Beaskades, Finnmark, september 1893
FROSTMÅNE
Tilegnet Ann,
dessuten mor og far
Til minne om
den samiske multikunstneren Nils Aslak Valkeapaa, "Solens sønn", kjent fra blant annet "Veiviseren" og Åpningsseremonien under Lillehammer-OL i 1994, som døde 26.november 2001, bare 58 år gammel.
Beaskades, Finnmark, september 1893
Ande Ravna fulgte elvebredden i et nådeløst tempo. Fremdeles tviholdt han på bjørkestrangen, men hittil hadde den ikke hjulpet det minste.
Den var altfor kort.
Marit var utenfor rekkevidde.
Han hadde så vidt fått et glimt av Marits kavende armer etter at hun gikk under for andre gang i den frådende elven, som hadde vokst seg til et uhyre etter mange dagers tung nedbør med sludd i bygene. Svetteblandet regn sved i øynene, og det var vanskelig å se alle hindringene som lå i veien i form av tettvokst kjerr og forkrøplede bjørkegreiner som strakte seg som djevelens fingre etter ham. Snutene på kommagene hans hadde lett for å hekte seg fast. Med nød og neppe unngikk han å stupe på hodet.
Hun skulle aldri ha begitt seg ut i elven for å redde de to reinkalvene.
De var jo likevel fortapt.
Hvordan skulle han kunne leve videre hvis Marit druknet fra ham?
En isnende kulde hamret seg inn gjennom nakken og gjorde ham svimmel et øyeblikk. Kvalmen hugg tak med en kald neve i magen, truet med å slå beina under ham.
Ande nådde en buktning av elveløpet, der den ene bredden gikk over i lange grusganger på begge sider. Raskt kom han seg ned på grusen, for om mulig å få øye på den røde koften hennes i de skummende strømvirvlene.
Brått ble han var en rødlig skygge i elven nær den andre bredden, tre-fire meter fra ham, i en bakevje der vannet kjempet i en uendelig sirkel uten å komme videre.
- Marit, ropte han fortvilet.
Det kjentes vondt i strupen, akkurat som om en klump hadde satt seg fast.
- Maaarit, gjentok han, men stemmen var hes og kraftløs.
Ande forsto at han nå bare hadde én ting å gjøre, selv om han ikke kunne svømme.
Det kalde vannet slo først pusten ut av ham, men med innbitt besluttsomhet sparket han fra med kommagene og kavet seg mot stedet han hadde sett henne.
Den kraftige strømmen viste seg som en uforsonlig og uberegnelig fiende.
Han forsøkte å holde blikket festet til bakevjen på motsatt side, men de nådeløse kreftene midt i elvestrømmen der han kjempet seg frem, rev ham ubønnhørlig videre. Han lot seg synke for om mulig å nå bunnen med kommagene. Utrolig nok kjente han steinkuplene gjennom fottøyet. Han sparket fra med sine siste krefter og skjøt fart opp og frem, mot land, mot redningen.
Ande ante ikke hvor lenge han hadde ligget halvveis oppe på elvebredden, der han var blitt skylt i land. Det kunne ha vært sekunder, kanskje minutter. Tiden hadde liksom opphørt å eksistere. Med skjelvinger i kroppen og kramper i beina kom han seg omsider opp i stående.
Han måtte virkelig samle alt han hadde av gjenværende krefter for å finne tilbake til bakevjen. Han turte nesten ikke se ned i det roterende vannet av frykt for at hun igjen skulle være borte.
Men nå så han henne tydelig.
Marit lå med ansiktet ned, fulgte kraftløs med i elvens rotasjon og snurret rundt og rundt i en meningsløs elvedans.
Da hun igjen nærmet seg bredden etter å ha fulgt virvlene i en evighet, hugg han tak i koften og dro henne raskt i land. Han ble liggende med den livløse kroppen hennes over seg.
Han syntes ansiktet var fryktelig blekt.
FOLK I SOMBY-SIIDAEN ante uråd da de kom etter med raiden og fant flokken rolig beitende på den andre siden av elven mens Chalmo og Skilko pilte frem og tilbake for å holde orden i rekkene.
Verken Ande eller Marit var å se.
Aslak forsto brått alvoret da han fant to simler liggende utmattet på bredden litt lenger nede langs den frådende elven.
Her hadde antagelig både folk og kalver gått i strykene.
- Vi slår leir.
Ordrene hans kom kjapt og bestemt. De hadde ikke tid til å nøle et øyeblikk. Det kunne stå om livet.
- Lasse og Mattis blir med meg - straks.
Mens det øste ned fra regntung himmel og folket i Somby-siidaen tok fatt på å sette opp strangene til lavvoene, la de tre mennene på sprang langs østsiden av elveløpet.
Ingen av dem sa noe. Ansiktene virket like grå og tunge som skyene.
De hadde ingen tid å miste, og de fryktet det verste.
Siida-isit Aslak hadde levd et langt liv som reineier, men den siste sommeren opplevde han noe av det verste et menneske kan oppleve i livet: Havet tok Anna Buljo, den yngste i siidaen.
