Risen som ikke hadde noe hjerte på seg
Det var engang en konge som hadde syv sønner, og dem holdt han så mye av at han aldri kunne unnvære dem alle på én gang: én måtte støtt være hos ham. Da de var voksne, skulle de seks ut og fri; men den yngste ville faren ha igjen hjemme, og til ham skulle de andre ta med seg en prinsesse til kongsgården. Kongen ga da de seks de gildeste klær noen hadde sett, så det lyste lang vei av dem, og hver sin hest, som kostet mange, mange hundre daler, og så reiste de. Da de så hadde vært på mange kongsgårder og sett på prinsessene, kom de langt om lenge til en konge som hadde seks døtre; så vakre kongsdøtre hadde de aldri sett, og så fridde de til hver sin, og da de hadde fått dem til kjærester, reiste de hjemover igjen; men de glemte rent at de skulle ha med seg en prinsesse til Askeladden, som var igjen hjemme, så borte var de i kjærestene sine.
Da de nå hadde reist et godt stykke på hjemveien, kom de tett framom en bratt fjellvegg, der risegården var. Der kom risen ut og fikk se dem, og så skapte han dem om til stein alle sammen, både prinsene og prinsessene.
Kongen ventet og ventet på de seks sønnene sine, men alt han ventet, så kom det ingen. Han gikk og sørget og sturte, og sa han aldri kunne bli riktig glad mere; "hadde jeg ikke deg igjen," sa han til Askeladden, "ville jeg ikke leve, så sorgfull er jeg for det jeg har mistet brødrene dine."
"Men nå hadde jeg tenkt å be om lov til å reise ut og finne dem igjen, jeg," sa Askeladden.
"Nei, det får du ikke lov til," sa faren, "du blir bare borte, du også."
Men Askeladden ville og skulle avsted, og han tagg og ba så lenge til kongen måtte la ham reise. Nå hadde kongen ikke annet enn en gammel fillehest å la ham få, for de seks andre kongssønnene og følget deres hadde fått alle de andre hestene han hadde; men det brydde ikke Askeladden seg om; han satte seg opp på den gamle skabbete hesten, han. "Farvel, far!" sa han til kongen; "jeg skal nok komme igjen, og kanskje jeg skal ha med meg brødrene mine også," og dermed reiste han.
Da han hadde ridd et stykke, kom han til en korp som lå i veien og flakset med vingene og ikke orket å komme unna, så sulten var den.
"Å kjære vene! gi meg litt mat, så skal jeg hjelpe deg i din ytterste nød," sa korpen.
"Ikke mye mat har jeg, og ikke ser du ut til å kunne hjelpe meg stort heller," sa kongssønnen; "men litt får jeg vel gi deg, for du kan nok trenge til det, ser jeg," og så ga han korpen noe av nisten han hadde fått med seg.
Da han så hadde reist et stykke igjen, kom han til en bekk; der lå en stor laks som hadde kommet på tørt land, og slo og spratt og kunne ikke komme ut i vannet igjen.
"Å, kjære vene! hjelp meg ut i vannet igjen," sa laksen til kongssønnen; "jeg skal hjelpe deg i din ytterste nød, jeg."
"Hjelpen du gir meg, blir vel ikke stor," sa kongssønnen; "men det er synd du skal ligge her og svelte i hjel," og så skjøv han fisken uti igjen.
Nå reiste han et langt, langt stykke, og så møtte han en skrubb; den var så sulten at den lå og dro seg i veien.
"Kjære vene! la meg få hesten din," sa skrubben; "jeg er så sulten at det piper i tarmene på meg, jeg har ikke fått et mål mat på to år."
"Nei," sa Askeladden, "det kan jeg ikke gjøre; først kom jeg til en korp, ham måtte jeg gi nisten min; så kom jeg til en laks, ham måtte jeg hjelpe ut i vannet; og nå vil du ha hesten min. Det er ikke råd, for så har jeg ikke noe å ri på."
"Jo kjære, du må hjelpe meg," sa gråbeinen; "du kan ri på meg, jeg skal hjelpe deg i din ytterste nød," sa den.
"Ja, den hjelpen jeg får av deg, blir vel ikke stor; men du får vel ta hesten da, siden du er så nødig," sa kongssønnen.
Da nå skrubben hadde ett opp hesten, tok Askeladden bikselet og bandt i kjeften på den, og salen og la på ryggen av den, og nå var skrubben blitt så sterk av det den hadde fått i seg, at den satte avsted med kongssønnen som ingen ting; så fort hadde han aldri ridd før.
"Når vi nå har reist et lite stykke til, skal jeg syne deg risegården," sa gråbeinen, og om litt kom de der. "Se her er risegården," sa den; "der ser du alle seks brødrene dine, som risen har gjort til stein, og der ser du de seks brudene deres; der borte er døren til trollet, der skal du gå inn."
"Nei, det tør jeg ikke," sa kongssønnen, "han tar livet av meg."
"Å nei," svarte skrubben; "når du kommer inn der, treffer du en kongsdatter; hun sier deg nok hvordan du skal bære deg at, så du kan få gjort ende på risen. Bare gjør som hun sier deg, du!"
Ja, Askeladden gikk da inn, men redd var han. Da han kom inn, var risen borte, men i det ene kammerset satt kongsdatteren, slik som skrubben hadde sagt, og så vakker en jomfru hadde Askeladden aldri sett før.
"Å Gud hjelpe deg, hvordan er du kommet her da?" sa kongsdatteren da hun fikk se ham; "det blir din visse død det; den risen som bor her, kan ingen få gjort ende på, for han bærer ikke hjertet på seg."
