Bossekopmarkedet, november 1893
VESTENFOR SOL
Tilegnet Bodil og Ingar, Mariann og Henry, Karin og Stig
En spesiell takk til disse gjestfrie menneskene som inviterte meg til overnatting under min månedlange research–tur til Alaska og Canada sommeren 2000:
Mike Babb og Pearl Sedacca, Nome, Joyce Jenkins, Petersburg, Erling Friis–Baastad og Patricia Robertson, Whitehorse, Kim og Audrey Thiele, South Birchwood utenfor Anchorage – alle sanne representanter for The Last Frontier.
Ellers en takk til disse hjelpere og støttespillere:
Joyce Alig, Ohio, Cindy Roland, Skagway/Fairbanks, Sharonne Maldaver, Whitehorse, ordfører Leo Rasmussen, Nome, Jim Wood, Anchorage, Carl og Betty Henning, Sitka, forfatter Dick North, Dawson City, Canada/Mackay, Idaho, Peter L. Corey, Sitka, Sean Topkok, Fairbanks, Murray Lundberg, Fairbanks, Ande Somby, Tromsø, og særlig professor Ørnulv Vorren, Tromsø, som utga "Samer, rein og gull i Alaska", som utløste hele romanserien. Research–turen kan besøkes på http://www.geocities.com/empatia.geo/alaska–2000.htm
Bossekopmarkedet, november 1893
Marit Somby våknet midt på natten med en hviskende stemme i øret, men plassen ved siden av henne på reinskinnsfellen i lavvoen var fremdeles tom.
Ande var ikke der.
Hun satte seg opp i mørket med en isnende følelse i ryggraden.
– Aslak!
Stemmen hennes var full av angst.
– Ja, hva er det?
– Ande er ikke kommet ennå.
Brått kikket måneskiven ned gjennom åpningen i lavvotaket. Et iskaldt lys spredte gåsehud over kroppen hennes.
– Er det sent?
– Ja, og jeg tror det er skjedd noe galt, noe forferdelig galt.
Islyset fra månen fikk stemmen hennes til å briste og tårene i øynene til å glitre.
Aslak reiste seg og husket plutselig ravnedrømmen. Marit hadde vekket ham akkurat da ravnen hadde falt til jorden, med de svarte fjærene klisne av blod.
Frosten grep Aslak i strupen, snørte den sammen og stanset ordene. Han hostet og kremtet for å slippe stemmen fri. Lenge var han taus.
– Skynd deg, vi må ut og lete etter ham, sa Marit med tynn stemme. Hun tørket øynene med håndbaken, klarnet synet for den månelyse kvelden som sto som en iskald vegg der utenfor.
– Ja, jeg kommer, sa han endelig, men det var så vidt stemmen bar.
Aslak hjalp henne på med pesken, deretter løp de av gårde mot Madam Klercks, for begge visste at det var der det hele hadde startet kvelden før.
Og de var sikre på at det også hadde endt der – på den ene eller andre måten.
Det lå to skikkelser på bakken utenfor gjestgiveriet. Rundt dem var mange mørke skygger, mennesker som vandret urolig frem og tilbake, hoderystende, skremte over det som hadde skjedd.
Marit kjente igjen Ande med det samme bakom disse skyggene.
På nytt satte frosten seg fast i bringen hennes og hindret henne i å puste.
Nei, det må ikke være slik.
– Gi plass! hørte hun en grov røst si utenfor seg et sted. Hun kastet et hurtig blikk til siden og oppfattet at Aslak brøytet seg en sti gjennom folkemengden og knelte ved siden av Ande med snadden dampende i munnviken. Han la en lett hånd på Andes panne og messet frem noen ord.
Ande åpnet langsomt øynene, stirret som fra en annen verden tilbake på Aslak, som hadde vekket ham.
– Hvor er Marit?
– Hun er her.
Marit hørte så vidt navnet sitt, som et lite pust i øret, men snart var hun ved siden av ham.
– Jeg er knivtruffet i siden, hvisket han og grep etter hånden hennes. Han klamret seg så sterkt til henne at hun fikk vondt.
Aslak lette med fingrene etter et hull i koften, fant en revne og kjente det klisne blodet innenfor og i stoffet.
– Du må stoppe blodet, sa Ande.
– Ravnen falt, og blodet strømmet, sa Aslak og lukket øynene for å minnes ravnedrømmen.
Med forsiktige fingre følte han seg frem innover mot naken hud, fryktet en dyp flenge i siden, nær nyrene eller milten. Det ville bety døden, derfra fantes det ingen stier tilbake til livet igjen.
Aslak arbeidet som om han undersøkte en nyfødt reinkalv som ennå ikke hadde fått livets pust. Fingrene ble myke selv om huden var grov av årelangt slit på viddelandet.
