Teller, Alaska, november 1893

Anguliik våknet av en underlig smerte i siden og satte seg skrekkslagent opp i halvmørket.

Ravnedrømmen hadde kastet ham langt av gårde under middagshvilen. Svetten drev av pannen fordi han hadde gjenkjent det snødekkede landskapet. En fremmed mann med en underlig firesnutet lue på hodet lå på rygg og stirret ham redd inn i øynene.

Hjelp meg, ba han.

Blodet strømmet fra et knivsår i siden, og som en sykelig rød vinterblomst bredte den seg utover snøflaten.

Hadde han ikke sett mannen før?

Like bortenfor lå en kjempe av en kar med en blodig langkniv i neven. Akkurat idet han fløy forbi i den bleke frostmånenatten, rispet den ham smertefullt i siden.

Hva er det, Anguliik? sa Kolaguun.

Jeg ble truffet, sa han stille.

Kolaguun stirret vantro på mannen. Har det vært noen her?

Ravnedrømmen tok meg med til det fremmede landet igjen, sa Anguliik og ynket seg fordi det gjorde vondt når han snakket. Jeg fløy midt inn i slåsskampen mellom to menn. Den ene møtte jeg forrige gang. Den andre var ukjent.

Det var som om en kald ispust strømmet inn i torvhytten deres med det samme.

Du skremmer meg, sa Kolaguun og grøsset. Hun kastet et blikk på ungene som fremdeles sov dypt etter måltidet.

Først må jeg se hva som er i veien, sa Anguliik. Kanskje jeg ikke kan ta gjeterøkten i dag?

Han våget nesten ikke lette på de myke innerskinnklærne av redsel for å finne noe som ville gjøre ham uskikket til å arbeide som vanlig.

Kolaguun kom med oljelampen og holdt den så nær som mulig. Anguliik bøyde seg over på den ene siden og gløttet ned mot den nakne huden som skinte i lyset fra det blafrende lyset.

Et langt sår, utbrøt Kolaguun forskrekket.

Men det blør ikke, sa Anguliik og stirret usikkert på henne.

Hvordan kan det ha seg?

Slik jeg fortalte deg.

Men det er umulig.

Ingenting er umulig for ravnemannen Tulugaq, han som bærer meg på vingene sine.

Kolaguun satte oljelampen fra seg og hentet noen remedier for å stelle såret. Selv om det ikke blødde, kunne det godt gå betennelse i det.

Det er vel ikke nødvendig å rense en slik liten skramme?

Skramme? Kolaguun så forbauset på mannen sin. – Den er minst en fingerbredd dyp.

Anguliik trodde ikke sine egne ører. Med en forsiktig finger følte han seg frem til såret, som syntes å åpne seg som buken på en sløyet laks. Straks kjente han kvalmen legge seg som en vond klump i magen.

Jeg skal ta meg av dette, sa Kolaguun da hun merket at Anguliik bleknet og fikk små svetteperler i pannen. – Urinen renser såret.

Hun hadde hentet en liten bolle med urin fra den store skinnsekken ute i forrommet. Det fantes ikke bedre hjelpemiddel. Kanskje måtte hun sy sårflatene sammen. Men hun lurte på om mannen tålte smertene det ville medføre.

Legg deg, sa hun. – Så unngår du å besvime.

Anguliik besvimer ikke, sa han kort, men han kjente kvalmen ligge på lur.

Vi får se.

Først renset hun sårflatene med den sviende urinen. Begge syntes det var merkelig at såret ikke blødde. Det var like mystisk som at han hadde fått et knivkutt i drømme.

Da Kolaguun syntes såret så friskt og rent ut, hentet hun frem beinnålen og senetråden. Det var ingen vei utenom. Såret var for dypt. Det ville bli et stygt arr hvis såret ikke ble sydd.

Skal du fortsatt sitte? undret hun.

Anguliik nikket og bet tennene sammen.

