Jomfruen på glassberget 4 страница
"Nå reiser vi til kongsgården!" sa Grimsborken - det var navnet dens; "men kom vel i hug å be kongen om godt stallrom og godt fôr til meg."
Ja, det lovte gutten han ikke skulle glemme.
Han red av gårde, og en kan nok vite han ikke var lenge om å komme til kongsgården, slik hest som han hadde.
Da han kom der, sto kongen ute på trammen, og han glante og glodde på ham som kom ridende. "Nei, nei!" sa han, "slik kar og slik hest har jeg aldri sett i mitt levende liv før." Og da gutten spurte om han kunne få tjeneste i kongsgården, ble kongen så glad at han var ferdig til å danse, der han sto på trammen; det kan vel hende at han skulle få tjeneste.
"Ja, men godt stallrom og forsvarlig fôr vil jeg ha til hesten min," sa gutten.
Ja, han skulle få vollhøy og havre, så mye Borken ville ha; og alle de andre ridderne måtte ta hestene sine ut av stallen, der skulle Grimsborken stå alene, så den kunne ha riktig godt rom.
Men det varte ikke lenge før de andre i kongsgården ble avindsyke på gutten, og de visste ikke alt det vonde de ville gjøre ham, når de bare torde. Til sist fant de på å si til kongen, at han hadde sagt seg god for åfrelse kongsdatteren som trollet hadde tatt inn i berget for lang tid siden, når han bare ville. Straks kalte kongen han fram for seg, og sa at det og det visste han gutten hadde sagt seg god for, og nå skulle han gjøre det; kunne han, så visste han at kongen hadde lovt ut både datteren og halve riket, og det skulle han riktig og redelig få, men kunne han ikke, skulle han drepes. Gutten nektet at han hadde sagt det; men det hjalp ikke, kongen ville ikke høre på det øret, og så var det ikke annen råd enn at han måtte si han fikk vel prøve.
Han gikk da ned i stallen, stur og lei seg var han. Så spurte Grimsborken hva han var så sturen for; det fortalte gutten, og sa han ikke visste hvordan han skulle stelle seg; "for å frelse kongsdatteren, det er vel rent uråd det," sa gutten.
"Å, det kunne vel la seg gjøre," sa Grimsborken; "jeg skal hjelpe deg. Men vel skodd må du først få meg. Du må forlangte tyve pund jern og tolv pund stål til skoning, og én smed til å smi og én til å legge under."
Ja, det gjorde gutten, og det ble ikke svart nei til det: han fikk både jernet og stålet og smedene, og så ble Grimsborken skodd godt og vel, og gutten ut av kongsgården så gyven sto etter.
Men da han kom til berget som kongsdatteren var tatt inn i, så gjaldt det å komme opp etter bergveggen og dit han skulle inn i fjellet, for berget sto ende opp og ned, så bratt som en stuevegg og så glatt som en glassrute. Første gangen gutten red i veien, kom han nok et stykke opp etter fjellveggen, men så gled Borken med begge framføttene, og de ned igjen, så det dundret i heia. Andre gangen han red, kom han et stykke lenger opp, men så glapp den ene framfoten, og ned bar det, som du skulle hørt et jordskred. Men tredje gangen sa Borken: "Nå får vi prøve oss!" og så satte han i veien, så steinen sprutet himmels høyt om dem, og så kom de opp; gutten red inn i fullt firsprang, nappet kongsdatteren opp på sâlknappen, og ut igjen, før trollet kom seg fore så mye som å reise seg -og så var kongsdatteren frelst.
Da gutten kom tilbake til kongsgården, var kongen både glad og velnøyd med det at han hadde fått igjen datter si, det kan du nok vite; men hvordan det var eller ikke var, så hadde de andre i kongsgården fått stelt opp kongen, så han var harm på gutten likevel.
"Takk skal du ha, for du har frelst datter mi," sa han til gutten, da han kom inn på slottet med henne; og så ville han gå sin vei.
"Hun skulle være min, likså vel som din nå, for du er vel ordstø mann," sa gutten.
