikk tårer i øynene.
Moren var straks borte med hånden og strøk henne over det ene kinnet.
– Dere får snakke om dette i julen, mente hun. – De som har mulighet til det kommer i alle fall til kirken i høytiden.
– Jeg hadde håpet han ville komme før den tid, sa Marit og gned seg i øynene. – Nei, jeg kan ikke sitte her og grine.
– Det kommer til å bli rart uten deg her i huset de nærmeste dagene, sa Isak og klappet henne på skulderen. – Vi er blitt så vant til å ha deg her.
– Trenger du noe mat med deg? undret moren.
– Nei da, jeg skal spise sammen med barna.
– Jeg sender likevel med litt reinost. Og noe tørkakjøtt til kaffen. Hopsvik takker vel ikke nei til det?
– Nei, det tror jeg ikke, mor, sa Marit.
– Kanskje du kan overraske ham med noen spennende samiske retter, smilte Sara mens hun pakket reinosten og tørkakjøttet ned i en matkaup av never.
– Jeg har fraktet ham med reinskyss noen ganger, sa Isak. – Han virker som en skikkelig fyr. Men det er utrolig at han har innført joikeforbud.
– Jeg har ikke snakket med ham om det ennå, sa Marit. – Men før eller senere skal jeg ta det opp med ham.
– Du husker hva jeg har sagt om det, advarte Isak. – Sett ikke familien i beit. Jeg er avhengig av arbeidet med reinskyssen.
– Jeg husker det, far. Men nå får jeg komme meg av gårde. Selv om Hopsvik sa jeg kunne ta meg god tid, får det være grenser. Farvel.
– Farvel, Marit.
Begge foreldrene klemte henne før hun gikk ut i østavindsblåsten som hadde begynt å kaste rundt på snøen utenfor tømmerhuset. Marit fikk brått en følelse av at hun kanskje hadde snakket for åpent om seg selv og Ande til foreldrene. Hun senket hodet og stanget seg inn i motvinden.
Jeg skal klare meg uansett, tenkte hun med seg selv. Jeg er ikke en Somby for ingenting.
Hun børstet snøen av skallene med bjørkeriset som sto utenfor inngangsdøren til skolen, rettet nakken og gikk inn.
Hopsvik satt med noe papirarbeid bak kateteret mens ungene strevde med å skrive ned norske ord som sto på tavlen.
– Å, gikk det så fort? sa han.
– Ja, mor og far syntes det var i orden.
– Isak er en kjernekar, sa Hopsvik og smilte. – Uten ham hadde jeg ikke kunnet bevege meg en eneste alen i distriktet her.
– Han ba meg hilse så mye.
– Takk, og hils tilbake når det passer.
– Det skal jeg.
– Nå kan du gå rundt og hjelpe de tungnemme. Jeg skal bare avslutte journalen for skolestyret.
Marit nikket og begynte å gå ned mellom pultrekkene der to og to satt sammen ved lett skrådde pulter med lokk og skrev ned sine norske kråketær.
Til sammen var det tolv flyttsamebarn på skolen denne vinteren. Mens foreldrene passet reinhjorden på vidda, bodde disse ungene på skoleinternatet gjennom hele skoletiden. De yngste barna hadde sin skolegang i november og desember. Etter nyttår kom elevene som gikk i storskolen.
Marit lurte på om hun var i stand til å hjelpe de skoleelevene som ikke var særlig yngre enn henne.
Det får tiden vise, tenkte hun.
– Du må skrive ulv, ikke ulu, sa hun til en av døtrene til Mattis Hætta. – Ulv er det vi kaller gumpe.
– Det er så vanskelig, sa Lise og vred seg på stolen. – Hvorfor kan vi ikke få skrive det på samisk?
– Det er fordi alle skal lære seg norsk, sa Marit. – Det er noe som øvrigheten har bestemt.
– Hvorfor har vi ikke en samisk øvrighet?
Marit ristet på hodet av Lises utrolige spørsmål. – Vi kommer aldri til å få noen samisk øvrighet.
– Det er urettferdig, sa Lise.
– Hva er det dere snakker om?
