Kautokeino og øst for Máze, februar 1894
Julen hadde ikke blitt slik hun hadde tenkt seg. Ande hadde tatt den lange veien fra Somby-siidaen, der den holdt til på vinterbeiteområdene øst for Máze, men de møtte hverandre som to fremmede.
Han hadde spurt henne rett ut om hvorfor hun hadde vendt ham ryggen, selv i drømmene hans.
–Nei, men jeg har ikke det, Ande, hadde hun svart. – Jeg er ikke noe tess der ute på vidda lenger. Det er så vidt jeg klarer å gå på ski.
Likevel følte hun et stikk i hjertet etter å ha sagt det.
Hun kunne skjønne at Ande så på det som et svik.
For det første hadde hun flyttet inn på skolen selv om hun hadde sagt noe helt annet på forhånd. For det andre hadde Johannes Hopsvik tvunget seg inn hos henne om nettene.
Hun var som fanget i en felle.
Hopsvik hadde truet med å sparke henne ut av skolen for godt og lage en helvetes skandale hvis hun så mye som antydet noe om det som hadde skjedd mellom dem.
Hvem tror du folk stoler på, deg eller meg? hadde han sagt i en ganske truende tone.
Så hadde Anna vendt tilbake i drømmene hennes.
Med sitt lyse hår og blå øyne hadde hun bedt Marit om å passe seg for Johannes.
Han er ikke til å stole på,hadde hun sagt før hun forsvant i tåkeskyen.
Natt etter natt dukket hun opp for å advare henne.
Marit lå skjelvende under skinnfellen inne på rommet sitt og ventet på at foreldrene skulle våkne fra middagshvilen. Hun forsøkte å gjenoppleve møtet med Ande om og om igjen i minnet, men ansiktet hans ble liksom fjernere for henne for hver gang.
Hun hadde tatt avskjed med ham sammen med foreldrene. Sara hadde omfavnet ham og ønsket ham god tur tilbake til siidaen. Isak hadde hilst "på gjensyn", men Andes øyne sa henne at det nok aldri kom på tale.
– Du har brutt løftene dine, hadde han sagt til henne kvelden før han dro.
– Jeg er ikke lenger noe for deg, Ande, hadde hun svart med bitterhet i stemmen.
Det usagte ble som en uhyggelig mur mellom dem, en mur som vokste seg stadig større i minuttene før han sa farvel.
Det var allerede gått over en måned siden alt dette hendte, men hver gang hun falt til ro, kom minnene tilbake.
Brått hørte hun det knirke i foreldrenes seng i naborommet.
Det var på tide å komme seg opp og sette på kaffekjelen.
– Er det nok kaffe i kaffeboksen? spurte moren og gløttet ut av døråpningen.
– Jeg skal se etter, svarte Marit. Hun hentet ned neverkaupen fra hyllen over det enkle spisebordet og kunne rask fastslå at hun nok måtte male noen kaffebønner ekstra.
Hun fylte kvernen med en porsjon kaffebønner, satte den mellom knærne og sveivet i vei mens hun kikket tomt ut i stuen.
– Skal du overnatte på skolen i natt også? undret Sara.
– Ja, Hopsvik har bedt meg om å hjelpe frøken Gundersen med å pakke.
– Pakke? Er moren hennes blitt syk igjen?
– Nei, hun skal flytte…
– Flytte? Nei, nå står ikke verden til påske.
Marit stanset kvernen og kikket på moren. – Mor, Johannes Hopsvik vil at jeg skal flytte inn og overta arbeidet hennes.
– Hva er det du sier, jente? brummet Isak og kom ut fra soverommet mens han gned seg vantro i øynene.
– Hopsvik vil at jeg skal overta etter frøken Gundersen.
– Har du visst dette lenge? Jeg syntes du var veldig avvisende overfor Ande da han var her i julen, mente faren.
Marit åpnet den vesle skuffen i kvernen og tømte den malte kaffen ned i kaffeboksen. Sara overtok boksen og helte kaffen videre over i kaffekjelen som sto putrende og dampende på den svarte vedovnen.
– Han snakket med meg om dette like etter jul, sa Marit og holdt blikket senket. Hun turde ikke se faren i øynene.
– Like etter jul? Og du har ikke sagt noe som helst.
– Nei, jeg måtte tenke over det. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Isak satte seg ved kjøkkenbordet og grep datteren i hånden. – Du skulle ikke holdt disse tingene skjult for oss, Marit. Du er den eneste datteren vi har, vi må få vite hva som foregår.
Fordi datteren nølte med å svare, klemte Isak henne ekstra hardt i hånden og sa:
– Er det noe mer du vil vi skal vite, Marit?
– Nei da, far. Bare dette.
Isaks grep om hånden hennes løsnet. Det var som om neven hans visnet bort.
– Far, skal du ikke si noe? sa hun endelig.
Isak kremtet, klaret stemmen og åpnet munnen for å si noe, men nølte og lukket den igjen.
– Bare si hva du mener, far!
Isak mannet seg opp, rettet ryggen og la begge armene innover bordet. – Marit, du ber meg om å si hva jeg mener om dette. Ja, jeg skal si deg det: Jeg mener du har sviktet Ande.
Marit så forferdet på faren. – Hvordan kan du mene det? Jeg er ikke i stand til å føre et normalt liv på vidda etter det som skjedde i høst. Hvis det er noen som har sviktet, så er det Gud. Han gjorde meg vanfør etter at jeg falt i elven!
– Spott ikke Herren, din Gud, formante Isak.
– Ande ser at jeg ikke strekker til der ute, fortsatte Marit med fortvilelse i stemmen. – Han kunne ha valgt et annet liv enn vidda, men han valgte siidaen.
– Marit kjenner viddelivet bedre enn de fleste, sa Sara med mild røst. – Hun vet når hun ikke makter mer.
– Jeg er ikke sterk nok for siidaen, far.
– Jeg vet det, Marit, sa Isak endelig. – Og jeg er glad for at du har funnet deg annet arbeid, men kanskje du blir bedre? Kanskje du kan vende tilbake til siidaen når du er blitt sterk nok? Ande er en tålmodig kar.
– Far, jeg er nok ikke lenger noe for Ande.
Hun innså plutselig at hun og Ande egentlig ikke hadde snakket ut om dette.
De hadde i stedet forlatt hverandre i bitter taushet. Det usagte vokste seg bare større og større, og ble til slutt helt uoverkommelig.
LIKE SIKKERT som snøstormen kastet seg over vidda i et tre dagers vinterangrep, så gikk ulveropet som en skjærende smerte gjennom siidaen.
– Suola ruoktot! Tyven hjem!
Ande ropte ulvevarselet ut i mørket så hodet holdt på å sprenges. Chalmo pistret og gjødde av full hals. Den hadde fått teften av vargbeistene som forsøkte å spre reinflokken i ly av snøkov og hylende vind.
– Suola ruoktot!
Ande hadde slitt seg gjennom natten og latt seg snø ned bak en liten knaus i nærheten av bjellereinen. Ikke uventet slo ulvene til. Han hadde ventet på det lenge, men likevel kom det overraskende.
Han hadde sittet med hodet fullt av tanker om Marit og et liv sammen med henne. Nå var det bare en fjern drøm, falmede minner, et mål han aldri kom til å nå.
Egentlig var han glad for at ulvene slo til om natten. Da fikk han annet å tenke på.
Folk i siidaen var på beina på et øyeblikk. Ulvenatten var det verste som kunne ramme dem om vinteren, men takket være at alle lå fullt påkledd under slike værforhold, kunne de være på plass på et øyeblikks varsel.
