Teller, Alaska, september 1893
En bitende arktisk vind strøk over det flate tundralandskapet rundt Teller Reindeer Station på Seward-halvøya. Den korte sommeren var forlengst over, og vinteren gjorde seg klar til å kaste seg over både mennesker og dyr med full styrke.
Det amerikanske flagget sto rett ut i den sterke vinden og virket temmelig blast og fargeløst i det bleke lyset over østhimmelen. I nordvest hadde skyene samlet seg i en enorm mørkeblå knyttneve som bare ventet på å få hamre løs med snøbyger og hagl for å legge landet hvitt og kaldt.
Anguliik og hans menn var alene med reinflokken som hadde vokst seg stor og fet på frodige sommerbeiter. Samarbeidet med det sibirske reinfolket, tsjuktsjerne, hadde mislykkes, noe Anguliik kunne ha fortalt grunnleggeren av reindriftsstasjonen, dr. Sheldon Jackson, på forhånd.
Jack-soon tror mer på Gud enn inupiatene, tenkte Anguliik med seg selv.
Anguliik og tre av hans venner trasket langsomt langs den lange sandstranden. Drivveden lå tett i tett like over flomålet så langt øyet kunne se, fraktet på tunge havstrømmer helt fra utløpet av Yukon-elven langt i sør.
Han hadde lenge gått og tenkt på hvordan tilværelsen hadde forandret seg etter at de hvite dukket opp langs kystene deres.
Først hadde hvalfangstskutene tømt fjordene for både hval og hvalross. Fangstfolkene slaktet også selene for skinnets skyld. Snart sto inupiatene uten muligheter til å livberge seg.
Så dukket Jackson og Healy opp. Sannelig hadde de ikke vært hos tsjuktsjerfolket helt på den andre siden av Beringstredet for å hente rein de hadde byttet til seg mot redskaper og våpen. I tillegg hadde de fått fire tsjuktsjere til å komme over til Alaska for å lære dem reindrift.
Pøh!
Tsjuktsjerne passet på reinen som om den skulle tilhøre dem og ikke inupiatene, selv om den var både kjøpt og betalt. Det var ikke merkelig at det endte med slåsskamp mellom tsjuktsjeren Timur og Kalagiq da Kalagiq ikke fikk slakte en rein til eget bruk. Hvem skulle ellers slakte den?
Tsjuktsjer og inupiat ikke bra, mumlet han halvhøyt og sparket irritert i den grove grusen. Øynene var smale i det brunbarkede ansiktet. Det rettskårne håret falt ravnsvart ned i anorakkhetten med ulveskinnskant. På begge kinnene, like under øynene, og på haken hadde han tatoveringer i form av mørke striper og prikker.
De hvite visste ikke mye om gamle stridigheter mellom inupiatene og tsjuktsjerne.
Hvordan skulle de kunne samarbeide i fred?
Jack-soon er en tåpe.
Igjen satte han tåspissen godt ned i grusen og sparket til.
- Hva er det Anguliik tenker på? spurte en av de tre andre inupiatene, han som bar navnet Ingaluuk.
- Anguliik tenkte på Jack-soon.
- Hva er det med Jack-soon?
- Han har reist fra oss for å hente nye gjetere.
- Hvor kommer de fra?
- Fra et land på den andre siden av havet.
- Den veien? Ingaluuk pekte vestover, mot pakkisen i Beringhavet som krøp stadig nærmere land for vinteren. - Der tsjuktsjerne kommer fra?
- Nei, østover.
- Men der er det bare fjell, alderkratt og store skoger.
- Men når en mann har gått lenge nok, kommer han til et nytt hav, et stort hav i øst det tar mange dagsreiser å komme seg over.
Ingaluuk grunnet lenge på dette, gned seg på den skjeggløse haken og spyttet i bakken. Så glimtet det til i de mørke øynene hans.
- Hvis det er hav langt i øst og vest, og i nord og sør, da må Alaska være en stor øy.
Anguliik fikk rynker i pannen. - Jack-soon får svare på det når han kommer tilbake.
Slik overlot han ansvaret for det hele til Jackson. Det var han som hadde invitert tsjuktsjerne over til Alaska, gamle fiender som hadde røvet kvinnene deres. Nå hadde han reist av gårde for å hente nye reingjetere. Hva de kunne gjøre med inupiatene visste Anguliik ikke. De kom langveis fra og var kanskje både sultne og krigerske.
