Washington D.C., desember 1893
Sheldon Jackson satt bak sitt mahognyskrivebord inne på arbeidsværelset med en av de skandinaviske avisene i USA som hadde utløst skredet av svarbrev til ham.
Det hadde strømmet inn med post hver eneste dag siden det vesle avertissementet sto i avisene 15. desember. En kort tekst med bare de mest nødvendige opplysninger. Det var slik kaptein Healy hadde foreslått det for ham.
Jackson nippet til teen og la snadden i askebegeret.
Han følte for å lese teksten høyt enda en gang. Det var som om han skulle fremsi en hellig bønn.
Og bønnen hadde visselig nådd frem dit den skulle.
– Nærmere hundre svar er ankommet allerede, utbrøt han og ristet nesten vantro på hodet. – Det er forbløffende. Gad vite hvor mange brev som vil fylle postsekkene etter jul? Det blir vel en ekstra julepresang for meg.
Så leste han annonsen for seg selv med stor andektighet.
– "Menn ønskes til å ta seg av reindrift i Alaska. Ved innføringen av tamrein til det nordlige Alaska ønskes noen få menn som har hatt praksis med vokting og avl av rein. Dersom en eller annen leser kjenner til en lapplander i USA eller Canada som er blitt oppdratt til å vokte rein, og som ville ønske å reise til Alaska og lede reindriften der, vennligst send hans navn og adresse til dr. Sheldon Jackson, Bureau of Education, Washington D.C. Meddel også helsetilstand, alder, erfaring med rein og lønnsforlangende."
Brått banket det på døren.
– Ja, kom inn, sa han og kikket opp fra avisen.
En vever kvinne trådte inn i hans aller helligste. Hun var kledd i en sid, mørkeblå kjole med vid, hvit krage. Det ovale ansiktet med det mørke håret var helt uten rynker selv om hun nærmet seg de seksti. I motsetning til ektemannen var Mary Jackson ikke noe friluftsmenneske.
– Har du nå begynt å snakke med deg selv på dine gamle dager? undret hun og smilte.
– Nei, nå får du sannelig gi deg, Mary, brummet han og tente snadden.
– Jeg hørte tilfeldigvis en stemme og trodde først du hadde fått besøk.
– Hvordan kan gjester unnslippe ditt falkeblikk? humret Jackson. Han tok et par drag av snadden og sendte røykringer ut i det store arbeidsværelset, som foruten skrivebordet var møblert med dype skinnstoler og hadde svære malerier med naturmotiver på veggene. Til høyre for det store vinduet bak ryggen hans hang et stort portrettmaleri av ham selv i fullt eskimoutstyr.
– Pass deg, Sheldon, kanskje jeg blir forvandlet til en falk en vakker dag.
– Det blir vel heller en kråke, flirte han.
Mary ristet på hodet og satte seg ned i skinnstolen foran det bugnende skrivebordet.
– Du er ikke lett å målbinde, kjære, sa hun oppgitt.
– Det var da bare ment som en spøk.
– Jeg skjønner jo det, kjære.
– Da snakker vi ikke mer om det. Nei, jeg er i strålende humør i dag. Jeg hadde sannelig ikke innbilt meg at den vesle annonsen skulle føre til et slik skred av svarbrev.
– Jeg kan godt hjelpe deg med å besvare dem, sa hun.
– Det kan du godt, men jeg vil du skal høre på noen av brevene først. Det er særlig ett av dem jeg har festet meg ved.
– Er det fra en lapplander?
– Nei, jeg tror ikke det, men han er i hvert fall professor, navnet er Rasmus B. Anderson, bosatt i Madison, Wisconsin.
Så leste han et utdrag av brevet fra denne nordmannen, som røpet en så vidt stor innsikt at han nok måtte ha hatt nærkontakt med reindriften i Skandinavia.
– Er dette en av de utvalgte mennene dine, Sheldon?
– Jeg vet ikke, men det han skriver, er uhyre interessant og virker både velfundert og vitenskapelig korrekt. Men han nevner en mann jeg tror blir den rette for reindriftsstasjonen i Teller.
– Å, hvem er det?