Aslak Somby hadde ikke sovet særlig godt. Han hadde kjent på seg at denne natten ville ulvedjevlene slå til, slik de alltid pleide. Andes ulverop overrasket ham derfor ikke.
– Beret, hold kaffen og kjøttgryten klar, sa han og forsvant ut av lavvoen med en rifle over skulderen. Han skallet seg inn i snøkovet og beskyttet seg med vottene foran ansiktet.
Han fant forbausende fort frem til skiene, spente dem på seg og staket seg ut i stormnatten. Andes rop ledet ham på rett vei i mørket.
Nå var det en kamp om tiden. Han håpet at alle hadde kommet seg på plass, slik at de kunne begynne å gå reinflokken inn; først en mann i sirkel rundt dyrene, så en annen i motsatt retning i en videre sirkel utenfor ham, deretter en tredje motsatt av andremann. Alle hadde hundene med og ropte "Suola ruoktot!" til stemmene var såre og hese, i håp om at ulvepakket ble skremt på flukt.
Etter den siste ulvenatten, da siidaen mistet tjue dyr, bestemte siida-isit Aslak Somby seg for å gå til anskaffelse av en børse. Han fikk tak i en brukt munnlader og hadde prøveskutt den et par-tre ganger. Treffsikkerheten var ikke den aller beste, men selv om han ikke klarte å treffe på første skudd, håpet han at smellet ville sette frykt i ulvedjevlene slik at de tok beina fatt.
– Hvor er de? ropte han mot den utydelige skikkelsen som dukket opp foran ham.
– Til høyre for flokken er det minst tre, svarte Ande, nokså hes i stemmen etter ulveropene. – Skal du skyte?
– Ja.
– Hva med hundene?
– Tror du ikke jeg ser forskjell på en ulv og Chalmo?
– Du mener vel å høre forskjellen?
– Ja, det var det jeg mente. Og jeg lukter dessuten beistene på lang avstand bare vinden står mot.
Så var Aslak borte i kovet, med riflen klar.
Ande sto alene tilbake og visste ikke om han skulle sette etter et av vargbeistene slik han gjorde året før, eller ikke. Han hørte de jevne ropene fra vokterne som sirklet rundt flokken i håp om å holde den samlet.
Hva har jeg å tape? tenkte han med seg selv.
På den måten kan jeg kanskje viske ut Marits ansikt en gang for alle?
En ny skygge dukket opp foran ham. Fremdeles hørte han aloen fra siida-folket som ropte og skrek for å skremme ulvene unna.
– Hei, Ande!
– Å, er det du, Mattis.
– Har gubben tatt geværet med seg? undret Mattis.
– Ja, snart smeller det.
– Har du tenkt å forfølge vargdjevlene denne gangen?
– Jeg vet ikke, Mattis, sa Ande. – Det som skjedde i fjor, satte en støkk i meg.
– Jeg kan følge deg.
– Vi får vente og se.
Ande visste at dette var et meningsløst svar. Det var ikke mulig å vente. Ulvene kunne ikke få noen som helst fordel. Det var en kamp om tiden.
– Vi kan ikke vente, Ande, utbrøt Mattis.
– Nei, jeg vet det.
Begge bakset seg besluttsomt inn i snøkovet og natten, fast bestemt på å jage de blodtørstige gråbeinene til de stupte.
De fulgte hverandre som skygger, men brått kom de bort fra hverandre. Snødrevet pisket sviende inn i ansiktet på Ande, som forsøkte å lytte seg til hvor Mattis nå befant seg. Men østavinden overdøvet det meste. Det syntes umulig å orientere seg.
Med det samme hørte han skuddet fra Aslaks rifle.
Han vendte seg mot lyden og oppfattet så vidt en svak pistring fra et såret dyr.
Fulltreffer, tenkte han.
Aslak har sannelig skutt en av vargdjevlene. Nå ville vel resten av ulveflokken snart være på vill flukt fra de dødelige blykulene.
Han staket seg gjennom snøkovet i retning det skadde dyret, som pistret stadig høyere jo nærmere han kom.
Nå måtte Aslak snart knuse skallen på det slik at lidelsene fikk en ende.
– Aslak! ropte han gjennom blåsternatten. –Aslak!
– Herover, hørte han en grov røst til venstre for seg rope. – Herover, Ande.
Det var Ande som nådde frem til dyret først. Pistringen lød voldsomt i ørene hans nå, overdøvet kviningen fra vindrossene, det var som en evigvarende smerte i hodet hans.
– Jeg skal drepe deg, din satan, du som jager reinflokken til den stuper og biter kalvene i strupen så blodet fosser! freste Ande og gjorde seg klar til å gi udyret nådestøtet.
Han så det mørke dyret mot snøen, hevet staven til slag for å knuse vargskallen, men et eller annet fikk ham til å nøle.
Ulven var for liten.
Den var altfor svart.
– Har du drept den, Ande? undret Aslak. Han stod brått ved siden av ham med riflen klar til nytt skudd. Pistringen var hjerteskjærende.
– Nei, svarte Ande, merkelig tam i stemmen.
– Jeg kan skyte den.
– Ja, det er kanskje best…
Skuddet tordnet i ørene. Dyret gjorde et lite hopp, så ble det liggende urørlig og stille.
Aslak bøyde seg ned for å undersøke beistet nærmere.
– Men… men det er jo Chalmo, utbrøt han forferdet.
– Ja, det er Chalmo, sa Ande, nesten svimeslått av fortvilelse.
Det syntes ingen ende på elendigheten.
Kautokeino, mars 1894
Ryktet hadde spredt seg som en vind. Selv ute ved de fjerneste siidaene nådde nyheten om at det store handelsfirmaet Federsen & Nissen i Hammerfest i slutten av februar hadde bekjentgjort både i Kautokeino og Karasjok at William Kjellmann ville komme dit og engasjere samer til reindrift i Alaska.
Det som overrasket de fleste, var at Kjellmann, som var av Talvikslekt, var blitt ansatt av amerikanske myndigheter. Så vidt de kjente til var han jo bare en vanlig kar som hadde drevet med vokting av kjørerein og transport mens han bodde i Finnmark.
Hva kunne en forhenværende finnmarking gjøre for et så stort land som Amerika?
Også i Somby-siidaen sydet det av rykter om det som skulle skje. Ande hadde stengt seg ute fra det meste etter at Chalmo hadde vandret til de evige jaktmarker, men all praten om Amerika, New York og Alaska fikk ham likevel til å lytte med et halvt øre.
Enkelte netter vendte til og med ravnedrømmen tilbake.
Den fortalte på ny om en lange reise over havet, en høyreist kvinne med fakkel, møtet med en pelskledd mann bak på en hundeslede og et underlig landskap som på samme tid liknet vidda, men likevel ikke var det.
Underlige tegn, underlige tider, tenkte han med seg selv.
Siidaen forberedte seg på langturen til vintermarkedet i Bossekop, men Ande bestemte seg brått for å ta turen til Kautokeino i stedet.
– Skal du likevel besøke Marit? undret Aslak, han satt inne i lavvoen med snadden tent. De hadde mesket seg med et herlig måltid fra reinkjøttgryten.
Ande ristet på hodet. – Nei da, hun har vendt meg ryggen.
– Hvordan kan du si det? Beret virket nesten såret der hun sto. – Hun føler seg som en vanfør, Ande. Hun har innsett at hun ikke klarer livet i siidaen. Jeg synes hun har vært heldig som har fått seg et liv i Kautokeino.