Det var Johannes Hopsviks bassrøst som lød gjennom rommet. Alle ungene stanset arbeidet og kikket på den allmektige skolemesteren. Det var som om de hadde frosset fast i én stilling.
– Det er bare noe Lise og jeg snakket om, forsøkte Marit seg.
– Jeg vil høre hva dere to småpiger snakker om på lappisk bak min rygg.
Marit kjente et lett hånd på skulderen og kjente duften av Hopsviks peppermyntepust. Han pleide alltid å ha en pose peppermyntedrops liggende på kateteret.
– Hva var det du fortalte Marit? spurte han og så med streng mine på Lise, som gjorde alt hun kunne for å slippe unna et nærgående spørsmål. Hun hadde et uttrykk som om hun forsøkte å krype ned gjennom hullet der blekkhuset sto i pultlokket.
– Jeg…jeg…, stotret hun på samisk.
– Snakk norsk, utbrøt han. – Her skal alle snakke norsk. Ikke sant?
– Ja, svarte de andre ungene i kor. De adlød som dresserte hunder.
– Jeg sa at vi måtte få en samisk øvrighet også, sa Lise og kikket beskjemmet ned i pultlokket.
– En lapperegjering? Narr meg ikke til å le, Lapp-Lise.
– Jeg mente det ikke…
– Hvor gammel er du, Lise? Hopsviks stemme tordnet i klasserommet nå.
– Ti år.
– Ti år? utbrøt Hopsvik. – Hvordan kan en tiåring få slike tanker? Hvor henter hun det fra?
Marit stirret forbauset på Hopsvik.
– Lise forstår ikke hva du mener, sa hun rolig.
– Jeg kjenner opprøret når jeg hører det, sa Hopsvik opphisset.
– Jeg tror ikke Lise mener det slik, Hopsvik, sa Marit bestemt.
– Marit, jeg må be deg tie om disse tingene, avbet Hopsvik henne. – Lapp-Lise, du skal øyeblikkelig gå i skammekroken og stå der til jeg sier fra. Ingen snakker om en lapperegjering ustraffet.
Lise reiste seg straks fra pulten og gikk med senket hode frem til hjørnet til høyre for tavlen ,der hun stilte seg med ansiktet vendt mot veggen.
Marit bet tennene sammen for å holde tilbake sinnet som slet i henne.
Hvordan kunne Hopsvik oppføre seg på en slik måte? Var det underlig at noen vantrivdes på skolen? At de gråt seg i søvn om kveldene?
Marit kjente fargen forsvinne fra ansiktet og kvalmen legge seg som en vond knyttneve i magen.
– Du kan fortsette med å hjelpe de andre, sa Hopsvik og rev henne ut av tankene.
– Jeg må ut for å få luft, sa hun og strøk på dør før Johannes Hopsvik fikk tid til å reagere.
Da hun vendte tilbake til klasserommet etter en kort luftetur rundt skolehuset, satt Lise igjen på plassen sin. Hun hadde fått tilbake det underdanige uttrykket i ansiktet.
Johannes Hopsvik vinket straks Marit til seg. – Jeg må snakke med deg under fire øyne i frikvarteret, sa han bare.
Hun nikket uten å si noe. Deretter gikk hun rundt i klassen og hjalp dem hun kunne med rettskrivningen. Mange av ungene slet også med skjønnskriften. Det var akkurat som om bokstavene ikke tilhørte dem. De satt med bøyde hoder og arbeidet uten lyst.
Marit merket at blikkene deres var rettet mot viddelandet utenfor de fire veggene. De så tvers gjennom tømmer og planker, helt til siidaen som ventet langt der borte. Det var en lengsel hun kjente igjen. Den satt dypt i hjertet på dem alle.
Skolen stengte utsynet.
Hun hørte så vidt Hopsviks beskjed om at det var frikvarter. Ungene strømmet ut av klasserommet og til friheten i snøen for en stakket stund. De fikk luft under vingene igjen, men alle var så stekket at de ikke var i stand til å lette og fly fra tvangen og fornedrelsen.
– Marit, jeg må snakke med deg, sa Hopsvik og grep henne i skulderen.
Da først våknet hun fra tankene som hadde brakt henne langt av gårde. Hun grøsset med det samme hun kjente neven hans, trakk seg unna og stirret forskremt på ham.
