Per, Pål og Espen Askeladd
Det var en gang en mann som hadde tre sønner, Per og Pål og Espen Askeladd; men annet enn de tre sønnene hadde han ikke heller, for han var så fattig at han eide ikke nåla på kroppen, og derfor sa han titt og ofte til dem, at de fikk ut i verden og se å tjene sitt brød; hjemme hos ham ble det så ikke annet enn sveltihjel likevel.
Et godt stykke borte fra stua hans lå kongsgården, og like utenfor vinduene til kongen hadde det vokset opp en eik, som var så stor og diger at den skygget for lyset i kongsgården; kongen hadde lovt ut mange, mange penger til den som kunne hugge ned eika; men ingen var god for det, for så fort en skåret en flis av eikeleggen, vokste det to isteden. Så ville kongen også ha gravet en brønn, som skulle holde vann hele året; for alle grannene hans hadde brønn, men han hadde ingen, og det syntes kongen var skam. Til den som kunne grave en slik brønn at den holdt vann hele året rundt, hadde kongen lovt ut både penger og annet. Men det var ingen som kunne få gjort det; for kongsgården lå høyt, høyt oppe på en bakke, aldri før hadde de gravet noen tommer, så kom de til harde berget. Men da nå kongen hadde fått i hodet at han ville ha gjort disse arbeidene, så lot han lyse opp på alle kirkebakker både vidt og bredt, at den som kunne hugge ned den store eika i kongsgården og skaffe ham en slik brønn at den holdt vann hele året rundt, han skulle få kongsdatteren og halve riket.
Det var nok av dem som ville prøve seg, kan du vel vite, men alt de knartet og hugg, og alt de rotet og grov, så hjalp det ikke, eika ble tykkere og tykkere for hvert hugg, og berget ble ikke bløtere det heller. Om en stund så ville de tre brødrene i veien og prøve seg også, og det var faren vel nøyd med, for vant de ikke kongsdatteren og halve riket, så kunne det da hende de fikk tjeneste ensteds hos en bra mann, tenkte faren, og mer ønsket ikke han; og da brødrene slo på det at de ville til kongsgården, sa faren ja på flygende flekken, og så la Per og Pål og Espen Askeladd av gårde.
Da de hadde gått et stykke, kom de til en granli, og like opp for den var en bratt hei; så hørte de noe som hugg og hugg oppe i heia.
"Jeg undres hva det er som hugger oppe i heia, jeg?" sa Espen Askeladd.
"Du er nå støtt så klok med undringene dine du," sa han Per og han Pål; "det er da noe å undre seg over også, at det står en vedhugger og knarter oppi heia!"
"Jeg har nok moro av å se hva det er likevel jeg," sa Espen Askeladd, og dermed gikk han.
"Å ja, er du slikt et barn, har du godt av å lære å gå med!" ropte brødrene hans etter ham, men han brydde seg ikke om det, han Espen; han la avsted oppover bakkene, dit han hørte det hugg, og da han kom der, så han det var en øks som sto og hugg og hugg på en furulegg.
"God dag?" sa Espen Askeladd; "står du her og hugger?"
"Ja nå har jeg stått her og hugget i mange lange tider og ventet på deg," svarte øksen.
"Ja ja, her er jeg," sa Espen, han tok øksen og slo den av skaftet og stappet både øks og skaft i skreppa.
Da han kom ned igjen til brødrene sine, ga de seg til å le og gjøre narr av ham. "Hva var det for noe rart du fikk se oppi heia da?" sa de.
"Å det var bare en øks vi hørte," sa Espen.
Da de så hadde gått en stund igjen, kom de under en berghammer; oppi den hørte de noe hakket og grov.
"Jeg undres hva det er som hakker og graver oppunder denne berghammeren jeg?" sa Espen Askeladd.
"Du er nå så klok til å undre deg du," sa han Per og han Pål igjen; "har du aldri hørt fuglene hakke og pikke på trærne før?"
"Ja, men jeg har nok moro av å se hva det er, likevel jeg," sa Espen, og alt de lo og gjorde narr av ham, så brydde han seg ikke om det, han la avsted opp imot berghammeren, og da han kom oppunder, så han det var et grev som sto og hakket og grov.
"God dag!" sa Espen Askeladd; "står du her og hakker og graver så alene?"
"Ja, jeg gjør det," sa grevet; "nå har jeg stått her og hakket og gravet i mange lange tider og ventet på deg," sa det.
"Ja ja, her er jeg," sa Espen igjen, han tok grevet og slo det av skaftet og gjemte det i skreppa, og så nedover til brødrene sine igjen.
"Det var vel noe fælt rart du så oppunder berghammeren?" sa han Per og han Pål.
"Å det var ikke noe videre, det var bare et grev vi hørte," sa Espen.
Så gikk de et godt stykke sammen igjen, til de kom til en bekk; tørste var de nå alle tre, etter det de hadde gått så langt, og så la de seg ned ved bekken og skulle drikke.
"Jeg undres riktig på hvor dette vannet kommer ifra?" sa Espen Askeladd.
"Er du ikke galen, så undres du deg visst galen med det aller første. Hvor bekken kommer ifra? Har du aldri sett vannet renne opp av en olle i jorda da?"
"Ja, men jeg har nok lyst til å se hvor det kommer fra likevel jeg," sa Espen; han avsted oppmed bekken, og alt brødrene ropte på ham og lo av ham, så hjalp det ikke; han gikk sin gang.
Da han kom langt oppmed, ble bekken mindre og mindre, og da han kom enda et stykke fram, fikk han se en valnøtt; fra den sildret vannet ut.
"God dag!" sa Espen igjen, "ligger du her og sildrer og renner så alene?"
"Ja, jeg gjør det," sa valnøtten; "her har jeg ligget og sildret og rent i mange lange tider og ventet på deg."
"Ja ja, her er jeg," sa Espen; han tok en mosedott og dyttet i hullet, så vannet ikke kunne komme ut, og så la han valnøtten i skreppa og satte nedetter til brødrene sine igjen.
"Nå har du vel sett hvor vannet kommer fra? Det ser vel fælt rart ut, kan jeg tenke?" gjønte han Per og han Pål.
"Å, det var bare et hull det rant ut av," sa Espen, og så lo de andre to og gjorde narr av ham igjen, men Espen Askeladd brydde seg ikke om det; "jeg hadde nå moro av å se det likevel," sa han.
Da de så hadde gått et stykke igjen, kom de til kongsgården; men da alle i kongeriket hadde fått høre at de kunne vinne kongsdatteren og halve riket, hvis de kunne hugge ned den store eika og grave brønn til kongen, så var det kommet så mange som hadde prøvd lykken sin, at eika var dobbelt så stor og tykk nå, som den var fra førstningen; for den vokste ut to fliser for hver de skåret ut med øksen, kan du vel minns. Derfor hadde kongen nå satt den straff at de som prøvde seg og ikke kunne felle eika, skulle settes ut på en øy og begge ørene skulle klippes av dem.