- Jack-soon henter lapplandere, sa Anguliik. - De skal lære oss mer om reindriften.
- Hvorfor kan ikke inupiatene vende tilbake til de gamle jaktmarkene? undret Ingaluuk.
Anguliik sukket tungt og svarte den tungnemme med et nytt spørsmål. - Hvor langt må inupiatene reise for å finne hvalrossen?
Ingaluuk nikket. - Langt. Mange dagsreiser.
Det var ikke mer å si om den saken.
De fire mennene vendte tilbake til landsbyen, som lå like i nærheten av reindriftsstasjonen. Utenfor hovedbygningen møtte de den nye bestyreren for Teller Reindeer Station, W.T Lopp. Den kortvokste mannen med bart, som alltid gikk kledd i en ruvende vest med hvite kanter av saueskinn og svart hatt med flat pull og brem, sto bredbent utenfor hoveddøren med begge hendene stukket i siden. Det firskårne ansiktet hadde alltid et litt alvorlig, nærmest strengt uttrykk.
- Nå, så dere noe til dampskipet Bear og kaptein Healy? humret han.
- Anguliik vet Bear ikke komme før lenge, svarte Anguliik og så ganske fornærmet ut.
- Det var bare en spøk, sa Lopp. - Vi må nok klare oss selv så lenge.
Anguliik trakk på skuldrene. - Inupiat har levd lenge her. Inupiat klarer seg nok. Kanskje verre med Mr. Lopp?
Lopps ansikt ble straks alvorlig. Vintrene på disse breddegradene var ikke noe for bleke pattebarn. Som tidligere bestyrer for stasjonen i Cape Prince of Wales visste han hva en iskald og ubarmhjertig arktisk vinter innebar av slit og offer.
- Uten inupiatene klarer jeg meg nok ikke, innrømmet han.
Anguliik nikket og følte seg beæret av Lopps ærlighet. Det var derfor han likte den nye bestyreren så godt. Etter at Bruce Miner var sendt over havet til tsjuktsjerland, hadde reindriftsstasjonen blitt det reneste paradiset. Ingen følte seg lenger truet slik som under Miner, som alltid gikk med en skuddklar revolver i bukselinningen.
- Lopp skal få mat, sa Anguliik bestemt.
- Takk som byr, utbrøt Lopp og tok av seg hatten som hilsen og takk. - Hvordan går det forresten med reinflokken?
Anguliik kastet et blikk på de tre andre mennene, som pliktskyldigst ikke gjorde tegn til å åpne munnen for å si noe om saken.
- Det går fint, sa Anguliik. - Nå rein i brunst. Holder seg nær landsby. Gjeter passe på.
- Det er bra, sa Lopp. - Men det var synd med reinoksen som ble slaktet. Var det ikke Kalagiq ugjerningsmannen hette?
Anguliiks øyne lynte. Lopp hadde brakt et vanskelig tema på bane. Det ble en kort pause før Anguliik bestemte seg for å svare.
- Kalagiq vet Anguliik ingenting om.
Etter press fra Jackson hadde han sendt Kalagiq alene ut i villmarken. Hvis været forverret seg, kunne det bli harde tider for Kalagiq. Han fikk bare med seg en kniv. Alt han trengte av feller og annet utstyr, måtte han lage seg selv hvis han skulle overleve.
- Hvor lenge skal Kalagiq være borte?
Anguliik stirret lenge på Lopp og lurte på om ikke mannen snart skulle slutte med å stille spørsmål.
- To fullmåner, sa han endelig.
- Det er lenge, slik været ser ut til å bli.
Anguliik trakk på skuldrene. - Lopp ikke tenke på Kalagiq. Han klarer seg.
Men egentlig hadde tvilen bitt seg fast. Kalagiq hadde vokst opp som en uregjerlig mann som ikke fulgte reglene. Han lærte sent. Han snakket ikke skikkelig før han var voksen. Noen kalte ham Den langsomme.
Anguliik kjente at han ikke lenger ville snakke om Kalagiq. Hjertet føltes tungt når han tenkte på ham.
- Kom, sa Anguliik til de andre i følget. - Vi må skille ut simlene.