- Her er det spor, sa han plutselig.
De stanset et øyeblikk og fikk se dype avtrykk etter kommager på en liten sandbanke like ved elvebredden.
- Det er Ande, utbrøt Mattis. - Men hvor er sporene etter Marit?
Det gikk kaldt gjennom dem da de fikk bekreftet antagelsene om at det slett ikke var reinkalvene Ande kjempet for, men Marit.
- Det kan stå om livet, utbrøt Aslak med et besluttsomt uttrykk i ansiktet. - Vi må finne dem fortest mulig, Lasse, du drar tilbake til siidaen etter rein og pulk.
Glemt var både regn og sleipe stier. De fløy som fugler i hver sin retning langs elven, som løp buldrende og heftig mot nye stryk og fossefall gjennom den regntunge dalsenkningen. Lasse fór vestover med et innbitt uttrykk i ansiktet, Aslak og Mattis videre østover, like bestemte og målbevisste. De løp til de kjente en emmen kobbersmak i munnen, et varsel om utmattelse.
De hørte ropene lenge før de så noe til Ande.
- Hjelp meg! Hjelp meg!
Fortvilelsen lå tykk i stemmen hans, og det ga dem nye krefter.
Brått så de ham knele over en livløs skikkelse på elvebredden. De var ikke sene om å komme til unnsetning, om det var for sent, orket de ikke tenke på en gang.
- Jeg har ikke pust igjen, utbrøt Ande. Det var så vidt stemmen hans holdt.
- Jeg overtar, sa Mattis. Han betraktet Marits bleke ansikt og grøsset.
Ikke henne også.
Ikke Marit.
Han presset munnen mot hennes for å blåse livsånden tilbake i henne.
- Vi må trykke på brystet hennes også, sa Aslak.
- Jeg skal gjøre det, mumlet Ande. - Vi kan ikke gi opp. Hun har hikstet to ganger.
Ande hadde tatt luen av henne og plassert sin egen kofte under hodet hennes. Det mørke håret var gjennomvått og tjafsete. Selv satt han i bare dorkaen og arbeidet for harde livet. Trykket med begge håndflatene mot brystkassen i en jevn rytme for å vekke hjertet og sende blodet rundt i kroppen hennes igjen.
- Hvor lenge har du holdt på?
Han ble overrasket over spørsmålet, og ristet på hodet. - Jeg vet ikke, Aslak. Jeg aner ikke, men det er lenge.
- Kanskje altfor lenge, fortsatte Aslak. Han syntes ansiktsfargen ikke hadde forandret seg nevneverdig på ungjenta. Det minnet ham uhyggelig om Anna i fjæra på Stjernøy.
- Vi kan ikke gi opp. Ande var nesten på gråten. - Hun hikstet to ganger - det sverger jeg på.
- Vi fortsetter så lenge det er håp, sa Aslak. - Jeg kan overta for deg, Ande.
- Nei, jeg skal holde på til jeg stuper. Dessuten holder jeg meg varm.
- Det er i orden, Ande.
Det gikk kanskje fem minutter, fem uhyggelig lange minutter, før det surklet i strupen hennes igjen. Et nytt hikst ble utstøtt mellom bleke lepper. Slimblandet vann piplet ut av den ene munnviken.
- Hun vender tilbake, ropte Ande, helt fra seg.
- Bare fortsett med å presse. Bøy hodet til siden.
Dype gurglelyder slapp ut av munnen. Det gikk rykninger gjennom kroppen, armene slo ut som vingene på en skremt fugl og ble rolige igjen.
- Fortsett, fortsett.
Aslaks stemme var som hese ravnerop.
Det rytmiske trykket mot brystet jaget krampene inn i Andes armer, men selv om smertene banket helt opp i issen, ble han ved å bøye seg tungt over Marit for å vekke henne tilbake til livet.
- Kom tilbake, kjære Marit. Kom tilbake.
Han kjente nesten ikke igjen sin egen stemme. Det var som om en fremmed hadde snakket gjennom ham.
- Kom tilbake!
HUN HØRER DEM rope, men likevel glir hun langsomt mot den lysende himmelsirkelen, der Anna står og venter på henne.
Det er dit hun vil.
Ingen andre steder.
Bare dit.
Men igjen er Andes stemme i ørene hennes.
Hun vender på hodet og kikker seg tilbake.
Det er akkurat som om hun svever høyt over bakken i enden av en tynn, sølvskimrende tråd. Hun ser dem alle tre ligge på kne rundt den livløse kroppen. En underlig følelse av å være to steder på samme tid fyller sinnet. Hun hører Annas lokkende stemme fra lyssirkelen, en himmelsol som synes å ville omslutte henne med godhet og lykke, og Andes fortvilte bønn om at hun skal vende tilbake til det virkelige livet på vidda.
Marit, kom.
Anna står der lys og fager og vil henne bare godt. Hun kjenner det i hele kroppen.
Kom!