Men de to brødrene lot seg ikke skreppe av det, de trodde nok de skulle få ned eika, og han Per, som eldst var, skulle nå til å prøve seg først. Men det gikk med han som med alle de andre som hadde hugget på eika; for hver flis han fikk skåret ut, vokste det ut to isteden, og så tok kongens folk ham og klippet av ham begge ørene og satte ham ut på øya. Nå ville han Pål til, men det gikk like ens med ham; da han hadde hugget en to-tre hugg, så de fikk se at eika vokste, tok kongens folk ham også og satte ut på øya, og ham klippet de ørene enda snauere av, for de syntes han kunne lært å ta seg i vare.
Så ville Espen Askeladd til.
"Vil du endelig se ut som en merket sau, skal vi gjerne klippe av deg ørene med en gang, så slipper du å bry deg," sa kongen, han var sint på ham for brødrenes skyld.
"Jeg hadde nok moro av å prøve først likevel," sa Espen, og det måtte han da få lov til.
Han tok opp øksen av skreppa og skjeftet den på skaftet igjen. "Hugg sjøl!" sa Espen til øksa, og den til å hugge så flisene fløy, og så var det ikke lenge før eika måtte i bakken. Da det var gjort, tok Espen fram grevet sitt og satte det på skaftet. "Grav sjøl!" sa Espen, og grevet til å hakke og grave, så jord og stein sprutet, og så måtte vel brønnen opp, kan du tro. Da han hadde fått den så dyp og så stor han ville, tok Espen Askeladd fram valnøtten og la i det ene hjørnet på bunnen, og så tok han ut mosedotten. "Sildre og renn!" sa Espen, og den til å renne, så vannet fosset ut av hullet, og om en liten stund var brønnen breddfull.
Så hadde Espen hugget ned eika som skygget for kongens vinduer, og skaffet brønn i kongsgården, og så fikk han kongsdatteren og halve riket, som kongen hadde sagt; men godt var det for han Per og han Pål at de hadde mistet ørene, for ellers hadde de hver time fått høre det alle sa, at Espen Askeladd hadde ikke undres seg så galt enda.
Lillekort
Det var en gang et par fattige folk; de bodde i en ussel stue, der det ikke var annet enn svarte armoden, så de hverken hadde å bite eller brenne. Men hadde de nesten ingenting av annet, så hadde de en ren Guds velsignelse av barn, og med hvert år fikk de ett mer. Nå kunne de igjen vente seg ett. Det var mannen ikke mye glad i; han gikk støtt og gren og ga vondt fra seg, og sa at én gang syntes han det kunne være nok av de Guds gaver; og da tiden kom at konen skulle få barnet, gikk han til skogs etter ved, for han ville ikke se den nye skrålhalsen; han fikk tidsnok høre ham, når han skrek etter mat, sa han.
Da mannen vel var gått, fikk konen et vakkert guttebarn, og straks han var kommet til verden, så han seg om i stua.
"Å kjære mor," sa han, "gi meg noen gamle klær etter brødrene mine og et par dagers niste, så vil jeg ut i verden og friste lykken. Du har barn nok likevel, ser jeg."
"Bære meg for deg, sønn min," sa moren. "Du er altfor liten ennå; det er ingen råd."
Men guttungen ble ved sitt, og tagg og ba, så lenge til moren måtte la ham få noen gamle filler og litt niste i et knytte, og så gikk han nokså glad og trøstig ut i verden.
Men aldri før var han gått, så fikk konen en gutt til; han så seg også omkring og sa. "Å kjære mor, gi meg noen gamle klær etter brødrene mine og et par dagers niste, så vil jeg ut i verden og finne igjen tvillingbroren min; du har barn nok likevel du."
"Bære meg for deg, du er altfor liten, din stakkar," sa konen; "det er ingen råd."
Men det hjalp ikke, guttungen tagg og ba, så lenge til han fikk noen gamle filler og et knytte med niste, og så ruslet han nokså modig ut i verden og skulle finne igjen tvillingbroren.
Da nå den yngste hadde gått en stund, fikk han se bror sin et stykke foran seg. Han ropte til ham og ba ham stanse: "Bi du," sa han, "du legger i vei som du hadde betaling for det; men du burde ha sett den yngste bror din også, før du dro ut i verden." Den eldste stanset da og så seg tilbake, og da nå den yngste var kommet etter, og hadde fortalt hvordan det hang sammen at han kunne være bror hans, sa han videre: "Men la oss sette oss ned, og se etter hva hu mor har gitt oss med til niste," og det gjorde de.
Da de hadde gått et stykke, kom de til en bekk, som fløt igjennom en grønn eng, og der sa den yngste at de burde gi hverandre navn; "siden vi måtte skynde oss, så det ikke ble tid til å gjøre det hjemme, så får vi gjøre det her," sa han.
"Hva vil du hete da?" spurte den eldste.
"Jeg vil hete Lillekort," svarte den andre; "enn du; hva vil du kalles?"
"Jeg vil hete kong Lavring," svarte den eldste.
Ja, de døpte hverandre, og så gikk de videre. Men da de hadde gått en stund, kom de til en korsvei, og der ble de enige om å skilles og ta på hver sin hånd. Det gjorde de; men aldri før hadde de gått en liten stund, så møttes de igjen; de skiltes på nytt og tok hver sin vei; men om en liten stund gikk det like ens: de møttes igjen før de visste av det, og slik gikk det også tredje gangen. Da gjorde de den avtalen at de skulle gå til hver sin kant, den ene i øst og den andre i vest.
"Men kommer du en gang riktig i nød og ulykke," sa den eldste, "så rop tre ganger på meg, så skal jeg komme og hjelpe deg; men du må ikke rope på meg, før du er i din ytterste nød!"
"Det blir vel ikke så hastig vi sees da!" sa Lillekort.
Så sa de hverandre farvel, og Lillekort gikk i øst og kong Lavring i vest.
Da nå Lillekort hadde gått en stund alene, møtte han en gammal, gammal krokrygget kjerring, som bare hadde ett øye. Det snappet Lillekort.
"Au, au!" ropte kjerringa, "hvor ble det av øyet mitt?"
"Hva gir du meg, skal du få et øye?" sa Lillekort.
"Jeg gir deg et sverd som er slik at det kan vinne på en hel krigsmakt, om den var aldri så stor," svarte kjerringa.
"Ja, kom med det," sa Lillekort.
Kjerringa ga ham sverdet, og så fikk hun igjen øyet sitt.
Så gikk Lillekort videre, og da han hadde gått en stund, møtte han igjen en gammal, gammal krokrygget kjerring, som bare hadde ett øye; det stjal Lillekort, før hun visste av det.
"Au, au! hvor ble det av øyet mitt!" ropte kjerringa.
"Hva gir du meg, skal du få et øye?" sa Lillekort.
"Jeg gir deg et skip som kan gå ferskt vann og salt vann, berg og dype daler," svarte kjerringa.
"Ja, kom med det," sa Lillekort.
Kjerringa ga ham et ørlite skip, som ikke var større enn at han stakk det i lomma; så fikk hun øyet sitt igjen, og de gikk hver sin vei.
Da han hadde vandret en lang stund, møtte han for tredje gang en gammal, gammal krokrygget kjerring, som bare hadde ett øye; det stjal Lillekort igjen, og da kjerringa skrek og bar seg ille og spurte hvor det var blitt av øyet hennes, sa Lillekort: "Hva gir du meg, skal du få et øye?"
