Småguttene som traff trollene på Hedalsskogen 4 страница
Peik hadde vondt for å være av med det, men siden det var kongen, fikk han vel ta det. Og så fikk kongen det, og reiste hjem det forteste han kunne, og han var ikke før kommet hjem, før han måtte prøve det. Han tok på å krangle og kjekle med dronningen og den eldste datteren, og de kjeklet igjen og sa ham imot; men før de visste ordet av det, dro han ut kniven og stakk dem i hjel, og de andre rømte stua, så redde ble de.
Kongen gikk og drev på gulvet en stund, og snakket om at det var ikke farlig med liket så lenge det var vær i ham, og annet slikt som hadde rent gjennom munnen på Peik, og så fikk han fram hornet, og til å tute og blåse; men enda han blåste alt det han orket, både den dagen og den andre, så fikk han ikke blåst liv i dem; de var døde og de ble døde, både dronningen og datteren, og han måtte koste dem i jorden og holde gravøl attpå.
Så strøk han til Peik igjen og ville ta livet av ham; men Peik hadde sine runer ute, så han visste av at kongen kom, og sa til søsteren:
"Nå får du bytte klær med meg og reise din vei, så kan du ta og ha alt vi eier."
Ja, hun byttet klær med ham og pakket sammen og reiste av gårde det forteste hun vant, og Peik satt igjen der alene i jenteklærne.
"Hvor er han Peik?" sa kongen, han kom så harsk og så hard gjennom døren.
"Han har reist sin vei," sa han som satt igjen i søsterklærne. "Ja hadde han nå vært hjemme, så skulle jeg ha drept ham," sa kongen; "det var ikke verdt å spare livet på slik en skarv," sa han.
Han hadde sine runer ute, og visste at kongen kom og ville ta livet hans for narrestikkene han fór med, men meg lot han bli igjen her både matløs og rådløs," sa Peik, og gjorde seg så lekker og fin som en jente.
"Vær du med til kongsgården, du -; det er ikke verdt å sitte og sulte borti stua her," sa kongen.
Ja, det ville han gjerne, og så tok kongen ham med seg, og lot ham lære all ting og holdt ham som sin egen datter, og det var mest som kongen hadde igjen de tre døtrene sine, for Peikegutten sømmet og sydde og låt og lekte med dem, og var sammen med dem både sent og tidlig.
Da det led på, kom det en kongssønn på friing dit.
"Ja, jeg har tre døtre," sa kongen, "det står på hvem du vil ha av dem."
Han skulle få lov å gå opp i sykammeret og snakke og gjøre seg kjent med dem. Jo, så likte han Peik best og kastet et silkeplagg i fanget på ham. Så var det å brygge og bake til bryllupet, og da det led om en stund, kom skyldfolkene hans og kongens folk og tok på å ture og drikke bryllup. Men da det led på kvelden den første bryllupsdagen, torde ikke Peik bli lenger og la av gårde, så bruden ikke var å finne; men det som verre var; begge kongsdøtrene fikk vondt så brått, og rett som det var, kom der reisende to småprinser til verden, så folket måtte fare hjem midt i beste leken og bryllupsturingen.
Kongen både sørget og var harm, og undres på hvordan dette hang i hop.
Så satte han seg på hesten og red ut, for han syntes det ble for ødt og leit å være hjemme; men da han kom ut på jordet, satt Peik der på en stein og spilte på munnharpe.
"Sitter du her, du Peik?" sa kongen.
"Javisst sitter jeg her, hvor skulle jeg sitte ellers?" sa Peik.
"Nå har du narret meg grovt gang på gang," sa kongen; "men kom nå og vær med hjem, så skal jeg drepe deg."
"Ja, det er vel så det," sa Peik, "når det ingen annen råd er, så får jeg vel til, jeg med," sa han.
Da han kom hjem i kongsgården, gjorde de i stand en tønne som Peik skulle puttes ned i, og da den var ferdig, kjørte de den opp på et høyt fjell; der skulle han ligge i tre dager og tenke over det han hadde gjort, før de veltet ham utfor og til fjords.