– Hun har valgt et liv uten meg, sa Ande og så ned.
– Men du har vært for langt borte fra henne, Ande, sa Beret.
– Jeg måtte jo arbeide her i siidaen.
– Dere burde ha snakket sammen.
– Det er ikke mer å snakke om.
Gubben strammet seg opp og så ham skarpt inn i øynene. – Du har alltid hatt muligheten til å slippe unna. Var det ikke jeg som ba deg om å ta turen til Kautokeino i høst?
Ande kikket ned på nevene sine. Aslak hadde truffet der det sved mest. Han kunne ikke skylde på siidaen eller noe annet utenfor seg selv. Det var han selv som var synderen. Ingen andre.
– Jo, det var deg, Aslak.
– Likevel vil du svikte Marit? Aslak beholdt det skarpe blikket sitt.
– Jeg tror hun skjulte noe for meg da jeg besøkte henne i julen.
– Hva skulle det være?
Ande senket blikket nok en gang. Han visste at han hadde forsnakket seg. Dette var noe han ikke ville snakke med dem om, men nå var det umulig å trekke seg unna.
– Dere vet jo hvor hun har arbeidet sitt, sa han endelig.
– Ja, hvordan det?
– Hun har overnattet på skolen mange ganger.
– Men de har jo en husholderske, sa Beret.
– Marit har overtatt arbeidet til pedellen, sa Ande. – Hopsvik ba henne om å flytte inn.
– Selveste skolemesteren? undret Aslak.
– Ja, Johannes Hopsvik.
Beret kikket undrende på Ande. Det var som om hun hadde en anelse om hva han ville fortelle dem, som om hun gjennomskuet den gåtefulle måten han snakket på.
– Du kan bare fortelle oss sannheten, sa hun endelig.
– Jeg tror Johannes Hopsvik ønsker å gifte seg med Marit, sa Ande med uttrykksløst ansikt.
– Er det alvor? undret Aslak og vekslet blikk med Beret.
– Ja.
– Er det ravnedrøm eller virkelighet? spurte Beret.
Ande ristet på hodet over uvitenheten til siida-isit og hustruen hans. Hvordan kunne han forvente noen forståelse fra dem? De trodde det beste om Marit, slik hadde det alltid vært.
– Hvordan kan du tvile på ravnedrømmen? spurte han. – Det er ingen forskjell på drøm og virkelighet, Beret. Jeg trodde du visste dette.
– Jeg kan ikke tro at Marit ønsker å gifte seg med Johannes Hopsvik, en mann som er mye eldre enn henne, sa Beret.
– I tillegg er han nordmann, fra sør i landet et sted, sa Aslak.
– Vestlandet, rettet Beret.
– Det kan være akkurat det samme, mente Aslak. – Jeg fatter ikke at Marit ønsker å bryte med det livet hun er oppdratt til å leve.
– Både Isak og Sara har forlatt flyttsamelivet og slått seg ned i Kautokeino. Det er ikke underlig at barna følger foreldrene, sa Beret med overbevisning i stemmen. – Selv om Marit hadde andre ønsker, gjorde ulykken henne til et helt annet menneske.
– Hun har sviktet livet på vidda, mente Ande.
– Jeg vet ikke om det er hun som har sviktet, eller om det er du, Ande, sa Beret. – Ingen er alene om det som skjer i livet.
– Nei, det er kanskje slik, Beret, men jeg er alene om å velge Kautokeino når William Kjellmann kommer dit. Jeg har hørt mye bra om den karen. Handelsmann Gabrielsen i Bossekop har snakket mye om ham. Det var Kjellmann som sendte Gabrielsen disse flaskene med Sloan’s Liniment.
– Vil du gjøre alvor av å dra til Alaska? Aslak hørtes nesten tynn ut i stemmen.
– Jeg vet ikke, men jeg vil høre på hva Kjellmann har å fortelle.
– Det fortelles at disse eskimoene kan være farlige folk. Du kan jo heller ikke språket deres. Alaska er forferdelig langt borte.
Ande så nesten ertende på Beret. – Jeg tror ikke eskimoene er farligere enn kåfjordingene.
Aslak ristet på hodet, men måtte trekke på smilebåndet likevel. – Kanskje jeg burde ha fulgt deg til Kautokeino, Ande. Det kunne vært morsomt å høre hva han hadde å si om disse eskimoene i Alaska.
– Du skal bare komme deg av gårde til Bossekop, mente Beret.
– Nå ja, hvis du er engstelig for at jeg skal finne på dra over til Amerika uten deg, så kan du jo være med til Kautokeino, du også, humret Aslak. – Ja, bare for å passe på meg, mener jeg.
– Pass munnen din, sa Beret og dyttet til gubben.
– Det skader ikke å høre på hva Kjellmann har å fortelle, mente Ande. – Etterpå kan dere dra til Bossekop-markedet som planlagt.
– Jeg synes det høres bra ut, sa Aslak og sendte røykskyer oppunder lavvotaket.
– Jeg synes ikke noe om dette, prøvde Beret seg.
– Dere kommer likevel tidsnok til markedet. Kjellmann ønsker vel at folk skal bestemme seg så snart som mulig.
– Nei, jeg vet ikke, sa Beret.
– Da bestemmer jeg at vi drar for å høre på Kjellmann. Ande, du får gi Mattis og Lasse beskjed om hva de har å gjøre. Kjørereinene skal være klare i grålysningen.
Ande nikket. Han hadde aldri trodd at gubben ville si seg villig til å følge med sørover til kirkestedet.
– Og det må være noe skikkelig godt til nistemat på turen, sa han til Beret.
– Ja da, men jeg skal i alle fall ikke til Alaska, samme hva du sier, utbrøt Beret.
WILLIAM KJELLMANN hadde ankommet Hammerfest i strålende vintervær. Etter å ha besøkt sin gode venn Haldor Gabrielsen i Bossekop, medbrakt et par kasser Sloan's Liniment akkurat tidsnok til markedet, tok han reinskyssen over Beaskades til Kautokeino.
Godværet varte ikke ved, og han undret på om dette var et tegn på at det ville gå dårlig med å engasjere samer til reindriftsprosjektet i Alaska.
Han hadde hatt god tid til å tenke over hva han egentlig hadde begitt seg ut på etter at han takket ja til å bli leder for prosjektet. Sheldon Jackson var en mann med visjoner. Spørsmålet var om han var i stand til å tilfredsstille den gode pastorens ønsker.
Jo mer han nærmet seg Kautokeino, desto verre ble værforholdene. Men han lot seg ikke skremme. Selv om han ikke hadde vært tilbake i gamlelandet siden han utvandret til Amerika for over ti år siden, hadde han ikke glemt hvordan snøfokket kunne slå til, hardt og brutalt, etter en godværsdag.
Det var Johannes Hopsvik som møtte ham utenfor skolen i Kautokeino, som skulle brukes som samlingssted for mulige amerikafarere.
Men til hans forbauselse var det ikke mange sjelene som møtte opp.
Han skjønte straks at dette kom til å bli en vanskeligere oppgave enn han først hadde antatt.
Var det mulig å få noen til å si ja til Alaska?
Mange stilte spørsmål, og Kjellmann forsøkte å gi så gode svar som mulig. Men hva skal man stille opp med når man møter en allmenn oppfatning om at eskimoene kom til å angripe dem og at vinteren i Alaska var mye hardere enn i Finnmark?
Men det var hederlige unntak.
En ung mann ved navn Ande Ravna så ut til å ha brent alle broer.
– Er det virkelig ditt alvor? spurte han unggutten.