Alt etter det første nålestikket i kjøttet falt han bakover på skinnfellen, like hvit i ansiktet som den første vintersnøen.

Det er best du ligger i ro, sa hun. – Da blir det ikke så vondt.

Kolaguun sydde videre, sting for sting nærmet hun seg enden av den lange flengen i siden hans.

Hvordan kan dette gå til? undret hun.

Hadde det vært noen inne hos dem under middagshvilen?

En tsjuktsjer?

Hun hadde fryktet tsjuktsjerne helt siden de ankom som reingjetere ved Teller forrige sommer. Etter at tsjuktsjeren Inarom en dag ble bitt i hånden av en hund som hadde sneket seg inn i teltet deres, våknet han midt på natten og begynte selv å bjeffe og oppføre seg som en hund. De andre tsjuktsjerne tilkalte folk fra stasjonen og holdt ham bundet for å roe ham ned. Først etter flere timer kunne de slippe ham løs. Mr. Lopp, bestyreren av Teller Reindeer Station, hadde gitt ham whisky, men likevel spiste han av matfatet han fikk satt frem slik hundene gjør det, med munnen. Da en ung inupiat plutselig kom inn på stasjonen for å se på tsjuktsjeren som var blitt hund, flekket Inarom tenner og gikk løs på inupiaten, som ble livredd og la på sprang med hundemennesket i hælene. Det var med nød og neppe de fikk fanget Inarom inn igjen. Inupiaten var over alle hauger og kom ikke tilbake igjen før dagen etter.

Kolaguun kjente hårene reise seg i nakken når hun mintes det som skjedde med hundemennesket Inarom. Kanskje kunne de forvandle seg til ravnemennesker og ta den lange reisen over fra Sibir?

Hva er det du tenker på? spurte Anguliik. – Kanskje du har sydd altfor langt allerede.

Jeg kom til å tenke på hundemennesket, sa Kolaguun.

Å, tsjuktsjeren Inarom? Han skremte livet av Astarluk og jaget ham langt ut i villmarken.

Ungene turde ikke møte på skolen før etter tre dager. Alle trodde tsjuktsjeren ville ete dem.

Kanskje det er sant, men Mr. Lopp trodde ikke noe på det.

De hvite vet lite om det som skjer.

Hvorfor snakker du om tsjuktsjeren som gikk i hundene?

Jeg tenkte at det kanskje var han som hadde vært her og bitt deg.

Jeg har alt fortalt deg om ravnedrømmen, sa Anguliik. – Det er slik det skjedde, Kolaguun. Er du snart ferdig?

Ja, snart.

Hun strammet til etter det siste stinget, laget en knute ved enden av såret og bet senetråden av med fortennene.

Hva skal vi fortelle de andre? undret Kolaguun og følte seg fremdeles utrygg på om hundemannen var der eller ikke.

Anguliik foldet hendene over brystet og kikket opp i taket av torvhytta. – Vi skal tie om dette, mente han. – Det kan være vår store hemmelighet.

Men kanskje andre blir angrepet om natten?

Da får vi snakke om det på et fellesmøte, men jeg har aldri hørt noen andre fortelle om slike ravnedrømmer.

Kolaguun vasket det sammensydde såret med urin. – Nå kan du kle på deg igjen.

Det er bra, sa Anguliik. – Men jeg tror jeg må ha hjelp.

Selv om skinnparkasen var stor med vide armer, ble det vanskelig for ham å få den på seg uten hjelp. Det var akkurat som om Kolaguun hadde sydd ham feil sammen, slik at han hadde krympet.

De vil merke at du har smerter, sa Kolaguun bestemt. – Hva skal du si?

At du har slått meg, flirte Anguliik.

Jeg har alltid vært en god kvinne for deg, Anguliik.

Det er det ikke alle som vet.

Anguliik forsøkte å reise seg, men det strammet slik i siden at han med nød og neppe klarte å komme seg opp i knestående.

