Småguttene som traff trollene på Hedalsskogen 3 страница
"Du Lars, sa a, "du har fått mangen hara av meg i marka her, og je har unt deg godt. Derfor kunne du gjerne latt seterharan min gå for den han var. Og hadde du inte hatt den raue Rappen din, hadde du inte fått 'n heller!"
Je svara inte ordet je," sa 'n Lars, "men strauk nerover til Merramyra og oppover til Bamsebråtan. Der slapp je bikkjene, og los var det straks; Rapp tok ut, og je sto og lydde ei stund, om de andre skulle slå tel, for det bar bortover til Linderudsetra igjen, så je vart reint fælen. Jo, så fekk je høra målet på dom alle tre, og så visste je det var rektig hara. Det var fanden til lang tur han gjorde; men da han kom att, trampa 'n i bakken som en fòlunge, og da je fekk se øra på 'n, var 'n mest så stor som en liten geitebukk. Den skaut je. Så gikk je sørover ner imot Alundsjøen. Der tok dom ut igjen, og så gikk der i skurande los oppover til Linderudsetra igjen - for bortom der måtte dom nå med 'n. Langt om lenge kom dom att. Så skaut je den. Da hadde je tre. Nå kan det væra nok for idag, min kjære Lars, sa je" - sa 'n - "og så gikk je ner og hengte dom opp i kjellerhalsen til han Simen. Men Herren forsynte meg, blødde inte den vesle svarte i tre dager etter, så kjelleren mest var halv med blod" - sa 'n."
"Du sa nylig at det skulle ha vært en trollhare her i Holleia; - det går også sagn om at det er fullt av rikdommer av edelt metall i bergene her. Det skulle det ikke være ille å ha en del av, ikke sant, Per?" sa kapteinen, - han tok til å lirke igjen for å få fram en ny fortelling.
"Å, - hå skulle kaftein med de," svarte Per, og ristet på hodet. "Han har nok og vel så det. For en fattig stakkar kunne det så væra; men tru meg, det er inte greit å få kloa i."
"Jeg syntes da det er besynderlig at du ikke har lagt deg efter å få tak i noe av det," ble kapteinen ved.
"Å, hossen skulle det gå til?" spurte Per. "Å ligge og grava i åsa som han gamle Jon Haugen gjorde all Holleia over, det har je lite hau på."
"Det fins andre måter å komme til rikdom på," svarte kapteinen hemmelighetsfullt. "Hva sier du om å gjøre seg godvenner med bergkjerringene? Du har min santen ikke vært så stygg en kar i din tid, du Per Sandaker! Du kunne nok ha gjort lykke."
"Hå, hå, hå!" lo Per i skjegget, det var tydelig han likte kapteinens spøkende ytring. "Je har inte trudd på slikt, for je har aldri sett åkke troll eller hulder."
"Men det bodde da en bergkjerring borti Holleia her i gamle dager?" sa kapteinen.
"Å, det er inte anna henn et gammalt eventyr. Je har nok hørt slikt prat, men je trur inte no på det," svarte Per.
"Ja men du vet da visst beskjed om det, du som har ferdes her i marken så lenge? Du får fortelle det du vet; denne bymannen er en narr efter slike historier."
"Kanskje det? Ja, - kan det da. Men je trur inte det er sant," forsikret Per, og begynte.
"Sønnafor Hollei-spira - - - ja dom kaller det nå Holleia mellom Tyristranda her og Soknedalen - - - er det to bergnuter, som dom kaller Store-Knuten og Vesle-Knuten; der Di sitter, kan Di enda se litt av høgste Spiråsen, beint opp for Skau. Borti der er mangfoldige gamle skjerp, og det er så mye sølv og rikdom i bergja, at det inte er noen ende på det, sier dom da. Men det er inte greit å få noe ta det, for i knuta bur det ei gammal bergkjerring. Hu eig det alt sammen, og sitter på det som en drake -sier dom da. Hu er mye rikere enn Kongsbergkongen; for da dom hadde brøti så grovt mye sølv på Kongsberg en gong, så kom kongen ut i gruva og sa til folka: "Nei, nå kan je snart inte tåle Dere lenger nere, for holder De ved slik, blir je en arm mann; De gjør meg reit til fant. Nei, fløtt til søster mi, Guri Knutan i Holleia; hu er ti gonger rikere enn je.""