"Jeg gir deg den kunsten å brygge hundre lester malt i ett brygg," sa kjerringa.
Ja, for den kunsten fikk kjerringa øyet sitt igjen, og de tok hver sin vei.
Men da Lillekort hadde gått et lite stykke, syntes han det kunne være verdt å prøve skipet. Så tok han det opp av lomma og satte først én fot i det og siden den andre, og aldri før hadde han steget opp i det med det ene benet, ble det så stort som skipene som går i sjøen. Så sa Lillekort: "Gå nå ferskt vann og salt vann, berg og dype daler, og stans ikke før du kommer til kongens gård!" Og straks fór skipet avsted så fort som fuglen i luften til det kom litt nedenfor kongsgården; der stanset det. I vinduene på kongsgården hadde de stått og sett Lillekort komme seilende, og alle sammen ble de så forundret at de løp ned og skulle se hva det var for en som kom farendes i luften på et skip. Men mens de løp ned fra kongsgården, hadde Lillekort steget ut av skipet sitt og puttet det i lomma igjen; for straks han steg ut av det, ble det så lite som da han fikk det av den gamle kjerringa. Kongen spurte hvor han var fra, men det sa gutten at han ikke visste; ikke visste han hvordan han hadde kommet der heller; men han ba så inderlig vakkert om å få tjeneste på kongsgården; var det ikke annet ågjøre for ham, kunne han bære ved og vann for kokkejenta, sa han; og det skulle han da få lov til.
Da Lillekort kom opp på kongsgården, så han at alt var kledd med svart der, utvendig og innvendig, både vegger og tak; han spurte da kokkejenta hva det skulle være til. "Jo, det skal jeg si deg," svarte hun; "kongsdatteren er for lang tid siden bortlovet til tre troll, og neste torsdagskveld skal det ene komme og hente henne. Ridder Rød har nok sagt seg god for å frelse henne, men tro om han er kar til det; og så kan du vel vite at her er sorg og stur."
Da torsdagskvelden kom, fulgte Ridder Rød prinsessen ned til stranden -for der skulle hun møte trollet; og så skulle han da bli der nede og passe på henne; men han gjorde nok ikke trollet stor skaden, skal jeg tro, for aldri så snart hadde prinsessen satt seg på strandkanten, før Ridder Rød kløv opp i et stort tre som sto der, og gjemte seg det beste han kunne mellom grenene. Prinsessen gråt og ba så hjertelig at han ikke måtte gå fra henne; men Ridder Rød brydde seg ikke om det han: "Det er bedre at én mister livet enn to," sa Ridder Rød.
Imens ba Lillekort kokkejenta så vakkert om han kunne få lov å gå ned til stranden litt.
"Å, hva vil du der da?" sa kokkejenta, "du har ikke noe der å gjøre."
"Å jo, kjære vene, la meg få gå," sa Lillekort; "jeg vil så gjerne dit og more meg litt med de andre guttene, jeg også."
"Ja ja, gå da," sa kokkejenta, "men la meg se du ikke blir lenger enn til kveldsgryta skal henges på og steika skal settes på spett; og ta så med deg et dyktig fange ved herinn på kjøkkenet igjen."
Ja, det lovte Lillekort, og løp ned til stranden.
Med det samme han kom dit kongsdatteren satt, kom trollet farende, så det suste og bruste om det; det var så stort og digert at det var fælt, og fem hoder hadde det.
"Ild!" skrek trollet.
"Ild igjen!" sa Lillekort.
"Kan du fekte?" ropte trollet.
"Kan jeg ikke, så kan jeg lære," sa Lillekort.
Så slo trollet etter ham med en stor tykk jernstang han hadde i neven, så jordspruten sto fem alen til værs.
"Tvi!" sa Lillekort, "det var noe, også det! Nå skal du se et hugg av meg!"
Så grep han sverdet han hadde fått av den gamle krokryggete kjerringa og hugg til trollet, så alle fem hodene føk bortover sanden.
Da prinsessen så hun var frelst, var hun så glad at hun ikke visste hvordan hun skulle bære seg at; hun både hoppet og danset. "Sov nå en liten stund på fanget mitt," sa hun til Lillekort, og mens han lå der, dro hun en gullkledning på ham.
Men nå varte det ikke lenge før Ridder Rød krabbet ned igjen av treet, da han så det ikke mer var noen fare på ferde. Kongsdatteren truet han så lenge, til hun måtte love at hun skulle fortelle han hadde frelst henne; for hvis hun ikke sa det, så ville han ta livet av henne. Så tok han lungen og tungen ut av trollet og la i lommetørkleet sitt, og leide så prinsessen tilbake til kongsgården; og var det ikke blitt gjort ære på ham før, så ble det da nå. Kongen visste ikke hva han skulle finne på til heder for ham, og alltid satt han på høyre siden av kongen ved bordet.
Lillekort han gikk først ut på trollskipet og tok med seg en hel mengde gull- og sølvgjorder og andre gilde ting, og så piltet han tilbake til kongsgården. Da kokkejenta fikk se alt gullet, ble hun rent fælen og spurte: "Men kjære vene deg Lillekort, hvor har du fått alt dette fra?" for hun var nok redd han ikke skulle ha fått det på riktig måte. "Å," svarte Lillekort, "jeg var hjemme litt, og der hadde disse gjordene falt av noen spann, og så tok jeg dem med til deg, jeg." Ja, da kokkejenta hørte de var til henne, spurte hun ikke videre om den ting; hun takket Lillekort, og alt var godt og vel igjen.
Den andre torsdagskvelden gikk det like ens. Alle var i sorg og stur; men Ridder Rød sa at hadde han kunnet frelse kongsdatteren fra ett troll, så kunne han alltid frelse henne fra ett til, og leidde henne ned til stranden. Men han gjorde nok ikke det trollet stor skaden heller han; for da tiden kom at de kunne vente trollet, sa han liksom siste gang: "Det er bedre én mister livet enn to," og kløv så opp i treet igjen.
Lillekort ba denne gangen også om lov til å gå ned til stranden litt.
"Å, hva skal du der!" sa kokkejenta.
"Jo, kjære, la meg gå," sa Lillekort, "jeg ville så gjerne ned og more meg litt med de andre guttene."
Ja, han skulle da få lov til å gå; men det måtte han først love at han skulle være tilbake til steika skulle vendes, og da skulle han ha med seg et stort vedfang.
Aldri før var Lillekort nedved stranden, så kom trollet farende, så det suste og bruste om det; det var én gang til så stort som det andre trollet, og ti hoder hadde det.
"Ild!" skrek trollet.
"Ild igjen!" sa Lillekort.
"Kan du fekte?" ropte trollet.
"Kan jeg ikke, så kan jeg lære!" sa Lillekort.
Så slo trollet etter ham med jernstangen sin - den var enda større enn den det første trollet hadde, - så jordspruten sto ti alen til værs.
"Tvi!" sa Lillekort, "det var noe, også det! Nå skal du se et hugg av meg!"
Så grep han sverdet og hugg til trollet, så alle ti hodene danset bortover sanden.