– Hva er det, Marit? Er du redd meg?
Hun forsøkte et forsiktig smil, men det ble nærmest en grimase. Leppene var med ett tørre. Hun forsøkte å fukte dem, men det var som om tungen ikke ville lystre.
– Marit?
– Ja, jeg hører deg, kom det endelig.
– Jeg var kanskje litt for streng med Lise, fortsatte han. – Men det er viktig å statuere et eksempel når ungene blir obsternasige. Det vil du fort få erfare nødvendigheten av.
Marit stirret inn i de blå øynene hans. Hun søkte et svar på hvem han egentlig var, men fant det ikke.
– Marit, du har kanskje merket at jeg har et godt øye til deg.
Det kom så uventet at hun ble stående og måpe.
En mann på hans alder, minst førti år, var da altfor gammel for henne. Hvordan kunne han fortelle henne noe slikt?
– Hva er det du sier? slapp det endelig ut av henne. Hun fiklet nervøst med sjalet. Kunne ikke fatte det han hadde sagt. Brått husket hun alle gangene hun hadde følt ham altfor nær. En hånd på skulderen, en lett berøring av klærne. Det fikk henne til å grøsse.
– Jeg har sett på deg lenge, innrømmet han. Plutselig ble den strenge mannen myk i trekkene. En lett rødme spredte seg over ansiktet. – Du er svært vakker.
Marit stusset.
Hvem var egentlig Johannes Hopsvik?
– Jeg vet at du er sammen med Ande Ravna, fortsatte Hopsvik. – Og jeg vet at jeg er en forholdsvis gammel mann i dine øyne, men du skal vite at jeg ikke er gammeldags. Jeg setter pris på kvinner som har ben i nesen.
Marit hørte ordstrømmen fra Hopsvik, men hun oppfattet knapt halvparten av det han sa.
Noe i henne strittet veldig imot denne mannen, hun fryktet ham. Men en annen del av henne kjente varmen av smigeren han fylte henne med. Det hele var både uventet og uvirkelig på samme tid.
Da hun så inn i de blå øynene hans, bestemte hun seg likevel for å være på vakt.
Marit gikk runden i sovesalen, der sengene sto på rad og rekke. Klokken var allerede ni om kvelden, og snart skulle stillheten senke seg over skolebygningen. Et par av ungene hadde allerede sovnet. Hun tok seg litt ekstra tid hos Lise, som fremdeles var litt urolig etter skolemesterens utbrudd.
Marit prøvde å forklare henne at han sikkert ikke hadde ment det slik, at han antagelig hadde vært sliten og dermed ble en tanke utålmodig med henne. Marit strøk henne over håret og forsøkte å overbevise henne om at etter en god natts søvn ville alt bli bedre.
Likevel var øynene hennes triste da hun sa godnatt og gikk bort til den neste sengen.
Hun passet på at alt sto bra til med dem alle sammen før hun blåste ut lyset og lukket døren etter seg.
Heldigvis var det ikke lenge til jul. Da var småskolen slutt, og ungene kunne vende hjem igjen. Etter nyåret, litt uti januar, kom de eldste ungene fra vidda og overtok skolen og sovesalen.
Om jeg er her fremdeles, får tiden vise, tenkte hun med seg selv mens hun gikk gjennom selve klasserommet for å banke på hos Hopsvik.
Det knaket i golvbordene da hun nådde døren.
Den vesle neven hennes nølte noen sekunder før knokene banket mot treverket.
Hun følte det som om hun overskred en grense hun aldri hadde tråkket over tidligere.
Marit trådte over dørstokken, og hjertet hamret straks høyt oppe i bringen. Mannen som hadde overstrømmet henne med godord tidligere på dagen satt i sofaen inne i den vesle leiligheten i ene enden av skolebygningen.
– Å, er det du, Marit, sa han og virket overrasket selv om hun visste at han godt kjente til at det ikke fantes noen andre i denne delen av bygningen enn henne.
– Alle har gått til ro, sa hun nesten uhørlig.
– Det er nok fordi de vet at du skal være her på skolen, sa han.
– Mener du det?