Så fikk han et påskudd til å komme seg unna flere vanskelige spørsmål om mannen han hadde sendt ut i villmarken.
Det var allerede store snøfiller i luften. Den mørkeblå himmelen ventet bare på å slippe løs det den hadde pakket ned i de truende skysekkene.
Anguliik gikk i spissen for gruppen. De hastet mot den nærmeste innhegningen. Reinhjorden hadde tatt til med en langsom rotasjon mot solen, slik instinktet fortalte dem etter mangfoldige generasjoners liv som flokkdyr.
Utskillingen av parringsklare simler var allerede i gang.
- Anguliik går hjem nå, sa Anguliik og smattet med munnen. - Han må ta en rask avgjørelse. Vinteren kommer, og snart er alle spor borte.
De andre skjønte straks hva han snakket om.
Anguliik hadde lenge vært engstelig for Kalagiq.
Det var en skam å sende Den langsomme ut på egen hånd i villmarken. Sterkere menn enn ham hadde mistet livet der ute.
Ingen utfordret den første vinterstormen ustraffet.
Tiden var inne for det mektige uværet. Det som kom brått og uventet på alle.
Himmelens tegn kunne alle lese.
ANGULIIK TRÅDTE inn i torvhuset sitt uten å si et eneste ord til hilsen. Det var ulikt ham. Kolaguun merket straks tungsinnet hans. Til og med ungene som lekte på reinskinnet like ved ildstedet midt på golvet, satt urørlige og stirret med engstelige blikk på faren.
Kolaguun fortsatte arbeidet sitt med å tygge og mykgjøre skinn til nye mukluker til mannen. Tennene var allerede ganske nedslitte etter mange års skinnbearbeiding.
Et kort øyeblikk stanset hun og kastet et blikk på Anguliik, som hadde satt seg på en brisk ved veggen i den runde hytta.
Det er bare å vente, tenkte hun med seg selv. Anguliik må selv si det som skal sies.
Men det varte og rakk før Anguliik gjorde mine til å ville si noe. Ungene begynte så smått å gjenoppta leken med de små figurene som var utskåret av hvalrosstenner.
- Anguliik har tenkt lenge, sa han endelig.
- Hva er det? spurte Kolaguun og lot skinnet synke ned i fanget. Hun var en sterk og sunn kvinne i sin beste alder og hadde født ham to friske barn etter at den førstefødte døde i løpet av noen få dager.
- Du husker Den langsomme?
- Ja, jeg husker Den langsomme. Hvorfor har Kolaguun ikke hørt noe om ham i det siste?
- Han ble sendt vekk.
- Hvorfor det?
- Han slaktet en okserein.
Kolaguun tok med seg skinnet og satte seg ved siden av mannen på brisken. Lyset fra ildstedet falt over det runde ansiktet hennes som var pyntet med tatoveringer på kinnene og haken. De skråttstilte øynene glitret i skinnet fra de blafrende flammene.
- Kanskje han trengte maten, sa hun og stirret inn i mannens mørke øyne.
- Ingen sulter lenger.
- Likevel var det ingen som spurte ham, fastslo hun og nikket for seg selv.
Anguliik så overrasket på henne. - Hvordan kan du vite dette?
Kolaguun smilte hemmelighetsfullt mot ham. - Kolaguun vet. Slik er det bare.
- Ingen spurte ham, sa Anguliik og gned seg på haken. Han fikk et usikkert uttrykk i ansiktet. - Hvem skal nå spørre ham?
- Det er bare én ting å gjøre, sa Kolaguun. Hun reiste seg og gikk tilbake til plassen sin ved ildstedet, hvor hun gjenopptok arbeidet med skinnet.
- Den langsomme forstår ikke tegnene, sa han undrende. - Hvordan skal det da gå til?
- Ravnene vet svaret, sa hun bare uten å se opp fra arbeidet.
- Ravnene, gjentok Anguliik.
- Ja, ravnene.
Da visste han hva hun ville.
Han måtte ta den lange reisen med skinntrommen. Først etter trommereisen, når han hadde funnet svarene, kunne han ta ut på den lengste reisen for å hente Den langsomme tilbake.
Ingen kunne leve alene ute i villmarken når stormen herjet.
Jack-soons gud var en meget streng gud.