"Ja, ja," sa kongen, "ha henne skal du siden jeg har sagt det; men først skal du skaffe solen til å skinne inn her i kongsgården." For det var et stort høyt fjell like utenfor vinduene, som sto og skygget så solen ikke kunne skinne inn.
"Det sto nok ikke i akkorden det," svarte gutten; "men det hjelper vel ingen bønn, jeg får vel prøve mitt beste; for kongsdatteren vil jeg ha."
Han ned til Borken igjen, og fortalte hva kongen forlangte, og så mente Grimsborken at det vel var råd; men ny skoning måtte først under ham, og den skulle det tyve pund jern og tolv pund stål til; to smeder måtte det også til, én til å smi og én til å legge under, så skulle de vel få solen til å skinne i kongsgården. Da gutten forlangte dette, fikk han det med en gang; det syntes kongen for skam skyld ikke han kunne nekte ham; og så ble det da lagt ny skoning under Grimsborken, og det skoning som dugde. Gutten satte seg på, og så bar det vel i veien igjen, og for hvert hopp Grimsborken gjorde, sank fjellet femten alen ned i jorden, og slik holdt de på, til kongen ikke kunne se mere til fjellet.
Da gutten kom ned igjen i kongsgården, spurte han kongen om ikke kongsdatteren skulle være hans nå heller, for nå visste han ikke annet enn at solen skinte i slottet, sa han. Men så hadde de andre i kongsgården stelt opp kongen igjen, og så svarte han at gutten nok skulle få henne, han hadde aldri annet tenkt, men først skulle han skaffe henne så gild brudehest, som han hadde brudgomshest. Gutten sa at det hadde kongen aldri talt om før, og nå syntes han at han hadde fortjent kongsdatteren; men kongen ble ved sitt, og dersom gutten ikke kunne det, skulle han miste livet til, sa kongen.
Gutten gikk ned i stallen igjen, og sturen og ille ved var han, det kan du nok vite. Der fortalte han til Grimsborken at nå hadde kongen forlangt at han skulle skaffe kongsdatteren så gild brudehest som han hadde brudgomshest, ellers skulle han miste livet; "det blir ugreitt nok, tenker jeg," sa han, "for maken din finnes vel ikke i verden."
"Å jo, det er maken til meg," svarte Grimsborken; "men lett blir det ikke å få den; den er i helvete den. Men vi får vel prøve. Nå skal du gå opp til kongen og forlange ny skoning under meg, og til den må det tyve pund jern og tolv pund stål igjen, og to smeder, én til å smi og én til ålegge under, men se vel til at hakene og grevene blir riktig kvasse; og tolv tønner rug og tolv tønner bygg og tolv okseskrotter må vi ha med oss; og alle tolv oksehudene, med tolv hundre spiker i hver, må du også forlange; alt det må vi ha, og en tjæretønne til, med tolv tønner tjære i."
Gutten gikk opp til kongen og forlangte alt Grimsborken hadde sagt, og kongen syntes nå igjen det var skam å nekte ham det, og så fikk han det alt i hop.
Så satte han seg opp på Grimsborken og red av gårde, og da han så hadde ridd langt, langt bort over berg og heier, spurte Borken: "Hører du noe?"
"Ja, det suser så fælt oppi luften; jeg mener jeg blir redd, jeg," sa gutten.
"Det er alle de ville fugler i skogen er, som kommer flygende; de er sendt ut for å stoppe oss," sa Grimsborken. "Men skjær hull på kornsekkene du, så får de så mye å stime med at de glemmer oss."
Ja det gjorde gutten, han skar hull på kornsekkene, så byggen og rugen rant utover til alle sider. Så kom alle de ville fugler i skogen var, så tykt at det svartnet for solen; men da de fikk se kornet, så kunne de ikke berge seg, men slo seg ned og tok på å hakke og pikke opp kornet og rugen, og til sist røk de i hop og sloss seg imellom; gutten og Grimsborken gjorde de ikke noe, dem glemte de rent.