– Ja, det er det, svarte han. Det var en sterk besluttsomhet i øynene hans.
Kjellmann hadde merket seg at en ungjente helt bakerst i skoleværelset sto blek og skjelvende mens han snakket med Ande.
– Er det hun som blir igjen? spurte han og betraktet Ande gjennom smale øyne.
– Hva mener du?
Kjellmann nikket over mot ungjenta.
Ande ble straks alvorlig i ansiktet og bet tennene sammen. Endelig ristet han på hodet og sa:
– Ja, hun blir nok igjen. Hun arbeider her ved skolen.
– En du kjenner?
– Jo da, det er Marit Somby, svarte Ande og så ned.
William Kjellmann skjønte at samtalen om Marit Somby var over.
– Er du fortsatt fast bestemt på å stå på denne listen, Ande Ravna? spurte han til sist.
– Det er jeg.
– Så sier vi det.
Det hadde vært noen andre interesserte, blant dem Aslak Somby. Etter det mannen hadde fortalt, var han en meget erfaren reindriftssame, midt i blinken for et opphold på Teller Reindeer Station i Alaska for å ta seg av opplæringen av eskimoene.
Men Aslak Somby hadde nølt, trukket seg tilbake for å snakke med noen av de andre fremmøtte.
Her måtte det sterkere lut til. Han måtte nok bruke mer av overtalelsesevnene sine, beskrive arbeidsforhold og lønnsforhold i detaljer, gå fra hus til hus, fra siida til siida. Men det ville ta tid, lang tid.
Han tok farvel med Ande Ravna og ba ham belage seg på å reise i begynnelsen av april en gang, såfremt han fikk minst fem andre til å dra, gjerne familiefolk.
– Det er god tid, mente Ande og trykket Kjellmanns hånd.
Det er kraft og besluttsomhet i neven hans, tenkte Kjellmann.
– Så sier vi det. Farvel og på gjensyn, Ande Ravna.
– Farvel.
Da Ande skulle til å forlate lokalet, fulgte den unge kvinnen etter ham.
– Her er det noe uavklart, tenkte Kjellmann med seg selv og ristet på hodet.
De to unge gikk utenfor. Han kunne bare gjette seg til hva de ville samtale om.
MARIT var skjelven i stemmen, hun virket nærmest opprørt. De hadde funnet seg en plass bak vedskjulet bak skolen.
– Hva er det du finner på? utbrøt hun. – Skal du forlate siidaen og flytte til Alaska?
– Det er flere enn meg som har forlatt siidaen og flyttet inn hos fremmede, sa Ande ironisk.
– Det er urettferdig, Ande, sa Marit. – Jeg hadde ikke noe valg etter det som skjedde i høst.
– Jeg har ikke mer å snakke med deg om, Marit. Du sviktet meg.
– Det var du som sviktet meg, Ande. Du brydde deg ikke om å besøke meg. Jeg ventet, men du kom aldri.
Ande bet tennene sammen, ristet på hodet og vendte seg bort fra henne slik hun hadde gjort i drømmene hans.
Marit ble stående taus tilbake.
Det var slik det skulle ende.
Ikke med gråt og sorg, men sinne og bitterhet.
Da Ande gløttet opp for å vende tilbake til kjørreinen og pulken, så han en svart fugl på en av gjerdestolpene utenfor skolen.
Ravnebror, tenkte han.
Men han kunne ikke vite for sikkert om det var et godt eller et dårlig tegn.
DET TOK William Kjellmann ti dager før den første familien lot seg overbevise om at det var trygt å reise over havet til Alaska.
Fremdeles satt frykten for at eskimoene skulle angripe dem dypt i sinnet.
Spørsmålene var mange.
Kanskje noen ville bli drept? Og hva med vintrene? Er ikke de harde og umenneskelige? Vi har hørt at eskimoene bor i igloer, hus som er bygd opp av utskårne snøblokker. Skal vi bo i slike hus? Vi fryser kanskje i hjel? Og hva med maten? Hvem av oss vil egentlig spise hvalrosskjøtt?
– Det er like trygt å bo i Alaska som i Norge, sa Kjellmann. – Men mulighetene for å få svære reinflokker er enda større enn her, beiteområdene er enorme. Den forrige bestyreren av Teller Reindriftsstasjon, William Lopp, har i sin årsrapport beskrevet en nesten utømmelig tilgang på reinmose. Hver og en av dere vil få muligheter til et mye rikere liv enn det dere vil oppnå her.
Men det hjalp ikke med tomt snakk og fagre løfter.
Det endte med at Kjellmann måtte telegrafere over til Amerika for å innhente garantier for at det han hadde fortalt om Alaska stemte med virkeligheten. Etter at de telegrafiske garantiene endelig ble forelagt de potensielle Alaskafarerne, undertegnet seks familier og to ungkarer kontrakt for tre års engasjement.
William Kjellmann kunne puste lettet ut og offentliggjøre navnelisten over Alaskafarerne slik at alle løse rykter og gjetninger kunne legges døde, én gang for alle.
Kjellmann var meget godt fornøyd med de samene han hadde fått til å binde seg for tre år på tundraen.
Øverst på listen sto han som hadde sagt seg villig å undertegne kontrakten alt etter det første møtet.
William Kjellmann hadde en anelse om at ungguttens valg ikke hadde vært av det enkleste slaget. Men det sto respekt av det han hadde gjort, og i tillegg hadde han fått gode skussmål av siida-isit Aslak Somby.
Det som overrasket Kjellmann mest, var at den mangeårige lederen for Somby-siidaen hadde valgt å følge med over Atlanteren.
Det lovet godt for reinprosjektet i Alaska.
Listen som ble bekjentgjort for allmennheten, inneholdt følgende navn:
1. Ande Ravna, ungkar
2. Fredrik Larsen, ungkar
3. Aslak Somby, kone Beret Klemetsdtr.
3. Per Aslaksen Rist, kone Berit Anne Andersdtr. Spein, barn Marit og Inger
4. Johan Speinsen Tornensis, kone Marit Grete Salamonsdtr. Näkäläjärvi, barn Berit
5. Mikkel Josefsen Näkkälä, kone Berit Anne Klemetsdtr. Hætta
6. Samuel Johnsen Kemi, kone Kirsten Persdtr. Bals, barn Samuel og Karen
7. Mathis Aslaksen Eira, kone Berit Johnsdtr. Hætta, barn Aslak
Etter at Kjellmann vendte tilbake til Hammerfest den 30. mars, etter et kort besøk hos familie og slektninger i Talvik, telegraferte han navnelisten over til Sheldon Jackson.
Han fikk raskt gjensvar:
"Takk for vel utført oppdrag. God reise. Venter i spenning."
Den lange reisen
Det var nesten oppbruddstemning i Somby-siidaen. Ingen hadde ventet at Aslak ville forlate fedrelandet og reinflokken for å arbeide sammen med eskimoene i Alaska.
Men han brukte tiden godt. Han måtte overlate lederskapet for siidaen til en annen. Vårflyttingen sto for døren, og det var viktig å få gjennomført den på en forsvarlig måte. Det krevde en ny siida-isit med erfaring, en som kjente ruten nordover til Stjernøy grundig.
Valget falt naturlig på Mattis Klemetsen.
Ande roste Aslak for avgjørelsen. – Nå vil det gå godt med kalvingen, og reinlykken for dem som blir igjen er sikret, sa han.
I det samme han hadde uttalt disse ordene, kjente han et lite stikk i hjertet ved tanken på Stjernøy og sommeren som hadde vært. Det var nesten uvirkelig at han ikke lenger skulle følge reinhjorden til kystbeitene.