Så sa kongsdatteren til ham igjen: "Sov en liten stund på fanget mitt," og mens Lillekort lå der, dro hun en sølvkledning på ham.
Så snart Ridder Rød merket at det ikke var noen fare på ferde lenger, krabbet han ned av treet, og truet prinsessen så lenge, til hun igjen måtte love å si at det var han som hadde frelst henne; så tok han tungen og lungen av trollet og la i lommetørkleet sitt, og leide kongsdatteren tilbake til slottet. Her ble det fryd og glede, det kan en nok vite, og kongen visste slett ikke hvordan han skulle bære seg at med å vise Ridder Rød ære og heder nok.
Men Lillekort tok med seg et fange med gull- og sølvgjorder og slikt fra trollskipet han. Da han kom tilbake til kongsgården, slo kokkejenta hendene i hop og forundret seg over hvor han hadde fått alt det gullet og sølvet fra; men Lillekort svarte han hadde vært hjemom litt, og at det var gjorder som hadde falt av noen spann; dem hadde han tatt med seg til kokkejenta, sa han.
Da den tredje torsdagskvelden kom, gikk det akkurat like ens som de to første gangene; hele kongsgården var kledd med svart, og alle var i sorg og sut, men Ridder Rød sa han syntes ikke de hadde så mye å være redd for; hadde han frelst kongsdatteren fra to troll, så kunne han vel frelse henne fra det tredje også. Han leide henne da ned til stranden; men da det led mot den tiden trollet skulle komme, kløv han opp i treet og gjemte seg igjen. Prinsessen gråt og ba ham bli, men det hjalp ikke; han ble ved det gamle: "Det er bedre én mister livet enn to," sa Ridder Rød.
Den kvelden ba også Lillekort om lov til å gå ned til stranden. "Å, hva skal du der!" svarte kokkejenta. Men så lenge ba han, til han endelig fikk lov å gå; men det måtte han love, at han skulle være tilbake i kjøkkenet igjen når steika skulle vendes.
Aldri så snart hadde han kommet ned til stranden, så kom trollet så det suste og bruste om det; det var mye større enn noen av de andre, og femten hoder hadde det.
"Ild!" ropte trollet.
"Ild igjen!" sa Lillekort.
"Kan du fekte!" skrek trollet.
"Kan jeg ikke, så kan jeg lære," sa Lillekort.
"Jeg skal lære deg!" skrek trollet, og slo etter ham med jernstangen sin, så jordspruten sto femten alen til værs.
"Tvi!" sa Lillekort, "det var noe, også det! Nå skal du se et hugg av meg!"
Med det samme grep han sverdet og hugg til trollet, så alle femten hodene danset bortover sanden.
Da var prinsessen frelst, og hun både takket og velsignet Lillekort for det han hadde berget henne. "Sov nå en liten stund på fanget mitt," sa hun, og mens han lå der, dro hun på ham en messingkledning.
"Men hvordan skal vi nå få åpenbart at det er du som har frelst meg?" sa kongsdatteren.
"Det skal jeg nok si deg," svarte Lillekort. "Når nå Ridder Rød har leid deg hjem igjen, og gir seg ut for den som har frelst deg, så vet du han skal ha deg og halve kongeriket. Men når de så om bryllupsdagen spør deg hvem du vil ha til å skjenke i skålene for deg, skal du si: "Jeg vil ha den vesle gutten som er i kjøkkenet og bærer ved og vann for kokkejenta." Med det samme jeg da skjenker i, spiller jeg en dråpe på tallerkenen hans, men ingen på din, og så blir han sint og slår meg, og det holder vi begge på med tre ganger. Men den tredje gangen skal du si: "Skam få deg, som slår min hjertenskjær! Han har frelst meg, og ham vil jeg ha!""
Så sprang Lillekort tilbake til kongsgården, liksom de andre gangene; men først var han ute på trollskipet som snarest, og tok en hel bråte gull og sølv og andre kostelige ting, og av det ga han igjen kokka et helt fange gull- og sølvgjorder.
Aldri så snart så Ridder Rød at all fare var over, før han krabbet ned av treet, og truet kongsdatteren til hun måtte love hun skulle si at han hadde frelst henne. Så leide han henne tilbake til kongsgården, og var det ikke gjort ære nok på ham før, så ble det da nå; kongen tenkte ikke på annet enn hvordan han skulle hedre ham som hadde frelst datter hans fra de tre trollene; det var greitt at han skulle ha både henne og halve riket, sa han.
Men på bryllupsdagen ba prinsessen at hun måtte få den vesle gutten som var i kjøkkenet og bar ved og vann for kokkejenta, til å skjenke i skålene ved brudebordet. "Å hva vil du med den svarte fillegutten her inne?" sa Ridder Rød; men prinsessen sa at ham ville hun ha til å skjenke og ingen annen, og endelig fikk hun da lov; og så gikk alt slik som det var avtalt mellom Lillekort og kongsdatteren: han spilte en dråpe på tallerkenen til Ridder Rød, men ingen på hennes, og hver gang ble Ridder Rød sint og slo til ham. Ved det første slaget falt fillekledningen av Lillekort, som han hadde på i kjøkkenet, og ved det andre slaget falt messingkledningen, og ved det tredje sølvkledningen, så sto han der i gullkledningen, så blank og gild at det lyste av ham.
Da sa kongsdatteren: "Skam få deg som slår min hjertenskjær! Han har frelst meg, og ham vil jeg ha!"
Ridder Rød svor og bante på at han hadde frelst henne; men så sa kongen: "Den som har frelst min datter, har vel noe å vise for seg." Ja, Ridder Rød løp straks avsted etter tørkleet sitt, med lunger og tunger i, og Lillekort hentet alt det gull og sølv og alt det gilde han hadde tatt ut av trollskipet; så la de hver sitt fram for kongen, "han må ha drept trollet: for slikt er ikke å få hos noen annen"; og så ble Ridder Rød kastet i ormegården, og Lillekort skulle få prinsessen og halve riket.
En dag gikk kongen og Lillekort og spaserte; så spurte Lillekort kongen om han hadde hatt flere barn.
"Jo," sa kongen, "jeg har hatt en datter til; men henne har trollet tatt, for det var ikke noen som kunne frelse henne. Nå skal du ha den ene datteren min; men kan du frelse den trollet har tatt, med, skal du gjerne få henne og det andre halve riket også."
"Jeg får vel friste," sa Lillekort; "men jeg må ha en jernkjetting som er fem hundre alen lang, og så vil jeg ha fem hundre mann, og niste til dem for femten uker; for jeg vil langt til sjøs," sa han.
Ja, det skulle han nok få; men kongen var redd han ikke hadde så stort skip at det kunne bære det alt sammen.
"Jeg har skip sjøl," sa Lillekort, og tok det han hadde fått av den gamle kjerringa, opp av lomma.
Kongen lo av ham, og tenkte det ikke var annet enn spøk; men Lillekort ba bare om det han hadde forlangt, så skulle nok kongen få se.