Strengere enn noen annen gud han hadde hørt om.
INNE I EN av de lave dalførene øst for Teller Reindeer Station lå Kalagiq i den enkle kvisthytta mens han ventet på den første snøstormen. Han kunne lese tegnene på himmelen like lett som fotefarene etter akjaq, grizzlybjørnen, i elvesanden like nedenfor.
En sværing av en hannbjørn hadde jaget en binne med to unger. Kalagiq visste at bamsen var ute etter å drepe ungene for å få slippe til hos binnen. Slik var livets lov i villmarken.
Nå sto skyene gråblå og tette i nordvest og ventet på anledningen til å hamre den første vintersnøen ned over land og vann.
Han hadde ennå lang tid igjen av straffen.
Spørsmålet var om han var i stand til å overleve hvis vinteren bet seg fast for godt.
Kalagiq stirret opp i vidjekvisttaket i hytta. Han forsto såpass at han hadde gjort noe galt mot Jack-soon. Men han forsto ikke at han ikke kunne forsyne seg med mat når han var sulten. Reinen var inupiat-mat fordi hvalen og hvalrossen var blitt borte.
Nå er jeg sulten og må ha mat, tenkte han med seg selv.
De enkle snarene og fellene hans hadde holdt ham mett hittil, men ekornkjøtt varte ikke lenge. Han hadde åpnet små tuer som musene bygde som forrådskammer for vinteren, men der var det lite å hente. Laksen hadde stått tett i strømmen for noen måner siden, men gytetiden var for lengst over. Det eneste han nå kunne se for seg, var tørket laks skåret i striper, slik de hadde det på boplassen etter en vellykket fisketur i elvene med kastegarn når laksen gikk opp. Elvene var så fulle av gyteferdig laks at man nesten kunne gå tørrskodd over lakseryggene fra den ene elvebredden til den andre.
Men ingen ble mett av slike drømmer.
Nettene hadde hittil vært forbausende milde, men himmelens tegn bar bud om frost og kalde netter. For å kunne holde varmen, måtte han ha mat.
Han måtte se til å skaffe seg et større byttedyr. Kanskje en tuttu. Men caribouen så ut til å ha glemt trekkrutene sine. Noen snakket om at de hvites jakt hadde skremt villreinen bort fra de urgamle områdene.
Mens han lå der og funderte over et godt måltid, ble han var det økende suset gjennom luften som varsler uvær i anmarsj. Det var allerede langt utpå ettermiddagen, og lyset svant fort slik at vidjebuskene snart sto som svarte silhuetter mot den blygrå stormhimmelen.
Agniq, tenkte han. Frykten sto malt i ansiktet hans. Snøstorm.
Kalagiq smøg seg ut av den vesle hytta, som lå et godt stykke fra elvebredden. Såpass visste han at han skulle holde seg langt unna bjørnetråkket langs elvene. Og de små matmengdene han klarte å skaffe til veie, måtte han heise opp i trærne, for ellers ble den et lett bytte for akjaq.
Han betraktet den mørke nordvesthimmelen og ristet på hodet.
Denne vinteren kommer altfor tidlig, tenkte han.
Brått hørte han de hese ropene fra to svarte fugler som kom stupende lavt over vidjebuskene som sto som en mørk vegg like ved elvebredden. Han snudde seg etter dem og rakk så vidt å se inn de svartglinsende øynene før begge ravnene steg høyt over ham mens de fortsatte ropingen.
Tulugaq.
Det var som om de ville fortelle ham et eller annet.
Svarte ravner ut fra svart himmel.
Kalagiq lyttet for å høre hva de hadde å si ham.
Det måtte være noe viktig siden de hadde kommet så langveisfra.
- Hva vil dere meg? ropte han til dem.
DET VAR BARE det svake skinnet fra ildstedet som lyste opp inne i torvhuset. Kolaguun hadde tatt de to ungene med seg ut. Anguliik satt på huk ved bålet og stirret inn i treglørne mens lyden fra trommen fylte halvmørket. Øynene var vidåpne og hadde en underlig glød.
Anguliik rugget frem og tilbake mens han nynnet lavt til trommesangen. Flammene fra ildstedet kastet levende skygger over ansiktet hans. Røyken steg langsomt opp mot takåpningen, i langsomme sirkler og buer, helt til den slapp ut i det fri, akkurat som en fugl på lydløse vinger.