Og han hadde samtidig et glimt av Marits ansikt, flyktig som en sommervind.
William Kjellmann vendte tilbake fra Hammerfest noen dager uti april. Ande drøftet med ham om de kunne utsette avreisen fra Kautokeino til slutten av april, slik at de kunne få være med på vårflyttingen nordover til kysten, men Kjellmann var bestemt på at det var umulig.
Reisen over til Alaska tar så lang tid at vi trenger tiden til å forberede vinteren når vi ankommer Teller, hadde Kjellmann svart.
Ingen av dem motsatte seg denne avgjørelsen. Kjellmann snakket med myndighet. Det var ikke rart han var blitt utvalgt som leder for reindriftsstasjonen i Alaska.
Nesten alle som kunne krype og gå hadde møtt opp for å ta farvel med Amerikafarerne. Mange tårer ble felt, som naturlig er når atskillelsen blir så langvarig, nesten som en evighet.
Ande fikk en overraskende avskjedsgave, og det fra helt uventet hold.
Marit kom bort til pulken hans, tett fulgt av en svart lapphund. Ande kjente straks igjen Annas Skilko.
– Den skal du ta med deg, sa hun. – Jeg hørte at Chalmo er borte. Nå er Skilko din. Slik kan du minnes både Anna og meg – og gamlelandet.
Hun vendte seg straks bort for at han ikke skulle se tårene i øynene hennes.
– Takk, Marit, men ikke gråt for meg, sa han. – Jeg er ikke verdt det. Det var nok jeg som sviktet – ikke du.
Han kjente en klump i halsen da hun igjen snudde seg mot ham og omfavnet ham en siste gang.
– Mana dearvan, farvel, Ande, jeg skal ikke glemme deg.
– Baze dearvan. Jeg skal sende deg en hilsen fra fremmedlandet, sa han og svelget, men klumpen ville ikke forsvinne.
Marit rettet seg opp igjen og gikk hastig tilbake til foreldrene sine, som alt tidligere hadde tatt farvel med Ande.
William Kjellmann ropte ut til alle i reinraiden og spurte om de var klare til avreise. Alle svarte bekreftende på dette, og raiden satte seg langsomt i bevegelse.
Den 10. april forlater jeg Kautokeino og viddelivet, tenkte Ande og orket ikke å se seg tilbake. Han forsøkte å overbevise seg selv om at dette bare var en alminnelig tur nordover til Bossekop, akkurat som en vårflytting, men knuten i brystet hardnet mer og mer til etter hvert som de la kirkestedet lenger og lenger bak seg.
– Skilko, sa han til hunden som løp ved siden av pulken hans. – Kom hit. Legg deg her.
Lapphunden kom straks opp i pulken og la seg på reinskinnet han hadde liggende over fanget.
Tyngden og varmen fra hunden var nesten som en slags trøst. Det var som om han hadde tatt med seg en liten bit av Kautokeino gjennom Skilko.
Ande satt med ansiktet rett mot vindtrekken, men visste ikke riktig om tårene i øynene skyldtes den skarpe aprilblåsten eller vemodet ved å forlate alt det han hadde lært å kjenne gjennom hele ungdomstiden.
Hva er det jeg egentlig begir meg ut på? tenkte han.
TOLV KAFFEKOK senere nådde raiden Bossekop. Flere fra Somby-siidaen hadde møtt opp i Máze for å ta farvel, også Mattis og Lasse Lemet. Han hadde lovet begge to livstegn fra Amerika så snart de anløp New York.
– Men ikke send et av disse kortene med Frihetsstatuen, hadde Mattis sagt på spøk. – Den har vi jo sett på postkort allerede.
Etterpå var turen over Beaskades og videre til kysten bare et vagt minne i bakhodet på Ande.
På kaia i Bossekop dukket også Haldor Gabrielsen opp sammen med en stor forsamling av nysgjerrige mennesker som hadde fått nyss om at en større gruppe fjellsamer hadde blitt engasjert av amerikanske myndigheter til å reise til Alaska, og det attpåtil med full lønn og gratis kost og losji.
Dette var mer enn utrolig og måtte undersøkes nøyere.
Kjellmann og Gabrielsen snakket kjenning mens mannskapet om bord i lastebåten tok inn det ene hivet med utstyr etter det andre ved hjelp av kraftblokk og kran. Snart var både pulker, teltstenger, ryer, seilduk og annet utstyr godt stuet for overfarten til landet som syntes å ligge enda lenger enn langt vestenfor sol.
– Dette var førstemann som sa ja til å være med over til Alaska, sa Kjellmann og klappet Ande på skulderen. – Ande Ravna, heter han.
– Ja, det skulle jeg mene, utbrøt Gabrielsen. – Jeg kjenner ham godt fra Bossekop-markedet. En likandes fyr med sans for Sloan's Liniment.
Så flirte handelsmannen så han ristet.
– Har du brukt av vidundermiddelet? undret Kjellmann.
– Jo da, svarte Ande, – men det ble levert tilbake samme dag.
– Å?
– Ja, du skjønner at en frimodig frøken fra vidda kom og smelte flasken i disken og mente jeg hadde lurt Ande opp i stry, humret Gabrielsen.
– En underlig historie, mente Kjellmann. – Du pleier da ikke å lure folk, Haldor?
Gabrielsen fikk det travelt med å fingre med skinnhanskene. – Har du ikke Marit med deg, Ande? spurte han for å slippe å svare på Kjellmanns ironiske spørsmål.
– Nei, hun ble igjen i Kautokeino, sa Ande og så ned i bakken. – Hun har tatt arbeid på skolen.
Gabrielsen hadde kanskje litt dårlige antenner til daglig, men denne gangen skjønte han at Ande ikke ville ha noe mer snakk om Marit.
– Jeg trodde disse planene dine var en spøk, William, sa Gabrielsen og sporet over til et annet tema. – Det er helt utrolig at amerikanerne vil ha fjellfinner over til Alaska. Men jeg har jo etter hvert skjønt at dette er alvor.
Kjellmann nikket. – Det er et stort prosjekt, Haldor. Og ingen kan mer om reindrift enn viddefolket. Det trodde jeg du visste fra før.
– Jo da, men tre års kontrakter med full lønn, gratis kost og losji for å lære opp eskimoene, det høres unektelig utrolig ut.
– Men nå er det blitt virkelighet.
– Bare det ikke blir for mye hjemlengsel, sa Gabrielsen.
– Vi skal nok klare oss, mente Ande.
FRA HAMMERFEST dro de så med båt til Trondhjem og videre med tog til Kristiania.
Det var en helt ny verden å forholde seg til. Én ting var å høre om damplokomotiv, men å se det i virkeligheten, som et rykende uhyre i spissen for en kjede av vogner, var noe ganske annet.
Kristiania møtte dem i grønn skrud og med nesten sommerlige temperaturer. Det ble hett innenfor koftene og en brå overgang fra kalde vårnetter i indre Finnmark.
– Det blir nok verre, sa Kjellmann. – Midtvesten en vakker sommerdag tar pusten fra de fleste. Men det er dit flertallet av nordmennene har utvandret. Ja, selv undertegnede.
Etter å ha foretatt innkjøp av nødvendig proviant for den lange overfarten, dro følget med sine 11 hunder og utstyr til havnen i Piperviken. Overalt der de ferdedes, vekket de oppsikt. Mange stanset opp i gater og på fortauer og ble stående som måpende statuer da fjellsamene fra Kautokeino fulgte hverandre som en reinraide ned mot havnen etter å ha besøkt Akershus Festning.