De kom da med alt sammen, og Lillekort ba de skulle legge kjettingen i skipet først; men det var ingen som kunne orke å løfte den, og mange kunne ikke få rom omkring det ørvesle skipet på én gang. Så tok Lillekort selv i kjettingen i den ene enden og la noen lenker opp i skipet, og etter som han kastet kjettingen oppi, ble skipet større, og til sist var det så stort at både kjettingen og de fem hundre mann og nisten og Lillekort hadde godt rom. "Gå nå ferskt vann og salt vann, berg og dype daler, og stans ikke før du kommer der kongens datter er," sa Lillekort til skipet, og straks fór det avsted så det pep og hvinte om dem, både over land og vann.
Da de hadde seilt slik langt, langt bort, stanset skipet midt utpå havet. "Ja, nå er vi kommet her," sa Lillekort; "men en annen sak er det, hvordan vi kommer herfra igjen."
Så tok han jernkjettingen og slo den ene enden om livet på seg. "Nå må jeg til bunns," sa han, "men når jeg drar sterkt i kjettingen og vil opp igjen, må dere heise alle som én mann, ellers er det ikke mer å tenke på liv for dere enn for meg," og dermed hoppet han til havs, så gule bulderen sto om ham. Han sank og han sank, og endelig kom han til bunns. Der så han et stort berg med en dør på, og det gikk han inn i. Da han hadde kommet inn, fant han den andre kongsdatteren; hun satt og sydde; men da hun så Lillekort, slo hun hendene sammen. "Å, gudskjelov!" ropte hun. "Nå har jeg ikke sett kristen mann siden jeg her kom."
"Ja jeg kommer etter deg, jeg," sa Lillekort.
"Å, meg får du nok ikke," sa kongsdatteren; "det nytter aldri å tenkte på det; får trollet se deg, tar han livet av deg."
"Det var vel du talte om ham," sa Lillekort; "hvor er han henne? Det kunne være morsomt å få se ham."
Så fortalte kongsdatteren at trollet var ute og skulle se å få fatt på en som kunne brygge hundre lester malt i ett brygg; for det skulle være gjestebud hos trollet, og da forslo ikke mindre.
"Det kan jeg gjøre," sa Lillekort.
"Ja, bare nå ikke trollet var så hastig til sinns, så jeg kunne få fortalt ham det," svarte kongsdatteren; "men han er så bråsint at han river deg i stykker med det samme han kommer inn, er jeg redd. Men jeg får vel friste å finne på noe. Nå kan du gjemme deg i koven her, så får vi se hvordan det går."
Ja, Lillekort gjorde så, og aldri før hadde han krøpet inn i koven og gjemt seg, så kom trollet.
"Huff! her lukter så kristenmanns blod," sa trollet.
"Ja, det fløy en fugl over taket med kristenmanns ben i nebbet, og det slapp den ned gjennom pipen," svarte kongsdatteren; "jeg skyndte meg nok med å få det bort; men det er vel det det lukter av, likevel."
"Ja, det er vel det," sa trollet.
Så spurte kongsdatteren om han hadde fått fatt på noen som kunne brygge hundre lester malt i ett brygg.
"Nei, det er ingen som kan det," sa trollet.
"For en liten stund siden var det én inne her som sa han kunne det," sa kongsdatteren.
"Du er nå alltid så klok du," svarte trollet; "hvorfor lot du ham gå da? Du visste jo jeg ville ha fatt på en slik en."
"Å, jeg lot ham nok ikke gå heller jeg," sa kongsdatteren, "men far er så hastig til sinns, og så gjemte jeg ham i koven; om far ikke skulle ha fått noen, så er han nok her."
"La ham komme inn," sa trollet.
Da Lillekort kom, spurte trollet om det var sant at han kunne brygge hundre lester malt i ett brygg.
"Ja," sa Lillekort.
"Det var vel jeg fikk fatt på deg," sa trollet. "Lag deg nå straks til; men bære deg, brygger du ikke ølet sterkt."
"Å, det skal nok få smak," sa Lillekort, og ga seg i lag med bryggingen. "Men jeg må ha flere troll til å bære bryggelåg," sa Lillekort; "de jeg har fått, orker ikke stort."
Ja, han fikk flere, så mange at det krydde, og så gikk det med bryggingen.
Da nå vørteren var ferdig, skulle de smake alle sammen, forstår seg, først trollet selv og siden de andre; men Lillekort hadde brygget vørteren så sterk at de falt døde som fluer, etter som de drakk av den. Til sist var det ingen andre igjen enn en gammel ussel kjerring, som lå bak ovnen. "Å stakkars!" sa Lillekort, "du får da smake vørteren du med!" og så gikk han bort og skrapte rundt bunnen på bryggekaret med kollen, og ga henne; så var han kvitt dem alle i hop.
Som han nå sto der og så seg om, fikk han øye på en stor kiste; den tok Lillekort og la full med gull og sølv, bandt så kjettingen om seg og kongsdatteren og kisten, og rykket til av alle krefter; så dro mannskapet dem opp i god behold.
Da Lillekort vel var kommet ombord igjen, sa han: "Gå nå salt vann og ferskt vann, berg og dype daler, og stans ikke før du kommer ved kongens gård," og straks fór skipet avsted, så gule fossen sto om det. Da de på kongsgården så skipet, var de ikke sene til å møte med sang og spill, og tok imot dem, men gladest av alle var kongen, som nå hadde fått igjen den andre datteren sin også.
Men den som ikke var vel til mote, det var Lillekort; for begge kongsdøtrene ville ha ham, og han ville ikke ha noen annen enn den han først hadde frelst - det var den yngste det. Derfor gikk han titt og ofte og tenkte på hvordan han skulle bære seg at for å få henne, for den andre ville han også nødig gjøre imot. En dag han gikk og tenkte hit og dit på dette, falt det ham inn at bare han nå hadde bror sin hos seg, kong Lavring, som var så lik ham at ingen kunne skjelne dem fra hinannen, så kunne han få den andre kongsdatteren og det halve riket, for selv syntes han at han hadde nok med den ene halvdelen. Aldri før hadde han kommet på det, så gikk han utenfor slottet og ropte på kong Lavring. Nei, det kom ingen. Så ropte han én gang til og litt høyere, men nei, det kom enda ingen. Så ropte Lillekort tredje gangen, og det av alle krefter, så sto broren der.
"Jeg sa du ikke skulle rope på meg, uten du var i din ytterste nød," sa han til Lillekort, "og her er jo ikke en mygg som kan gjøre deg noe."
Dermed dasket han til ham så Lillekort rullet bortover bakken.
"Å skam få deg at du slår!" sa Lillekort; "først har jeg vunnet den ene kongsdatteren og det halve riket, og så den andre kongsdatteren og det andre halve riket, og så tenkte jeg å gi deg den ene kongsdatteren og halvdelen av kongeriket med meg - syntes du det er rimelig å fare fram slik?"
Da kong Lavring hørte det, ba han bror sin om forlatelse, og de ble straks gode venner og vel forlikt igjen.
"Nå vet du," sa Lillekort, "at vi er så like at ingen kan kjenne den ene av oss fra den andre: bytt nå klær med meg og gå opp på slottet, så tror kongsdøtrene det er jeg som kommer; den som da først kysser deg, skal du ha, så tar jeg den andre;" for han visste at den eldste kongsdatteren var den sterkeste, og så kunne han vel skjønne hvordan det ville gå.