Trommereisen kunne begynne.
Han flyr på myke vinger over det endeløse flatlandet mot åsene i øst. Hver bekk, hvert vann, hvert eneste tre glir forbi de svarte øynene hans. Myke åskammer med vier og gress, vide myrer og åpne glenner, trange gjel, ingenting unngår ravneblikket.
Over de utallige, nesten sirkelrunde og mørke innsjøene ser han sitt eget speilbilde.
Ravnedrømmen blir virkelighet.
Østover bærer det, langt mot øst, helt til den lave fjellrekken med den første vintersnøen.
Ravnebror.
Hvor er du?
Ravnebror.
Over den siste åsryggen møter han oppdriften fra mektige vinder som truer med å slå ham i bakken. Med et skrik kjemper han seg videre østover, mot fjelldalen der stammen har høstet rikt av den rødryggete laksen, mat til både folk og hunder.
Så bærer det gjennom tette vegger av vier og vidjebusker, han dukker under, mellom, gjennom, over, i et uhyggelig tempo for å møte en ravnebror.
Ravnebror, hvor er du?
Så møter han endelig den svarte fuglen.
Først tror han det er hans eget speilbilde i et vann, en forrædersk felle som kan klappe sammen og gi ham døden.
Men det er en annen fugl.
En svart himmelstormer.
Ravnebror?
Begge fuglene følger elveleiet østover, tett som skygger, som om den ene var et bilde av den andre.
Brått, uten forvarsel, fyller et underlig og ukjent landskap himmelranden.
Fremmede fjell. Vide vidder. Tungt regn.
Han blir sittende som lammet på en svaiende vidjegrein. Foran ham ligger en død reinkalv. En ung mann med en underlig firesnutet lue på hodet løfter reinkalven fra bakken og nærmer seg sitteplassen hans.
Den fremmede setter øynene i ham. Deretter legger han reinkalven på bakken og trekker seg tilbake til det regntunge skoddelandet.
Han bakser forskrekket med vingene og skyter fart, brått finner han tilbake til ravneskyggen og det velkjente tundralandet.
Den neste ravnen tilhører hans egne.
Det er den rette ravnebror.
De følger hverandre tett, som skygger, den ene større enn den andre.
Over det siste vierfeltet bærer det i uhyggelig fart.
Da de ser den enslige mannen utenfor hytta ved elven, sirkler de et par runder før de slår seg til i nærmeste vidjebusk.
Den lange reisen er over.
Anguliik våknet og visste med seg selv at den lengste reisen snart kunne begynne. Han hadde sett det han trengte å se. Det var kjente trakter. Han ville bruke hunder og slede, for snart falt snøen tett og ga ham vinterføre.
Ville Kalagiq forstå tegnet og holde seg i ro til han kom?
Eller ville han ta ravnene som et ondt varsel og forlate stedet?
Anguliik gikk ut av torvhytta og ropte Kolaguun og ungene tilbake. Han var nå klar til å dra østover for å hente Den langsomme.
Det som forundret ham mest, var møtet med den fremmede ravnen og mannen med den firesnutede luen.
Men han fikk heller ikke ut av tankene at Den langsommes ravneskygge hadde vært så hurtig, langt hurtigere enn ham selv under ravneflukten.
Noen mysterier får vi aldri svar på, tenkte Anguliik.
De to ravnene satt lenge og stirret på ham. Selv da han nærmet seg de svartglinsende fuglene der de rugget side om side på en gyngende vidjegrein, rørte de seg ikke.
- Tulugaq, hva vil du meg? spurte han, men stemmen hans var lav og kraftløs, som fra en fremmed.
Kalagiq stanset noen få skritt fra fuglene. Nå kunne han se de kulerunde, svarte øynene glitre som iskrystaller.
- Aaannagu, kom det fra den største av ravnene idet den bakset et par ganger med vingene. Kuleøynene stirret rett på ham uten å vike.
- Hva? utbrøt Kalagiq forfjamset.
- Aannagu, kom det igjen.
Kalagiq syntes tydelig den snakket til ham. - Vent her?
- Aannagu.
Brått tok begge fuglene til vingene igjen og suste over hodet hans før de forsvant inn i mørket ved den islagte elven. Han merket seg at den største av ravnene var langsommere i takten enn den minste.