"Guri Knutan blir altså en søster av Ekebergkongen," sa jeg.
"Ekebergkongen? Å er det for en? Er han frå Krestjan kanskje?" spurte Per.
Jeg fortalte ham sagnet om Ekebergkongen og hans flytning, og hva han sa i 1814, om at han ville flytte til bror sin på Kongsberg, fordi han ikke kunne holde ut all skytingen og domineringen der var.
"Ja, han var så det da, han var bror til denne kjerringa je snakker om," sa Per troskyldig. "Je har au hørt om én som fløtte, for det han inte kunne tåle skyting og dommenering. Men han var her frå marka. Anten det nå var mann til denna Guri'a eller det var en annen en, det veit je inte, men det skulle væra en ta dom som bur i bergja og eig mye. Det gikk slik tel at det ved de tider dom tok opp gruver i Skausmakra, så var det ei kjerring, hu budde borte ved Langesjøbekken, som går midt imellom Soknedalen og Tyristrand. Denne kjerringa hette Rønnau, og så kalte dom a Rønnau Skaune. Tidlig en morrå ved Sankthansdags leite skylte hu klær neri bekken, og så fekk a se så mye sølvty, både talliker og fat og skeier og sleiver og alt det som tel var, og det var så mye vakkert kjøkkenty, og det lå på bonn av bekken og blenkte og skein i sola under vannet. Da hu fekk se all denna rikdommen, vart a liksom hu var reint tullete; hu tok til beins og flaug hem, for hu ville hente et kjørrel og ta det alt i hop. Men da hu kom att, var det borte hver evige smitt og smule. Det var inte så mye som en blank sølvtoskilling, og hu såg inte anna enn klare vannet, som blenkte og rann over steina. Ei stund etter var det dom la tel å ta opp koppergruver i Skausmarka, og det var slik støy og skyting og dunder støtt og stendig, at det var inte fred noen tid. Seint en kveld hadde hu Rønnau vøri ved bekken. Så møtte hu en svær mann på en stor svart hest. Han fulgte en hel rad med fløttningslass og dreiv noen flokker med sauer og andre krøtter.
"God kveld, Rønnau," sa 'n, "je fløtter je nå."
"Ja, je ser det, far, men åffer gjør De det da?" spurte hu.
"Å dom holder slik dommenering i dissa gruvene her at det bryter i skallen på meg. Det kan je inte klare lenger, derfor fløtter je til bror min i Tinn i Telemark. Men hør du, Rønnau," sa 'n, "åffer ville du ha hele kjøkkenstellet mitt, den ti' du såg sølvet i bekken? Hadde du nøgd deg med det du kunne børi i stakken din, skulle du fått det."
Sia den ti," sa Per, "har je inte hørt noen har sett no slikt på dissa kanta, anten det nå er så dom har fløtt, eller dom holder seg hémleies. Slikt fanteri har inte makt til å vise seg nå, for det folk inte trur på det, måtta."
"Der sier du en større sannhet enn du selv vet, min kjære Per," utbrøt kapteinen. "Folk som gjelder for visere enn både du og jeg, sier nettopp det samme. Ellers kan du nok ennu komme ut for troll."
Efter kapteinens gjentatte oppfordringer vedble Per å korte oss tiden utover natten med sagn og eventyr og fortellinger om sine jaktbedrifter. Av og til ga kapteinen en jakthistorie til beste, og som oftest inneholdt den hvasse hentydninger til en eller annen av de bjørnene Per hadde skutt bort, og hver gang la skytteren sin snurrige grinebiterfjes i helligdagsfolder og klødde seg bak øret; stundom blunket han også polisk med det ene øyet og sa: "Det var til deg det, Per Sandaker, ta det med deg hematt!"