Du må snakke med Mr. Lopp, sa Kolaguun. – Du må fortelle ham sannheten.

Jeg skal fortelle ham om Tulugaq, ravnemannen, han som har vært til siden skapelsen.

Det blir vanskelig for deg å arbeide i dag.

Jeg skal snakke med Mr. Lopp.

Anguliik kravlet seg møysommelig opp på beina og fikk karet seg ut gjennom den lave døråpningen til den lange og smale forgangen til igloen.

Smerten satt godt fast, men kvalmen var borte.

Anguliik gløttet opp på den klare frostmånen som hang på kveldshimmelen over østhavet.

Dette er den underligste ravnedrømmen jeg har hatt, tenkte han med seg selv og tok sikte på den lange trebygningen som lå et par steinkast unna, Teller Reindeer Station.

Mr. Lopp må få vite sannheten, mumlet han stille, men han kjenner nok ikke alle svarene.

 

LOPP SATT og stirret ut gjennom vinduet i stasjonsbygningen og betraktet solgløden over horisonten. Han ventet på at gløden skulle forsvinne og dermed gi eskimoene signalet om at det var tid for å samle seg inne i stasjonen til litt skoleundervisning.

Etter at solskimmeret ble borte fra horisonten, varte det ikke lenge før samtlige menn, unntatt reingjeterne, og kvinner og barn fra eskimolandsbyen sto samlet utenfor hoveddøren og ventet på at Lopp skulle åpne.

Etter at Lopp ønsket dem velkommen, strømmet de inn i det lille klasserommet som en bekk i vårflommen og satte seg på golvet, tettpakket som sardiner i en boks.

I lyset fra de tre oljelampene som hang på veggene, betraktet han mennene og ungguttene med sine kortskårne pannehår og kvinnene med sine tette, flettede hårmanker og tenkte at her lyser det like mye intelligens som det gjør fra samme antall mennesker i en hvilken som helst avkrok av kristenheten. Kledd i sine skinnklær sydd av rein, ekorn og hare frembrakte de underlige skygger på veggene. Det var et selsomt syn.

Det fantes bare tre stoler på stasjonen, slik at alle måtte sitte på golvplankene, men ingen syntes å bry seg om det.

Lopp la merke til at Anguliik satt og stirret ufravendt på ham og flyttet seg urolig fra side til side. Av og til skar en grimase seg over ansiktet hans, som var merkelig blekt i lyset fra vegglampene.

Lopp bestemte seg for å vinke ham opp til den vesle tavlen på den ene kortveggen.

Hva er det, Anguliik?

Anguliik bøyde seg tett inntil Lopps ansikt og hvisket ham i øret. – Snakke senere.

Blir du her til vi er ferdige med skoletimen?

Ja, kanskje lære nye ord? Anguliik forsøkte seg med et smil, men det ble bare nok en grimase.

Det var tydelig at mannen var plaget av noe.

Er du sikker på at du vil vente?

Ja.

Så gikk han tilbake til plassen sin bakerst i rommet og satte seg ned på golvet sammen med de andre.

Lopp stirret bekymret på Anguliik, men bestemte seg for å konsentrere seg om dagens undervisning. De første ordene han forsøkte seg på, var en blanding av eskimoverb og engelske substantiver, noe som førte til at hele forsamlingen brøt ut i latter. Til tross for at han hadde vært bosatt lenge i disse traktene, var ikke hans kjennskap til eskimospråket noe særlig å skryte av.

Lopp bestemte seg for å gå over til alfabetetøvelser i stedet. Han kom til å tenke på hvor ravgalt det hadde gått til å begynne med. Ingen skjønte at alle skulle gjenta bokstavene etter ham samtidig. Han hadde lært seg et eskimouttrykk: "Far mart ko", som betydde "alle", og trodde de ville skjønne at han da mente alle i forsamlingen. Men den gang ei. Det ble et kaos uten like, men etter noen få dager kom det unisont og jevnt fra forsamlingen som skuddsalvene fra et infanteriregiment.