Det veksler mellom Anna og Ande.
Begge vil henne bare godt.
Hun må snart velge. Det begynner å haste. Snart vil himmellyset slukne og Anna forbli blant skyggene.
Kom!
Kom!
Stadig denne vekslingen mellom Anna og Ande, men Andes stemme blir etter hvert klarere og dypere, nærmere, helt til sølvtråden brister, og hun finner seg selv liggende på rygg, stirrende opp i Andes øyne.
Hun åpner munnen for å si navnet hans, men det kommer ikke en eneste lyd fra henne.
Men øynene hans forteller at hun har gjort det riktige valget.
ANDE VAR HELT yr av glede da Marit åpnet øynene for første gang.
Det var som en ny fødsel.
Lasse Lemet hadde vært snartenkt nok til å ta med seg både skinnfeller og tørre klær i pulken tilbake fra siidaen.
De fikk vrengt av henne alt vått, fra ytterst til innerst. Det var ikke snakk om å sjenere seg for en naken kvinnekropp på elvebredden. Her var det om å gjøre å gi Marit varmen tilbake, jo fortere, jo bedre. Snart var hun fullt påkledd med en fotsid pesk ytterst.
Likevel kunne de høre henne hakke tenner, blåfrossen som hun var etter lang tid i iskaldt elvevann.
Lasse overlot kjørereinen og pulken til Ande, som straks la Marit på et underlag av reinskinn og pakket enda et skinn over henne.
- Få henne inn i bålvarmen fortere enn jerven slår reinen, utbrøt en sliten, men uendelig tilfreds Aslak.
For de tre gjenværende mennene føltes det som lystig musikk i ørene da de hørte kjørereinens bjelle klinge idet Ande fraktet Marit tilbake til siidaen. De visste hun ville ha store sjanser til å klare seg hvis ikke nedkjølingen førte til lungebetennelse eller det som verre var.
- Det er nok med Anna, sa Aslak idet de tok fatt på tilbaketuren langs høstelven.
Lasse og Mattis forsto godt hva han mente.
- Nå får vi ta oss av simlene som gikk i elven, sa Mattis.
- De er begge blitt kalveløse nå, konstaterte Aslak og tørket svetten av pannen med kofteermet. - Den ene slakter vi for Marit.
Begge ungguttene stirret forbauset på siida-isit.
En simle representerte store verdier for siidaen, det var da noe alle visste.
- Skal du virkelig slakte den? datt det ut av Mattis, som virkelig hadde fått hakeslepp.
- Nytt liv er vel verdt et slakt, sa Aslak.
De visste han hadde rett - som alltid.
Og de kjente seg stolte over å tilhøre en siida som tok så godt vare på sine folk som Somby-siidaen gjorde.
- Marit er blitt min nye datter. Slik er det, sa Aslak og gjorde et klosset forsøk på å skjule tårene han hadde i øynene.
De lot Aslak trave foran dem langs den flommende elven, men de merket fort at ganglaget var lettere enn før, og de hadde sin fulle hyre med å følge ham tilbake til siidaen. Det var som om han svevde over lyngrabbene og vierkrattet, som en fjellvåk med brede vinger.
De nådde siidaen og kunne slå fast at det var knitrende flammer i ildstedene, slik at både kaffen og maten var klar.
- Hvordan er det med simlene? spurte Aslak en av gjeterne.
- Den ene klarte seg, den andre måtte vi dessverre slakte, sa han.
- Det er fint, utbrøt Aslak. - Vi må feire at nytt liv er født.
Gjeteren stirret forundret på siida-isit.
- Det er Marit, sa Mattis. - Hun var langt inne i døden, men vendte tilbake igjen.
- Hvordan går det med henne?
Ande dukket opp i teltåpningen.
- Hun har fått varmt å drikke, men fryser fremdeles. Stemmen hans virket usikker.
- Har dere massert beina og armene? spurte Aslak.
- Beret driver på med det nå, sa Ande. - Hun overtok etter meg.
- Dere må holde på så lenge dere makter. Gni huden hardt slik at den våkner igjen. Blodet må strømme fritt.
- Vi må våke.
- Jeg tror ingen av oss får blund på øynene i natt.
- Enn om hun får feber?
Aslak hørte på nytt engstelsen i Andes stemme.
- Vi har det som trengs, sa han bare. - Beret vet hva hun skal gjøre.
Aslak ga alle i siidaen beskjed om ikke å bekymre seg for Marits skjebne. Den lå nok mest i Guds hender, men han visste for sikkert at Beret også ville ha et ord med i laget.
Så gikk de hver til sitt.
Ande knelte ved siden av Marit, som lå blek med gjenlukkede øyne under skinnfellen.
- Hvordan går det? spurte Ande og så med bekymret blikk på Beret som fremdeles masserte Marits lemmer med et grovt klede.
- Hun sover urolig. Pusten er ujevn. Øynene flakker. Hun drømmer nok onde drømmer.
- Skal jeg overta nå?