Ved midnatt la vi oss til ro foran varmen på et par benker og fikk oss en kort hvil. Da vi våknet, sa Per at det var på tide å gå på leken. Ute var det temmelig kaldt; det var frosset skare på sneen, så den knirket under foten. Men himmelen var nesten vårlik klar og mørkeblå, og noen hvitlige skyer som sakte kom seilende fra sør, spådde at nattekulden snart ville gi seg. Månen sto lavt nede ved himmelbrynet: istedenfor å lyse for oss på vår nattlige vandring, bredte den bare et mildt skjær over de fjerne åser og trærnes topper, men mellom furusøylene la den denne mystiske skumring som forlenger skyggene i det endeløse, gjøgler frem fabelaktige skikkelser mellom stammene, og gjør skogen så dyp og lønndomsfull.
Bare rødstrupen brøt stillheten med sin milde ottesang.
"Der synger den fuggel'n som er fysst oppe om morrån," sa Per. "Nå varer det inte lenge før det blir liv i skauen; vi får visst gå på litt."
"Det har god ti, min kjære Per," sa kapteinen; "tiuren spiller best på haugen mellom oss og Løndalsmyra; og jeg tror ikke det blir noe med spillet, det er for kaldt."
"Det blir linnere på morråsia," svarte Per påståelig; "for det er sønnadrag i været, og je trur det blir friskt spell, med det det har vøri så kaldt de siste nettene. Solspellet blir visst reint gildt. Hør bare på rugda, så frisk hu knorter og trekker. Hu venter godt vær. Dér breker myrbukken også. Det blir godt!" la han til, skråsikker.
Vi hørte rugdens eiendommelige lyd, som lignet kvekk på kvekk av en frosk, fulgt av en skarp, skjærende hvislen, som et sterkt linerlekvitter; i det svake lys fra månen som nettopp gikk ned, så vi den ene skyggen efter den andre av rugder fare bort over tretoppene. Vi fornam myrbukkens -enkeltbekkasinens - uhyggelige, brekende lyd, snart nær, snart fjern, snart høyt oppe i luften, og så plutselig, som det syntes, like ved øret på oss, rundt om på alle kanter, uten at vi var i stand til å få øye på fuglen. Hegrens ville, gjennomtrengende skrik skar gjennom de andre fuglers; det var som de bevet av redsel, for de tidde plutselig hver gang det lød, - det ble en stillhet som gjorde avbrytelsen dobbelt uhyggelig. Men nu stemte trelerken i sin morgensang med klare, klingende toner; gjennom nattens mulm og mørke minte den om det lyse dagskjær, og dannet en opplivende motsetning til nattefuglenes spøkelsesaktige ferd og uhyggelige toner.
"Der ringer tiurklokken," sa kapteinen; "så kaller svenskene denne lille muntre fuglen; for når den stemmer opp, tar tiuren morgensalmen fatt på nattkvisten. La oss nu stanse litt her, vi er ikke langt fra de fuglene som kom sist i går; går vi nærmere, kan vi lett komme til å støkke dem."
Da vi hadde stått og lyttet i noen minutter, hørte vi en fugl spille et par hundre skritt borte.
"Je trur mest det er den karen som kom sist og skar nebb," sa Per. "Je skal rektig undres på om han inte får stryk; gammel'n plar inte væra stutthugsen."