Nå red gutten igjen både langt og lenge, over berg og daler, over åser og moer; så la Grimsborken til å lye igjen, og så spurte den gutten om han hørte noe nå.
"Ja, nå hører jeg det braker så stygt i skogen på alle kanter; jeg mener jeg blir redd nå," sa gutten.
"Det er alle de ville dyr i skogen er, det," sa Grimsborken; "de er sendt ut for å stoppe oss. Men kast bare ut de tolv okseskrottene, så har de nok å gjøre med dem, og så glemmer de oss."
Ja, gutten kastet ut okseskrottene, og så kom alle de ville dyr i skogen, både bjørn og gråbein og løve og alle slags fæle dyr; men da de fikk se okseskrottene, rente de i hop og sloss om dem så blodet rant, og gutten og Grimsborken glemte de rent.
Så red gutten bortover igjen, det var mange, mange blåner, for med Grimsborken gikk det ikke sent, kan en nok vite. Så knegget Borken.
"Hører du noe?" sa han.
"Jo, jeg hører liksom en folunge knegge så grant, langt, langt borte," svarte gutten.
"Det er nok en voksen folunge det," sa Grimsborken; "det høres så grant, av det han er så langt fra oss."
Så reiste de et godt stykke, en blåne eller vel så det, igjen.
Så knegget Grimsborken på nytt. "Hører du noe nå?" sa han.
"Ja, nå hørte jeg tydelig det knegget som en voksen hest," svarte gutten.
"Ja, du får nok høre den én gang enda," sa Grimsborken, "da skal du høre det er mål i den."
De reiste en blåne eller vel så det igjen, så knegget Grimsborken tredje gangen; men før den fikk spurt gutten om han hørte noe, så knegget det borti heia, så gutten tenkte at både berg og fjell skulle revne.
"Nå er den her," sa Grimsborken. "Skynd deg nå og kast over meg oksehudene med spikrene i, og tjæretønna kaster du bortetter bakken; klyv så opp i den store grana der. Når den kommer, spruter den varme ut av begge neseborene, og så tar det fatt i tjæretønna. Legg så vel merke: dersom luen stiger, så vinner jeg: men dersom den faller, så taper jeg. Men ser du jeg vinner, så kaster du på bikselet - det må du ta av meg; og så er den spak."
Nettopp gutten hadde fått kastet spikerhudene over Grimsborken og tjæretønna bortover bakken og vel var kommet opp i grana, så kom det en hest, så varmen sprutet av den, og så fløy det ild i tjæretønna med det samme; og den og Grimsborken til å slåss, så steinen danset himmelhøyt. De bet og de slo både med framføttene og med bakføttene, og somme tider så gutten på dem, og somme tider så han på tjæretønna, men til sist steg luen; for hvor den andre hesten bet og hvor den slo, så traff den spikerhudene, og så måtte den gi seg. Da gutten så det, var han ikke sen om å komme ned av treet og få kastet bikselet på den, og da var den så spak at han kunne styrt den med en tvinnetråd. Den hesten var også borket, og så lik Grimsborken at ingen kunne skille den ene fra den andre.
Gutten satte seg opp på den borkete hesten han hadde fanget, og red hjem igjen til kongsgården, og Grimsborken sprang med løs. Da han kom der, sto kongen ute på tunet.
"Kan du nå si meg hva for en hest jeg har fanget, og hva for en jeg hadde før?" sa gutten. "Kan du ikke det, så mener jeg datter di hører meg til."
Kongen gikk og så på begge Borkene, både høyt og lavt, både fremme og bak, men det var ikke et hår annerledes på den ene enn på den andre.
"Nei," sa kongen, "det kan jeg ikke si deg; og siden du har skaffet datter mi så gild brudehest, skal du ha henne. Men ett må vi prøve først: om det er så laga. Nå skal først hun gjemme seg to ganger," sa han, "og siden skal du gjemme deg to ganger; dersom du kan finne henne de gangene hun har gjemt seg, men ikke hun finner deg i gjemmestedet ditt, så er det så laga, og så skal du ha kongsdatteren."