- Du kan få i deg noe mat, Ande, sa Beret med myk stemme. Hun så de sørgmodige øynene hans. - Etterpå kan du hjelpe meg.
- Jeg kan godt overta, sa Aslak.
- Du? Beret fnyste av ektemannen. - Ja, du skulle vel gjerne likt å kna på en naken ungjente.
Ande hadde aldri sett Aslak rødme før, men nå spredte fargen seg hurtig over det rynkede ansiktet hans.
Mens regnet drev sitt utrettelige trommespill mot teltduken utover kvelden, byttet Beret og Ande på å massere Marit.
De brukte både snø, grove kluter og Marits egen urin.
Urin var det beste mot frostsår i ansiktet. Ja, urin var vidundermedisinen mot mangt og mye, både sår, utslett og eksem og for å stille blod.
Og blandet med kamferdråper var det et utmerket middel mot forkjølelse. Listen var lang over urinens helsemessige fortreffeligheter.
Aslak holdt flammene i ildstedet ved like noen timer, men etter en stund hørte de den velkjente snorkingen hans gjennom Marits klynking og gråt.
Etter hvert som blodomløpet kom i gang og hun fikk varmen tilbake, økte også smertene. Hun hadde ennå ikke uttalt et eneste meningsfullt ord under den langvarige opplivningen. Øynene var gjenlukket i det bleke ansiktet, som langsomt fikk fargen tilbake i det duse lyset fra bålet inne i lavvoen.
Det gikk stadig rykninger gjennom kroppen. Selv ansiktet skar grimaser.
Ande var redd for at hun hadde mistet talens bruk, og skottet engstelig bort på Beret.
- Hvorfor sier hun ikke noe?
- Ande, ville du ha sagt noe med kroppen full av smerter?
- Nei, men...
- Du vet hvordan benet kjennes når det har dovnet bort og blodet vender tilbake.
- Ja.
- Dette er mye, mye verre.
Ande så på den urørlige kjæresten med sørgmodige øyne. Han syntes det gikk så altfor sakte å få henne i vigør igjen.
- Vi må være tålmodige, sa Beret som om hun hadde lest tankene hans. - Hun blir frisk før vi er tilbake i Kautokeino. Verken Isak eller Sara skal merke at datteren deres har vært inne i døden. Slik er det.
- Hvordan kan du være så sikker på dette, Beret?
- Jeg vet det bare, svarte hun med mild røst. - Nå kan du få overta. Jeg begynner å bli sliten i armene.
- Hvor lenge må vi massere henne slik?
- Til hele kroppen rødmer.
- Å, ja.
Beret satte seg tungt inne ved den sovende Aslak. Hun strøk gubben over det grove ansiktet. Han enset ikke den myke hånden hennes. - Marit sover like godt som Aslak nå. Snart kan du også legge deg til å sove.
Lyset fra ildstedet flakket rundt og fikk alt urørlig til å bevege seg. Et øyeblikk trodde Ande at Marit åpnet øynene og stirret undrende på ham. Hjertet gjorde et lite byks i brystkassen.
Det var bare innbilning.
Han kjente den myke huden hennes under håndflatene. Fingrene beveget seg på de kjente stiene, men det var ikke begjær som styrte vandringen. Alt dreide seg om å vekke Marit opp fra den lange søvnen for å kunne se inn i de vakre, brune øynene hennes, fulle av liv og kjærlighet.
Det var ikke noe annet han lengtet mer etter enn akkurat det.
Etter en stund kom Beret bort til ham igjen, bøyde seg ned over Marits ansikt og la øret inntil den halvåpne munnen hennes.
- Hun puster roligere nå, Ande. Jeg tror vi kan hvile oss litt.
- Tror du det?
- Ja. Legg deg og hold rundt henne.
Beret la ny ved på bålet, som svarte med et lite gnistregn utover riset som lå som underlag i lavvoen. - Jeg skal ligge med et øye åpent, Ande. Sov du, bare.
Ande løsnet på beltet og smøg seg ut av den fuktige dorkaen. Han hengte både den og skinnbuksen over tørkestangen.
Da han endelig krøp innunder skinnfellen der Marit lå i rolig søvn, kjente han seg både ydmyk og takknemlig. Det var som om han smøg seg inntil henne for første gang i livet.
Han la seg på den ene siden med venstrebenet over magen hennes. Venstrearmen la han forsiktig over brystet, grep varsomt tak i halsen hennes og trykket henne tett inntil seg.
Ande beskyttet Marit mot kulden og mørkemaktene ved å gi av sin varme.
- Puster hun rolig? hvisket Beret.
- Ja, sa Ande.
- Da sover hun godt og lenge.
Ande strøk med varsomme fingre langs den myke halsen på kjæresten. Med fingertuppene kjente han de jevne hjerteslagene i halspulsåren.
Før han sovnet, merket han at hans eget hjerte fulgte rytmen hennes.
HUN STIGER langsomt opp til overflaten. Noe motstrebende til å begynne med, men senere med kraftfulle tak mot lyset og varmen som trekker henne til seg.