Tredje dagen kom det en rik mann gående, og Peik satt inni tønna og sang: "Til himmerik og til paradis, til himmerik og til paradis skal jeg fare; men inte vil jeg og inte vil jeg i engleskare."
Da mannen hørte det, spurte han hva han skulle gi for å komme i hans sted.
Det fikk vel bli mye det, mente Peik, for det sto ikke skyss tilsagt til å fare til himmerik alle dager.
Mannen ville gi ham alt det han eide, og så slo han ut bunnen og krøp ned i tønna istedenfor Peik.
"Lykke på reisa," sa kongen, han trodde det var Peik som var inni; "nå farer du til fjords fortere enn om du fór med reinskyss, og nå er det ute både med deg og med narrestikkene dine," sa han.
Før tønna var halvveis utover fjellet, var det ikke en stav og stump igjen av den eller av ham som var inni. Men da kongen kom hjem til kongsgården, var Peik der før ham, og satt på tråtta og spilte på munnharpe.
"Sitter du der, Peik?" sa kongen.
"Javisst sitter jeg her, hvor skulle jeg sitte ellers?" sa Peik. "Jeg kan vel få leid hus her til alle hestene og feet og pengene mine?"
"Hvor veltet jeg deg hen, så du fikk all den rikdommen?" spurte kongen.
"Å, du veltet meg til fjords," sa Peik, "og da jeg kom til bunns, var det nok å ta av, både hester og fe, både gull og gods; de gikk i flokker og lå i hauger så store som hus," sa han.
"Hva vil du ha for å velte meg samme veien?" sa kongen.
"Å, det er ikke mere påkosta det," sa Peik; "du tok ikke noe av meg, så vil ikke jeg ha noe av deg heller."
Så stappet han kongen i en tønne og rullet ham utover, og da han hadde gitt ham friskyss ut over fjellet, reiste han hjem til kongsgården. Der tok han og holdt bryllup med den yngste kongsdatteren. Siden styrte han land og rike, men han gjemte narrestikkene sine, og gjemte dem vel, så det ble hverken hørt eller spurt mere om Peikegutten, men bare om sjølve kongen.
Pannekaken
Det var engang en kone som hadde syv sultne unger, og dem stekte hun pannekaker til. Det var råmelks-kake, den lå i pannen og este seg så tykk og god, og ungene sto omkring, og gamlefar satt og så på.
"Å, la meg få litt pannekake, mor mi, jeg er så sulten," sa den ene ungen.
"Å kjære deg," sa den andre.
"Å kjære, vene deg," sa den tredje.
"Å kjære, vene, snille deg," sa den fjerde.
"Å kjære, vakre, vene, snille deg," sa den femte.
"Å kjære, vakre, vene, gode, snille deg," sa den sjette.
"Å kjære, vakre, vene, gode, snille, søte deg," sa den syvende, og så ba de om pannekake alle sammen, den ene vakrere enn den andre, for de var så sultne og snille.
"Ja, barna mine, bi nå bare til den vender seg," sa hun - til jeg får vendt den, skulle hun sagt - "så skal dere få pannekake alle sammen; se bare hvor tykk og velnøyd den ligger der."
Da pannekaken hørte dette, ble den redd, og rett som det var, så vendte den seg av seg selv og ville ut av pannen; men den falt ned igjen på den andre siden, og da den hadde stekt seg litt på den også, så den ble fastere i fisken, spratt den ut på gulvet og trillet avsted som et hjul ut gjennom døren og bortetter veien.
"Hei, da!" Kjerringa etter med pannen i den ene hånden og sleiva i den andre, det forteste hun kunne, og barna etter henne igjen, og gamlefar hinkende etter til slutt.
"Hei, vil du bie! Knip den, ta den, hei da!" skrek de i munnen på hverandre og skulle ta den på spranget og fange den igjen. Men pannekaken trillet og trillet, og rett som det var, var den så langt unna at de ikke kunne se den, for pannekaken var flinkere til bens enn alle sammen. Da den hadde trillet en stund, så møtte den en mann.