Det var kong Lavring straks villig til; han byttet klær med broren og gikk opp på slottet. Da han kom inn på rommet til kongsdøtrene, trodde de det var Lillekort, og begge sprang på timen imot ham, men den eldste, som var størst og sterkest, skubbet søsteren til side og tok kong Lavring om halsen og kysset ham; og så fikk da han henne, og Lillekort den yngste kongsdatteren. Da kan det vel hende det ble bryllup, og det så det hørtes og spurtes over sju kongeriker.
Graverens fortellinger
En badegjest i Eidsvoll har ikke meget å ta seg til utenom det å skaffe seg den tilbørlige mosjon. Allerede den neste dag søkte jeg derfor Per graver på Store Finstad, en god fjerdingvei sønnenfor elven. I dette uordentlige redet av sammenstuvede uthusbygninger og våningshus fant jeg omsider huset der han bodde. I stuen var der ingen, men i et skummelt kammers satt en gammel kjerring på en krakk og spant. Jeg kom med noen spørsmål; på det første fikk jeg ikke annet svar enn et målende blikk, det andre og tredje ble besvart med et "Hæ?". Da jeg endelig for fjerde gang spurte om hun kunne si meg hvor Per graver var, svarte hun: "Å, det er vel en god fjerding til Graven ennå." - "Nei, Per graver," skrek jeg. "Ja, Graven ligger østover, han får gå dalen fram, så kommer han dit." Siden fikk jeg vite at neste gård hette Graven.
"Hu bestemor er tunghørt," sa en røst fra en dunkel krok, hvor det nu begynte å lysne. Det var en jentunge med en mindre unge på armen.
"Kan du si meg hvor jeg skal finne Per graver?" spurte jeg henne.
"Han er inte hime," svarte hun.
"Vet du ikke hvor han er?"
"Han er vel på Styri hos a moster."
"Hvor ligger Styri henne?"
"På østsia."
"Er det langt dit?" spurte jeg.
"Je veit inte."
"Er ingen annen hjemme?"
"Nei, dem er til bryllups."
"Enn i neste stue?"
"Je veit inte."
I neste stue fikk jeg imidlertid vite det jeg trengte. Der var ikke annet for meg å gjøre enn å dra over til Styri. Utenfor i svalen fant jeg den omtalte moster i skikkelse av en lang, tørr, middelaldrende kone med det grå håret strøket opp under en sort lue. Med en viss vennlighet kom hun meg i møte og sa: "Han få være så god å gå inn."
Nokså forsagt over den motgang jeg allerede hadde hatt, spurte jeg om ikke Per graver skulle være her.
"Han skulle kanskje bestille grav for noen?" spurte hun.
"Nei, ikke det; jeg har hørt at han skal kunne så mange gamle eventyr og historier, og jeg hadde lyst til å høre noen av dem," sa jeg.
"Ja så da! Ja, hadde Gamle-Anders, far hans Per, vært her, så - det var mann som kunne fortelle! Når han begynte, så blei det mest aldri ende på."
"Herregud, kan du ikke få fatt i Gamle-Anders for meg?"
"Ja, det veit jeg visst! Gamle-Anders er død for to år sia! Han Per kan nok noen han og; men det er ikke så godt å få han på travet; han er litt vrang med det, må vite! Nei, Gamle-Anders, han kunne historier! En behøvde ikke å be han dessmer! Men nå er det just to år sia til mikkelsmess."
"Det kan jo ikke hjelpe meg stort," avbrøt jeg, ergerlig over at den lovpriste Anders ikke levde. "Er ikke Per her?"
"Jaggu var han her også, det er sant det, men han skulle fram til klokkeren. Han treffer ham visst hos klokkeren; og er han ikke der, så er han visst i Bakken, eller i prestegården, dersom han ikke er inne på kjerkegården og graver ei grav, for gamle mor Habberstad er død."
Nu var det nesten forbi med min tålmodighet; men da alt syntes å tyde på at man måtte ha mer enn alminnelig av denne gave like overfor Per graver, så besluttet jeg å spare den siste rest. Jeg prøvde å komme avsted. Men nu hadde konen tatt et ikke meget gjennomsiktig glass frem av skjenken og skjenket en dram finkel, som hun sammen med et stykke kandissukker presenterte meg på en tallerken mens hun tapte seg i en mangfoldighet av utrop om hvor makeløs Gamle-Anders hadde vært til å fortelle.
"Han Per er ganske visst hos klokkeren, og er han ikke der, så er han i Bakken eller prestegården, dersom han ikke er på kjerkegården," ropte hun ennu efter meg, da jeg gikk ut gjennom grinden. Det lød som hån; for disse stedene hadde jeg nettopp gått fra eller forbi.
Jeg besluttet imidlertid å søke ham først på det siste stedet, det som efter hennes mening var det minst sannsynlige.
Det var en av disse kolde, triste sommerdager da jeg gikk bortover til kirken gjennom prestegårdshavens mørke alléer. Regnet hadde holdt opp, men ved hvert vindstøt drysset det raslende ned imellom bladene fra trærnes kroner. Tåken og skyene drev lavt mellom toppene. Matt og grålig falt lyset over kirkegårdens graver og enkle minner; vindens sukk lød mellom grenene, og ingen fugl sang bak løvet. En forutanelse om høsten syntes alt ågjennombeve denne stille, ensomme egn, hvor bare kirken sto som en trøster og pekte mot himmelen med tårn og spir.
Fra det fjerneste hjørne på kirkegården hørte jeg klangen av spaden. Graveren sto og grov nede i en grav. På en tue tett ved sto klokkerens store prektige geitebukk, som jeg kjente godt fra tidligere besøk, med skjegg og horn og spiste gress. Jeg ble stående en stund og betrakte graveren. Han var en aldrende mann, men man kunne ikke si at han var noen vakker gammel mann. Hans kall syntes ikke å ha hatt noen mildende eller forsonende innflytelse på hans sinn; for han så ut i verden med et bistert blikk og et hypokondrisk ansikt. Jeg syntes det var noe kjent ved dette fysiognomiet; jeg lette efter det i hukommelsen, og fant det omsider igjen hos en stedig hest jeg engang hadde vært plaget med. Da han et øyeblikk stanset i arbeidet for å hvile, så han opp, og han fikk øye på meg, som hittil hadde stått der ubemerket.
"Godafter, graver," sa jeg.
Han målte meg fra øverst til nederst, spyttet i nevene, og tok fatt på arbeidet igjen.
"Det er tungt arbeid du har i dette våte været," fortsatte jeg utfortrødent.
"Det er ikke lettere i solskinn," svarte han med et eddiksurt grin, og ble ved å grave.
"Hvem graver du denne graven for?" spurte jeg, i det håp at det kanskje kunne utspille seg en samtale av dette spørsmål.
"For fanden og kjerka," svarte graveren. Dette måtte jeg be om en forklaring på.
"Fanden tar sjela og kjerka får pengene," svarte han.
"Ikke slik; jeg mente, hvem skal ligge i graven?"
"Ei dau kjerring," svarte graveren.