Enkelte fulgte med dem helt ned til dampskipet som lå og ventet. Det var gestikulering og høyrøstede kommentarer om hva dette kunne være for noe, men Ande overhørte spørsmålene om både sirkus og tivoli.
– Snakk med han Kjellmann, sa han bare når nysgjerrige maste.
– Hvilken hunderase er dette? spurte en fyr med en avis stukket innunder armen, og pekte med spaserstokken på hunden Ande hadde i bånd.
– Spør han Kjellmann.
– Er det en lasso du har over skulderen? undret en annen dresskledd kar med bowlerhatt.
– Spør han Kjellmann, sa Ande og pekte på mannen som gikk forrest.
Ande var nok både ordknapp og tilbakeholden i møtet med hovedstadsfolket, men da han endelig fikk se skipet som lå ved havnen, mistet han både munn og mæle.
Brått ble han kastet tilbake til Bossekop-markedet året før med merkelige ravnedrømmer og underlige sammentreff, mer enn han kunne fatte. Han hadde da også gått mer eller mindre i svime under resten av markedet. Det var Marit som måtte fylle tomrommene med opplysninger om hva som egentlig hadde foregått de siste dagene før de vendte tilbake til siidaen øst for Máze.
– Hva er i veien? undret Aslak.
Ande var ikke i stand til annet enn å peke.
– Ja, det er visst den båten vi skal reise med, sa gubben og nikket. Solen brant slik at han måtte skygge for øynene med hånden. – Island heter den visst. Var det ikke den samme båten som lå ved kaia under Bossekop-markedet i fjor?
Det var akkurat det som hadde satt støkken i Ande.
– Du er jo like taus som en stein, mente gubben og gløttet på Beret, som også stirret undrende på den målløse Ande.
Og nesten slik følte han seg: tung som en stein, på vei mot havets bunn.
RAVNEDRØMMEN førte ham av langt av sted allerede den første natten om bord.
Selv om dampskipet rullet en del på vei over Nordsjøen, hadde han ingen problemer med å sovne. Den jevne duren fra maskinene var søvndyssende, og ravnene nølte ikke med å hente ham.
I den tette disen ser han kvinnen med fakkelen høyt hevet, men brått forvandler den høyreiste fakkelbæreren seg til en vever og gråhåret kvinne som kommer svevende opp mot ham på hvite vinger fra en lang sandstrand mot ishavet. Ansiktet er fremmed for ham, men likevel gjør han et par slag med ravnevingene, seiler i en bue rundt henne og ser rett inn i et par milde, blå øyne som ikke viker.
– Han venter på deg, sier stemmen som fyller hodet hans.
Det er ingen drøm. Hun har snakket til ham.
Før han rekker å spørre henne, er hun borte, alt som er igjen av henne, er en liten hvit prikk langt der ute i horisonten.
Igjen strekker kvinnen i disen armen opp mot himmelen.
Fakkelen hun holder i hånden, lyser i mørket slik at alle skip kommer vel i havn.
– Jeg møtte henne, sier han da han stiger i land.
Den fremmede bak masken stirrer undrende på ham.
– Hvem da?
Han ser at ansiktet er blekt, men blikket fast.
– Din hustru, kvinnen med de hvite vingene.
Den fremmede bak masken banker fortvilet knyttnevene mot sitt eget hode, om og om igjen, til han skriker av smerte.
Ande bråvåknet av at noen dundret på lugardøren. Ravnedrømmen satt som en klo i brystet.
– Ja, hvem er det? spurte han og satte seg opp i køyesengen. Gubben snorket, og Beret var også i dypeste søvn. Selv ikke verdens undergang hadde klart å vekke dem etter den siste tidens hendelser.
– Det er Kjellmann, sa en stemme bak døren. – Du må komme. Det er noe i veien med hundene.
Ande hev på seg skinnbuksene og dorkaen før han jumpet i skallene. Han følte seg fremdeles iskald og urven etter ravnedrømmen.
– Hva er det med hundene? undret han. På dekk merket han at det var blitt ganske kraftig sjøgang.
– Et par av dem pistrer og er tydelig sjøsyke eller noe slikt, mente Kjellmann. – Jeg fikk ikke sove og tok meg en tur på dekk da jeg hørte noen klynkelyder.
De to mennene gikk bort til hundekassene som sto like ved kahytten i baugen. Nå hørte de en jevn jamring fra flere av hundene.
En kraftig og tettbygd mann kom bortover mot dem. De hadde ikke merket at han hadde steget ned leideren fra broen.
– Å, er det deg, kaptein, utbrøt Kjellmann.
– Ja visst, jeg ble nettopp avløst og skulle til å hoppe til køys da jeg syntes jeg hørte noen stemmer her borte, ja, og noe hundejamring.
– Det virker som om hundene er syke, mente Ande.
– Er det noe alvorlig, tror du? Kapteinen bøyde seg ned for å kikke inn i en av trekassene.
– Det kan være sjøsyke, mente Kjellmann. – Det har jo rullet litt kvikt de siste timene.
– Rullet? utbrøt kaptein Johannesen. – Dette er bare frisk bris, Kjellmann.
– Å. Men hundene er kanskje likevel litt sjøsyke.
– Jeg antar det mest er selskapssyke, brummet kapteinen. – De er vel ikke vant med å ligge isolert på denne måten. Lapphunder holder seg vel mest til folk, antar jeg.
– Jo da, det er riktig det, sa Ande. – Men de tåler godt en uværsnatt ute midt på vinteren. De lar seg bare snø ned. De tåler det meste. Men dette er annerledes.
– Ja, jeg overlater dette til dere, sa kapteinen. – Jeg er ikke lenger tilregnelig etter åtte timer på vakt. Godnatt, folkens.
– Godnatt.
Ande ble liggende på kne foran kassen med Skilko, som var den som pep mest av hundene.
– Er det så trist, da? sa han til lapphunden, som stavret seg på beina, men hadde problemer med å holde balansen under rullingen.
Ande stakk hånden inn mellom sprinklene og klødde hunden på brystet. En varm og våt tunge slikket ham på neven, men samtidig merket han at snuten var varm.
– Jeg tror Skilko er syk, fastslo han. – Jeg tar ham ut av kassen og ned i lugaren. Han kan ligge i fotenden hos meg.
– Hva med de andre hundene?
– Jeg tror de jamret fordi Skilko jamret, mente Ande. – Hør, nå er de blitt stille, alle sammen.
– Håper du har rett, Ande.
Begge mennene forlot hundene på dekk og gikk hver til sitt. Ande bar Skilko med seg ned i lugaren og la hunden i fotenden i køya.
– Jeg skal passe på deg i natt, hvisket han til lapphunden, som lydig la seg til rette der han hadde plassert den.
Omsider sovnet Ande igjen, men tankene svirret rundt i hodet. Kvinnen med de hvite vingene slapp liksom ikke taket.
Han var vel vant med underlige sammentreff, og han antok at også dette var et tegn, et vardøger, eller et varsel på noe som skulle komme.
Det var umulig å vite hva det var.
Om morgenen, tre dager senere, fant han Skilko kald og livløs i fotenden. Hunden hadde kastet opp og stadig blitt svakere. Den tok ikke til seg verken mat eller vann.
Ande visste ikke om det var sjøsyken eller savnet av Marit som knekket hunden. Av til sammen elleve hunder døde to under overfarten. Den andre hunden tilhørte Fredrik Larsen, en kar på omtrent samme alder som Ande.