Hun har vært dypt nede, langt borte, utenfor livet, lenge. Den sølvskimrende tråden brister. Anna er forsvunnet bak forhenget. Ande venter med varm munn. Hun strekker seg etter hendene hans, ansiktet, øynene, det viltre, lyse håret.
Så blir det brått mørkt.
Noe tungt faller over henne, holder henne fast som i en felle. Armene er låst. Hun kan nesten ikke puste.
Hun er ikke sikker på om hun er våken eller fremdeles sover. Musklene er lammet. Selv fingrene virker følelsesløse.
Hun forsøker å rive seg fri fra det som tynger, men forgjeves.
Hun er som lammet fra halsen og ned.
Lammet.
Død.
- Nei!
Så våknet Marit endelig av sitt eget uhyggelige skrik.
Ande var oppe på et øyeblikk, likeså Beret og Aslak.
- Hva er det? utbrøt Beret forskrekket.
Ande fikk summet seg såpass at han skjønte hvor han var.
- Marit har våknet.
Folk kom styrtende til fra noen av de andre lavvoene. Skrekkslagne og forvirrede mennesker, vekket midt i sin beste nattesøvn, gløttet inn gjennom teltåpningen.
- Hva er det som skjer?
- Er hun død?
Ande roet dem ned og ba dem vende tilbake til lavvoene.
- I morgen kan dere høre hva Marit har å fortelle.
- Er du sikker?
- Helt sikker.
- Trenger du ikke hjelp?
- Nei, vi klarer oss.
Så forsvant ansiktene fra teltåpningen. Søvnige mennesker vaklet tilbake til varmen under reinskinnsfellene.
- Ande?
Marit hørtes redd ut.
- Hva er det, Marit?
- Hva var det som skjedde med meg?
Ande pustet dypt inn og la seg ned sammen med henne igjen.
- Skal jeg sette på kaffen? spurte Beret.
- Nei, du behøver ikke det, Beret.
- Jeg får likevel ikke sove mer.
- Ikke jeg heller, brummet Aslak i bakgrunnen. - Hvordan er det med Marit?
Marit prøvde å si noe, men stemmen sviktet.
- Jeg tror hun trenger mer hvile, fastslo Ande og strøk henne over ansiktet med venstrehånden. Det gikk svake skjelvinger gjennom kroppen hennes fremdeles.
- Da venter vi med kaffen, Aslak, sa Beret bestemt. - Jentungen må få kreftene tilbake.
Vertsfolket bikket seg nedpå igjen og pakket skinnfellene godt over seg.
Ande la et par vedkubber på bålet. På nytt sprutet gnistene. Lyset flakket oppunder lavvotaket og skapte en trolsk stemning.
- Hva skjedde? hvisket Marit da Ande igjen var tett inntil henne under reinskinnsfellen.
Ande kjente tårene på kinnene hennes.
- Så, så, Marit-lille, trøstet han. - Du var langt inn i døden. Hjertet hadde stanset. Du pustet ikke lenger. Vi kjempet lenge for livet ditt.
- Fortell mer.
- Ja, jeg skal fortelle alt sammen.
Så begynte han å berette om kampen langs den flomdigre elven, fortvilelsen, slitet, dødsangsten, hvordan han holdt på å miste håpet fordi hun fortsatt lå kald og blek på elvebredden.
- Hadde ikke de andre kommet til unnsetning, vet jeg ikke hvordan det kunne ha gått.
- Jeg møtte Anna igjen, sa hun lavt.
- Hva sier du?
- Anna sto inne i lyset og vinket på meg.
Ande klemte henne hardt om hånden under skinnfellen.
- Lyset glødet, fortsatte Marit. - Det trakk meg til seg, sterkere og sterkere følte jeg det, det var som om Anna var blitt selve solen.
- Hva sa hun?
- Hun ba meg komme.
Igjen trykket han hånden hennes.
- Jeg ville ikke miste deg, hvisket han.
- Jeg hørte både deg og henne. Begge ville meg bare godt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men til slutt valgte jeg den rette stien.
- Ja, heldigvis.
- Ande, sa hun etter en stunds taushet.
- Ja?
- Er du glad i meg?
- Ja, jeg er glad i deg, Marit.
Han kysset henne på kinnet.
- Jeg må hvile nå, sa hun.
- Ja, vi skal begge hvile oss.
Ande la seg til rette ved siden av henne. Han lukket øynene og lyttet til pusten hennes, den knitrende lyden fra ildstedet og det evige regnet. Han hørte Beret og Aslak snu seg i søvne. Etter en stund gjenlød Aslaks velkjente og trygge snorking under lavvotaket og overdøvet trommingen fra tunge regndråper.
Det var det siste han hørte før han vandret inn i drømmelandet.
UTPÅ NATTMORGENEN våknet alle i Somby-siidaen av et nytt hjerteskjærende skrik. Folk gikk hodestups ut av lavvoene bare for å stange i regnveggen.