"God dag, pannekake," sa mannen.
"Gu'signe, mann brann," sa pannekaken.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa mannen.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, og sju skrikerunger, så kan jeg vel gå fra deg, mann brann," sa pannekaken, og trillet og trillet til den møtte en høne.
"God dag, pannekake," sa høna.
"God dag, høne pøne," sa pannekaken.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa høna.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerunger, og mann brann, så kan jeg vel gå fra deg, høne pøne," sa pannekaken og trillet som et hjul bortetter veien. Så møtte den en hane.
"God dag, pannekake," sa hanen.
"God dag, hane pane," sa pannekaken.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa hanen.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerunger, fra mann brann og høne pøne, så kan jeg vel gå fra deg, hane pane," sa pannekaken, og la til å trille og trille, det forteste den orket. Da den hadde trillet en lang stund, så møtte den en and.
"God dag, pannekake," sa anda.
"God dag, ande vande," sa pannekaken.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa anda.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerungen, fra mann brann, høne pøne og hane pane, så kan jeg vel gå fra deg, ande vande," sa pannekaken, og tok til å trille og trille, det forteste den orket. Da den hadde trillet en lang, lang stund, møtte den en gås.
"God dag, pannekake," sa gåsa.
"God dag, gåse våse," sa pannekaken.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa gåsa.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerunger, fra mann brann, høne pøne, hane pane, og fra ande vande, så kan jeg vel gå fra deg, gåse våse," sa pannekaken, og trillet avsted igjen.
Da den hadde trillet en lang, lang stund igjen, så møtte den en gasse.
"God dag, pannekake," sa gassen.
"God dag, gasse vasse," sa pannekaken.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa gassen.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerunger, fra mann brann, høne pøne, hane pane, ande vande, og fra gåse våse, så kan jeg vel gå fra deg, gasse vasse," sa pannekaken, og tok til å trille og trille, det forteste den orket.
Da den hadde trillet en lang, lang stund, så møtte den en gris.
"God dag, pannekake," sa grisen.
"God dag, gylte grisesylte," sa pannekaken, og la til å trille og trille, det forteste den orket.
"Nei, bi litt," sa grisen, "du trenger ikke til å bråfly slik, vi to kan da gå i mak og slå følge over skogen; det skal ikke være riktig trygt det," sa han. Det syntes pannekaken det kunne være noe i, og så gjorde de så. Men da de hadde gått en stund, kom de til en bekk. Grisen fløt på flesket, det var ingen sak for den; men pannekaken kunne ikke komme over.
"Sett deg på trynet mitt," sa grisen, "så skal jeg frakte deg over," sa han.
Pannekaken gjorde så.
"Nøff-koff!" sa grisen og tok pannekaken i én jafs, og da pannekaken ikke kom lenger, er ikke regla lenger heller.
Småguttene som traff trollene på Hedalsskogen
På en plass oppe i Vågå i Gudbrandsdalen bodde det engang i gamle dager et par fattige folk. De hadde mange barn, og to av sønnene, som var så ved lag halvvoksne, måtte støtt reke omkring på bygda og tigge. Derfor var de vel kjent med alle veier og stier, og de visste også benveien til Hedalen.
Engang ville de gå dit. Men de hadde hørt at noen falkefengere hadde bygd seg en hytte ved Mæla; der ville de gå innom med det samme og se fuglene, og hvordan de fanget dem, og derfor tok de benveien over Langmyrene. Men det led alt så langt på høsten at budeiene hadde reist hjem fra setrene; derfor kunne de ingensteds få hus, og ikke mat heller. De måtte da holde ved veien til Hedalen; men den var bare en grunn råk, og da mørket kom på dem, tapte de råken og ikke fant de fuglefengerhytta heller, og før de visste ordet av det, var de midt i tykkeste Bjølstadskogen. Da de skjønte at de ikke kunne komme fram, ga de seg til å kviste bar, gjorde opp varme, og bygde seg en barhytte; for de hadde med vesleøksa. Og så rev de opp lyng og mose, som de gjorde et leie av. En stund etter de hadde lagt seg, fikk de høre noen som snøftet og været sterkt. Guttene la øret til, lydde vel etter om det skulle være dyr eller skogtroll de hørte. Men så dro det været enda sterkere og sa:
"Det lukter kristent blod her!"