– Ja, det mener jeg. Jeg har merket en endring i oppførselen deres etter at du begynte her. Du har slik ro. Det smitter over på barna.
Marits ansikt blusset. Igjen kikket hun ned i fanget, som om hun studerte mønsteret i koften.
– Det kler deg å rødme, sa han og kremtet. – Jeg har fulgt deg nøye noen dager. Jeg kan ikke se at foten plager deg nevneverdig, men jeg kan jo ta feil?
– Både foten og armen plager meg en del, sa hun. – Jeg blir aldri noe arbeidsmenneske.
– Nei, det harde livet på vidda blir nok for tungt for deg, Marit. Men du kan klare deg godt som lærerinne.
– Tror du det?
– Jeg er ganske sikker på det.
– Men hvordan skal det gå til?
– Det var det jeg ønsket å tale med deg om, Marit. Det var en usikkerhet i Hopsvik stemme nå. – Jo mer jeg har tenkt på det, jo sikrere er jeg blitt i min sak. Jeg kan gi deg et forberedende kurs her, lære deg skrivningens kunst.
Hele tiden mens Hopsvik snakket, satt Marit med senket hode og tvinnet på sjalet med nervøse fingre.
Jeg må være på vakt, sa hun til seg selv om og om igjen.
Hva vil han meg?
– Nå, hva sier du til det, Marit? sa Hopsvik. – Du kan bo her hele tiden. Vel, nå har jeg fått sagt det jeg ville.
Hun følte seg svimmel og utilpass. Alt gikk så fort. Hun klarte ikke å svare.
– Du behøver ikke svare i kveld, Marit, sa han. – Gå nå bare og legg deg for natten. Det blir en lang dag i morgen.
Marit ante ikke hvordan hun kom seg opp av lenestolen, men med hjertet hamrende helt oppe i halsen lukket hun stille døren etter seg og fant frem til sovekammeret der pedellen vanligvis holdt til.
Sengen sto ferdig oppredd, men i stedet for å kle av seg, ble hun liggende fullt påkledd en stund og tenkte på det som hadde foregått inne hos Johannes Hopsvik.
Hun kjente kinnene gløde.
Kunne hun stole på Hopsvik?
Det hele var så uvirkelig at hun trodde hun drømte.
Så kledde hun av seg, trakk dynen godt rundt seg og ble liggende lenge med åpne øyne, som om hun lette etter svaret der oppe under taket et sted.
Ande, tenkte hun.
Hvorfor er det blitt slik?
Hvorfor kommer du ikke for å hente meg?
Det tok lang tid før søvnen tok overhånd og førte henne langt ut i drømmelandet.
Hun ligger med halve kroppen ned i elvevannet. Det er sommer, varm vind og kvitrende linerler på elvebredden. Himmelen er høy og klar, som et blått land hun kunne ønske å fly til hvis vingene ville lystre.
Brått kommer en skygge over ansiktet hennes. Hun stirrer opp mot mannen som bøyer seg ned for å løfte den nakne kroppen hennes opp fra elvebredden.
– Du kunne ha druknet, sier han. – Jeg kom akkurat i tide.
Han bærer henne til bort til gressbakken, hvor han legger henne forsiktig ned, stryker henne mykt gjennom håret, ser henne dypt inn i øynene.
Ande!
Han stryker henne over brystene som straks nupper seg, over den buete magen, ned mot hårdusken i skrittet.
Hun vrir seg og kjenner gresset kile på ryggen og armene, likevel åpner hun seg slik at han kan trenge inn i henne, hardt og mykt på samme tid.
Hun presser seg mot ham, følger rytmen til opphisselsen når bristepunktet.
Hun klynker, sutrer, fniser mot ham, ekstasen er så nær, men likevel så fjern.
Hun ligger på gressbakken, og en kjølig vind danser over kroppen hennes og får gåsehuden til å spre seg, brått og hektisk. Brått snur han seg, og blå øyne stirrer inn i hennes.
Johannes!
Hun setter seg opp og skriker.
Marit kjente liksom et kaldt vindpust over ansiktet da hun satte seg opp i sengen. Det var akkurat som trekken fra en dør som ble lukket, en luftning over huden som fikk hjertet hennes til å hoppe over slagene.