Mattis og Lasse Lemet var de første som kom frem til Somby-lavvoen. De skjønte hva det gjaldt, men var engstelige for å spørre nytt fordi de kjente til Marits tilstand. Snart sto en liten flokk samlet utenfor lavvoen. Selv gjeterne som voktet reinhjorden om natten, var på plass og fulgte spent med.
- Hva er på ferde?
- Hva er det som skjer?
Spørsmålene var mange, men ingen kunne med sikkerhet si hva som foregikk innenfor seilduken, bak den lukkede teltdøren.
- Ande, hva er det? Mattis Klemetsen sto med øret tett inntil teltduken.
De hørte det romstere der inne. Noen gråt og jamret.
Ande stakk hodet ut og ristet på hodet. - Marit har fått feber og snakker over seg. Hun har smerter i brystet. Frosten slipper ikke taket.
- Hva kan vi gjøre? Det var Lasse Lemet som stilte spørsmålet alle sto og tygde på.
- Marit trenger både einerbær og guocca-rasse - gresset som lukter ille, til te.
- Har ikke Beret tørkete einerbær med seg?
- Jo, men Marit trenger også uttrekk av friske einergreiner.
- Mattis og jeg drar av gårde for å finne noe med én gang.
- Giitu, Lasse.
Lasse vinket gjeterkameraten med seg. De la på sprang inn i det dampende skoddelandet rundt boplassen.
Ande husket ikke hvor han hadde sett eineren vokse, men de fant den nok selv om det regnet kniver.
Han ba de andre om å gå tilbake til sitt. Flokken brøt straks opp og lusket tause tilbake til lavvoene sine.
Beret var i ferd med å trekke te av tørkede einerbær og blader av det som bumennene kalte Finnmarkspors, guocca-rasse. En litt emmen lukt spredte seg inne i lavvoen.
Aslak satt på huk ved siden av Marit og så meget bekymret ut.
- Jeg skulle vel ha lest noen Bibelord over henne, sa han. - Men det er nok ingen kraft i meg lenger. Vi burde hente hjelp fra en noaide.
- Som du snakker, utbrøt Beret. - Med Jesus trenger vi ingen noaider.
Ande kom plutselig til å huske på bestefaren. Gamlingen hadde ikke noe særlig til overs for kristendommen som hadde blitt tvunget på samene i gamle dager. Prestene brente runebommene. Hedenskapet skulle være slutt. Misjonærene reiste til hver eneste avkrok for å omvende folk til Gud og Jesus.
Bestefaren pleide å hente frem runebommen for å vise Ande kunstene sine. Klemet hadde ikke glemt livet som noaide. Han hadde kunnskaper om dette livet og det neste og kunne stoppe blod, helbrede sykdommer med urter og planter få visste navnet på, lese i kaffegrut og ganne.
- Vi trenger kanskje en noaide til Marit, datt det ut av ham.
Beret sendte ham et strengt blikk. - Pass tungen din, Ande, ellers kommer Stallo og tar den.
Aslak Somby reiste seg og la den ene neven på Berets skulder. - Så, så, Beret, sa han. - Han vil henne bare godt.
- Du kan heller finne frem Bibelboken og lese noen ord over henne, blåste Beret. Hun var tydelig irritert over gubbens snakk. - Har du ikke glemt de gamle syndene dine, Aslak? Har du ikke bøyd kne og fått tilgivelsen i Jesu navn?
Aslak satte seg helt bak i den mørkeste delen av teltrommet deres.
Innerst inne visste han at han aldri ville gi slipp på den gamle troen.
Og ingen skulle få ta fra ham runebommen. Den var godt gjemt. Ennå levde noe av noaidekreftene i ham. Ikke engang Berets Jesus kunne hamle om med dem.
- Finner du ikke Bibelboken?
Beret ga seg ikke.
- Jeg kan ikke finne noe jeg ikke leter etter, svarte han mutt.
MATTIS OG LASSE vendte etter kort tid tilbake med både einer og einerbær. Beret laget et oppkok av einergreiner, tørkede einerbær og pors. Den intense eimen la seg tykk under lavvotaket.
Marit hadde begynt å prate over seg. Det handlet både om Anna og Ande, Bossekopmarkedet, handelsmann Gabrielsen og foreldrene i Kautokeino. Det var usammenhengende og rørete, som om hun snakket i søvne.
- Hvordan skal vi få i henne teen? undret Ande. - Hun vil nok kave seg unna både mat og drikke slik tilstanden er nå.
- Da får vi holde henne fast mens Beret gir henne å drikke, sa Aslak.
- Den som ikke vil, den skal, tilføyde Beret bestemt.
De rullet reinskinnsfellen av Marit. Hun slo opp øynene med det samme, men de stirret helt andre steder enn på de tre i lavvoen.
- Er det du, Anna? Er det du? utbrøt hun og kikket seg forvirret omkring. Hun kunne ikke feste blikket på noen av dem, var hinsides all kontakt.
- Så, så, Marit, sa Ande med rolig stemme. - Det er bare meg. Du skal få noe å drikke.