– Hør her hva han skriver: "Jeg vil foreslå for Dem, herr Sheldon Jackson, at De kontakter en mann med godt rykte og solide kunnskaper om reindriften. Han er også bosatt her i Madison. Hans navn er William A. Kjellmann."
– Kjellmann? Det hørtes fremmedartet ut. Er han en av disse lapplanderne?
– Muligens, men jeg vet ikke for sikkert før jeg eventuelt kontakter denne mannen. Professor Anderson skriver videre: "Kjellmann er født i Talvik i Finnmark, Norge i 1861. Foreldrene hans var Thorvald og Gurine Kjellmann. Han ble allerede i ung alder satt til å vokte kjørerein, og dette arbeidet har han hatt inntil han fylte 22 år. Kjøpmennene i Finnmark eier et stort antall kjørerein som de bruker til å transportere varer og innkjøpte produkter til og fra innlandsområdene. Det var denne reinen Kjellmann voktet og foresto transporter med for kjøpmennene."
– Det høres ut som en dyktig mann, kanskje den rette for deg. Jeg håper inderlig du vil lykkes med dine planer denne gangen, Sheldon.
– Det er jeg bestemt på, sa han. – Ingen skal få stanse meg nå. Denne William Kjellmann skal jeg kontakte så snart som mulig.
– Vet du noe mer om denne mannen?
– Professor Anderson har vært grundig med beskrivelsen, sa Jackson med et anerkjennende smil. – Hør bare her: "William Kjellmann var ansatt i et handelsfirma og har erfaring i å handle med rein og reinprodukter mellom Alten, Kauto... Kauto…" Det var da noen besværlige navn... "Kauto...keino og Karasjok", står det sannelig.
– Det er kanskje lapplandske navn, mente Mary.
– Det er det helt sikkert. Det høres ut som et vanskelig språk.
– Var det alt om denne mannen?
– Nei, han nevner til slutt at Kjellmann emigrerte fra Norge til USA i 1883 og slo seg ned i Madison.
– Er det andre brev av interesse?
– Jo da, men ingen så grundige og velfunderte. Men flere av dem understreker at forutsetningen for at et slikt reinprosjekt skal lykkes, er at reindriftsfolket med utstyr og hunder hentes inn til Alaska.
– Kan vi stole på at disse lapplanderne vil finne seg til rette blant eskimoene?
– Det kan vi jo ikke si med sikkerhet ennå. Men anbefalingene har vært sterke. Jeg stoler på vurderingene som er blitt gjort angående dette.
– Jeg husker godt beretningen om det som skjedde med tsjuktsjerne. De gikk ikke overens med eskimoene i det hele tatt.
– Vel, det var mange som ikke klarte å tilpasse seg. Min første bestyrer ved Teller Reindeer Station, Bruce Miner, tolererte ingen av partene. Hans skjebne ble deretter.
– Håper reinen blir en velsignelse for eskimoene etter at lapplanderne kommer over, sa Mary.
– Ja, kjemien stemte liksom ikke mellom eskimoene og tsjuktsjerne. Du husker den historien om den sibirske gjeteren Inarom, som etter et hundebitt i hånden brått ble forvandlet til en bikkje. Han begynte å bjeffe og flekke tenner og spiste maten fra en skål på bakken. Eskimoene var livredde for at han skulle begynne å ete dem.
– Ikke rart samarbeidet gikk dårlig.
– Men tsjuktsjerne var egentlig vennlige og gjestfrie mennesker, sa Jackson.
– Men enhver ville vel blitt skremt hvis noen begynte å oppføre seg som en hund, sa Mary.
– Ja, jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg leste om hendelsen i årsrapporten fra reindriftsstasjonen. Snakk om å gå i hundene!
Jackson lo så han ristet. Mary trakk så vidt på smilebåndet. – Jeg synes ikke det er noe å le av, Sheldon.
– Noe må man jo få lov til å le av – i alt det gravalvoret som har hersket.
– Det er vel så, mente Mary. – Hvem av de tre mennene er Inarom?
– Han til venstre. Dette bildet er tatt et par måneder før hundeepisoden. Men Inarom kom seg til sist. En av eskimoene helbredet ham.
– Helbredet ham?