Kalagiq var etterlatt til seg selv og egne funderinger over hva dette kunne bety. Han kastet et blikk oppover langs elven, men mørket hadde skjult alle tegn for ham.
- Jeg må tilbake til hytta, sa han til seg selv med lav stemme. - Det var sikkert et varsel om uvær.
Den svære inupiaten trasket langsomt tilbake til den enkle hytta, smøg seg inn mellom de tette takgreinene av vier og torv og la seg ned på risdekket som dekket den visne gressbakken.
Han lukket øynene og lyttet til den stadig økende susingen fra vierbuskene like utenfor hytteveggen. Det var som om de hadde tatt til med en intens samtale om det som hadde skjedd der ute og det som ville komme.
Vent her?
Kalagiq ristet forundret på hodet.
Han hadde hørt beretninger om ravneskyggene som fulgte menneskene overalt, men hadde selv aldri opplevd noe liknende tidligere.
For sitt indre øye forsøkte han å gjenoppleve møtet med de to ravnene. Han så de svarte kuleøynene, det kraftige nebbet og den glinsende fjærdrakten. Den største av fuglene bakset et par ganger med brede vinger, og den hese ravnestemmen var så tydelig at han måtte sette seg opp for å lytte.
- Aannagu.
- Kalagiq skal vente, sa han rolig. Hjerterytmen hadde roet seg ned, og pusten gikk langsomt. Selv om mørket krøp inn i hver avkrok i hytta, følte han seg trygg.
Kalagiq trakk anorakkhetten tettere rundt hodet og lukket øynene. Snart lå han i dyp søvn.
UTPÅ NATTMORGENEN våknet Anguliik av hamrende haglbyger mot taket og brummende tordendrønn. Han lå lenge og lyttet til uværet. Da det første dagslyset skar seg inn gjennom takåpningen, hadde stormen nærmest stilnet.
Anguliik snudde seg mot Kolaguun, som lå med ryggen mot ham og kjente varmen fra henne mot underlivet. Med varsomme hender trakk han opp klærne hennes slik at hun ble liggende med bakenden naken mot det morgenstive lemmet hans.
Hun lå i halvsøvne og kroet seg, presset den brede baken mot ham og åpnet seg slik at han lettere skulle finne frem til det ventende kjønnet hennes.
Anguliik følte seg frem til den fuktige varmen hennes og presset det stive lemmet inn i henne med kraftige støt. Kolaguun sukket og svarte med å følge rytmen hans.
Anguliik tok tak i de brede hoftene hennes med kraftige never og hjalp til med å øke nytelsen. Etter kort tid ble han mer krampaktig i bevegelsene, pusten gikk ujevnt, det hamret både i lemmet og hodet.
Da Kolaguun merket at Anguliik var i ferd med å få utløsning, klemte hun til med musklene i underlivet slik at han ikke kunne gjøre annet enn å gi seg hen. Det kom et langtrukkent ul fra strupen hans da det gikk for ham, og nytelsen var som fargesprakende nordlysvinger i hodet.
Han trakk seg ut av henne og ble liggende en stund på rygg for å komme til krefter igjen. En varm hånd strøk ham over magen og det halvstive lemmet. Kolaguun mumlet fornøyd for seg selv og holdt et fast grep om ham slik at han skulle forstå at hun var klar for en ny runde.
Etter en kort pause stivnet han igjen, og hun ledet ham på plass inn i varmen. Hun fulgte rytmen hans nøye, noe som gjorde at han raskt nådde høyden av ekstasen og på nytt fylte henne.
Anguliik sukket tungt og lenge.
Så var tiden inne for å smyge seg ut av sengevarmen og grave frem glørne i ildstedet. Etter kort tid flammet bålet opp og tok til å kaste underlige lys og skygger inne i hytta.
Ungene lå fremdeles i dyp søvn under skinnfellene. Kolaguun snudde seg mot ektemannen. Hun visste hva som var på ferde.
- Du må vente til uværet har gitt seg, sa hun og gned søvnen ut av øynene.
- Stormen er over nå, sa han rolig. - Den første snøen gir godt sledeføre.