Men latteren satt løst hos eskimoene, noe Lopp slet en hel del med. Han likte heller ikke at de forstyrret undervisningen hans med småsnakk.

Etter hvert ble det temmelig varmt i sardinboksen. Helt på slutten av timen kledde en av kvinnene av seg skinnjakken og ble sittende like naken som Gud hadde skapt henne. Ingen syntes å ta notis av det, men Lopp ble stiv i masken og utbrøt:

Nei, dette går ikke an. Det passer seg ikke at man kler av seg med det annet kjønn til stede.

Eskimoene skjønte selvfølgelig ikke hva dette bråsinnet skulle bety. Ingen av dem hadde utført alfabetøvelsene galt denne gangen.

Anguliik sendte ham et megetsigende blikk og ristet på hodet. Han hadde selv tenkt på å kle av seg i varmen, men stusset over Lopps underlige reaksjon.

Varmt med klær, sa han.

Lopp skjønte straks at hans utbrudd ikke hadde blitt forstått av de innfødte, med unntak av Anguliik, som behersket språket på en tilfredsstillende måte.

Kom hit, sa han og viftet opp til tavlen igjen. – Forklar dem at det er uanstendig å sitte med naken overkropp mens mennene ser på.

Uanstendig? Hva betyr det?

Lopp virket nervøs og opphisset, og det var en helt ukarakteristisk oppførsel til ham å være.

Kvinnene må ikke vise brystene sine.

Er det farlig?

Det kan opphisse mennene.

Blir de sinte? Anguliik hadde et ertende uttrykk i ansiktet.

Du skjønner hva jeg snakker om, utbrøt Lopp og ble rød i fjeset. – Må du ha det inn med teskje?

Anguliik skal fortelle. Men Anguliik ikke skjønne Lopp bruke teskje.

Anguliik pekte på kvinnen med nakne bryster og fortalte landsbyboerne hva Lopp hadde ment. Det ble mye latter og hoderisting av episoden, men kvinnen trakk på seg overdelen igjen slik Lopp hadde bedt om.

Du kan si at det er i orden at mennene gjør det, så lenge de sitter bakerst i klasserommet.

Men Lopp kunne nesten ikke trekke blikket bort fra ungjenta som hadde sittet med brystene så fritt og freidig hengende ut i luften. Hun hadde et strålende hvitt smil med jevne tenner. Han kjente rødmen stige helt opp til hårrøttene.

Det er overraskende hvor pene tenner de har, tenkte han med seg selv, i betraktning av hvor mye de benytter tennene til skinnarbeider. Mange hvite kvinner ville nok gladelig ha byttet med disse eskimokvinnene.

Timen er over for i dag, sa han i et forsøk på å redde ansikt.

Eskimoene reiste seg fra golvet i samlet flokk og stimet ut av rommet som et eneste bølgende skinnvesen. Han behøvde ikke mange forsøk på å gjette hva som kom til å bli kveldens store samtaleemne i torvhyttene i landsbyen.

Lopp ristet oppgitt på hodet.

Hva var det du ville snakke med meg om, Anguliik? spurte Lopp og satte seg på den eneste stolen som var tilgjengelig i klasserommet.

Kanskje Mr. Lopp er trett?

Nei da, det går fint.

Til Lopps store forbauselse begynte Anguliik å kle av seg parkasen midt foran øynene hans.

Nei, ikke du også, utbrøt han og slo ut med armene. – Det er nok for i dag, Anguliik.

Dette vil Anguliik snakke om, sa Anguliik og blottet den bleke overkroppen sin..

Hva mener du med det?

Anguliik snudde seg og ble stående sidelengs mot den måpende bestyreren. Med den ene hånden pekte han på det sammentråklete såret like nedenfor ribbeina.