"Ja, men er jeg kommet her, så får jeg vel prøve ham likevel jeg," sa Askeladden. "Og brødrene mine, som står i stein utenfor, vil jeg nok se til å frelse, og deg vil jeg nok friste å berge også," sa han.
"Ja, siden du endelig vil være, så får vi vel se å finne på en råd," sa kongsdatteren. "Nå skal du krype inn under sengen der, og så må du lye vel etter hva jeg taler med ham om. Men ligg endelig bra stille."
Ja, han krøp da under sengen, og aldri før han var innunder, så kom risen.
"Hu! her lukter så kristen mannelukt!" sa risen.
"Ja, her kom en skjære flyvende med et manneben og slapp ned igjennom pipen," sa prinsessen; "jeg skyndte meg nok å få det ut, men lukten gikk vel ikke så snart bort likevel, den."
Ja, så sa risen ikke mer om det.
Da det nå ble kvelden, gikk de til sengs, og da de hadde ligget en stund, sa kongsdatteren: "Det var en ting jeg gjerne ville spørre deg om, når jeg bare torde."
"Hva er det for en ting?" spurte risen.
"Det var hvor du har hjertet ditt henne, siden du ikke har det på deg," sa kongsdatteren.
"Å, det er noe du ikke trenger å bry deg med; men ellers ligger det under dørhella," sa risen.
"Å hå! der skal vi vel se å finne det," tenkte Askeladden, som under sengen lå.
Neste morgen sto risen fælt tidlig opp og strøk til skogs, og aldri før var han av gårde, så tok Askeladden og kongsdatteren på å lete under dørhellen etter hjertet hans; men alt det de grov og lette, så fant de ikke noe. "Denne gangen har han lurt oss," sa prinsessen, "men vi får vel prøve ham enda en gang." Så sanket hun alle de vakreste blomster hun kunne finne, og strødde rundt om dørhellen - den hadde de lagt slik den skulle ligge; og da det led mot den tiden de ventet risen hjem, krøp Askeladden under sengen igjen.
Straks han var vel innunder, kom risen. "Huttetu! her lukter så kristen mannelukt inne!" sa risen.
"Ja, her kom en skjære flyvende med et manneben i nebbet og slapp ned igjennom pipen," sa kongsdatteren; "jeg skyndte meg nok å få det ut, men det er vel det det lukter av likevel." Så tidde risen still, og sa ikke mere om det. Men om litt spurte han hvem det var som hadde strødd blomster omkring dørhellen.
"Å, det er nok jeg," sa kongsdatteren.
"Hva skal nå det til da?" spurte risen.
"Å jeg har deg vel så kjær at jeg må gjøre det, når jeg vet at hjertet ditt ligger der," sa prinsessen.
"Ja så; men ellers ligger det ikke der, du," sa risen.
Da de hadde lagt seg om kvelden, spurte kongsdatteren igjen hvor hjertet hans var, for hun holdt så mye av ham at hun nok gjerne ville vite det, sa hun.
"Å, det ligger borti skapet der på veggen," sa risen.
"Ja så," tenkte Askeladden og kongsdatteren, "da skal vi vel prøve åfinne det."
Neste morgen var risen tidlig på ferde og strøk til skogs igjen, og aldri så snart hadde han gått før Askeladden og kongsdatteren var i skapet og lette etter hjertet hans; men alt de lette, så fant de ikke noe der heller. "Ja ja, vi får friste én gang til," sa kongsdatteren. Hun staset ut skapet igjen med blomster og kranser, og da det led mot kvelden, krøp Askeladden under sengen igjen.
Så kom risen. "Huttetu! her lukter så kristen mannelukt!" sa risen.
"Ja, for litt siden kom her en skjære flyvende med et manneben i nebbet og slapp ned igjennom pipen," sa kongsdatteren; "jeg skyndte meg nok å få det ut igjen jeg, men det er vel det det lukter av likevel."
Da risen hørte det, sa han ikke mere om det; men litt etter fikk han se at det var hengt blomster og kranser rundt skapet, og så spurte han hvem det var som hadde gjort det.
Jo, det var da kongsdatteren.
"Hva skal nå det narreriet være til?" spurte risen.
"Å, jeg har deg nå alltid så kjær at jeg må gjøre det, når jeg vet at hjertet ditt ligger der," sa kongsdatteren.
"Kan du være så galen å tro slikt?" sa risen.
"Ja, jeg må vel tro det, når du sier meg det," sa kongsdatteren.
"Å, du er ei tulle," sa risen; "der hjertet mitt er, der kommer du aldri!"
"Men det var da rart å vite hvor det er henne likevel," sa prinsessen.
Ja, så kunne risen ikke berge seg lenger, han måtte si det. "Langt, langt borte i et vann ligger en øy," sa han; "på den øya står en kirke; i den kirken er en brønn, i den brønnen svømmer en and; i den anda er et egg, og i det egget - der er hjertet mitt, du."
Om morgenen tidlig, det var ikke grålyst ennå, strøk risen til skogs igjen. "Ja, nå får jeg avsted, jeg også," sa Askeladden; "bare jeg kunne finne veien!" Han sa farvel til kongsdatteren så lenge, og da han kom utenfor risegården, sto skrubben der ennå og ventet. Til ham fortalte han det som hadde hendt inne hos risen, og sa at nå ville han avsted til brønnen i kirken, bare han visste veien. Så ba skrubben ham sette seg på ryggen hans, for han skulle nok finne veien, sa han, og så bar det i vei så det suste om dem, over heier og åser, over berg og daler.