Hun følte seg med ett gjennomfrossen, som om hun hadde ligget i elven lenge.
Har han vært her inne?
Eller har jeg drømt det hele?
ANDE KJENTE seg urolig, nesten forvirret. Han hadde ligget lenge utover nattmorgenen og stirret opp i det tomme mørket. Drømmen satt ennå friskt i minnet, som en iskald påminnelse om den engstelsen han følte.
Det var ingen ravnedrøm slik han var vant til.
Den satt som en besk smak i munnen hans lenge etterpå og gjorde ham sint.
Vinden rusket i gjeterlavvoen. Ryene beveget seg som bølger over ham. Han kjente vinddraget fra viddelandet helt inne i hodet.
Ande så ikke frem til en ny og slitsom arbeidsdag med reinhjorden, med all den usikkerheten han nå følte.
Igjen hadde Marit stått med ryggen til ham. Han kunne se det svarte håret hennes utslått og fritt fra luen, men ansiktet var hele tiden skjult idet hun åpnet døren til skolebygningen og gikk inn.
Hva er det som skjer? tenkte han og knep igjen øynene. Har hun virkelig sveket meg?
Det var umulig å få sove videre. Tankene forfulgte hverandre som sultne ulver, den ene verre enn den andre. Til sist fant han ikke annen råd enn å komme seg opp og ut i friluft. Chalmo var straks i hælene på ham.
– Hvor skal du? Det var Mattis som våknet til liv bak ham i lavvomørket.
– Jeg må ut. Får ikke sove.
– Er det noe i veien?
– Jeg kan ikke snakke om det.
– Jeg ordner med kaffe til du er tilbake.
– Takk, Mattis.
Ande fikk kaldtrekken fra østavinden midt i ansiktet, men det gjorde faktisk godt. Det var en liten antydning til et lyshull i den svarte veggen i øst, men enda varte det en stund før viddelandet våknet til liv i grålysningen.
Han følte seg som et nattedyr på hvileløs vandring under stjernevrimmelen på himmelbuen.
Det var umulig å komme fra denne gangen. Nå måtte han bare vente til nærmere jul.
Hva gjør du nå, Marit? tenkte han.
Drømmer du om en annen allerede?
Det gikk noen frysninger nedover ryggen, som om noen helte kaldt vann i nakken hans. Han skuttet seg og slo floke for å komme seg til hektene igjen.
– Kom, Chalmo, sa han til lapphunden som svinset rundt ham. – Vi trasker en tur for å se etter Lasse og reinflokken.
Lasse hadde avløst ham like over midnatt. Nå satt han vel i en snøskavl og halvsov mens dyrene blundet en stund.
Ande spente på seg skiene og staket seg av gårde med langstaven mot de svarte ryggene som lå i snøen som kampesteiner. Noen gryntelyder hørtes da han nærmet seg de første dyrene. Etter kort tid var mesteparten av flokken på beina, og de begynte straks å grave i snøen med klovene etter reinlav.
– Pass på, sa han til hunden.
Han kunne høre Chalmo legge av sted for å se til at ingen ungdyr brøt ut.
– Sover du, Lasse? ropte han inn i halvmørket.
– Jo da, av og til, hørte han en gruggen stemme si. – Men det blir fort kaldt. Jeg må ta meg en runde for å få varmen igjen.
Ande gikk etter lyden og fant kameraten i en snøfonn.
– Hvorfor er du så tidlig ute? spurte Lasse.
– Jeg fikk ikke sove.
– Kommer ikke Mattis og avløser meg?
– Jo da, men han lager kaffe først.
– Du bør legge deg igjen. Få noen timer før dagen lysner for alvor.
– Nei, det går fint.
Ande visste han prøvde å lure både seg selv og de andre gjeterne.
Det kom ikke til å gå fint når natten ikke hadde vært god. Det ble for mange byrder å bære.
Verst av alt var at han ikke klarte å se for seg Marits ansikt lenger.
Han ristet på hodet og gned seg over pannen med håndbaken på skinnvotten.
Nå får du sannelig ta deg sammen, tenkte han. Dette går ikke an.
– Hva er i veien, Ande? spurte Lasse Lemet.