Kapteinen ga meg valget mellom å gå på den kanten hvor vi hørte fuglen spille, eller mer nordlig, hvor han trodde ungfuglene satt. Jeg valgte den første. Kapteinen gikk nordover. Jeg og Per snek oss frem mot fuglen og søkte med ytterste varsomhet å unngå skare og brakende kvister. Da vi hørte fuglen skjerpe, stanset vi et øyeblikk, men under hver følgende skjerping eller saging, umiddelbart efter at den hadde slått klunken, sprang vi to eller tre skritt frem. Under kneppingen og klunken sto vi naturligvis dørgende still. Da vi på denne vis hadde nærmet oss treet den satt i, på en førti, femti skritt, hørte vi en fugl komme flyvende og med bulder slå seg inn i treet. Lyden av nebb og vinger som slo sammen, forkynte at den gamle hadde avlagt sitt besøk hos den fremmede medbeiler på morgenkvisten. Under kampen sprang vi noen steg frem, men susende vingeslag vidnet om at den fremmede flyktet, og om en lettvunnet seier for den gamle. Nu var det stille litt; men dér kaklet en røy, og straks tok fuglen på å spille; den kneppet og slo klunk; men da vi løftet foten for å springe til, lettet den på vingene og flyttet til et annet tre, der den på ny begynte sitt skuffende spill.
"Det kunne je mest veta," sa Per ergerlig. "Nå er 'n ute igjen, gammel'n. Det nytter aldri i verdens rike å stille etter 'n; en kunne likså godt stille etter skyflokken. Nei, la oss gå litt lenger nordpå; der sitter flere fugler, og kanskje en ta dom tør løfte på nebbet, enda dom er redde for detta ubeistet, - gid fanden hadde 'n!"
"Ved du hvor denne gammel'n pleier spille solspillet?" spurte jeg.
"Ja, det veit je vel," svarte Per. "Han speller det i ei furu på en liten bergknaus ner-under her i Hyttetjennsmyra; men det er inte greit å få skott på 'n, for furua er så urimelig høg og lang."
"Dit vil vi," sa jeg; "men siden du tror det er bedre, kan vi først gå litt nordover."
Vi gikk et stykke i den foreslåtte retning, forbi en uhyre stor rullesten, som Per kalte Mjølne-Ragnhild, langs sørsiden av Løndalsmyra. Men vi hørte ikke en fugl spille. Per Sandaker undret seg meget over hvor de alle var blitt av, og kom endelig til den slutning at slagsmålet hadde jaget dem bort, eller gjort dem så redde "at de ikke torde mukke". Det begynte å lyse av dagen, da vi hørte et knall langt nord i Sandtjennåsen, hvor Per fortalte at han og kapteinen pleide ha bjørnåte liggende. En stund efter hørte vi atter en smell, - det var kapteinens børse, sa Per, begge gangene. Vi gikk ut på myren bortover mot furuen. Per hadde ikke stor lyst på det og ga sin ergrelse luft; han småsnakket i avbrutte setninger med seg selv: "Bare kru'spille - nei, nei, kaftein, det er kar til mann han har én - kan hende to - Sara-Anders var det inte - den fillebørsa da - hm, det er en annen smell i kafteins."
"Trøst deg, Per," sa jeg. "Kan hende vi tør få den som er bedre enn alle de andre fuglene på leken."
"Di må kunne rare konster, Di da," sa Per; "men han er ful, og han er for hard, skal je si."
Da vi var kommet ut på bergknausen på den andre siden av den frostne myren og jeg fikk se det dryge hold fuglen måtte felles på, hvis den, som vi tenkte, slo ned i furutoppen, tok jeg haglene ut av børsen min og ladde med en haglpatron i ståltråd-vire. Per så på dette, ristet på hodet og uttrykte sin mistillit med et:
"Skal tru det hjelper!"
"Får se," svarte jeg.
Den knausen vi sto på, lå som en liten øy i den store myren. Høyest oppe på øya kneiste den omtalte furuen, et umåtelig mastetre, fullt av hakkespetthuller. Ved østenden av bergknausen sto en annen furu, som hadde vært like så veldig. Men nu lutet den ut over myren; stormen hadde brutt toppen på den, bare de nederste grenene var tilbake, nesten nakne, og som muskelknudrete kjempearmer strakte de seg ut mot den sølvklare morgenhimmel. Solen begynte å heve seg; den gylte åsryggene og la efterhånden sin glans ut over de mørke granlier. Men Skjærsjømyren, som dro seg sydover så langt at det blånet i skogen ved den borteste bredd, lå ennu i dyp skygge. Rugden, myrbukken og alle nattens fugler hadde gått til ro; men skogens muntre sangere fylte den klare morgenstund med jublende toner: Gransangeren lot sitt monotone klapreverk gå; århaner kjeklet og buldret høyt; måltrosten sendte av full hals ut spotteviser og skjellsord mot alle, men falt dog stundom over i det følsomme og kvitret sakte og unnselig noen kjælne strofer. På den andre siden av myren spilte en tiur på topp. Røyene gjorde seg elskverdige, kaklet og snøvlet sine hese neselyd, som fra sangfuglenes stade måtte ta seg ut som når våre oldemødre ville begynne åtolke elskov og ungpikefølelser for oss.