Da de nå hadde reist mange, mange dager, kom de til slutt til vannet. Det visste kongssønnen ikke hvordan han skulle komme over; men gråbeinen ba ham bare han ikke skulle være redd, og så la han uti med kongssønnen på ryggen og svømte over til øya. Så kom de til kirken; men kirkenøkkelen hang høyt, høyt oppe på tårnet, og først så visste kongssønnen ikke hvordan han skulle få den ned. "Du får rope på korpen," sa gråbeinen, og det gjorde da kongssønnen; og straks kom korpen og fløy etter nøkkelen, så prinsen kom inn i kirken. Da han nå kom til brønnen, lå anda ganske riktig der og svømte fram og tilbake, slik som risen hadde sagt. Han sto og lokket, og til sist fikk han lokket den bort til seg og grep den. Men med det samme han løftet den opp av vannet, slapp den egget ned i brønnen, og så visste Askeladden slett ikke hvordan han skulle få det opp igjen. "Ja nå får du rope på laksen," sa gråbeinen; og det gjorde da kongssønnen; så kom laksen og hentet opp egget, og så sa skrubben at han skulle klemme på det, og med det samme Askeladden klemte, skrek risen.
"Klem én gang til," sa skrubben, og da Askeladden gjorde det, skrek risen enda ynkeligere, og ba både vakkert og vent for seg; han skulle gjøre alt kongssønnen ville, sa han, bare han ikke ville klemme sund hjertet hans.
"Si at dersom han skaper om igjen de seks brødrene dine som han har gjort til stein, og brudene deres, skal han berge livet," sa skrubben, og det gjorde Askeladden.
Ja, det var trollet straks villig til; han skapte om igjen de seks brødrene til kongssønner og brudene deres til kongsdøtre.
"Klem nå sund egget," sa skrubben. Så klemte Askeladden egget i stykker, og så sprakk risen.
Da han så var blitt av med risen, red Askeladden tilbake til risegården igjen på skrubben; der sto alle seks brødrene hans lys levende med brudene sine, og så gikk Askeladden inn i berget etter sin brud, og så reiste de alle sammen hjem til kongsgården. Da ble det vel glede på den gamle kongen, da alle syv sønnene hans kom tilbake, med hver sin brud. "Men den deiligste av alle prinsessene er bruden til Askeladden likevel," sa kongen, "og han skal sitte øverst ved bordet med bruden sin."
Så ble det turt gjestebud både vel og lenge, og har de ikke turt fra seg, så turer de ennå.
Gutten og fanden
Det var engang en gutt som gikk på en vei og knekket nøtter. Så fant han en ormstukken en, og med det samme møtte han fanden.
"Er det sant," sa gutten, "det de sier, at fanden kan gjøre seg så liten han vil, og tvinge seg igjennom et knappenålshull?"
"Ja!" svarte fanden.
"Å, la meg se det, og kryp inn i denne nøtta!" sa gutten; og det gjorde fanden.
Da han vel hadde krøpet inn igjennom makk-hullet, satte gutten i en pinne. "Nå har jeg deg der," sa han, og stakk nøtten i lommen.
Da han hadde gått et stykke, kom han til en smie; der gikk han inn, og ba smeden om han ville slå sund den nøtten for ham.
"Ja, det skal være lett gjort," svarte smeden, og tok den minste hammeren sin, la nøtten på smiestedet og slo til; men den ville ikke i stykker. Så tok han en litt større hammer, men den var heller ikke tung nok; han tok da en enda større en, men den gjorde det heller ikke. Men så ble smeden sint, og trev storslegga. "Jeg skal vel få deg i stykker -!" sa han og slo til alt han orket; og så gikk nøtten i knas, så halve smietaket fløy av, og det braket som om hytta skulle ramle ned.
"Jeg mener fanden var i nøtta jeg!" sa smeden.
"Ja, han var så," sa gutten.
Tommeliten
Det var engang en kone som hadde en eneste sønn, og han var ikke lenger enn en tommelfinger; derfor kalte de ham også Tommeliten.
Da han var kommet til skjels år og alder, sa mor hans til ham at han skulle ut og fri; for nå syntes hun det var på tide han tok til å tenke på å gifte seg. Da Tommeliten hørte det, ble han glad. De fikk i stand kjøregreiene og reiste av gårde, og moren satte ham på fanget. Så skulle de reise til en kongsgård, der det var slik en stor prinsesse; men da de hadde kommet et stykke på veien, ble Tommeliten borte. Hun lette lenge etter ham og ropte på ham, og gråt for det han var borte og hun ikke kunne finne ham igjen. "Pip, pip!" sa Tommeliten, han hadde gjemt seg i manen på hesten. Så kom han fram, og så måtte han love at han ikke skulle gjøre det oftere. Da de hadde kjørt et stykke til, så var Tommeliten borte igjen. Moren lette etter ham og ropte og gråt, men borte var han. "Pip, pip!" sa Tommeliten, og hun hørte han lo og kniste, men hun kunne slett ikke finne ham igjen. "Pip, pip, her er jeg da!" sa Tommeliten og kom fram fra øret på hesten. Så måtte han love han ikke skulle gjemme seg oftere. Men da de hadde kjørt et stykke, så var han borte igjen; han kunne ikke berge seg. Moren hun lette og gråt og ropte på ham; men borte var han og borte ble han, og alt hun lette, kunne hun ikke finne ham på noe vis. "Pip, pip, her er jeg da!" sa Tommeliten. Men hun kunne slett ikke skjønne hvor han var, for det låt så utydelig. Hun lette, og han sa "Pip, her er jeg!" og lo og gottet seg, fordi hun ikke kunne finne ham igjen; men rett som det var, så nøs hesten, og så nøs den ut Tommeliten, for han hadde satt seg i det ene neseboret på den. Moren tok ham nå og puttet ham i en pose, hun visste ingen annen råd, for hun kunne skjønne han ikke kune bryte arta.