Hva har skjedd? Lopp var som et spørsmålstegn i ansiktet.

Lang historie, sa Anguliik.

Jeg har god tid.

Så fortalte Anguliik om ravnemannen Tulugaq og reisen over til det fremmede landet, om de to mennene som sloss med kniver og hvordan den ene langkniven brått hadde gått inn i siden hans.

Anguliik hadde vanskelig for å finne ordene han trengte, for han hadde aldri fortalt en hvit mann om inupiatenes drømmer og hemmeligheter før. Men fordi smertene var så store, kunne han ikke lenger arbeide som en frisk mann de nærmeste dagene, derfor måtte Mr. Lopp få vite sannheten.

Lopp satt tålmodig og lyttet til den utrolige beretningen og ble mer og mer overbevist om at Anguliik nå hadde tatt skrittet ut i den endelige polargalskapen som av og til falt over menneskene i disse ugjestmilde traktene. Han husket godt hvordan det gikk med tsjuktsjeren Inarom, som bokstavelig talt gikk i hundene.

Nå hadde han faktisk skrevet i dagboken sin at eskimoene var svært intelligente. De hadde store hoder, høye panner, klare og lysende øyne og sto ikke på noen måte tilbake for mennesker av den hvite rase.

Kanskje det likevel fantes unntak?

Hvor holder denne Tulugaq til? spurte han og så for seg en kortvokst eskimo med stikkende og onde øyne, en som virkelig nøt å skade andre, som hadde tilhold i en avsides avkrok av halvøya.

Anguliik skjønte straks av spørsmålet at Lopp ikke trodde på beretningen om ravnemannen Tulugaq. Det ville ikke hjelpe å fortelle ham den lange historien om Qayaq, som folket hans hadde båret frem gjennom mange generasjoner, helt fra tiden da den store flommen utslettet land og folk. Mr. Lopp var en utålmodig, hvit mann som ikke kjente til inupiatenes skikker.

Beretningen om Qayaq kunne vare i mange dager. Den ble fortalt om og om igjen gjennom mange slektsledd, slik glemte ingen av folket hans forhistorien om hvordan landet ble til og hvordan folket som bodde på Vestfjellene og Østfjellene sluttet seg sammen til ett folk.

Anguliik tenkte på alle disse tingene og ble meget bedrøvet over uvitenheten til Mr. Lopp og de andre hvite som besøkte disse traktene.

Vanskelig å fortelle, sa Anguliik. – Tulugaq død for lenge siden. Men Tulugaq lever ennå i inupiatenes fortellinger.

Hvordan kan du tro på noe slikt? spurte Lopp og ristet uforstående på hodet.

Anguliik kjente sinnet vokse. Den hvite mann hadde ingen respekt for inupiatene. Den hvite mann ønsket at alle skulle tenke som ham.

Hvordan Mr. Lopp tro på Jesus?

Lopp formelig hoppet i stolen. – Hvordan våger du.

Kaptein Healy fortalte om Jesus, fortsatte Anguliik. – Han lage vin av vann. Han gå på vannet. Han stå opp fra døden. Hvordan kan Mr. Lopp tro på det?

Dette er en fornærmelse. Bibelen er Guds ord og gjelder helt fra verdens skapelse, lenge før den flommen du snakker om. Den representerer sannheten. Det finnes ingen større bok enn Bibelen, Anguliik.

Anguliik merket seg Lopps store vrede. Han kledde rolig på seg skinnparkasen igjen og lot som om han hadde all verdens tid.

Det er mange ting man ikke kan snakke med de hvite om, tenkte han. Det er mange hemmeligheter om inupiatenes liv man ikke kan fortelle dem.

Den lengste fortellingen er om Qayaq, sa Anguliik rolig. – Den tar aldri slutt.