Så fant han det han søkte.
Aslak kjente hvordan hjertet brått gjorde et ekstraslag, som om det nølte et øyeblikk med å pumpe blodet gjennom kroppen hans.
En flenge, omkring en håndsbredd i lengde, lå åpen som en munn og blødde friskt blod i små støt mot fingrene. Han stakk en finger i såret etter først å ha svidd den i snaddehodet, mot glødende tobakk.
Han kjente en varm glede gjennomstrømme kroppen da han forsto at flengen ikke var mer enn et fingerledd dypt.
Men Ande stønnet av smerte da Aslak på denne måten undersøkte om han var alvorlig såret.
– Les over meg, Aslak.
– Det skal jeg, Ande, sa Aslak og la den ene neven på pannen hans mens den andre ble plassert over flengen i siden.
Aslak tok så til med å lese over blodet for å stanse det.
Det var den urgamle visdommen som kunne overføres fra en mann til en annen, men bare en eneste, fordi man selv mistet evnen når man lærte det bort.
I løpet av kort tid var den vonde bankingen i såret over. Ande dristet seg til å lete seg frem til flengen, men blodet hadde virkelig stanset. Likevel ble han kvalm da det gikk opp for ham hvor stort såret egentlig var. I flengen hadde Aslak dyttet inn noe tobakk som rensemiddel.
– Du må komme hit, hørte han en stemme si over hodet hans.
– Jeg kan ikke, stønnet Ande.
– Jeg mener den andre lappen, fortsatte stemmen.
Aslak kikket opp mot den fremmede, en storvokst kar med en frodig bart i det grove ansiktet. Aslak så en stor redsel i øynene hans.
– Hva er det? ville han vite.
– Du må stoppe blodet på Petter også.
Ande forsto hva det gjaldt. Kniven hans hadde gått dypt inn i låret på slåsskjempen fra Kåfjord.
Han kunne ikke fatte hvorfor denne karen hadde slått ham i ansiktet kvelden før. Men full og gal hadde han plutselig stormet ut fra Madam Klerck, og det var Ande som mottok fulltrefferen da de tre vennene var på vei inn på gjestgiveriet. De hadde blitt kalt lappjævler og det som verre var. Om kvelden kom den smertefulle hevelsen i kjeven og ønsket om å hevne seg.
Men det var ingen søt hevn.
Den smakte bittert.
Av blod.
Marit var over ham med et engstelig uttrykk i ansiktet. Hun grep om hånden hans og syntes han virket så blek der han lå i månelyset.
– Gjør det vondt? stammet hun.
– Bare når jeg hoster.
Hun visste ikke om hun turde føle seg frem i kofteåpningen. Hun var redd for det hun ville finne og hvordan hun ville reagere.
Likevel gled hånden hennes innunder koftefliken og fant sårflengen. Til sin overraskelse kom ikke kvalmen hun hadde ventet på. I stedet ble hun rolig og behersket og forsto at såret måtte stelles.
– Dette må syes, sa hun bare.
– Ja, men det er ingen doktor her.
– Jeg skal sy det sammen.
Hun ble nesten forbløffet over sine egne ord, men hendene hennes skalv ikke lenger, og pusten gikk jevnt og rolig, som om hun hadde opplevd lignende situasjoner mange ganger før.
Marit ba om mer lys, og en av karene sprang inn til Madam Klerck for å hente en parafinlampe fra en av veggfestene ved disken. Mens hun ventet, hentet hun frem sysakene fra det vesle oppbevaringsrøret av reinhorn hun hadde hengende i beltet. Dette var noe hun og de andre samene måtte ha med seg overalt. Det var alltid noe som skulle flikkes på og syes.
Det uvanlige var at det denne gangen dreide seg om menneskehud.
I lyset fra den blafrende lampen under frostmånen som hang blek over hodene deres, begynte hun å sy sammen sårflatene med nål og senetråd. Begge deler var renset med brennevin for å forhindre betennelse. Ennå var flengen så nummen etter langknivens hugg i kjøttet at Ande nesten ikke kjente noen smerter. Det verste var å hive etter pusten og hoste, da rev det i såret som om noen hadde sprengt det vidåpent igjen.
Marit gikk metodisk til verks, krysset med stingene fra venstre mot høyre, gjorde det så fint og tett som mulig, slik at arret ikke skulle bli så skjemmende. Mens hun tråklet ham sammen etter alle kunstens regler, pirket hun samtidig ut restene av tobakk som lå inne i sårkløften.