Da de kom til kongsgården, så ble det snart trolovelse, for prinsessen syntes han var en vakker liten gutt, og det varte ikke lenge før det ble bryllup heller.
Da de skulle til med middagen i bryllupsgården, så satt Tommeliten til bords ved siden av prinsessen; men han var verre enn ille stelt, for da han skulle til å ete, kunne han ikke nå opp, og han hadde visst ikke fått matbeten, hadde ikke prinsessen tatt og hjulpet ham opp på bordet. Nå gikk det både godt og vel, så lenge han kunne ete av tallerkenen; men så kom det inn et stort grautfat, det kunne han ikke nå opp i; men Tommeliten visste råd, han satte seg på kanten. Men så var det et smørøye midt uti fatet; det kunne han ikke rekke, og så måtte han sette seg utpå kanten av smørøyet; men rett som det var, kom prinsessen med en stor skje og skulle dyppe en dyktig grautbete i smøret, og så kom hun nær Tommeliten, så han dumpet uti og druknet i smørøyet.
Mumle Gåsegg
Det var engang fem kjerringer som gikk på en åker og skar; alle var de barnløse, og alle ønsket de at de hadde seg et barn. Rett som det var, fikk de se et urimelig stort gås-egg, mest så stort som et mannshode.
"Jeg så det først," sa den ene.
"Jeg så det likså tidlig som du," skrek den andre.
"Jagu vil jeg ha det, for jeg var den første som så det," svor den tredje. Slik drev de på, og ble så usams om egget at de nesten ville i luggen på hverandre.
Men så ble de forlikt om at de skulle eie det sammen alle fem, og så skulle de legge seg på det, som gåsa gjør, og klekke ut gåsungen. Den første ble liggende i åtte dager, og ruget og latet seg og gjorde ingen ting; imens måtte de andre træle for føa både til seg og henne. Det tok en av dem til å gi henne fantord for.
"Du kom ikke ut av egget før du kunne pipe, du heller," sa hun som lå og ruget; "men dette tror jeg det snarere blir folk av, for jeg tykker det mumler: "Sild og velling, graut og mjølk" inni det alt i ett," sa hun; "nå kan du ligge i åtte daer, så skal vi byttes til å slepe føa i deg."
Da den femte også hadde ligget i åtte dager, hørte hun tydelig det var en unge inni egget, som skrek på "sild og velling og graut og mjølk", og så pikket hun hull på det; men istedenfor en gåsunge kom det ut en folkeunge, så fælslig stygg var han, med stort hode og liten skrott, og det første han skrek på, da han kom ut, var "sild og velling og graut og mjølk". Så kalte de ham Mumle Gåsegg.
Så stygg som han var, så var de enda glad i ham i førstningen; men det varte ikke lenge før han ble så grådig at han åt opp all den mat de hadde. Når de kokte seg et vellingfat eller en grautgryte som de tenkte de skulle ha nok av alle seks, så hvelvet ungen det i seg alt i hop. Så ville de ikke ha ham lenger. "Jeg har ikke kjent meg mett noe mål siden denne byttingen krøp ut av eggeskallet," sa en av dem, og da Mumle Gåsegg hørte at de andre samstemte i dette, så sa han han kunne gjerne reise sin vei; trengte ikke de til ham, så trengte ikke han til dem, og dermed strøk han av gårde.
Langt om lenge kom han til en bondegård, som lå i et steinlende, og spurte etter tjeneste; der trengte de til en arbeidskar, og kallen satte ham til å sanke stein av åkeren. Ja, Mumle Gåsegg hentet stein av åkeren, og tok dem så store at det var mange hestelass i dem, og enten det var stort eller smått, så stakk han det i lommen sin. Det varte ikke lenge før han var ferdig med det arbeidet, og så ville han vite hva han skulle gjøre mer.
"Du får plukke ut den steinen av åkeren," sa mannen; "du kan da ikke være ferdig før du tar på, veit jeg."
Men Mumle Gåsegg tømte lommene sine, og kastet steinen i en haug. Da fikk kallen se at han var ferdig med arbeidet, og skjønte han fikk være vâr med ham som var så sterk. Han fikk komme inn og få seg mat, sa han. Det mente Mumle Gåsegg også, og han åt alene det som var laget til husbondsfolk og tjenere, og enda var han ikke halvmett.
Det var kar til arbeidsmann, men det var farlig kar til å ete også, for det var ingen bunn i ham, mente bonden. "Slik en arbeidsmann kunne ete en stakkars bonde fra gård og grunn før en visste ordet av det," sa han.
Han hadde ikke mer arbeid til ham; det var best han gikk til kongsgården.
Mumle Gåsegg strøk til kongen, og fikk tjeneste med én gang; i kongsgården var det nok med mat og arbeid. Han skulle være visergutt og hjelpe jentene å bære ved og vann og gjøre annet småarbeid.
Så spurte han hva han skulle gjøre først.
Han fikk ta seg til å knerte litt ved så lenge, sa de.