Han og Aslak grep tak i hver sin arm og holdt henne fast mens Beret bøyde hodet hennes bakover for å presse noe av den varme teen i den halvåpne munnen.
Marit måtte ha fått mektige krefter, for hun slo brått ut med begge armene og løftet Ande og Aslak opp fra knestående som om de skulle vært tomsekker. Trekoppen med medisinen fløy av gårde som en vingeløs rypestegg og havnet i teltduken med en dump lyd.
- Herre Gud, ropte Beret og holdt hendene for munnen av forskrekkelse.
- Her hjelper nok ikke Gud, sa Aslak, - bare rå kraft og tålmodighet.
Marit satt oppreist mens svetten silte av ansiktet. Øynene stirret fortsatt like fjernt fremfor seg.
- Anna. Ande. Hvor er dere?
- Jeg er her, svarte Ande og kom seg i stilling igjen ved siden av henne.
- Nå holder vi godt fast, sa Aslak og pustet seg skikkelig opp. - Nå gjelder det.
På nytt festet de grepet rundt ungjenta som hadde revet dem over ende som om de skulle vært nyfødte reinkalver.
Beret presset Marits hode bestemt bakover og fikk på en eller annen måte presset den første slurken glohet drikke i gapet på henne. Men hun fortsatte å kjempe imot, og Ande måtte bite tennene sammen for ikke å miste taket.
- Nå skal du drikke, om du vil eller ikke, utbrøt Beret.
- Jeg kveles, ropte Marit så det sprutet te ut av munnen.
- For noe tøv.
Det var med nød og neppe Beret klarte å helle en ny skvett inn mellom leppene hennes
- Du må drikke, Marit, ba Ande innstendig. - Frosten må ut.
Beret ga seg ikke. Etter tre-fire slurker var det som om muskelspenningene ga seg. Marit ble som en leddløs dukke i armene deres.
- Jeg fryser, klaget hun.
De kikket på hverandre. Feberen hadde tatt godt tak i henne. Den raske vekslingen mellom varme og frost var et dårlig tegn.
- Vi blir her til feberen går ned, sa Aslak bestemt. - Det er gode beiteforhold her. Når det regner så stritt, er det best å holde seg i ro.
- Rekker vi frem til høstbeiteområdet før reinoksene går i brunst? ville Ande vite.
- Det er det oksene som bestemmer, vi følger bare etter, sa Aslak lakonisk.
Det var knitrende god fyr i bålet, og en behagelig varme spredte seg inne i lavvoen. Marit sov rolig under skinnfellen. Beret hadde fått fart på kaffekjelen, og Ande og gubben benyttet anledningen til å tørke klær og skifte til nye. Kommagene ble tømt for vått sennegress og stilt på hodet for å damptørre ved ildstedet. Begge tilberedte tørt sennegress i påvente av at fottøyet igjen ble klart til bruk.
- Kaffe og tørkakjøtt skal vel smake, sa Beret og satte seg god til rette på skinnfellen.
Gubben og Ande fikk glohet kaffe. I hver kopp hadde Beret plassert et godt stykke tørket reinkjøtt. Det satte en egen smak på kaffen.
- Går ikke feberen ned i løpet av dagen, må hun ha sterkere saker, fastslo Aslak etter å ha slurpet i seg den velsmakende kaffen.
- Brennevin? Ande så forbauset på gubben.
- Nei, ikke brennevin.
- Noe enda kraftigere, flirte Beret.
- Hva kan det være?
- Cissa, kom det kjapt fra Aslak.
- Har du aldri hørt om det? spurte Beret og sendte Ande et undrende blikk.
- Joda, men jeg trodde ikke det skulle bli nødvendig.
- Men det må være hennes eget, sa Aslak.
- Hvordan skal vi få henne til å tisse? undret Ande seg.
- Det kan dere overlate til meg, sa Beret og gliste. - Når dere to er kommet dere ut av lavvoen, skal vi nok få ordnet med en skvett cissa til Marit.
FEBERSØVNEN overrumplet Marit og holdt henne fanget i tre dager og tre netter. Høstflyttingen hadde stanset. Alle ventet på at hun skulle våkne til liv igjen.
Aslak og Ande måtte pent se til å forlate lavvoen da Marit i et halvvåkent øyeblikk skulle late vannet for senere å drikke det mot feberriene. De sto lydig utenfor mens regnet fortsatte sin ubarmhjertige hamring mot teltduken.
Ande følte seg som en forpjusket ravn i høststormen.
Sent på kvelden den tredje dagen satte Marit seg opp og ba om noe å ete.
- Nå kan dere komme inn, sa Beret gjennom teltåpningen.
De hadde stått ute i styrtregnet for femte gang siden gamlemor hadde tatt til med å drepe feberen hennes med urin.
Noe mer effektivt middel fantes egentlig ikke.
- Hun har bedt om mat, fortsatte Beret og dyttet de to karene inn i teltvarmen igjen.
Ande stirret engstelig på kjæresten.