"Det står nå ikke i akkorden, det heller," sa gutten; "men vi får vel prøve, siden det så skal være," og så skulle kongsdatteren til å gjemme seg først.
Hun skapte seg til en and, og lå og svømte på vannet som var tett utenfor kongsgården. Men gutten gikk bare ned i stallen og spurte Grimsborken hvor hun hadde gjort av seg. "Å du trenger bare ta børsa di og gå ned til dammen og sikte på den anda som ligger og svømmer der," sa Grimsborken, "så kommer hun nok fram igjen."
Gutten nappet børsa og la ned til vannet, han. "Jeg vil nok klemme på denne anda, jeg," sa han, og ga seg til å sikte på den.
"Nei, nei, kjære vene, skyt ikke! det er meg," sa kongsdatteren. Så hadde han funnet henne den gangen.
Andre gangen skapte hun seg til et brød, og la seg på bordet mellom fire andre; og så lik var hun de andre brødene, at ingen kunne skille dem fra hverandre. Men gutten gikk ned i stallen til Grimsborken igjen, og sa at nå hadde kongsdatteren gjemt seg, og han visste slett ikke hvor det var blitt av henne. "Å, ta bare og bryn en dyktig brødkniv, og lat som du vil skjære tvert igjennom det tredje brødet fra venstre hånd, av de fem brødene som ligger på kjøkkenbordet i kongsgården, så kommer hun nok fram igjen," sa Grimsborken.
Ja, gutten opp i kjøkkenet og til å bryne den største brødkniven han kunne finne, grep så det tredje brødet fra venstre hånd og satte kniven på det, som han ville skjære det tvert igjennom.
"Jeg vil ha meg en skalk av dette brødet," sa han.
"Nei, kjære vene, skjær ikke! Det er meg!" sa kongsdatteren igjen, og så hadde han funnet henne andre gangen også.
Så skulle han til å gjemme seg; men ham sa Grimsborken så vel fore at han ikke var god å finne igjen. Først skapte han seg til en klegg og gjemte seg i det venstre neseboret til Grimsborken; kongsdatteren gikk og lette og snuste allesteds, både høyt og lavt, og så ville hun opp i spiltauet til Grimsborken også; men han til å bite og slå om seg, så hun ikke torde våge seg til, og så kunne hun ikke finne ham.
"Ja, siden jeg ikke kan finne deg, så får du komme fram igjen av deg selv," sa hun, og straks sto gutten der på stallgulvet.
Andre gangen sa Grimsborken igjen hva han skulle gjøre seg til, og den gang skapte han seg til en jordklump og satte seg mellom hoven og skoen på den venstre framfoten til Borken; kongsdatteren gikk og lette og lette igjen, både ute og inne, og til sist kom hun da i stallen og ville opp i spiltauet til Grimsborken. Ja, denne gangen lot han henne komme opp til seg; og hun snuste både høyt og lavt; men under hovene kunne hun ikke komme, han sto for fast på benene til det, Grimsborken; og så kunne hun ikke finne gutten.
"Ja, så får du komme fram igjen av deg selv da, siden jeg ikke kan finne deg," sa kongsdatteren, og i det samme sto gutten ved siden av henne på stallgulvet.
"Ja, nå er du mi," sa gutten til kongsdatteren, "for nå kan du se det er så laga," sa han til kongen.
"Ja, er det så laga, så får det så bli," sa kongen.
Det ble laget til bryllup både vel og snart, og gutten satte seg på Grimsborken, og kongsdatteren på maken hans; så du kan nok vite de ikke var lenge om kirkeveien.