Ja, Mumle Gåsegg til å knerte og hugge så flisene spraket omkring ham; det varte ikke lenge før han hadde hugget opp alt som var der, både av vedfang og tømmer, både sagstokker og emningsved, og da han var ferdig med det, kom han og spurte hva han skulle ta på med nå.
"Du kan hugge fra deg veden nå," sa de.
"Det er ikke mer å hugge av," sa Mumle Gåsegg.
Det var uråd, mente gårdsfuten, og så ut i skålen. Men jo, Mumle Gåsegg hadde hugget opp alt i hop; det var blitt ved både av sagstokker og langtømmer. Dette var harmelig, syntes han, og så sa han han ikke skulle få smake mat, før han hadde vært til skogs og hugget likså mye tømmer som det han hadde fliset opp til ved.
Mumle Gåsegg til smia, og fikk smeden til å hjelpe seg å lage øks av femten våger jern. Så fór han til tømmerskogen og tok til å snauhugge; det strøk med både bjelkegraner og mastefuruer, alt han fant, både på kongens teig og på granneteigen; han hverken kvistet eller toppet, så det ble liggende som etter et vindfall. Så la han et dugelig lass på sleden og satte alle hestene for; men de kom ikke av flekken med det lasset, og da han tok dem i hodet og ville få det på glid, dro han hodene av; så veltet han hestene ut av skjækene opp i marka, og dro fram lasset alene.
Da han kom fram til kongsgården, sto kongen og tømmerfuten hans i svalen og skulle ta imot ham, for det han hadde faret så ille med skogen -tømmerfuten hadde vært borti der og sett på det. Men da Mumle Gåsegg kom dragende hjem med halve tømmerskogen, ble kongen både arg og redd, og så tenkte han han fikk vel fare varlig med ham, siden han var så sterk.
"Det var ovleg til arbeidsmann," sa kongen; "men hvor mye eter du om gangen?" sa han, "for nå er du vel sulten."
Når han skulle ha en dugelig graut, gikk det med tolv tønner mjøl, sa Mumle Gåsegg; men når han hadde fått den til livs, kunne han trøyte en stund òg.
Det tok tid å få kokt slik en graut, og imens skulle han dra inn litt ved til kokka. Han la hele vedhaugen på en slede, men da han skulle gjennom døren med den, var han uvøren igjen. Huset kom så rent av lage at det ga seg i alle laft, så nær var det at han hadde dratt hele kongsgården over ende. Da det led til at maten var ferdig, sendte de ham ut til å rope inn folkene. Han ropte så det svarte i alle berg og åser; men de kom ikke fort nok, tykte han; så ble han usams med dem og slo i hjel tolv.
"Han slo i hjel tolv," sa kongen, "og han eter for mange ganger tolv, men hvor mange arbeider du for?"
"Det er for mange ganger tolv det òg," sa Mumle.
Da han hadde fått mat, skulle han på låven og treske; så tok han unna mønsåsen og gjorde slagvoll av, og da taket ville til å falle ned av dette, tok han en stor bjelkegran, så kvistet som den var, og satte til mønsås, og så tresket han lo og halm og høy om hverandre. Det gikk på skade, for agnene føk omkring ihopes, og det sto som en sky over hele kongsgården.
Da han nesten hadde gjort fra seg treskingen, kom det fiender i landet, så det skulle bli krig. Så sa kongen til ham at han fikk ta folk med seg, reise i veien, og ta imot fienden og krige; for han tenkte de slo ham vel i hjel. Nei, folk ville han ikke ha skulle tynes, han ville slåss alene han, sa Mumle Gåsegg.
Dess bedre er det, dess før blir jeg kvitt ham, tenkte kongen.
Men en dyktig klubbe måtte han ha.
De sendte bud til smeden; han smidde en på fem våger. Den kunne være bra til å knekke nøtter med, sa Mumle Gåsegg. Så smidde han en på femten våger; den kunne være god til å plugge sko med, sa Mumle. Ja, større kunne ikke smeden smi den med sine folk. Så la han til smia sjøl, Mumle Gåsegg, og laget en klubbe på femten skippund, og den måtte det hundre mann til åvende på stedet. Den syntes Mumle Gåsegg kunne gjøre det til nød. Så måtte han han en nisteskreppe; den gjorde de av femten oksehuder og stappet den full av mat, og så lakket han nedover bakken, med skreppen på ryggen og klubben på nakken.
Da han kom så langt at krigsfolkene fikk se ham, sendte de ut én som spurte om han ville ta imot dem.
"Bi bare til jeg får ett," sa Mumle Gåsegg, og slengte seg i bakken og satte seg til å ete bak den store matskreppen.
Men de kunne ikke bie, de ga seg til å skyte på ham med én gang, så det både regnet og haglet med riflekuler.
"Denne krekebæra meter jeg ikke," sa Mumle Gåsegg, og la til å ete enda mer; det bet hverken bly eller jern på ham, og matskreppen sto framfor ham og tok av for kulene, som en hel voll.
Så tok de på å kaste bomber og skyte med kanoner. Han gren litt for hver trykk han fikk.
"Å det nauer ikke," sa han. Men så fikk han en bombe i vrangstrupen.
"Tvi!" sa han og spyttet den ut igjen, og så kom det en lenkekule og gjorde vei i smør-esken, og en annen tok matbeten bort mellom fingrene på ham.
Da ble han arg, reiste seg, tok storklubben og slo i bakken, og spurte om de ville ta maten av munnen på ham med blåbæra som de blåste ut av de grove pusterørene. Han slo noen slag til, så det ramlet i berg og åser, og fienden spratt til værs som agner, og så var det ute med den krigen.