– Ja, med et eller annet hedensk ritual. Sjamanisme eller noe slikt.
– Så lenge mannen ble frisk, er det vel det samme om han ble hjulpet av en eskimo?
– Jeg hadde helst sett at Jesu helbredende krefter hadde blitt trukket inn, mente Jackson. – Men naturfolkene holder i stor grad på sitt. Omvender de seg ikke, kan det gå dem ille. Det fine med lapplanderne fra Norge er at de tilhører et kristent folk.
– Det høres betryggende ut.
– Vet du, Mary, nå tror jeg at jeg skal kontakte denne William Kjellmann i Madison. Jeg setter meg ned og skriver et langt brev til ham. Jeg tror han blir vår mann i Alaska.
– Hvordan kan du være så sikker på dette før du har truffet mannen?
– Jeg bruker min intuisjon, smilte han. – Jeg kjenner det på meg.
– Jeg trodde intuisjonen tilhørte bare oss kvinner?
– Nei da, den må du nok dele med meg – slik som med alt annet her i huset, sa Jackson og ga hustruen et lite klaps på baken.
– Kanskje jeg ikke ønsker å dele noe med deg, Sheldon?
Mary skulle alltid ha det siste ordet.
Det hørte med til seremonien.
For dette var slett ikke noe vanlig klaps i ekteparet Jacksons liv.
Det var signalet for at han hadde tenkt å avlegge hustruens sovekammers en visitt litt senere på kvelden.
For å friske opp blodomløpet, som han pleide å si.
Mary snudde seg da også i døren før hun forlot arbeidsværelset hans, sendte ham et lite skjelmsk smil og et nikk.
Kysten var øyensynlig klar.
DET GIKK ikke mange dagene før Sheldon Jackson fikk svar på sitt brev til William Alexius Kjellmann i Madison.
Mannen som hadde arbeidet med kjørerein og transport i Finnmark og sendt forsyninger av "Sloan's Liniment" helt fra Amerika til handelsmann Haldor Gabrielsen i Bossekop, stilte seg meget positiv til Jacksons forespørsel om å delta i reindriftsprosjektet.
Dette er en utfordring jeg tar på strak arm, skrev han i det fem sider lange brevet.
Det mest overraskende var at han sa seg villig til å arbeide ved Teller Reindeer Station uten at familien hans skulle være med. Kjellmann mente det beste var at kone og barn ble igjen i Madison. Det harde livet på tundraen i Alaska passet ikke for dem, mente han.
Jackson måtte lese hele det velskrevne brevet fra Kjellmann for sin hustru, som også lot seg begeistre av den positive og optimistiske tonen i brevet.
– Dette er mannen for deg, Sheldon, utbrøt hun.
– Ja, hva var det jeg sa? Intuisjon er ikke bare et feminint fenomen.
– Du har rett, sa Mary og smilte. – Men du er bare unntaket som bekrefter regelen.
– Du skal nå alltid ha det siste ordet.
– Jeg er oppriktig glad på dine vegne, sa hun og smilte av smigeren. – Kanskje kongressen nå vil se på deg med litt andre øyne?
– Ja, miraklenes tid er ennå ikke forbi, humret han.
Sheldon Jackson følte stor lettelse over at det nå hadde kommet til en avklaring med hensyn til lederspørsmålet i Teller. Kongressen ville antagelig likevel ikke støtte prosjektet hans. Men midlene kunne han skaffe fra private givere, som så mange ganger før.
– Nå er det om å gjøre å få denne mannen i arbeid, utbrøt han entusiastisk. – Den første oppgaven hans blir å reise over til Norge for å engasjere lapplandere til reindriften ved Teller Reindeer Station.
– Så var det disse pengene, da, sa Mary, og slapp på en måte litt malurt i begeret.
– Hvorfor må du alltid mase om penger, kjære. Hvis Gud vil, så ordner det seg, slik det har gjort tidligere. Jeg har mange kvinner som støtter meg.
Jackson hevet hodet og fikk et arrogant uttrykk i ansiktet.
Mary fnyste av den overlegne holdningen hans. – Jo da, men husk at hvis man tenker på andre kvinner, så har man allerede drevet hor med dem.