Dermed var broen kastet av. Jeg innså at dette kunne ikke føre til noe ønskelig resultat. Utålmodig over regnet, som igjen begynte å ruske, og ergerlig over min efter all sannsynlighet mislykkede ekspedisjon fortalte jeg graveren at jeg hadde søkt ham for å få høre eventyr og historier fra gamle tider; sa at han saktens ikke skulle fortelle meg dem for ingenting, at det endog måtte glede ham å kunne fortelle dem for en person som meg, som trodde på slikt, hva folk i alminnelighet ikke gjorde i våre dager, osv.
Under denne talen så graveren av og til på meg med sitt stedige hesteblikk, som kullkastet alle mine forhåpninger.
"Enten folk trur det jeg forteller, eller de ikke trur det, er jeg like glad," sa han. "Men det jeg har hørt og det jeg veit, det veit jeg, og jeg vil ikke være narr for noen og sitte og fortelle som ei rørkjerring. Om det så var for kongen sjøl," tilføyde han til ytterligere bekreftelse.
Jeg var allerede i ferd med å gå, da han igjen stanset, halvveis vendt fra meg. Efter å ha skjøvet hatten bort på det ene øret, begynte han å lete først i den ene, så i den andre vestelommen; men han lot ikke til å finne hva han søkte; for ansiktet ble synlig lengre, især efter at han hadde anstillet en ny fruktesløs ransakelse av begge de angjeldende lommer.
Jeg skjønte straks at hans tobakk var sloppet opp, og tenkte fornøyd: nu er turen kommet til meg. I botaniserkassen hadde jeg en av Tidemands så meget efterspurte kvartruller, og idet jeg lot som jeg grep efter lommetørkleet laget jeg det ved et lite knep slik at bemeldte kvartrull falt ned like på randen av den grav han sto i. Ganske rolig bøyde jeg meg ned efter den, men unnlot ikke å bemerke det solglimt som gikk over graverens ansikt ved dette syn. Liksom i tanker viklet jeg den opp, lokket på min hornede venn, som sto på graven, tett ved, og lot den bite et stort stykke av rullen.
"Hvor langt er det til Tønsaker?" spurte jeg.
Graveren mumlet noe om å misbruke Guds gaver, men svarte dog høfligere enn før, at det var som en halv fjerding på den andre siden av sundet.
"Og til gullverket?" spurte jeg.
"Ei mil," sa graveren. "Men hvor kommer den karen fra da, med forlov om jeg tør spørre?" tilføyde han med det pussigste uttrykk i ansiktet.
"Sist kommer jeg fra Store Finstad, hvor jeg spurte efter Per graver," svarte jeg, og la rullen i kassen igjen, efter å ha gitt geitebukken enda et stykke. På denne fulgte ikke noe svar, men Per graver ga seg til å grave med megen iver. Foruten jord og sten kastet han halvråtne tresplinter og smuldrende ben opp med spaden. Blant benene som rullet bort til mine føtter, var et kvinnelig kranium av en så skjønn og fullendt form at Rezius ville ha ansett det for et ideal av den skandinaviske typus. Jeg tok det opp og betraktet det oppmerksomt.
"Det var inga gammal kjerring som eide den skallen," begynte graveren igjen.
"Det ser jeg," svarte jeg.
"Det var ei gardmannskone her av bygda, og hun var både i akt og ære," bemerket han videre.
"Ja så."
Var graveren blitt seg lik i sin vrantenhet, ville han uten tvil ha tidd, men en rull tobakk, om enda bare i håpet, har en vidunderlig innflytelse på gemyttet.
"Inna krank, uta blank," vedble han ufortrødent.
Intet svar fra min side.
"Men det var en deilig fin tobakk, den De har der i blikkesken."
"Det syntes denne knekten her også," svarte jeg, idet jeg lokket på bukken og gjorde mine til å gi den mer tobakk.
"Nei, hadde han Gamle-Anders, far min levd," sa Per graver hurtig, idet han med et oppkastet ben søkte å hindre sin lykkelige medbeiler i å bli delaktig i de goder jeg tiltenkte den, "han kunne historier. Det jeg kan, er ikke stort."
"Nu, jeg skjønner jo nok at du også vil ha et stykke tobakk, Per graver. Se der har du alt det bukken har levnet. Hadde du vært villigere før, så hadde du fått hele rullen. Men fortell meg nu noe."
"Jeg får vel det da, for jeg kan skjønne I er en skikkelig fyr og ingen apefant," svarte graveren, mens han samlet sine redskaper og steg opp av graven. "Forbanna udyr!" ropte han harmfull og slo efter geitebukken; "slike bukker er de største skadedyr som tenkes kan; de burde slås i hjel, så mange som de er."
Efter disse lettende hjerteutgytelser satte han seg på en gravsten og begynte å fortelle.
"I er ikke den første som jeg forteller dette," tok han til orde. "Vil I tru det, så kan I, og trur I det ikke, så kan det være for det som det er. Men det var en bondemann i bygda her. Han hadde hørt, at trollkjerringene skulle holde slik leik og slikt spell i kjerka om høgtidskveldene. Det trudde han ikke, men han syntes han kunne ha lyst til å se om det var sant, og så hadde han moro av å se hvem som var trollkjerringer i bygda. Ja, om påskekvelden så satte han seg inn på likbåra i kjerkesvala, og rett som det var, så kom det et heilt følge, og foran dem gikk en stor svart hund. Da de kom til kjerkedøra, satte hunden seg på bakbeina og krafsa på døra, så sprang den opp, enda den var låst.
"Såg du det?" sa ei kjerring, som gikk nærmest etter hunden, til ei anna ei, og det var henne her," tilføyde graveren, idet han viste på hjerneskallen.
"Nei, det hadde jeg ikke trudd, enda du sa det," svarte den andre, som gikk ved sida av henne, og det var også ei bra kone av bygda her. Etter dem kom der nå så mange at han nesten ikke hadde tall på dem. Men han kjente dem alle sammen, og han hadde ikke trudd at det var så mange trollkjerringer over heile Romerike, som han fekk se at der var i Eidsvoll prestegjeld aleine. De hoppa og de dansa, og de gjorde alle de bespottelige ting, som noen kunne falle på, både på prekestol og på alter. Da de ikke visste noe anna å finne på, så trolla de ei ku opp i tårnet og lot den ake utover trappene med alle fire beina i været. Kua syntes han han skulle kjenne, han trudde den hørte til i Prestbakken, og da trollkjerringene hadde gjort fra seg og allting var forbi i kjerka, så gikk han bort i Prestbakken. Da han kom inn i fjøset der, sto kua og skalv, og så svett var den, at skummet dreiv av den.
Men så var det en gang lenge baketter, der var et bryllup, og i det bryllupet var han kjøkemester den samme mannen som hadde sett alt dette om påskekvelden. Og der var også den kjerringa som hadde gått foran i trollkjerringstimet. Da de skulle til bords, ville de ha henne til å sette seg inntil bordet først, for det var sånn ei bra kone, må vite. Men hun skulle nå være så unnselig og gjorde seg så kostbar at det ikke var noen måte med det. Kjøkemesteren ba og nødde henne til å sette seg inntil bordet, men til sist blei han kjei av dette og så sa han ganske sakte til henne:
"Gå du først du, du er vant til det, skal jeg tru. Sist jeg såg deg om påskekvelden, var du ikke så blyg, da var du den første i dansen med han Gamle-Erik både på alter og prekestol."