Lurvehette
Det var en gang en konge og en dronning som ingen barn fikk, og det var dronningen så sørgmodig for, at hun nesten ikke hadde en glad time. Støtt og stadig klaget hun, for det var så ødslig og stilt i kongsgården; "hadde vi bare barn, så ble her nok liv," sa hun. Hvor hun reiste i hele sitt rike, så fantes det Guds velsignelse av barn, selv i den fattigste stue; og hvor hun kom, så hørte hun at kjerringa i huset skjente på ungene, og sa at nå hadde de gjort det og det gale igjen; dette syntes dronningen var morsomt, og det hadde hun lyst til å gjøre etter.
Til sist tok kongen og dronningen til seg et fremmed lite pikebarn; henne ville de ha hos seg i kongsgården og oppdra, og henne ville de skjenne på som sitt eget.
En dag sprang den lille jomfruen de hadde tatt til seg, nede i gården foran slottet og lekte med et gulleple. Så kom det en fattigkjerring rekende; hun hadde også en liten jente med seg, og det varte ikke lenge, så var jentungen og den lille jomfruen gode venner og ga seg til å leke sammen og trille gulleplet mellom seg. Dette så dronningen, som satt oppi vinduet på slottet; så pikket hun på ruten, at fosterdatteren skulle komme opp. Hun gjorde det, men fattigjenta ble med, og da de kom inn i salen til dronningen, holdt de hverandre i hånden.
Dronningen skjente på den lille jomfruen; "det er ikke for deg å springe og leke med en fillet tiggerunge," sa hun, og ville jage jentungen ned igjen.
"Visste dronningen hva mor mi kan, så jaget hun ikke meg," sa den vesle jenta, og da dronningen spurte henne nøyere ut, fortalte hun at mor hennes kunne skaffe dronningen barn. Det ville ikke dronningen tro, men jenta ble ved sitt, og sa at det var sant hvert ord, og at dronningen bare skulle prøve å få mor hennes til.
Så lot dronningen den vesle jenta gå ned etter henne.
"Vet du hva datter di sier," spurte hun kjerringa, da hun kom innenfor døren.
Nei, det visste tiggerkjerringa ikke.
"Hun sier du kan skaffe meg barn, om du vil," sa dronningen.
"Det er ikke for dronningen å høre etter det en fattigunge finner på," sa kjerringa og strøk ut igjen.
Dronningen ble vond og ville til å jage den vesle jenta igjen, men hun sto på sitt, at det var sant hvert ord hun hadde sagt.
"Dronningen skulle bare skjenke mor mi, så hun ble lystig, så visste hun nok råd," sa jentungen.
Det ville dronningen prøve; fattigkjerringa ble hentet opp én gang til og ble traktert både med vin og mjød, så mye hun ville ha, og da varte det ikke lenge før hun fikk tungen på gli.
Så kom dronningen igjen fram med spørsmålet sitt.
"En råd torde jeg vel vite," sa fattigkjerringa. "Dronningen skal la bære inn to kar med vann en kveld hun vil legge seg. I dem skal hun vaske seg og siden slå dem inn under sengen. Når hun ser under den om morgenen, er det vokset opp to blomster, en vakker og en stygg. Den vakre skal hun spise, den stygge skal hun la stå. Men glem ikke det siste!" sa fattigkjerringa.
Ja, dronningen gjorde som kjerringa hadde rådet henne; hun lot vannet bære opp i to kar, vasket seg i vannet og slo det under sengen, og da hun så etter om morgenen, sto det to blomster der; den ene var stygg og fæl og hadde svarte blad, men den andre var så lyslett og vakker at hun aldri hadde sett maken til den, og den spiste hun straks. Men den vakre blommen smakte så godt at hun ikke kunne berge seg: hun spiste den andre også. -"Det kan vel ikke gjøre noe fra eller til," tenkte hun.
Om en tid kom dronningen i barselseng. Først fødte hun et pikebarn som hadde en sleiv i hånden og red på en bukk; stygg og fæl var hun, og med det samme hun kom til verden, ropte hun: "Mor!"
"Er jeg din mor, så Gud trøste og bære meg!" sa dronningen.
"Sørg ikke for det, det kommer snart én etter som er vakrere," sa hun som red på bukken.