Hun sa det med en slik alvorlig mine at Jackson gikk fem på. Han ble så overrasket av hustruens utblåsning at han ble sittende og gape, taus som en østers.
Mary klarte ikke å holde masken, og brøt ut i latter.
– Jammen lurte jeg deg, Sheldon. Er du virkelig så lettlurt?
– Sannelig trodde jeg at du mente alvor, kjære, jeg som aldri har tenkt en syndig tanke – ja, unntatt med deg, da.
Mary strøk ham over kinnet og smilte lurt. – Jeg skal vedde på at du ikke har rent mel i posen for i kveld...
Sannelig fikk hun ikke den presbyterianske pastoren til å rødme.
– Jeg hadde tenkt å gi deg et lite klaps, men nå tør jeg ikke, sa han matt.
Igjen strøk hun ham over kinnet, som for å trøste ham.
– Nå kan du først skrive et svar til Mr. Kjellmann i Madison og takke ham for interessen han viser, og si ham rett ut at han er din mann for reindriftsprosjektet i Alaska. Presiser at du betaler godt for trofaste medarbeidere.
Hun kysset ham lett på pannen. – Etterpå skal jeg vurdere om du kan komme på besøk – klaps eller ikke.
Hun svingte ekstra med hoftene da hun forlot arbeidsværelset hans.
Han skottet etter henne mens han rettet på brillene og gned seg usikkert i skjegget.
Mary var på vei ut gjennom døren, fremdeles med ryggen til. Han kjente hjertet synke, men brått stanset hun, snudde seg og smilte til ham.
Han merket seg at hun fuktet leppene med tungen.
Så var hun borte.
Sannelig var ikke kysten klar – nok en gang.
Han kastet seg over Remington-maskinen og begynte å taste inn det endelige svarbrevet til William Alexius Kjellman i Madison, Wisconsin.
Den nyutnevnte bestyreren ved Teller Reindeer Station.
Og mannen som skulle overtale lapplanderne i Finnmark til å reise over til tundraen i Alaska for å lære eskimoene reindrift.
I morgen skriver jeg brev til de glade giverne mine, tenkte han og smilte med seg selv.
Nå ser det endelig ut til at det vil lykkes for meg!
HUN MØTTE ham med en våt og intens varme. Som vanlig elsket de med lyset avslått, men de kjente lukten av hverandre og følte sitringen i kroppen når fingrene lekte seg over naken hud.
– Jeg esker deg, kjære, hvisket han.
– Jeg elsker deg, også, sa hun.
Selv om de hadde levd et langt liv sammen, var de nesten som nyforelsket når de via sitt intrikate system med signaler og tegn endte i samme seng.
De hadde lenge hatt atskilte soverom, men de byttet på å besøke hverandre. Nå hadde hun banket på døren hans og svevd inn på soveværelset iført kun en flortynn nattkjole. Selv om brystene var blitt tunge og ikke så faste som i yngre dager, vekket hun likevel attråen i ham – hver eneste gang.
Gud skulle vite at han elsket henne av hele sitt hjerte.
Hun fulgte rytmen hans lenge, så ble han plutselig stille, stivnet liksom ekstra til i kroppen og lemmet som fylte henne.
Hun krysset beina over ryggen hans og holdt ham fast, kjente varmen hans møte hennes. De lå slik lenge, tett omslynget, uten å si noe.
– Var det godt for deg? spurte han.
– Ja, ja, det var deilig, svarte hun.
Etter en stund svevde hun tilbake til soveværelset sitt.
Men han merket ingenting til dette, for han var allerede sovnet.
En underlig drøm bar ham av sted til den forblåste sandstranden ved Teller Reindeer Station. En kvinne spaserte barføtt et lite steinkast unna, men hun etterlot ingen fotspor i sanden. Han kunne sverget på at det var Mary, men selv om han ropte navnet hennes, snudde hun seg ikke, bare fortsatte å gå.
Ved enden av stranden, helt ute ved horisonten, slo hun ut med ett ut vingene og fløy av gårde over havet som en hvit snøgås på høstflukt mot øst og innsjøene ved San Francisco.
Han så henne aldri igjen.