Da falt hun i svime, og sia den tid hadde hun ikke en helsedag."
Graveren tidde stille, og ansiktet hans fikk igjen sitt sure, tverre uttrykk; men jeg ble ved å spørre og fritte ham om trollkjerringer, deres reiser og hendelser, så lenge til jeg fikk ham til å gi det løfte at han skulle fortelle meg alt det han visste om slikt.
"Der var noen skyttere," begynte han igjen, "som var på fugleleik ei påskenatt. Rett som de satt i skytterhytta, så i grålysinga om morgenen, fekk de høre slik sus og brus oppi været, og de trudde nesten det var en heil skokk storfugl som kom og ville slå ned på myra. Men det var fanden til fugler det. Da de kom fram over skogtoppene, så var det en flokk trollkjerringer, som hadde vært på påskeleik. De kom ridende på limer og skuffer og møkkgreip, på bukker og geiter og de urimeligste ting som tenkes kunne. Da de var tett ved, kjente skytterne ei kjerring, for hun var grannekjerringa til den ene av dem.
"Maren Myra," skreik han. Så falt hun ned i ei furu og braut av det ene lårbeinet; for når en kjenner dem og roper navnet på dem, så må de ned, om de er aldri så høgt. De tok henne opp og satte henne til lensmannen, og til sist blei det så at hun skulle brennes levendes. Men før de fikk henne opp på vedstabelen, ba hun de ville ta tørkleet fra øynene hennes litt. Ja, det skulle de gjøre; men først vendte de henne så at hun ikke kunne se imot åker og eng, men langt bort i åsen. Og der hvor hun hadde sett med øynene sine blei skogen svidd, så den var ganske svart.
Men etter den kjerringa var der ei dotter, og henne satte de til en prest oppi Gudbrandsdalen. Hun kunne vel være ni år gammal, men hun var slem og full av trollkjerringnykker. En gang sa presten at hun skulle ta noen fliser som lå på gården, og bære dem inn i kjøkkenet.
"Pytt, jeg kan nok få dem inn, om jeg ikke skal bære dem," sa hun.
"Ja så," sa presten, "la meg se på det."
Ja, straks så gjorde hun en vind, så flisene flaug like inn i kjøkkenet. Presten spurte om hun kunne gjøre mer. Ja, det kunne hun. Hun kunne mjølke, sa hun, men hun ville nødig gjøre det, for det var til skade for krøttera. Presten ba henne, men hun ville nødig; til sist skulle hun til å gjøre det likevel. Så satt hun en telgjekniv i veggen og ei kolle under den, og straks hun rørte ved kniven, sprita mjølka ned i kolla. Da hun hadde mjølka ei stund, ville hun holde opp.
"Å nei, melk du, mitt barn," sa presten.
Nei, hun ville ikke; men presten snakka så lenge for henne, til hun begynte igjen.
"Nå må jeg holde opp," sa hun litt etter, "for ellers kommer det bare blod."
"Å melk du, mitt barn," sa presten, "og bry deg ikke om det." Hun ville ikke, men til sist så ga hun etter og blei ved å mjølke.
Om ei stund så sa hun: "Ja, holder jeg ikke opp nå, ligger den beste kua dau på båsen."
"Melk du, mitt barn, og bry deg ikke om det," sa presten, for han ville se hva hun kunne.
Hun ville nødig; men presten nødte henne, til hun ga seg og blei ved åmjølke.
"Nå falt kua," sa hun, og da de gikk ut i fjøset og såg etter, låg den beste kua som presten åtte, dau på båsen. Så brente de henne også, liksom de hadde gjort med mora. -
Ja, det var ei forargerlig trollkjerring, den jeg fortalte om," fortsatte graveren, "men der var ei som jeg syntes var enda verre, for hun tok mannen sin opp av senga en påskekveld, og rei på ryggen hans like fra Gudbrandsdalen og til Bergens kjerke, og mens hun var oppi tårnet og holdt påskeleik med de andre trollkjerringene og Gamle-Erik, måtte mannen ligge splitter naken utmed kjerkeveggen og fryse heile natta; og der var slikt et vær med sno og med snøfokk, og mannen blei så reint utmatta at han mest var fra seg sjøl. Da det leid på morrasida, reiste han på seg litt, men han fraus og hakka tenner. I det samme kom det gående en forbi.
"Men si meg i Guds navn, hvor er jeg?" sa mannen.
"Nå er du ved Bergens kjerke," svara han, og da han fikk se bukgjorda, som mannen hadde om livet, så kunne han skjønne hvorledes det hang sammen -for trollkjerringene var der både til jul og påske den tid - og så sa han: "Når hun kommer ut, hun som du er med, så ta bare bukgjorda og gi henne et dyktig drag over ryggen, så rir du heim igjen på henne, ellers står du det ikke ut."
Ja, da kjerringa kom ut, gjorde mannen som han hadde sagt; og så reid han heim på ryggen hennes, og det radt." -
"Hadde hun ikke smurningshornet med?" spurte jeg.
"Hun akta seg nok for å ta det med, for hun hadde saktens smurt kroppen, før hun reiste heimefra," sa graveren. "Men siden I snakker om smurningshorn, så kommer jeg til å huske på noen historier som skal være hendt for lang tid sia."
"La meg høre," sa jeg.
"På en gard i Ringebu," fortalte han, "var det ei trollkjerring, som var så fælt slem. Men der var en som visste om at hun var trollkjerring; han gikk dit og ba om hus en helgekveld, og det fekk han også.
"Du får ikke bli redd, om du ser jeg sover med åpne øyer," sa han; "jeg har den vanen, men jeg kan ikke for det."
Å nei, det skulle hun ikke bli redd for, sa hun.
Rett som det var, så snorka han, og sov så fælt med øynene åpne, og best han lå såleis, tok kjerringa fram et stort smørjehorn under en stein i peisen og smurte sopelimen.
"Her opp og her ned til Jønsås," sa hun og fór av sted opp igjennom pipa til Jønsås, som er et stort seterfjell.
Gutten syntes det skulle være løyerlig å komme etter og se hva hun hadde for seg der, for han syntes hun sa: "her opp og her ned til mønsås." Så tok han hornet under steinene i skorsteinen og smurte ei vedstikke. "Her opp og her ned til mønsås," sa han, og så fór han opp og ned imellom skorsteinen og møningen på huset heile natta, og slo mest i hel seg, fordi han hadde mishørt. Sia fekk han teneste der, og om kvelden årsdagen etter satt han og gjorde og la seg til å sove på benken, og såg fælt fram for seg med åpne øyer. Rett som det var, tok kjerringa fram hornet i skorsteinen og smurte limen, og så fór hun opp igjennom pipa igjen. Gutten la merke til hvor hun gjømte hornet, og da hun vel var reist, så tok han avsted, og de såg aldri mer hverken til gutten eller sleden. Den garden, som dette var på, den hette Kjæstad, og Kjæstadhornet er namngjetent den dag i dag er. -