– Jeg kan ikke snakke om det.
– Nei vel. Men jeg tror jeg vet hva det er.
– Du tier stille med det.
– Ja vel.
Så tok Ande skiene fatt for å sirkle rundt flokken en stund, gjøre et forsøk på å klarne tankene i vinterluften, komme til sans og samling igjen.
– Chalmo, lokket han.
Hunden var straks rundt beina hans, snusende og logrende.
Han syntes til og med hunden kikket rart på ham da han bøyde seg ned for å klappe den.
– Nei, jeg vet at jeg ikke er helt meg selv i dag, Chalmo.
Hunden begynte å pistre, som om den forsto Andes smerte.
– Huff da, det var ikke sånn ment, sa han. – Det går sikkert bra.
Igjen fikk han en underlig følelse av at han forsøkte å lure seg selv.
Drømmen hadde vært klar som en soldag.
Marit hadde vendt seg bort fra ham. Nå klarte han nesten ikke å huske ansiktet hennes lenger.
Slik var det.
Etter hvert økte lyset over horisonten. Dagen tok til å spre seg over vindmarkene, men Ande kjente at natten ikke ville slippe taket. Mørket fylte sinnet, truet med å slukke livsgnisten i ham. Han hadde aldri kjent seg så bitter og fortvilet.
Ande utførte arbeidet slik han var vant til, men uten å huske noe av det han hadde gjort. Det var som om han var utenfor sin egen kropp og så en fremmed bakse med skiene og staven over viddelandet, i hælene på en svart hund han knapt kjente.
– Du må spise, hadde Mattis sagt.
– Nei, jeg er ikke sulten, hadde han svart og kikket på gjeterkameratene med tomt blikk.
Ande skjønte at det bar i gal retning med ham nå.
Og han grudde seg noe aldeles forferdelig til natten.
Marit hadde fremdeles den skremmende følelsen av at Hopsvik hadde vært inne på rommet hennes om natten.
Hadde det ikke vært et liten antydning til peppermyntelukt på soverommet?
Hun hadde hjulpet til med det meste i løpet av dagen. De hadde snakket om dagligdagse ting, og timene raste av sted, men ikke en eneste gang røpet han noe som tydet på at han hadde besøkt henne.
Var det fantasien som hadde spilt henne et puss?
Marit hadde laget ferdig middagsmaten til ungene om ettermiddagen og sluppet hele hurven inn til langbordet. Alle var noen slukhalser. De åt som om de ikke hadde sett matbiten før. Etterpå var det oppvasken, som gikk på omgang mellom elevene. Imens skrålte de andre ungene i vilter lek utenfor husveggene.
– Det er som jeg sier, sa Johannes Hopsvik og strøk forsiktig forbi henne med peppermyntepusten sin. Det var bare en lett luftning mot kinnene, men det var akkurat som om han hadde berørt henne.
– Hva da? undret hun og grøsset.
– At ungene trives bedre med deg her.
– Er du sikker?
– Jeg er viss på det, Marit.
Han satte seg på krakken ved kjøkkenbordet og støttet hodet i den ene hånden. Hun følte blikket hans helt inn mot naken hud.
Det var skremmende ikke å vite for sikkert...
– Hvorfor rødmer du? Han var rask med å stille spørsmålet.
Hun tidde et øyeblikk, forsøkte å hente seg inn igjen, men det nyttet liksom ikke.
– Jeg synes du skryter for mye av meg, sa hun endelig.
– Det er Gudsens sanning, sa Hopsvik. – Jeg merket det fra første stund du kom hit. Ungene trenger en slik som deg her. Frøken Gundersen er ikke så nær dem som du er. Hun ønsker å holde en viss avstand til lappungene – ehm, du får ha meg unnskyldt, Marit, men jeg mener selvfølgelig ungene.
Marit kjente et lite stikk i hjertet. Johannes Hopsvik unnlot likevel ikke å antyde noe om sin overlegenhet overfor samefolket.
Men hvorfor betraktet han da henne med helt andre øyne?
Han mente kanskje ingenting med det. Det var bare hans måte å snakke på, slik som så mange andre bumenn snakket nå for tiden.