Han betraktet kvinnen han elsket og strøk to grove fingre over kinnet hennes. - Jeg er tilbake om to dager. Vær ikke redd.
- Jeg er ikke redd, sa hun, men stemmen avslørte henne.
- Hundene er friske, og Anguliik er sterk. Den langsomme kommer fort hjem.
Kolaguun nikket. Et matt smil bredte seg over ansiktet. Anguliik var den beste mannen hun kunne fått.
- Hva kommer Jack-soon til å si? spurte hun etter en kort pause.
Anguliik stirret undrende på henne. - Hva mener du?
- Jack-soon ville straffe Kalagiq.
- Nå er straffen over, sa Anguliik bestemt. - Slik er det.
Vinteren hadde kommet tidligere enn ventet. Ingen kunne straffes med dårlig vær. Kalagiq hadde ikke utstyr til å klare seg i snø og kulde.
Før ungene var vendt tilbake fra drømmelandet, hadde Anguliik spent for hundene og lastet sleden med vinterutstyr og forsyninger. Frosten hadde satt seg så godt fast at han kunne smøre sledemeiene med vann slik at de fikk et tykt lag med sterk is. Slik økte farten når hundene trakk for fullt.
Ingaluuk sto sammen med tre andre inupiater og betraktet Anguliik mens han forberedte avreisen mot østfjellene. De hadde hyrt seg godt i side atigi, vinterparkaser med hetter.
- Frostmånen står høyt, sa Ingaluuk.
- Naabuqtuq lyser godt for meg. Vi er tilbake før nytt snøfall, sa Anguliik.- Ravnedrømmen viste meg veien.
Han unnlot å fortelle om møtet med den merkelige mannen med den firesnutede luen.
- Hva sier Jack-soon til dette?
- Han er ikke tilbake før neste fullmåne.
- Hvis ikke isen har lagt seg.
- Da kommer han ikke før til våren.
Anguliik nikket fornøyd. Jack-soon behøvde ikke få vite noe som helst om det som hadde skjedd. Kalagiq hadde for lengst fått sin straff, og alle ville være tilfredse.
- Kolaguun trenger kjøtt, sa han før han smekket med munnen og ga de fem hundene beskjed om å bevege seg.
Ingaluuk vinket som tegn på at han skulle sørge for at Kolaguun fikk det hun trengte av forsyninger mens Anguliik var borte.
Det varte ikke lenge før hundespannet med Anguliik stående bakerst på sleden var som en liten prikk i horisonten.
Dagen syntes å bli både lys og klar. Frostmånen hang som en blek skive høyt over dem.
DET BLE EN UROLIG natt med lite søvn. Selv om han hadde vært snartenkt nok til å legge utgangen i le, var det et slit å komme seg ut, for snøen lå i tunge skavler utenfor hytta.
Det hvite landskapet som åpenbarte seg for ham da han kom seg ut i friluft, skremte ham. Det var som om alle spor var slettet, slik at ingen noensinne ville finne frem til ham. Lyset falt så underlig at det var umulig å beregne avstander og høyder.
Kalagiq følte seg virkelig alene og forlatt.
Vent her.
Hvordan kunne han vente her?
Kanskje han hadde drømt alt sammen?
Kalagiq mannet seg opp og forsøkte å lete etter kjennemerker i landskapet som omga ham. Selv elven var blitt utslettet etter nattens snøfall. Issørpen hadde frosset til en tynn iskappe som var dekket av hvit nysnø.
Han følte seg som fanget i en felle.
Hvilken retning skulle han velge?
Vent her?
Han kunne ikke vente her i det hele tatt.
Hvem trodde på ravnedrømmer?
Alt det han kunne se, var den hvite uendelige natibnaq, tundraen, i alle himmelretninger.
Vent her.
Nei, han kunne ikke vente her.
Han måtte straks vende tilbake til boplassen.
Kalagiq tok sin beslutning.
Inne i hytta hentet han det vesle han hadde igjen av mat, et par håndfuller kjøttstrimler av polarharen. Han snudde og vendte på forrådet før han stakk det innenfor skinnjakken.
Boplassen lå mange dagsmarsjer mot vest.
Hvor hadde han gjort av skinnene til røyskattene og polarharen?
Kalagiq krøp tilbake gjennom den trange åpningen til hytta og rotet mellom vierkvister og vidjegreiner. Så kom han plutselig på at han hadde spent dem opp utenfor hytta.