Om litt fikk dronningen et lite pikebarn til; det var så vakkert og vent at aldri hadde noen sett så vakkert et barn; og henne kan en nok vite dronningen var glad i.
Den eldste kalde de Lurvehette, av det hun var fæl og lurvete, og hadde en hette som hang i tafser omkring hodet; henne ville dronningen nødig se, og jentene prøvde stenge henne inn i et annet rom; men det nyttet ikke, der den yngste var, der ville hun også være, og aldri kunne de få skilt dem fra hverandre.
Da de begge var halvvoksne, var det en julekveld det ble slikt forferdelig ståk og styr på svalen utenfor stua til dronningen. Lurvehette spurte hva det var som knartet og ramlet på ute på svalgangen. "Å det er aldri verdt å spørre om det," svarte dronningen, men Lurvehetta ga seg ikke, hun ville endelig ha greie på det, og så fortalte da dronningen at det var trollkjerringene som holdt juleleik der ute. Lurvehette sa at hun ville ut og jage dem, og alt de ba henne at hun skulle la det være, så hjalp det ikke, hun ville ut og hun skulle ut og jage trollkjerringene; men hun ba at dronningen skulle holde alle dørene stengt, så ikke en eneste kom så mye som på gløtt engang, sa hun. Så satte hun ut med sleiva si, og til åjage og feie trollkjerringene, og da ble det en rammel utpå svalgangen, slik at du aldri skulle hørt maken; det knaket og braket som stokkekvarvene skulle ryke av i hvert laft. Men hvordan det var eller ikke, så kom den ene døren litt på klem likevel, og så ville søsteren gløtte ut og se hvordan det gikk med Lurvehette, og stakk hodet ut gjennom dørsprekken. Husj! så kom det en trollkjerring, tok hodet av henne og satte et kalvehode isteden, og straks tok prinsessen til å gå innpå gulvet og raute. Da Lurvehette kom inn igjen og fikk se søsteren, skjente hun og var sint, fordi de ikke hadde passet likere på henne og spurte om de syntes det var bedre, siden søsteren var blitt til en kalv.
"Men jeg får vel frelse henne," sa hun.
Hun forlangte av kongen et skip, som var vel rustet og fullt ferdig; men styrmann og mannskap ville hun ikke ha, hun ville seile avsted med søsteren alene, og det måtte de til sist la henne få lov til.
Lurvehette seilte bort og styrte like under det landet trollkjerringene bodde i, og da hun hadde kommet til bryggen, sa hun til søsteren at hun skulle bli på skipet og holde seg ganske stille der; men selv red Lurvehette på bukken opp på trollkjerringslottet. Da hun kom der, var det ene salsvinduet åpent, og der så hun hodet til søsteren sto i vinduskarmen; så red hun i fullt sprang inn i svalgangen og nappet hodet og satte avsted med det. Trollkjerringene etter og ville ta igjen hodet, og de var om henne så tykt at de yrte og krydde; men bukken puffet og stanget med hornene, og selv slo og dasket hun med sleiva, og så måtte trollkjerringflokken gi seg. Og Lurvehette kom ned på skipet igjen, tok kalvehodet av søsteren og satte hennes eget hode på i stedet, så søsteren ble til menneske som før; og så seilte hun langt, langt bort til et fremmed kongerike.
Kongen i det riket var enkemann og hadde bare en eneste sønn.
Da han fikk se det fremmede skipet, sendte han bud ned til stranden for å få vite hvor det var fra, og hvem det var som eide det; men da kongens folk kom derned, så de ikke en levende sjel på skipet uten Lurvehette - hun red rundt omkring på dekket, fram og tilbake på bukken, så hårtafsene sto om hodet på henne. Folkene fra kongsgården var rent opp i under over dette synet, og spurte om det ikke var flere ombord. Å jo, hun hadde en søster med seg, sa Lurvehette. Henne ville da folkene se, men Lurvehette sa nei; "henne får ingen se, uten kongen kommer sjøl," sa hun, og red omkring på bukken så det dundret i dekket.