– Kommer du innom etter at ungene har lagt seg? spurte han og senket blikket. Det var akkurat som om han et øyeblikk ble usikker, som om han var engstelig for å høre henne svare nei på spørsmålet hans.
Marit nølte litt, men svarte ja.
Hopsvik sukket lettet.
– Vi må snakke mer om din utdannelse, sa han vennlig.
Marit bet seg i leppen.
Vær på vakt, Marit, tenkte hun med seg selv. Vær på vakt.
– På gjensyn i kveld, sa han blidt og gikk ut av kjøkkenet.
Hun stirret på døren som lukket seg etter ham, og grøsset.
DET HELE var som en drøm.
Hun hadde tatt den sedvanlige kveldsrunden i sovesalen. Hun hadde bedt kveldsbønnen for noen av ungene, et eventyr om Stallo for andre. Det var merkelig hvordan en klem og et forsiktig klapp på hodet kunne berolige en urolig unge som lengtet etter mor og far langt der ute på vidda et sted.
– Tror du Hopsvik er sint på meg fremdeles? spurte Lise henne med hviskende stemme.
– Nei men, Lise, hvordan kan han være sint på deg? utbrøt Marit. – Han vil dere bare godt.
– Tror du det?
– Ja, jeg vet det, Lise.
– Har han ikke snakket om meg?
– Jo da, men bare om de gode tingene du gjør.
– Er det sant?
– Like sant som jeg heter Marit.
– Godnatt, Marit.
– Godnatt, Lise. Nå er det ikke lenge igjen til jul. Snart får du møte foreldrene dine igjen.
– Ja, jeg gleder meg veldig til å møte mor og far.
– Sov godt.
– Sov godt...
Marit tuslet stille rundt i sovesalen og så til at alle hadde det bra.
Deretter gikk hun inn til Johannes Hopsvik.
Hjertet banket så tungt at hun fryktet han ville høre det.
– Så fint at du kom, sa han og smilte varmt.
Marit satte seg i lenestolen på den andre siden av salongbordet. Hun la hendene i fanget og prøvde å virke rolig og avslappet.
– Hvordan gikk det med barna?
– Alle er rolige. De yngste sover allerede.
– Er det ikke det jeg sier, sa han. – Du har en aldeles fabelaktig virkning på dem. Du er rolig og besindig, tålmodig som få, og viser dem kjærlighet, noe de trenger mye av i den alderen.
– Det er vel så.
– Har du tenkt noe på det vi snakket om i går?
– Nei.
Hun husket den farlige drømmen, og rødmet.
– Så venter vi med det, sa han rolig. – Nå drikker vi kaffe og spiser litt mat og snakker om vær og vind.
Han skjenket i rykende varm kaffe. Fra et hjørneskap hentet han frem en halvflaske med noe blankt i, helte oppi kaffen og rørte sukker i.
– En skikkelig kaffedoktor, sa han med et smil. – Varmer hjertet og friskner tankene.
Marit stusset et øyeblikk. Kvelden før hadde han ikke hentet noe fra skapet. Da var det bare svartkaffe med sukker.
– Nyt dette etter en slitsom dag, Marit.
Hun lot seg rive med av den bydende stemmen, lente seg forover og tok en god sup av koppen. Det sved i ganen med det samme, en ubeskrivelig varme spredte seg i munnen og nedover i svelget og magen.
– Nå, hva sier du? spurte han etter å ha svelget den første munnfullen.
Marit svarte med å hoste og harke og vri seg i stolen.
– For sterkt?
Hun ble sprutrød i ansiktet og klamret seg til armlenene. – Jaaa...
Han bøyde seg over bordet og skjenket i mer kaffe for å mildne smaken. – Jeg er blitt en kløpper til å lage karsk slik bare trønderne kan det.
– Karsk?
– Kaffedoktor, Marit. Det hjelper mot det meste. Jeg tar det mot forkjølelse og tungsinn.
Marit visste ikke hva hun skulle tro. Brennevin hadde vært en forbannelse for mange. Nå satt hun sammen med skolemesteren og drakk kaffedoktor.
– Bare forsyn deg, sa han mildt.