Begge bestemte seg for å begrave hundene på havet. Kaptein Johannesen stanset skipet slik at det hele kunne foregå med verdighet. Både Ande og Fredrik var svært takknemlige for denne taktfulle gesten.
Da Ande så Skilko synke, tenkte han at nå var hans siste bånd til Norge blitt kuttet.
KLOKKEN ELLEVE den 12. mai anløp Island New York.
Ande hadde vært oppe lenge. Han hadde vært fullt bestemt på å få se Frihetsstatuen, denne fakkelkvinnen som til stadighet dukket opp i ravnedrømmene hans.
Men at statuen var så svær, hadde han ikke kunnet forestille seg. Og New York lå som en kjempeby, med bygninger som rakk nesten opp til skyene.
Han hadde fått stå inne på broen sammen med kaptein Johannesen, som la ut i det vide og det brede om New York, Frihetsstatuen og Jersey, og om hvor stort og imponerende alt sammen var i Amerikas forente stater.
– Visste du at kobberkledningen på Frihetsstatuen kommer fra Norge? hadde kapteinen spurt ham.
Nei, det visste han sannelig ikke.
– Er det fra gruvene i Kåfjord? undret han.
– Nei, fra den gruven som leverer kobber med den største renhetsgraden, sa Johannesen. – Jeg har selv vært med på å frakte kobberhuden over til New York. Ja, det er snakk om kobber fra Vistnes Gruber på Karmøy.
Ande tenkte brått på noe annet som hadde kommet rekende fra Karmøy og tatt seg til rette i Kautokeino.
Hopsvik.
Han grøsset ved tanken.
Nå skal jeg sørge for å glemme ham for alltid, tenkte han med seg selv.
Takket være kapteinen klarte de etter mye slit og strev å komme seg helskinnet gjennom kontrollen på Ellis Island. Det verste var å få hundene velberget fra skipet, for de sto ikke på passasjerlisten, men måtte tas som bagasje gjennom noe de kalte Custom House.
Men siden det ikke fantes noen offentlige papirer på disse lapphundene, nektet tollerne først å frigi dem. Takket være en rappkjeftet tjenestemann fikk Kjellmann hundene ut fra Custom House ved å undertegne et langt dokument fullpakket av klausuler.
Som lyn fra klar himmel kom en ny beskjed fra tollmyndighetene om at hundene ikke kunne fraktes videre som bagasje. Etter mye diskusjon endte det med at Kjellmann fikk fraktet dem til et ekspresskompani som kunne sende dem som ekspresslast videre. Til tross for store protester fra Ande og de andre i gruppen som ikke ville bli skilt fra hundene sine, var det ingen annen utvei for Kjellmann.
Da alt utstyret var losset, takket Kjellmann kaptein Johannesen for hans vennlighet og tilrettelegging av alt, slik at overfarten ble behagelig for dem alle sammen. Det hadde vært lite sjøsyke blant samene, men Kjellmann beklaget sterkt at to hunder måtte bøte med livet underveis.
Sterkt forsinket ankom Sheldon Jackson havneområdet.
Ande betraktet mannen han hadde hørt så mye om under overfarten fra Norge, men han hadde ærlig talt forestilt seg ham helt annerledes. En leder for Alaska måtte være en stor mann, en ruvende skikkelse, ikke en bebrillet pusling med helskjegg og tynt hår.
Men innstillingen endret seg etter hvert som Jackson gjorde seg kjent med hver enkelt av dem, hilste og smilte og sa noen vennlige ord som Kjellmann straks oversatte til samisk.
Han snakket med myndighet, og blikket var fast, likeså håndtrykket.
Man skal ikke skue hunden på hårene, tenkte Ande etter å ha kjent Jacksons neve i sin.
– Jeg beklager forsinkelsen, sa Sheldon Jackson. – Men det skyldes dødsfall i familien.
Ande merket seg at øynene hans ble blanke da Kjellmann raskt oversatte det han hadde sagt.
– Min kjære hustru Mary gikk bort for en uke siden, fortsatte Jackson. – Jeg er nettopp ankommet fra begravelsen.
Det gikk en lavmælt mumling gjennom forsamlingen da det han fortalte igjen ble oversatt av Kjellmann.
Kjellmann selv sto brått med tårer i øynene. Han hadde så vidt rukket å bli kjent med fru Jackson før han måtte dra over til Norge. Hun var et sjeldent fint og hyggelig menneske.
– Mine planer blir nok litt annerledes enn jeg tenkte, noe jeg håper dere forstår, sa Jackson. – Jeg følger dere over til Alaska, men noe forsinket. Slik er det.
Ande stirret beundrende på mannen som trosset sorgen og savnet på en slik måte at han møtte opp for å ønske mennesker fra et fremmed land velkommen til Amerika. For ham selv hadde det vært en reise over broer som hele tiden brant bak ham. Han følte verken sorg eller savn, bare en enorm forventning til hva det nye livet i Alaska ville bringe.
Dette gjorde også sitt til at han ikke var så opptatt av tid og avstander, heller ikke de traktene han hadde reist gjennom og de han ville komme til å reise gjennom i ukene fremover. Ande hadde bare ett mål for øye: Teller Reindeer Station, Alaska.
– Nå blir det en lengre reise med et skranglete tog vestover til Seattle via Madison, sa Sheldon Jackson. – Jeg regner med at Kjellmann skal besøke sin familie der. Deretter blir dere med et ruteskip fra Seattle over til Haines innerst inne i fjordarmen Lynn Canal. Derfra bærer det videre med ny båt til Teller. Jeg håper alt går etter planene, slik at dere er fremme i Teller i slutten av juni en gang.
Mens Kjellmann oversatte, gjorde Jackson tegn til ham at han etterpå ønsket å snakke med nordmannen under fire øyne.
Før Kjellmann fulgte Jackson tilbake til bilen hans, beordret han gruppen til å se til at alt utstyr var kommet om bord i lastevognene før de selv fant sine plasser i toget.
– Jeg kommer straks tilbake, sa han. – Jackson vil gi meg de siste ordrene for turen mot vest.
Begge mennene satte seg inn i Jacksons bil.
Det ble en lengre samtale enn det Ande hadde trodd på forhånd.
Først klokken seks om kvelden, da alle hadde kommet seg gjennom de nødvendige inspeksjonene på Ellis Island, kom gruppen seg av gårde til et hotell, slik at alle kunne innta en bedre middag.
Deretter bar det over Hudson med ferge til West Shore Railroad station, hvor gruppen kom seg om bord i toget som forlot New York klokken halv åtte om kvelden.
Ande følte seg temmelig utslitt av både heten og den lange reisen.
KJELLMANN besøkte sin familie i Madison underveis. Deretter dro gruppen videre til St. Paul, delstatshovedstaden i Minnesota. Byen lå på vestsiden av Mississippi med en annen småby på motsatt side: Minneapolis.
– Det er faktisk noen som kaller disse to byene for Tvillingbyene, fortalte Kjellmann, – men uten at jeg kan se noen likheter av den grunn.
– Kanskje det er tvillingskjebner, mente Ande. – Slik som to mennesker som er helt fremmede for hverandre kan bli brødre, ravnebrødre.
– Hvor har du dette fra? undret Kjellmann mens togsettet hamret seg inn på stasjonsområdet i St. Paul. – Er det noen samiske eventyr jeg har gått glipp av?
Ande kikket forbauset på Kjellmann. – Eventyr? Har du ikke hørt om noaidiene og ravnedrømmene? Eller den hvite oksereinen?