Imens sto vi skjult i et tett briskekratt på den lille bergknausen, og ventet fuglen hvert øyeblikk; men den gamle dvelte lenge i sitt harem. Endelig, da solstrålene gylte i furutoppen, kom den susende på tunge vingeslag, og kastet seg, ikke som vi hadde ventet, i det høye treet over oss, men i den toppløse furuen som lutet ut over myren. Det var i sannhet en prektig fugl, en stolt kjempe, som den satt der på den nakne grenen mot himmelen, med det skinnende lysegrønne brystet i solglansen. En røy kom efter og kastet seg ned i toppen over hodet på oss. I samme øyeblikk slo fuglen til spill, reiste hakeskjegget, slepte vingene nedpå føttene, gjorde under bølgeformede bevegelser med halsen gravitetisk noen skritt frem på grenen, begynte så å spille, og slo halen opp som et veldig hjul. Jeg sto med fingeren på hanen, og ventet spent på det avgjørende øyeblikk da den skulle bre vingene til flukt, så jeg fikk større mål å sikte efter, - det trengtes på det lange holdet. Men røya kaklet som før, tiuren spilte spillet til ende, og hadde alt slått klunken i det andre, da det knakk en kvist under foten min. Røya utstøtte en skarp, varslende lyd; men nu var den gamle kommet slik i hete at den ikke enste det velmente råd, men ble ved å skjerpe, helt til den trofaste elskerinnen lettet og fløy like imot ham, som om hun ville støte ham ned av grenen. Vakt ved det varslende vingeslag, lettet den gamle seg til flukt. Men min børse var løftet, og den mektige fugl styrtet hodekuls ned på myren. Dødskampen var lett; den flakset bare et par ganger med vingene.
Per sprang til og tok opp fuglen, og det gikk en skygning av forbauselse over hans ansikt, snart avløst av et fornøyet, beundrende grin. Han ristet på hodet og sa:
"Neiggu hadde je inte trudd det, om så kaftein sjøl hadde sagt det; for detta er den rette. Je kjenner 'n på nebbet: så gult og krumt og digert et nebb har ingen annen tiur i marka. Se, så grønn han er i brøstet; det skinner mest ta 'n! Og så tung og svær han er!" ble Per ved, han veide fuglen i hånden under nesten barnaktige gledesutbrudd. "Je trur inte je juger stort når jeg sier han veger sine tredve merker. Det var skott! Nei, kaftein han vil da bli glad... Ho, ho, her over!" skrek han, så ekkoet fra åsene tok det rungende opp igjen.
Kapteinen viste seg snart på myren, fulgt av gutten, som hadde støtt til ham med hundene. De bar hver sin tiur. Per løftet triumferende vårt bytte i været og ropte på langt hold:
"Det er gamle-suggen, kaftein!"
"Hva sier du, kar?" ropte kapteinen, og kom med hastige skritt. "Er det den gamle? Det er et ordentlig stykke arbeide, som fortjener en dotsup. -Vivant alle fugle-republikker, pereant suverenene!" ropte han, da han hadde fått flasken og sølvstøpet av jaktvesken og drakk oss til.
"Var det inte det je sa, at han blei glad, kaftein?" sa Per grinende, blunket med øynene og tok seg en forsvarlig slurk av begeret som ble rakt ham. "Nå blir det annen moro på leiken, sia vi er kvitt den helvetesbrannen."