Marit satt bakoverlent og støttet seg på albuene. Ansiktet var glinsende av svette, håret tjafsete og fett, men øynene hadde gjenvunnet noe av gnisten.
Hun var virkelig vendt tilbake.
Han tok av seg luen og satte seg ned ved siden av henne.
- Så våt du er, sa hun med svak stemme.
- Det gjør ikke noe.
Hun rettet seg opp og lente seg fremover mot ansiktet hans.
- Takk for at du reddet livet mitt, Ande.
Han stirret inn i øynene hennes og kjente brått einerpusten fra henne da hun snakket til ham.
- Jeg trodde ikke jeg skulle klare det.
Stemmen brast, han kikket ned på hendene sine.
- Jeg var langt inne i døden, fortsatte Marit. - Anna ville ta meg med til den andre siden.
- Ja, du har fortalt meg det før.
- Det husker jeg ikke. Når da?
- Da du våknet første gang etter gjenopplivningen.
- Å.
- Men kanskje du har hatt feberdrømmer om Anna?
- Nei, det tror jeg ikke. Jeg husker i alle fall ikke noe av det.
Beret satte frem en kopp med glohet kaffe og strimler av tørket kjøtt.
- Nå skal Marit spise, sa hun bestemt.
- Vi kan vel spise alle sammen, mente Aslak fra plassen sin til venstre for ildstedet. Han var like forpjusket i håret som Marit. - Jeg er sulten som en varg etter disse turene i regnværet. Forresten er det blitt hvitt på toppene der ute.
- Har det snødd allerede? utbrøt Marit.
- Ja, vinteren utsetter ikke ankomsten fordi noen har vært syk, sa Aslak.
Beret la noen vedkubber på bålet. Det ble igjen behov for å tørke klær. Gubben og Ande hadde virkelig fått kjenne på kroppen hvilke mektige krefter Vår Herre hadde til rådighet her ute på viddelandet. Regnet hadde skyllet ned over dem alle sammen uavbrutt i nærmere en uke.
Og nå var det altså første snev av vinteren som sto der utenfor Somby-siidaen og hilste på dem, tenkte hun med seg selv.
Det kan bli en tung tid for Marit, så helsesvak som hun nå er blitt.
Beret orket ikke tenke mer på det, og skjenket i en ny porsjon kaffe til ungjenta.
- Nå må du spise og komme til krefter igjen, Marit-lille, sa hun.
- Det smakte godt, sa Marit.
- Det smaker vel bedre enn det du drakk for en stund siden, mente Ande.
- Hva mener du?
- Det var ingen annen råd, sa Beret. - Feberen krever sitt.
Marit stirret undrende på gamlemor. - Måtte jeg virkelig drikke det?
- Ja, det var ingen annen utvei.
- Det er godt jeg ikke husker noe, mumlet Marit matt.
- Men det finnes ikke noe bedre middel mot feber, sa Aslak. - Foreldrene dine ville ha gjort det samme.
- Jeg vet det.
- Da snakker vi ikke mer om det, sa Beret. - Spis og drikk det du orker.
Marit kjente fort at magemålet var nådd forlengst. Det var som om magesekken hadde krympet. Alt stoppet opp.
- Jeg klarer ikke mer. Jeg tror jeg må legge meg til å sove igjen.
- Det tror jeg er lurt av deg, fastslo Beret. - Du får holde henne med selskap, Ande.
- Var det ikke min tørn med reinhjorden? undret Ande seg.
- Du hørte hva Beret sa, brummet gubben. Siida-isit lå tilbakelent på reinskinnet ved ildstedet og smattet på snadden. En tynn røykspiral åt seg stadig nærmere takåpningen i lavvoen og ble oppslukt av røyken fra bålet før den snirklet seg ut i det fri.
Ande la seg tett inntil Marit. Det var ennå dampende varmt under reinskinnsfellen. En liten og klam hånd fant raskt frem til hans.
Det er sannelig lenge siden, tenkte han med seg selv.
- Ande, hvisket hun inn i øret hans.
- Ja, hva er det?
- Jeg føler meg så underlig i den ene foten.
- Hvordan da?
- Det er akkurat som om den er dovnet bort.
- Hvilken fot er det?
- Den venstre...
Ande snudde seg rundt på siden og førte den ene hånden ned langs låret hennes.
- Kjenner du noe? spurte han.
- Nesten ingenting.
Han kløp henne kraftig like over kneet.
- Enn nå?
- Det kjennes ikke vondt lenger. Det er nesten som om den er sovnet.
- Du blir bedre når du har sovet i natt, trøstet Ande henne.
Hun klemte hånden hans igjen. - Tror du det?
- Helt sikkert.
Marit lukket øynene og kjente tårene presse seg frem mellom øyelokkene.
Jeg kan ikke fortelle ham alt, tenkte hun.
Ikke ennå.
En underlig prikking spredte seg ned gjennom venstresiden av kroppen, fra skulderen og nedover til tærne.
En kald og skremmende prikking.