Etter at sårflatene nå hadde møtt hverandre, vasket hun overflaten med brennevin fra en flaske de hadde hentet fra gjestgiveriet. Deretter la hun tynne potetskiver på såret før hun la en bandasje av bjørkenever over.
Nå var det bare å håpe at såret ville gro på en skikkelig måte.
– Hvordan går det med Aslak? stønnet Ande og forsøkte å komme seg opp i sittende stilling med Marits hjelp.
– Han holder fortsatt på med Petter.
– Jaså, det er Petter han heter.
– De ba Aslak om å stille blodet.
– Jeg traff ham hardt.
– Hvorfor gjorde du dette?
Ande ble taus et øyeblikk, pustet tungt da han kjente rivninger i det sammentråklete såret i siden.
– Det var brennevinet som gjorde oss ville og gale, sa han endelig.
– Du kan ikke skylde på brennevinet, Ande.
– Nei, det er vel sant, sa han. – Det var hånden min som holdt kniven.
– Ja, det var det. Det var også hånden hans som holdt kniven som traff deg.
– Det var min kniv.
– Din kniv?
– Ja, han snappet den til seg uten at jeg visste det. Uten kniven fra Mattis hadde jeg kanskje vært en død mann.
– Huff, som du snakker, Ande.
– Det var slik det gikk til.
Ande la seg på ryggen igjen for å komme til hektene. Det gjorde vondt når han snakket, men han klarte å gi beskjed om at han nå måtte få en reinskinnsfell å ligge på, ellers ville han begynne å fryse for alvor.
Etter en stund kom Aslak bort til ham og kunne fortelle at han hadde stoppet blodet på slåsskjempen fra Kåfjord, Petter Nordbakk. Han var ganske ydmyk og viste en helt annen oppførsel enn det han var kjent for, fortalte de andre skuelystne kåfjordingene.
– Han beklager også at han slo deg ned i går kveld, sa Aslak.
– Jaså?
– Det høres ut som han mener det. Jeg har trukket ut kniven fra låret hans. Den satt nesten i til skaftet. Blodet kom først da bladet var ute. Jeg stanset det fort.
Ande stirret på langkniven Aslak holdt i høyreneven. Det var fremdeles blod på knivbladet. Han grøsset ved synet og tenkte på hva som kunne ha skjedd hvis pulsåren hadde blitt truffet.
– Hvor er kniven min?
– Den er her, sa Marit og holdet den foran øynene hans. Størknet blod hang fortsatt igjen på spissen.
– Kniven har smakt på blodet mitt, sa Ande tørt.
– Hvordan går det med deg? spurte Aslak.
– Jeg er i live.
– Ja, det er ingen fare for betennelse.
– Er du sikker på det?
– Helt sikker kan jeg ikke være, men tobakk og brennevin pleier å hjelpe.
– Leste du over meg?
– Ja, jeg leste over deg.
Ande sukket tilfreds til tross for at han kjente rivningene i låret etter hvert som nummenheten forsvant og smertene økte. Fremdeles kunne han se og høre folk rundt seg, fremmede ansikter og ukjente stemmer. Månen hadde flyttet seg videre over himmellandet, slik at han måtte snu på hodet for å få et glimt av det gylne lyset.
– Vi skal få deg tilbake til lavvoen, sa Aslak. – Mattis, kan du hente en av kjørereinene og en lastepulk?
Mattis la straks av sted mot markedsplassen for å ordne med transporten videre.
– Det blir ikke mye hjelp i meg i morgen, klaget Ande.
– Gale ulver får revet skinn, sa Aslak tørt og sendte noen røykskyer ut gjennom den ene munnviken.
– Jeg skjønner hva du mener.
– Jeg håper det. Vi har ikke tid til slikt.
Aslak hørtes med ett streng ut, som om han snakket til en bortskjemt guttunge.
– Jeg kan overta for Ande, foreslo Marit.
– Joda, det går nok an, men vi er likevel to hender for lite, sa Aslak og skottet på henne.
Ande kjente skammen spre seg som glødende varme i kinnene.
Han hadde oppført seg som en hundevalp uten styring, tåpeligere enn en nyfødt reinkalv om våren. Aslak hadde full rett til å klandre ham for udåden. Høstmarkedet var viktig for dem alle. Her skulle de skaffe til veie alt det de trengte for den kommende vinteren. Flittige hender var selve livsnerven i samfunnet deres. Nå hadde toskeskapen hans ødelagt for siida-isit Aslak Somby.
Likevel hadde gubben stilt opp og lest over ham for å berge ham fra en verre skjebne.
– Klarer du å komme deg opp i pulken på egen hånd? spurte Marit.
– Jeg får prøve.
Ande forsøkte å rulle seg over på siden, men det strammet i såret, og smerten skjøt liksom oppover gjennom ryggraden som et regn av piler.