Da vi hadde utvekslet beretningene om våre hendelser, ble hundene sloppet. Jaktskriket fylte skogen. Det var straks fot, og snart efter gikk det avsted i full, skurende los. Ekkoet gjentok glammet mangedobbelt mellom åsene, og hjertet svulmet av lyst ved lyden av den klingende jakt i den solblanke morgenstund.
Peik
Det var engang en mann og en kone; de hadde en sønn og en datter som var tvillinger; og de var så like at de kunne ikke skilles fra hverandre ved annet enn klærne. Gutten kalte de Peik. Han var lite til nytte mens foreldrene levde; for han hadde ikke hug til annet enn å gjøre narr av folk, og han var så full av spikk og skøyerstreker at ingen kunne være i fred for ham. Men da de var døde, ble det verre enda; han ville ikke ta seg noen ting til; han gjorde bare ende på det som var igjen etter dem, og la seg ut med alle folk. Søsteren strevde og karet alt det hun orket, men det ville ikke monne, og så sa hun til ham hvor galt dette var, at han ikke ville gjøre noe gagn, og spurte:
"Hva skal vi ha å leve av, når du har gjort ende på alt?"
"Så vil jeg ut og narre en," sa Peik.
"Ja da kommer du tidsnok, Peik," sa søsteren.
"Får prøve," sa Peik.
Da det var ende på alt, hadde de ikke mere; så lakket Peik av gårde, og han gikk og han gikk, til han kom til kongsgården. Der sto kongen i svalen, og da han fikk se gutten, så sa han:
"Hvor skal du hen i dag, Peik?"
"Å, jeg skulle bort og se om jeg kunne få narret en," sa Peik.
"Kan du ikke narre meg da?" sa kongen.
"Nei, jeg kan nok ikke det, for jeg glemte narrestikkene mine hjemme," sa Peik.
"Kan du ikke gå etter dem?" sa kongen; "jeg kunne ha lyst til å se om du er slik en skøyerfant som folk sier," sa han.
"Jeg duger ikke til å gå," sa Peik.
"Jeg skal låne deg hest og sal," sa kongen.
"Jeg duger ikke til å ri heller," sa Peik.
"Vi skal løfte deg oppå," sa kongen, "så kan du vel henge på."
Ja, Peik klødde og klorte seg i hodet som han ville rive luggen av, og lot dem løfte seg oppå; der satt han og slang både hit og dit, så kongen kunne se ham, og kongen lo så det tåret i øynene, for slik rytter til hest hadde han aldri sett før. Men da Peik var kommet inn i skogen bakom haugen, så kongen ikke kunne se ham lenger, satt han som han var spikret, og red avsted som han hadde stjålet både gamp og grime, og da han kom til byen, solgte han både hesten og salen.
Kongen gikk der imens og stundet og ventet på at Peik skulle komme slingrende tilbake igjen med narrestikkene sine, og lo stundomtil, når han kom i hug hvor ynkelig han så ut, da han satt og slang på hesten som en høysekk som ikke visste hva for en kant den skulle dette til. Men det varte syv lange og syv brede, og det kom ingen Peik; så skjønte kongen til sist at han var narret og snytt både for hest og sal, enda Peik ikke hadde narrestikkene med seg, - og så ble det en annen låt, for da ble kongen sint og ville i vei og ta livet hans.
Men Peik hadde fått visst dagen da han skulle komme, og sa til søster si at hun skulle sette på veiksteinsgryta med en dråpe vann i. Med det samme kongen kom, rev Peik gryta av varmen og inn på stabben med den, og kokte graut på huggestabben.
Kongen så på dette, og ble så rent opp i under at han glemte det han kom etter.
"Hva vil du ha for den gryten?" sa han.
"Jeg kan ikke være av med den," sa Peik.
"Hvorfor kan du ikke det?" sa kongen; "jeg skal gjøre rett og riktighet for meg," sa han.