Da nå tjenerne kom tilbake til kongsgården og fortalte om det de hadde sett og hørt nedpå skipet, ville kongen straks i veien og se henne som red på bukken. Da han kom, leide Lurvehette ut søsteren, og hun var så vakker og så ven at kongen ble rent forgapt i henne, der han sto. Han tok dem begge med seg opp på slottet, og søsteren ville han ha til dronning, men Lurvehette svarte nei, henne kunne kongen ikke få på noen måte, uten at kongssønnen ville ha Lurvehette. Det kan du vite kongssønnen nødig ville, så stygt et troll som Lurvehette var; men så lenge talte kongen og alle i kongsgården for ham, til han endelig ga seg og lovte han skulle ta henne til dronning, men nødig gjorde han det og sturen var han.
Så ble det laget til bryllup både med brygg og med bakst, og da alt var ferdig, skulle de reise til kirke; men prinsen syntes det var den tyngste kirkevei han hadde reist i hele sitt liv. Først kjørte nå kongen med bruden sin; hun var så vakker og så gild, at alle folk stanset og så bortover veien etter henne, så lenge de kunne øyne henne; baketter kom prinsen ridende ved siden av Lurvehette, hun travet avsted på bukken med kokkesleiva i neven, og på ham var det mere likt til at han skulle fare til likferds, enn at han red i sitt eget bryllupsfølge; så sørgmodig så han ut, og ikke et ord talte han.
"Hvorfor taler du ikke?" spurte Lurvehette, da de hadde ridd et stykke.
"Hva skal jeg tale om?" svarte prinsen.
"Du kan jo spørre hvorfor jeg rir på den stygge bukken," sa Lurvehette.
"Hvorfor rir du på den stygge bukken?" spurte kongssønnen.
"Er det stygg bukk? Det er den gildeste hest noen vil ri brud på," svarte Lurvehette, og med det samme ble bukken til en hest, og det til den staseligste, kongssønnen hadde sett i sine dager.
Så red de et stykke igjen, men prinsen var like sturen og kunne ikke få fram et ord. Så spurte Lurvehette igjen, hvorfor han ikke talte, men prinsen svarte at han ikke visste hva han skulle tale om; så sa Lurvehette: "Du kan jo spørre hvorfor jeg rir med denne stygge sleiva i neven."
"Hvorfor rir du med den stygge sleiva?" spurte kongssønnen.
"Er det stygg sleiv? Det er den fineste sølvvifte noen vil stå brud med," sa Lurvehette, og med det samme ble sleiva til en sølvvifte så blank at det skinte i den.
Så red de enda et stykke, men kongssønnen var like sturen og sa ikke et ord. Om litt spurte Lurvehette igjen hvorfor han ikke talte, og denne gangen sa hun at han skulle spørre, hvorfor hun hadde den stygge grå hetten på hodet.
"Hvorfor har du den stygge grå hetten på hodet?" spurte kongssønnen.
"Er det stygg hette? Det er jo den blankeste gullkrone noen brud vil bære," svarte Lurvehette, og med det samme var den det.
Nå red de en lang stund igjen, og prinsen var sturen og satt der uten mål og mæle liksom før; så spurte bruden hans igjen hvorfor han ikke talte, og ba ham spørre hvorfor hun var så grå og stygg i ansiktet.
"Ja, hvorfor er du så grå og stygg i ansiktet?" spurte kongssønnen.
"Er jeg stygg? Du synes søsteren min er vakker, men jeg er ti ganger vakrere," sa bruden, og da kongssønnen så på henne, var hun så vakker at han syntes det ikke kunne være så vakker en jomfru i verden. Da kan det vel hende at prinsen fikk munnen på gli, og ikke lenger red og hang med hodet.
Så drakk de bryllup både vel og lenge, og siden reiste både kongen og prinsen, hver med sin brud, til far til kongsdøtrene, og der drakk de bryllup på nytt lag, så det ingen ende ville ta. Skynder du deg til kongsgården, så er det kanskje igjen en dråpe av bryllupsølet ennå.