Så hørte de det steg så tungt at jorden skalv under det, og så kunne de vite at trollene var ute.
"Gud hjelpe oss, hva skal vi nå gjøre?" sa den yngste gutten til bror sin.
"Å, du får bli stående under furua, der du står, og være ferdig til å ta posene og stryke din kos når du ser de kommer, så skal jeg ta vesleøksa," sa den andre.
I det samme så de trollene komme settende, og de var så store og digre at hodene på dem var jevnhøye med furutoppene. Men de hadde bare ett øye sammen alle tre, og det skiftedes de til å bruke; de hadde et hull i pannen, som de la det i, og styrte det med hånden; den som gikk foran, han måtte ha det, og de andre gikk etter og holdt seg i den første.
"Ta hyven!" sa den eldste av guttene; "men fly ikke for langt, før du ser hvordan det går; siden de har øyet så høyt, har de vondt for å se meg når jeg kommer bak dem."
Ja, broren rente føre, og trollene dro etter. Imens kom den eldste gutten bak dem og hugg til det bakerste trollet i fotleddet, så det slo opp et fælslig skrik, og det første ble så skremt at det skvatt, og slapp øyet, og gutten var ikke sen til å snappe det. Det var større enn om en hadde lagt i hop to potteskåler, og så klart var det, at enda det var fullmørke natten ble det som lyse dagen da han så igjennom det.
Da trollene merket at han hadde tatt fra dem øyet, og at han hadde gjort skade på en av dem, tok de til å true med alt det vonde som til var, om han ikke straks på timen ga dem igjen øyet.
"Jeg er ikke redd for troll og trugsmål," sa gutten. "Nå har jeg tre øyer alene, og dere tre har ikke noe, og enda må to bære den tredje."
"Får vi ikke øyet vårt igjen på timen, skal du bli til stokk og stein!" skrek trollene.
Men gutten mente det gikk så fort; han var ikke redd hverken for skryt eller trollskap, sa han; fikk han ikke være i fred, skulle han hugge til dem alle tre, så de skulle komme til å krabbe langs bakken som kryp og krek.
Da trollene hørte dette, ble de redde og tok til å gi gode ord. De ba nokså vakkert at han ville gi dem igjen øyet, så skulle han få både gull og sølv og alt han ville ha. Ja, det syntes gutten var nokså bra, men han ville ha gullet og sølvet først, og så sa han at hvis en av dem ville gå hjem og hente så mye gull og sølv at han og broren fikk posene sine fulle, og gi dem to gode stålbuer attpå, så skulle de få øyet, men så lenge ville han ha det.
Trollene bar seg ille, og sa at ingen av dem kunne gå, når de ikke hadde øyet å se med; men så ga en av dem seg til å skrike på kjerringa, for de hadde én kjerring i hop alle tre også. Om en stund svarte det i en kamp langt nordpå. Så sa trollene at hun skulle komme med to stålbuer og to spann, fulle av gull og sølv, og det varte da ikke lenge før hun var der, skal jeg tro; da hun så fikk høre hvordan det var gått til, tok hun også til å true med trollskap. Men trollene ble redde og ba hun skulle ta seg i vare for den vesle vepsen, hun kunne ikke være sikker for at han tok hennes øye også. Så kastet hun spannene og gullet og sølvet og buene til dem, og strøk hjem i kampen med trollene, og siden den tid har ingen hørt at trollene har gått på Hedalsskogen og luktet etter kristent blod.
Pål Andrestua
Det var engang en kjerring som hadde en tunghørt mann, og det var en god dott; men derfor holdt hun også mer av gutten i den andre stua, som de kalte Pål Andrestua.