"Jo, den sparer meg både bry og penger, både skogleie og huggelønn, både kjøring og føring," sa Peik.
"Det er det samme, jeg gir deg hundre daler," sa kongen; "nå har du narret av meg hest og sal, og biksel på kjøpet; men det får gå for det det er, når jeg får gryten," sa han.
Ja, så fikk han ha den da, sa Peik.
Da kongen kom hjem, ba han fremmede og laget til gjestebud; men maten skulle de koke i den nye gryta, og den tok han og satte midt på gulvet. De fremmede trodde kongen ikke var riktig vettug, og gikk der og dyttet til hverandre og lo av ham, og han gikk omkring gryta, og kaklet og kaklet, og sa alt i ett: "Ja ja, bi bare litt; ja ja, bi bare litt, nå koker det snart." Men det ble ingen kok. Så skjønte han at Peik hadde vært ute med narrestikkene sine og lurt ham igjen, og så ville han avsted og drepe ham.
Da kongen kom, sto Peik ute ved låven.
"Ville hun ikke koke?" sa han.
"Nei, hun ville ikke det," sa kongen; "men nå skal du unngjelde for det," sa han, og ville fram med kniven.
"Det skal du få meg til å tro," sa Peik; "for du tok ikke stabben."
"Skal tro det ikke er løgn du farer med?" sa kongen.
"Det er stabben det står på; hun koker ikke uten -" sa Peik.
Hva han da skulle ha for den?
Tre hundre daler var den vel verd; men for hans skyld fikk den gå for to, sa Peik.
Så fikk han stabben og reiste med, og ba fremmede og laget til gjestebuds, og satte gryta på stabben midt inne i stua. De fremmede trodde han var blitt både tull og tosk, og de gikk der bare og gjorde narr av ham, og han kaklet og kaklet om gryta, og sa rett som det var: "Bi litt, nå koker hun, nå koker hun snart"; men det ble ikke mere av det på stabben enn på bare gulvet.
Så skjønte han at Peik hadde vært ute med narrestikkene sine denne gangen òg. Han rev seg i luggen og ville avsted på flekken og drepe ham, og nå skulle han ikke spare ham enten han låt vel eller ille.
Men Peik hadde laget seg til å ta imot ham igjen. Han slaktet en vær, og tok og hadde blodet i vomskinnet, og pakket det ned i barmen på søster si og ba henne føre hva hun skulle si.
"Hvor er Peik!" skrek kongen; han var så sint at han skalv i målet.
"Han er så skrøpelig at han ikke orker å røre seg," sa hun, "og så skulle han prøve å få en blund."
"Du får vekke ham," sa kongen.
Nei, det torde hun ikke, for han var så hastig.
"Ja, jeg er enda hastigere," sa kongen, "og vekker ikke du ham, så skal jeg..." sa han, og tok bortved siden, der kniven var.
Nei, så skulle hun til å vekke ham. Men Peik snudde seg brått i sengen, dro ut en liten kniv, og rispet henne i værvomma, så blodspruten sto av barmen på henne, og hun falt over ende på gulvet som hun var død.
"For en fanden du er, Peik!" sa kongen; "skjærer du ikke i hjel søster di, og det så sjølve kongen står og ser på det!" sa han.
"Det er ikke farlig med liket så lenge det er vær i nesa på meg," sa Peik, og fikk fram et bukkehorn, som han ga seg til å tute på, og da han hadde tutet en brudeslått, så satte han hornet borttil henne og blåste liv i henne igjen.
"Bevare meg vel for deg, Peik! Kan du drepe folk og blåse liv i dem igjen også, du da?" sa kongen.
"Ja, hva råd var det for meg ellers?" sa Peik; "jeg kom til å drepe alle dem jeg kom nær, for jeg er så hastig av meg, ser du," sa han.
"Ja, jeg er også hastig," sa kongen, "og det hornet må jeg ha; jeg skal gi deg hundre daler for det, og så får det være det samme, jeg får gi deg etter at du narret av meg hesten, og at du snøt meg på gryten og stabben og hele greia."