– Vi løfter deg på plass, fastslo Aslak.
Han grep tak i Andes bein, mens Mattis og Lasse Lemet tok seg av hver sin arm. Snart fløt han av gårde som en fugl og landet mykt i lastepulken. Over seg fikk han en reinskinnsfell.
Syketransporten tilbake til lavvoen kunne begynne.
Brått sto en tung skygge over Ande og dekket for frostmånen. Han kjente straks igjen mannen.
– Det kunne gått oss begge ille, sa Petter Nordbakk. Kjempen var tynn i stemmen og virket nesten brydd der han sto og støttet seg til en stokk noen hadde funnet til ham.
– Ja, sa Ande.
– De sier at uten Aslak ville jeg kanskje ha blødd i hjel.
– Han er flink til å stille blod.
– Jeg ber om unnskyldning for det jeg har gjort mot deg, Ande Ravna.
Ande holdt blikket hans fast og merket at kåfjordingen mente det han sa. Kjempen vokste nesten inn i himmelen.
– Jeg ber om det samme, sa Ande.
– La oss ta hverandre i neven på det.
Petter grep fatt i Andes neve, som nesten forsvant i noe som minnet om et digert ausekar. Håndtrykket var likevel mildt som en vårdag.
– Hvis du trenger hjelp, er det bare å gi beskjed, brummet kåfjordingen, som til tross for smertene i låret tvang frem et smil under den frodige barten.
Det må sannelig være en hardhaus, tenkte Ande med seg selv.
– Takk for tilbudet, sa han. – Kanskje Aslak kontakter deg i morgen?
– Jeg tror Nordbakk også trenger til litt hvile i morgen, sa gubben.
– Det blir nok ikke noen arbeidskar av meg med det aller første, mente Nordbakk.
Så satte kjørereinen seg i bevegelse, og Ande gled av sted i pulken. Det hele var uvirkelig, som om han drømte og ikke klarte å våkne av en lang søvn.
De bar ham inn i lavvoen og la ham på plass på sengeleiet. Han følte seg som et lite barn, men han var voksen nok til å føle tyngden av anger og skyld.
– Jeg skal undersøke såret før vi legger oss til å sove, sa gubben.
Ande skulle til å spørre om det kom til å bli vondt, men tok seg i det. – Håper det ikke blir betennelse, glapp det ut av ham.
– Kanskje det hadde vært straff nok? undret Aslak og la noen bjørkekubber på ildstedet.
Gubben så ut til å mene det han sa.
Ande skammet seg slik at han hadde mest lyst til å krype ned i en matkaup og legge lokket på.
– Skal jeg koke opp vann? undret Marit.
– Det behøver du ikke, svarte Aslak og gjorde seg klar til å undersøke såret under laget av neverflak og potetskiver. – Jeg har brennevin.
Det tok bare et øyeblikk, men blodet hadde størknet til en kake rundt bandasjen av bjørkenever. Aslak måtte skjære det løs med kniven. Likevel rev det litt i såret.
– Det ser fint ut, mente Aslak og betraktet den sammensydde flengen. – Men jeg tror det er best at vi vasker med noe brennevin og legger nye potetskiver på. Skulle det begynne å blø igjen i natt, trenger vi et lag med reinhår rundt såret. Det stanser blodet like godt som jeg…
Plutselig satte gubben i å le.
Ande stirret måpende opp på siida-isit og trodde han hadde gått fra forstanden.
– Hva er det, Aslak? spurte Marit forferdet.
– Jeg kom bare til å tenke på den gangen du fikk blødningen første gang.
– Å?
– Ja, du ba meg om å lese over deg for å stanse blodet.
– Gjorde jeg virkelig det? Marit kikket ned og virket flau.
– Joda, og selv om vi forklarte deg at dette var noe som skulle være slik, ville du ha neverbandasjen på. Det hjalp ikke hva Beret og moren din sa.
Gubben skoggerlo så han holdt på å revne.
– Er det sant? Ande trodde ikke sine egne ører der han lå og ventet på at Aslak skulle stelle såret.
– Det er så sant som jeg heter Aslak Somby, sa gubben. – Det endte med at Sara fant frem en klut og sa det var den eneste bandasjen du skulle ha i årene fremover.
– Det hadde jeg glemt, sa Marit.
– Det man skammer seg over, glemmer man.
– Det er vel derfor jeg har glemt knivslagsmålet allerede, sa Ande alvorlig.
Aslak stirret på unggutten som lå med magen blottet og en rødmende sårkake i siden.
– Det er best slik, sa gubben. – Men nå skal jeg lage ny bandasje, slik at vi snart kan få den søvnen vi trenger.