Da han kom hjem igjen og ville ha mer arbeid, ble kongen rent ille ved, for nå tenkte han han skulle ha vært kvitt ham. Han visste ingen annen råd enn å sende ham til helvete.
"Du får fare til Gamle-Erik og kreve landskylden," sa han. Mumle Gåsegg av gårde, med skreppen på ryggen og klubben på nakken; han var ikke lenge om veien; men da han kom fram, var Gamle-Erik på overhøring. Det var ingen annen hjemme enn mor hans, og hun sa hun aldri hadde hørt tale om noen landskyld, han fikk komme igjen en annen gang.
"Ja, kom til meg imorra!" sa han; det mente han skulle bli løgn; hadde han kommet dit, fikk han bli der, og landskylden skulle han ha med, han hadde tid til å vente. Men da han hadde ett opp nisten sin, ble tiden lang for ham, og så krevde han landskylden av gamlemor igjen, og sa, nå skulle hun ut med den.
Nei, det ville hun ikke; det sto fast som gamlefurua, sa hun, og den sto utenfor porten til helvete, og var så stor at femten mann kunne knapt favne om den. Men Mumle fór opp i toppen på den og snodde og vred den som en vidjekvist, og spurte om hun ikke ville svare landskylden nå.
Jo, så torde hun ikke annet, og fant i hop så mange skillinger som han trodde seg til å bære i storskreppen. Så fór han på hjemveien med landskylden, og straks han hadde reist kom Gamle-Erik hjem. Da han hørte det at Mumle hadde strøket av gårde med storskreppen full av penger, dengte han først mor si, og satte så etter ham og skulle ta ham på spranget. Og han kom innpå ham også, for han rente tomreipes og vinget iblant, og Mumle måtte holde seg til marken med den tunge skreppen sin; men da Gamle-Erik var i hælene på ham, tok han på å hoppe og springe det beste han orket, og da holdt han klubben bak, for å verge seg mot ham. Og slik gikk det; Mumle holdt i skaftet, og Gamle-Erik kavet etter klubben, til de kom til en dyp dal; der sprang Mumle fra den ene bergtoppen over på den andre, og Gamle-Erik var så het til å sette etter, at han rente like imot klubben og datt ned i dalen og brøt av den ene foten sin - der lå han.
"Der har du landskylden," sa Mumle Gåsegg, da han kom til kongsgården, og slengte pengeskreppen bort til kongen så det braket i svalen.
Kongen takket og låt vel, og lovet ham både god lønn og hjempass, om han ville ha det; men Mumle Gåsegg ville bare ha mer arbeid.
"Hva skal jeg gjøre nå?" sa han.
Ja, da kongen fikk tenkt seg om, så sa han at han fikk reise til bergtrollet som hadde tatt bestefarssverdet hans, på det slottet han hadde ved sjøen, dit ingen torde komme.
Mumle fikk med seg noen nistelass i storskreppen, og fór i veien igjen, og han gikk både langt og lenge, over skog og fjell og ville heier, til han kom til noen store berg, der trollet skulle være som hadde tatt bestefarssverdet til kongen.
Men trollet var ikke under bar himmel, og berget var lukket, så Mumle ikke var kar for å komme inn.
Så ga han seg i følge med noen steinbrytere, som holdt til på en fjellgård og lå og brøt stein oppe i disse bergene. Slik hjelp hadde de aldri hatt, for han brøt og slo i fjellet så berget revnet og storsteinen veltet utover som hus; men da han skulle hvile til middag og ta på det ene matlasset, så var det oppett alt sammen.
"Jeg bruker å ha god mathug sjøl," sa Mumle, "men den som har vært her, er verre til å ete, for han har ett bein også," sa han.
Så gikk det den første dagen, og det gikk ikke bedre den andre. Den tredje dagen la han i veien og skulle bryte berg igjen, og tok med det tredje matlasset, men da la han seg bak det, liksom han sov.
Rett som det var, kom det ut av berget et troll med syv hoder, og ga seg til å smatte og ete på maten hans.
"Nå er det laget til, nå skal jeg ete," sa trollet.
"Det skal vi knabbes om!" sa Mumle og slo med klubben så hodene trillet av det.
Så gikk han inn i berget som trollet var kommet ut av, og der inne sto en hest og åt av en tønne med gloende ildmørje, og bak den sto det en havretønne.
"Hvorfor eter du ikke av havretønna?" sa Mumle Gåsegg.
"Fordi jeg ikke er god for å snu meg," sa hesten.
"Jeg skal nok snu deg," sa Mumle.
"Slit heller av meg hodet," sa hesten.
Så gjorde han det, og da ble hesten til en vakker kar. Han sa han var bergtatt og omskapt til en hest av trollet, og han hjalp ham til å finne sverdet, som trollet hadde gjemt på sengebunnen, og oppi sengen lå gamlemor til trollet og snorksov.
Hjem igjen fór de til vanns, og da de var kommet utpå, kom gamlekjerringa etter. Hun kunne ikke nå dem; så ga hun seg til å drikke, og hun drakk så det minket og vannet falt; men havet rådde hun ikke med ådrikke opp - så sprakk hun.
Da de kom til lands, sende Mumle Gåsegg bud at kongen skulle hente sverdet. Han sendte fire hester, nei de rugget det ikke; han sendte åtte, og han sendte tolv, men sverdet ble der det var, de orket ikke å flytte det av flekken. Men Mumle Gåsegg tok det alene og bar det fram.