Hun drakk forsiktig, kjente den rivende varmen fra kaffen, holdt den en stund i munnen før hun lot den besksøte blandingen sige langsomt ned gjennom svelget.
Det varte ikke lenge før en behagelig varme spredte seg i kroppen hennes. Samtidig var det som om rommet ble lysere. Johannes Hopsvik på den andre siden av bordet ble liksom mindre farlig. Likevel lå angsten for den svære mannen på lur i bakhodet.
Hun stanset etter den andre koppen.
– Går det bra med deg, Marit? undret han.
– Ja, Hopsvik...
– Kall meg Johannes. Skal jeg følge deg til rommet ditt?
– Nei, det behøver du ikke... Johannes...
Men da hun reiste seg, var det som om rommet hadde bikket over til den ene siden.
Han ilte til for å støtte henne, men hun skjøv ham straks unna.
– Jeg klarer meg selv, mumlet hun.
Hun skyndte seg å si godnatt og gikk svaiende tilbake til rommet sitt for natten.
Hodet var fylt av lyden av stemmen hans og det han hadde fortalt. Som kvelden før satte hun seg ned på sengekanten for å tenke gjennom den siste tidens hendelser. Men rommet var i ferd med å danse forbi henne, det svimlet for øynene slik at hun bare måtte legge seg ned fullt påkledd.
Hun lukket øynene, likevel fortsatte den langsomme dansen, helt til hun falt i dyp søvn der drømmene tok overhånd.
Igjen ligger hun på gressbakken. Vinden rusker i håret hennes, leker med små pust over den nakne huden, det føles som myke fingre.
Hun har ligget lenge og ventet.
Snart er han der, først som en skygge over ansiktet hennes, siden mykt mot kroppen hennes.
– Har du ventet lenge?
– Ja...
– Hva er svaret ditt?
– Ja, Johannes. Ja!
Han stryker henne over håret, så kysser han henne lett på kinnet før han beveger hånden over de struttende brystene, den buete magen og ned mot hårkruset i skrittet.
Det var som om hun ikke klarte å slå opp øynene, som om hun fremdeles levde i den dansende drømmen og kjempet seg til overflaten.
– Er det deg, Johannes?
Hun så ingen, men følte sterkt at noen var inne på rommet hennes.
Hjertet krympet seg.
– Johannes? Er du der?
Så gjenkjente hun peppermyntepusten hans.
Det var som om hjertet stanset.
Hun ble brått livende redd for at han hadde tatt seg til rette med henne mens hun sov.
– Jeg ville det egentlig ikke slik, Marit, hvisket han og steg ut av halvmørket. – Jeg hadde ikke tenkt å ligge med deg. Jeg ville bare kjenne på deg, lukte deg, smake deg.
Marit satte seg opp i sengen og så at hun var naken.
Hun ville skrike, men fikk ikke frem en eneste lyd.
– Jeg var her i går, fortsatte han. – Du sov dypt og merket ikke at jeg kjælte med deg. Det opphisset meg noe aldeles forferdelig. Det var så vidt jeg klarte å holde meg borte fra deg.
Hun følte seg fanget og forrådt, men manglet fortsatt kraften til å kjempe imot ham. Tåken lå tykk rundt hodet hennes. Hun ante ikke om hun drømte eller var våken.
– Hva sier du, Marit? Kan jeg legge meg ved siden av deg?
Hun svelget og svelget, forsøkte å holde neven beskyttende foran seg, men det var nytteløst.
Johannes Hopsvik tok seg likevel til rette med henne.
Uten å nøle presset han henne ned på sengen, bøyde hodet ned mot magen hennes.
Brått skjedde det noe som hun aldri hadde opplevd tidligere. Sammentrekninger og rykninger i underlivet, en glødende varme som steg rett opp til hodet, som en vårflom, kastet henne ut i en drømmeverden hun aldri noensinne hadde opplevd før.
– Johannes, hva er det du gjør med meg?
Hun hørte stemmen hans langt bortenfor drømmen, men var hinsides kontakt.
Så strøk han henne over håret og listet seg stille ut. Døren gikk nesten lydløst igjen etter ham.
Igjen kjente hun denne underlige luftningen mot ansiktet, som et lite pust mot huden.