Tjenestegutten hos den tunghørte mannen merket godt det, at det var noe mellom disse to, og så sa han engang til kjerringa: "Tør du vedde ti daler, mor, at jeg skal få deg til å åpenbare din egen skam?"
"Ja, det tør jeg nok," sa hun, og så veddet de ti daler.
Så var det en dag gutten og den døve mannen sto på låven og tresket, da merket gutten at Pål Andrestua kom til kjerringa igjen. Han sa ingenting; men en god stund før dugurstid, snudde han seg om mot låvedøren og skrek i med ett: "Ja da!"
"Nå, skal vi alt inn nå da?" sa mannen, han hadde ikke merket noe.
"Ja, vi skal vel det, siden hu mor roper," sa gutten.
Da de kom inn svalen, tok gutten på å hoste og harke så konen kunne få gjemt Pål Andrestua. Da de kom inn, sto det et fat med rømmegrøt på bordet.
"Nei, nei da, mor!" sa mannen, "skal vi ha rømmegrøt i dag?"
"Å ja, vi skal det," sa kjerringa, sur og vill var hun.
Da de vel hadde ett og hadde gått ut igjen, sa hun til Pål: "Det er fanden til tryne, denne gutten; dette var nå hans skyld. Men nå får du se åkomme avsted, så skal jeg komme ned i enga til deg med mellommiddag."
Dette sto gutten i svalen og lydde på.
"Far," sa han, "nå mener jeg det er best vi går ned i dalen og gjør i stand skigardstykket som er blåst ned, for svinene deres i den andre stua går og roter opp enga vår."
"Ja, vi får vel det," sa mannen, for han gjorde alt det de sa til ham.
Ved mellommiddagstid kom kjerringa skjektende ned i enga med noe under forkleet.
"Nei, nei, mor! nå mener jeg du ikke er lik deg sjøl lenger," sa mannen; "skal vi nå ha mellommiddag også?"
"Å ja, dere får vel det," sa hun; mye villere var hun enda.
Og de levde vel, spiste både lefse og smør, og fikk brennevin attpå.
"Jeg går bort til han Pål Andrestua med litt også jeg, mor," sa gutten, "for han har nok ikke fått noe mellommiddag."
"Ja gjør det," sa konen; da ble hun blid igjen med ett.
På veien plukket gutten opp lefsen og slapp en smule nå og da, etter som han gikk.
Da han så kom bort til Pål Andrestua, så sa han: "Du får nok akte deg du, for kallen vår har merket du kommer vel ofte til kjerringa; det synes han ikke noe videre om, og nå har han bannet på han skal sette øksa i deg, så snart han får se deg."
Pål ble skremt og ille ved, og gutten gikk tilbake igjen til mannen.
"Der er noe uferdig på plogen hans Pål," sa han, "og så ba han at du ville ta med deg øksa og komme bort og stelle litt på den."
Ja, mannen gikk og tok med øksa, men Pål Andrestua fikk ikke øye på ham, før han tok til bens det beste han kunne. Mannen snudde og vendte på plogen og så på den på alle kanter, og da han ikke kunne se noe uferdig på den, så gikk han tilbake igjen, men på veien plukket han opp lefsesmulene gutten hadde sloppet ned. Kjerringa sto en stund og så på dette, og undres på hva det var mannen sanket opp.
"Å, han far plukker nok opp stein," sa gutten, "for han har merket at denne Pål Andrestua renner så ofte over hos oss, og det synes kallen ikke noe videre om, og nå har han bannet på at han vil steine i hjel hu mor."
Kjerringa avsted det forteste hun kunne.
"Hva er det hu mor setter slik avsted etter?" spurte mannen, da han kom fram.
"Å, det er nok varme løs hjemme," sa gutten.
Mannen etter, og kjerringa føre og skrek: "Å, slå ikke i hjel meg, slå ikke i hjel meg, så skal jeg aldri la Pål Andrestua komme til meg mer!"
"Nå er de ti dalerne mine," ropte gutten.