Kongen trodde ikke sine egne øyne da han så Mumle igjen, men han låt vel og lovte både gull og grønne skoger; og da Mumle ville ha mer arbeid, sa han han fikk reise ut til trollslottet han hadde, det som ingen torde være på, der fikk han ligge til han hadde bygd bro over sundet, så folk kunne komme fram dit; var han god for det, skulle han lønne ham vel, ja gjerne gi ham datteren sin, sa han.
Ja, det skulle han være god for, mente Mumle Gåsegg.
Det hadde aldri noen kommet fra med livet; de som nådde så langt at de kom fram, lå der både drept og plukket så små som gryn, og kongen tenkte han aldri skulle se ham mer, når han fikk ham dit.
Men Mumle la i veien; han tok med seg nisteskreppen og en passelig vrang og vrien furukubbe, en telgjeøks, en blei og noen feitvedstikker, og så den vesle legdegutten i kongsgården.
Da han kom til sundet, gikk elven full av is, og var så stri som en foss; men han satte bena i bunnen og vasset fram, så han kom over til sist.
Da han hadde varmet og matstelt seg, ville han sove; men det varte ikke lenge før det ble slik brak og larm som de skulle snudd opp ned på hele slottet. Døren fór opp på vid vegg, og han så ikke annet enn en gapende kjeft fra dørstokken opp til dørbjelken.
"Der har du en jafs, smak på den," sa Mumle og kastet legdegutten i gapet. "La meg så se hva du er for en, kanskje det er kjens folk?"
Det var det; for det var Gamle-Erik som var ute. De tok til å spille kort; han ville vel friste å tjene igjen noe av den landskylden Mumle hadde truet av mor hans da han gikk på krav for kongen. Men hvorledes det gikk, så var Mumle den som vant, for han hadde satt kors på de beste kortene, og da han hadde vunnet av ham alt det han hadde på seg, måtte Gamle-Erik gi Mumle av det gullet og sølvet som var på slottet.
Rett som det var, gikk varmen ut for dem, så de ikke kunne skjelne kortene fra hverandre.
"Nå får vi hugge ved," sa Mumle, og hugg telgjeøksen i furukubben og drev inn bleien, men vriompeisen var vrang og ville ikke kløvne straks, enda Mumle bendte og brøt med øksen. "De sier du skal være sterk," sa han til Gamle-Erik; "spytt i neven, hugg klørne i, bend og bryt og la meg se hva du duger til!" sa han.
Erik gjorde så, og fór i sprekken med begge nevene og brøt alt han orket; men med det samme slo Mumle Gåsegg ut bleien, så satt Gamle-Erik i klemmen; siden prøvde han øksehammeren på ryggen hans. Gamle-Erik ba både tynt og vakkert at han skulle slippe løs, men det øret ville ikke Mumle Gåsegg høre på, før han lovte han aldri skulle komme dit og gjøre ufred mer; og så måtte han love at han skulle bygge bro over sundet, så folk kunne fare over til alle årsens tider, og den skulle være ferdig når isen var gått.
"Det var hardt," sa Gamle-Erik.
Men det var ingen annen råd; ville han løs, måtte han love det. Men han tinget på at han skulle ha den første sjel som fór over broen, den skulle være sundtollen.
Den skulle han ha, sa Mumle. Så slapp han løs og fór hjem. Men Mumle Gåsegg la seg til å sove på det, og han sov til langt utpå dagen.
Da kongen kom og skulle se om han var hakket eller om de bare hadde småplukket ham, måtte han vasse i penger, før han kom fram til sengen; de lå i dynger og sekker til langt opp på veggen, og i sengen lå Mumle og snorksov.
"Gud hjelpe både meg og datter mi," sa han, da han skjønte Mumle var lys levende. Jo, allting var godt og vel gjort, det kunne ingen nekte; men det var ikke verdt å tale om bryllup før broen var ferdig, sa han.
En dag da, så sto broen der fullt ferdig, og Gamle-Erik sto på den og skulle ha tollen han hadde tinget på.
Mumle Gåsegg ville ha kongen med seg og prøve broen, men det hadde han ingen hug til. Så satte han seg sjøl opp på en hest, og slengte den digre kongsgårdsbudeia opp på sâlknappen fremfor seg - hun så mest ut som en diger furukubbe - og så red han over så det dundret i broen.
"Hvor er sundtollen? Hvor har du sjela?" skrek Gamle-Erik.
"Hun sitter inne i denne furukubben; vil du ha den får du spytte i neven og ta den," sa Mumle Gåsegg.
"Nei, helles takk - tar hun ikke meg, tar ikke jeg henne," sa Gamle-Erik; "en klemme har du fått meg i, du skal ikke få meg i en til," sa han, og dermed fløy han like hjem til gamlemor si, og siden har han hverken vært hørt eller spurt der.
Men Mumle Gåsegg fór hjem til kongsgården og ville ha lønnen kongen hadde lovt ham, og da kongen vred seg for å gi ham den, og ville gå fra det han hadde lovt, sa Mumle at det var best han laget seg en dyktig nisteskreppe, så ville han ta lønn sjøl. Ja, det gjorde kongen, og da den var i stand, tok Mumle kongen ut på tråkka og ga ham en ordentlig trykk så han fór til værs. Nisteskreppen kastet han etter ham, så han ikke skulle være matløs, og er han ikke kommet ned igjen, så svever han mellom himmel og jord med matskreppen den dag i dag.