Brått gikk det opp for Lopp at dette etter hvert hadde blitt en slags duell om hvem som hadde sannheten på sin side. Det var slik ufreden mellom folkeslagene begynte, det som gjerne endte med årelange slektsfeider og blodige kriger. Han hadde faktisk lest om en krig i Europa som hadde vart i over tredve år.

Hvordan i all verden hadde han havnet i en slik meningsløs disputt med en innfødt her langt ute i ødemarken? Det måtte være en stor misforståelse som lå til grunn for uenigheten. Noe som hadde gått ham hus forbi.

Dette fører ingensteds hen, sa Lopp og ristet på hodet. – Vi har våre fortellinger. Eskimoene har sine. Kanskje handler de om akkurat det samme.

Anguliik fortelle sannheten om Tulugaq og kniven, sa Anguliik. – Det skjedde under søvnen. Ravnen brakte meg over havet.

Lopp kjente han ikke maktet å fortsette en ørkesløs diskusjon om hvordan Anguliik hadde fått såret i siden. For ham var det akkurat det samme om det hadde skjedd for eget grep eller om et par av eskimoene hadde røket sammen i et knivslagsmål. Dette var noe han overhodet ikke ønsket å blande seg inn i.

Ja, jeg hørte hva du fortalte, sa Lopp. – Så lenge du tror det er slik det skjedde, er det sikkert sant.

Men Anguliik forsto at Lopp ikke ville ha mer snakk om saken.

Jeg trenger fri noen dager, sa han.

Det er innvilget, sa Lopp og vinket ham av gårde.

Anguliik kastet et blikk på Lopp da han gikk ut gjennom den åpne døren. Bestyreren satt med hodet i hendene, som om han hadde fått alt for mye å tenke på.

 

MEN LOPP tidde ikke om tildragelsen. Historien om Anguliik og ravnemannen Tulugaq flammet fortere opp enn ilden i oljelampen. I løpet av formiddagstimene neste dag strømmet folk fra landsbyen til Anguliiks torvhus. Alle skulle se det underlige knivsåret i siden, det som hadde kommet helt av seg selv mens Anguliik sov.

Anguliik gjorde store øyne da han så forsamlingen utenfor inngangen.

Hva vil dere?

Vi vil høre om ravnemannen Tulugaq, sa en av dem.

Vi vil se såret etter kniven, sa en annen.

Det hadde falt nysnø om natten, og sporene etter alle muklukene dannet et underlig mønster i det hvite teppet rundt hytta hans. Anguliik falt i tanker over det som hadde skjedd, og nølte med å svare.

Vi vet at du tok den lange reisen for å finne Kalagiq, sa de.

Du kjenner ravnemannen og hans hemmeligheter.

Anguliik sto fremdeles tvekroket i den lave inngangen. Brått trådte han ut, rettet ryggen og betraktet landsbyboerne med klare øyne. De var alle kledd i side parkaser med vide hetter, kantet med ulveskinn mot kinnene. Skråttstilte øyne stirret forventningsfullt på Anguliik.

Dere har hørt beretningen om Qayaq, begynte Anguliik og nøt den oppmerksomheten han hadde fått. – Det er den lengste fortellingen som noensinne er fortalt av folket vårt. Den handler også om ravnemannen Tulugaq.

Det gikk en summing gjennom forsamlingen, den steg og sank som en underlig sang i den frostklare formiddagsluften, og den fortsatte hele tiden mens Anguliik berettet om ravnedrømmen og den lange reien over havet til det fremmede landet og møtet med mannen med den firesnutede luen.

Da han endelig var ferdig med den livfulle beretningen om ravnedrømmen, gikk han tilbake inn i torvhytta og åpenbarte det hellige knivsåret for én og én av gangen. Alle gjorde store øyne da han tillot dem å berøre såret med fingrene.

Det var som om de fikk utføre en hellig handling.

Sistemann forlot ikke Anguliiks torvhytte før det ble varslet middag på stasjonen presis klokken tolv.