– Jo da, Ande, jeg har jo det. Men ravnebror er nytt for meg. Hvordan foregår det?
– Vil du høre på det?
– Ja, det er klart jeg vil.
Ande nølte et øyeblikk, men tok så til med å fortelle om den underlige ravnedrømmen om Frihetsstatuen han hadde hatt under Bossekop-markedet året før. Om dampskipet Island og reisen over havet til Amerika.
– Ja, jeg visste ikke at det var Amerika før etterpå, sa Ande.
– Er dette ditt fulle alvor? Kjellmann så mer enn tvilende ut.
– Så sant som jeg heter Ande Ravna.
– Det høres helt utrolig ut, men jeg må jo tro deg på ditt ord og ærlige ansikt.
– Jeg har hatt en ravnedrøm under overfarten til Amerika også, sa Ande.
– Å?
– Ja, jeg drømte om at kvinnen som står med fakkelen høyt hevet, brått forvandlet seg til en vever og gråhåret kvinne som kom svevende mot meg på hvite vinger, opp fra en lang sandstrand mot ishavet. Ansiktet var helt fremmed for meg. Etter at hun hadde fortalt meg at han ventet på meg, var hun borte og svevde som en liten hvit prikk langt der ute i horisonten. Jeg rakk ikke å spørre om hvem han kunne være.
Kjellmann stirret vantro på ham.
– Hva skjedde videre?
– Da jeg gikk i land fra skipet, så jeg en fremmedkar uten ansikt, fortsatte Ande.
– Uten ansikt?
– Nei, jeg mener han hadde maske. Det var likevel akkurat som om jeg kjente ham, selv om jeg ikke kjente ansiktet bak masken.
– Hva sa du til ham?
– Jeg sa at jeg hadde møtte henne. Da han spurte meg om hvem jeg hadde møtt, svarte jeg "din hustru, kvinnen med de hvite vingene". Deretter banket han begge knyttnevene mot hodet sitt, om og om igjen, til han skrek av smerte.
Ande merket at Kjellmann var blitt blek og taus.
– Hva er i veien? undret han.
– Jackson fortalte meg i bilen at han hadde hatt en uhyggelig drøm en tid før kona døde. Han mente bestemt at han var på den forblåste sandstranden ved Teller Reindeer Station. En kvinne spaserte barføtt et stykke unna ham, men hun satte ikke spor etter seg. Han kunne ha sverget på at det var Mary, men selv da han ropte navnet hennes, snudde hun seg ikke. Så, helt plutselig, slo hun ut vingene og fløy av sted som en hvit snøgås. Det var det siste han så av henne.
Ande kjente en sitring i kroppen. Tingene hadde falt på plass. Nå visste han hvem han egentlig var og hva han sto for.
– Skjønner du nå hva en ravnedrøm er? sa han bare.
William Kjellmann bare nikket, for han hadde ikke lenger nok stemmekraft igjen til å snakke.
På stasjonen i St. Paul ble det stor trengsel av folk omkring samene når de viste seg. Gruppen vakte oppsikt på grunn av sine særegne drakter og firesnutede luer.
Ande spradet rundt, rett i ryggen og bratt i nakken. Det så nesten ut som om han var på utstilling, men han gikk mest i egne tanker på grunn av Kjellmanns beretning om Jacksons drøm.
Kjellmann svarte på nysgjerrige spørsmål så godt han kunne, men etter hvert ble det for mye fordi han hadde sin fulle hyre med ikke å miste samene av syne.
– Dere får holde dere inne i jernbanevognen mens vi er her i St. Paul, ropte han brått på samisk. – Dette blir for mye av det gode.
Ande sendte ham et undrende blikk.
– Skal vi behandles som kveg? utbrøt han.
– Har du hørt om krøtter i turistvogner? parerte Kjellmann. – Dere vekker mer oppsikt enn en sirkustrupp med Buffalo Bill som hovedattraksjon.
– Buffalo Bill? Ande slo spørrende ut med armene.
– En gammel cowboyhelt som opptrådte på sirkus i Amerika. Jeg skal fortelle deg mer om ham senere. Kom dere bare inn i vognen, Ande.
Ande fulgte lydig med de andre inn og hørte skuffede stønn og rop fra forsamlingen på stasjonen.
Det er visst mye jeg ikke vet om Amerika, tenkte Ande og ristet på hodet.
Omsider klarte også Kjellmann å lure seg unna nysgjerrige amerikanere for å få skrevet noen linjer til Jackson.
Han startet brevet med å berette om at de var blitt oversvømt av innpåslitne mennesker på stasjonen i St. Paul, og at de med nød og neppe hadde klart å komme seg helskinnet unna.
Blir dette en vanlig foreteelse der vi dukker opp, ser jeg sannelig mørkt på reisen vestover, fortsatte han.
Smått gløttet han ut gjennom vinduet på folkehavet som fremdeles oppholdt seg på stasjonen. De virket som om de ikke hadde til hensikt å forlate stedet med det aller første.
Det er best at toget snart setter seg i bevegelse, tenkte han med seg selv.
Det banket på kupédøren. Han kikket opp og så Andes alvorlige ansikt bak ruten.
– Kan jeg komme inn? spurte Ande.
– Ja, vær så god.
Ande steg inn, og Kjellmann viste ham plass i setet på motsatt side av klappbordet.
– Men la meg få avslutte brevet til Jackson før du spør om noe.
– Det er greit.
Kjellmann gjorde seg ferdig med den korte rapporten til Jackson. Deretter slo han ut med armen og pekte på menneskemengden utenfor.
– Jeg lurer på hvordan vi blir møtt i Seattle, sa han. – Det blir vel en hel del avisskriving av slikt, antar jeg.
– Vi blir kanskje berømte, mente Ande.
– Gud forby, utbrøt Kjellmann. – Det må aldri skje. Vi tåler ingen forsinkelser på turen videre. Ruteskipet til Alaska venter ikke på somlekopper.
– Du Kjellmann, sa Ande og la ansiktet i mer alvorlige folder. – Det er noe jeg må spørre deg om.
– Bare fyr løs, Ande.
– Kan du lære meg engelsk?
REISEN VIDERE ble et mareritt. Den kraftige vårløsningen i Rocky Mountains førte til isgang og flomdigre elver som rev opp banelegemet på en rekke steder.
Det som ikke skulle skje, skjedde likevel.
I tillegg hadde en tilsynelatende hyggelig fyr ved navn Jefferson Smith klart å rappe med seg to samekniver uten at noen hadde merket det. Han hadde innledet en nysgjerrig samtale med Aslak og Ande og fortalte dem at han var knivsmed fra Fargo i North Dakota. Samekniver hadde han aldri sett før, og de var ifølge ham svært imponerende. Så hadde han spurt dem i en vennlig tone om det var mulig å få låne dem en stund under togreisen, slik at han kunne tegne dem av for senere å kopiere dem hjemme?
Både Aslak og Ande hadde nikket blidt til svar.
I togkaoset som oppsto etterpå, hadde de glemt hele saken, og mannen var forduftet på en annen stasjon.
– Den kniven får jeg nok aldri se igjen, hadde Ande sagt. I stedet måtte de begge hente seg nye kniver fra reserveutstyret.
Det var liksom ikke det samme. For Ande var det som å miste en bror.
Men snart fikk de noe helt annet å tenke på.
Toget måtte omdirigeres og lastes om flere ganger, og Kjellmann følte at hans verste drømmer ble til virkelighet.
Han måtte avholde krisemøter med gruppen og forklare dem konsekvensene av en slik sørgelig forsinkelse.