Den syvende far i huset
Det var engang en mann som var ute å ferdes. Så kom han langt om lenge til en stor og vakker gård; det var en herregård så gild at den gjerne kunne ha vært et lite slott. "Her skal det bli godt å få hvile ut," sa han ved seg selv, da han kom innenfor grinda. Tett ved sto en gammel mann med grått hår og skjegg og hugg ved. "God kveld, far," sa ferdesmannen; "kan jeg få lånt hus i natt?"
"Jeg er ikke far i huset," sa gamlingen; "gå inn i kjøkkenet og snakk til far min!"
Ferdesmannen gikk inn i kjøkkenet; der traff han en mann som var enda eldre, og han lå på kne fremfor peisen og blåste på varmen.
"God kveld, far, får jeg lånt hus i natt?" sa ferdesmannen.
"Jeg er ikke far i huset," sa den gamle; "men gå inn og snakk til far min; han sitter ved bordet i stua."
Så gikk ferdesmannen inn i stua og snakket til den som satt ved bordet; han var mye eldre enn begge de andre, og han satt og hakket tenner, ristet og skalv, og leste i en stor bok, nesten som et lite barn.
"God kveld, far, vil I låne meg hus i natt?" sa mannen.
"Jeg er ikke far i huset; men snakk til far min, han som sitter i benken," sa mannen som satt ved bordet og hakket tenner og ristet og skalv.
Så gikk ferdesmannen til ham som satt i benken, og han holdt på og skulle få seg en pipe tobakk: men han var så sammenkrøpen og ristet slik på hendene at han nesten ikke kunne holde på pipen.
"God kveld, far," sa ferdesmannen igjen. "Kan jeg få lånt hus i natt."
"Jeg er ikke far i huset," svarte den gamle sammenkrøpne kallen; "men snakk til far min, som ligger i senga."
Ferdesmannen gikk til sengen, og der lå en gammel, gammel kall, som det ikke var noe annet levende å se på enn et par store øyne.
"God kveld, far, kan jeg få lånt hus i natt?" sa ferdesmannen.
"Jeg er ikke far i huset; men snakk til far min, som ligger i vogga," sa kallen med de store øynene.
Ja, ferdesmannen gikk til vuggen; der lå en eldgammel kall, så sammenkrøpen at han ikke var større enn et spedbarn, og han kunne ikke skjønne at det var liv, på annet enn at det låt i halsen på ham imellom.
"God kveld, far, kan jeg få lånt hus i natt?" sa mannen.
Det varte lenge før han fikk svar, og enda lenger før kallen ble ferdig med det; han sa, han som de andre, at han var ikke far i huset, "men snakk til far min, han henger i hornet på veggen."
Ferdesmannen glante oppover veggene, og til sist fikk han øye på hornet også, men da han så etter han som hang i det, var han ikke annerledes å se til enn et fal som hadde lignelse av et menneskeansikt.
Da ble han så fælen at han skrek høyt: "God kveld, far! Vil I låne meg hus i natt?"
Det pep oppe i hornet som en liten talgtitt, og det var ikke mer enn så han kunne skjønne at det skulle være det samme som: "Ja, barnet mitt!"
Og nå kom det inn et bord som var dekket med de kosteligste retter og med øl og brennevin, og da han hadde spist og drukket, kom det inn en god seng med reinkalvs-feller, og ferdesmannen var nokså glad for det han langt om lenge hadde funnet den rette far i huset.
En prestehistorie
Det var en gang en prest som var så gjerrig at det var stygge ting, men rik var han, han hadde både hus i byen og gård på landet. En gang sendte han tjenestegutten avsted - det var en han nylig hadde fått - for han skulle hjelpe slåttefolkene, og drive på dem; men det kunne han gjerne latt være, for folkene drev seg selv de. Tidlig om morgenen ville de opp og ut. "Å nei da!" sa gutten, "la oss ligge; vi har ikke noe oppe i otta å gjøre."
"Å, huttetu gutt!" sa de andre; "nei, om vi tør ligge lenger, tenk så gjerrig som presten er, og så galen som han blir." "Pytt," sa gutten, "det skal jeg greie; jeg skal fri både dere og meg sjøl," sa han, og så fikk han dem til å ligge til dugurds, og til å dovne og late seg hele dagen utover. Om kvelden strøk gutten til byen igjen. Så hadde han en stor ny pengepung, og på hjemveien fant han et vepsebol; det tok han, og stappet pengepungen full med veps. Da han det hadde gjort, gikk han hjem til presten.
"Ja, nå har vi gjort slått som forslår," sa han; "vi har nesten gjort to dagers arbeid på én."
"Det var bra det," sa presten.
"Men da jeg gikk over brua, fant jeg en pengepung mett med sølvpenger," sa gutten.
"Den er min!" sa presten.
"Ja, ja, men er den ikke prestens med rett og riktighet, så gi hver skilling som i pungen er, må bli til veps, og hvert strå som vi har slått i dag, må reise seg igjen imorra," sa han, og dermed la gutten pungen på bordet og gikk.
Presten tok og lukket opp pungen; men ikke før hadde han fått den opp, før vepsen yrte ut og surret omkring ham. Det var fælt til kar, tenkte presten, og så tok han til å grunde på dette. Dagen etter torde han ikke vekke gutten, men han sendte av gårde en tjenestejente; hun skulle se etter om slåtten hadde reist seg. Da hun kom ut til gårdene, var det med det samme solen spratt, og etter som den steg, tok den tette enga på å reise seg etter natteduggen. Jenta fløy tilbake igjen det forteste hun vant. "Da jeg kom litt frammafor løa, så tok slåtten på å reise seg, og nå står enga som det aldri hadde vært ljå på den," sa hun.