Han børstet snøen av skinnene, myknet dem opp og stakk dem innenfor jakken. De kunne komme godt med hvis kulden for alvor begynte å ete seg inn i kroppen hans. Før eller senere måtte han legge seg ned for å sove. Bak en knaus eller en stein, kanskje inne i vierkjerret eller i en snøhule han måtte grave ut med nevene.
Kalagiq betraktet hytta han hadde brukt i sin lange eremittilværelse. Den hadde gitt ham både livet og søvnen, selv om han var langt unna sine egne.
Men nå var tiden inne til å forlate området. Han kunne ikke klare seg i villmarken uten vinterutstyret. Alene var han en død mann før neste fullmånenatt.
Selv Jack-soon måtte skjønne det.
En som er sulten, må ha mat.
Slik er det.
Han kastet et blikk opp på himmelen og fikk straks øye på den bleke frostmåneskiven.
Det er et godt tegn, tenkte han med seg selv. Nå vet jeg hvor jeg skal gå.
Uten å se seg tilbake, forlot han hytta og elven og det livet han hadde levd ved østfjellene helt siden lenge før forrige fullmåne.
Ravnene var ikke å se.
Tilbake i hytta, på hodeplassen, lå begge skinnvottene hans.
Det eneste Kalagiq hadde passet på å ta med seg, var kniven.
Ingenting annet.
ANGULIIK DREV hundene farlig nær grensen av hva de tålte. Selv om føret var godt og sledemeiene var glatte av is, tok det heseblesende tempoet alvorlig på. Lederhunden Kara begynte å kaste på hodet og pistre. I tillegg til den gnagende sulten var det musklene som skrek av smerte.
Da frostmånen hadde flyttet seg videre vestover og skinte klarere på himmelen, tok Anguliik en rast for å fôre hundene med tørket laks. Det ble et svare leven da villdyrene våknet og kastet seg over maten. Selv inntok Anguliik et par never med pemikan Jackson hadde gitt ham som en prøve. Det var overraskende hvor mye næring disse terningene kunne inneholde. Men smaken var det så som så med. Det kunne ikke måle seg med tørket laks eller selkjøtt.
- Et fort og godt, sa han til hundene. - Mørket faller på. Kalagiq skal ikke sove alene.
Hundene gneldret og sloss om maten selv om det var rikelig med lakserekling. Etter en stund virket bikkjene mette og fornøyde, de ble sittende og gløtte utålmodig på ham.
- Kara, av gårde, ropte Anguliik.
Den gråhvite ixarris forrest i spannet trakk i selene og samlet flokken til et nytt fremstøt over hvitt tundraland.
Frostmånen var en god veiviser og kikket skrått ned på hundespannet. Etter hvert som timene gikk, ble lyset fra måneskiven stadig sterkere og ville snart erstatte dagen som svant hen time for time. Frostpust og svettedamp sto som røyk ut av både dyr og menneske.
Anguliik jaget hundespannet videre langs brede elvefar, rundt innsjøer og vann på det vidstrakte flatlandet på Seward-halvøya, hele tiden på vakt for ikke å la seg friste av en snarvei som senere kunne vise seg å være skjebnesvanger for ham og hundene.
Etter hvert ble det stadig vanskeligere å skille fastland og isen på innsjøer og elveløp fra hverandre. Skumringen slet på øynene og tvang ham til å senke farten, noe han egentlig ikke hadde regnet med.
Tiden ble kostbar, og han jaget på hundene til armen med pisken ble nummen.
Hvordan kan jeg berge Den langsomme når jeg selv er blitt så sen? tenkte han med seg selv og myste med øynene for å forsikre seg om at han fremdeles var på rett kurs.
Selv ikke ravnedrømmen kunne hjelpe ham nå.
Men det kunne ikke være langt igjen til Kalagiqs hytte.
Det isnet nedetter ryggen da han kom til å tenke på at ravnedrømmen om Kalagiq kanskje ikke fortalte sannheten.
Var han helt på avveie?
Hadde Kalagiq tatt seg inn i dalene lenger nord i stedet?
Han ble brått revet ut av tankerekkene ved at Kara satte i med en ilter bjeffing, iblandet truende knurring, som om hunden hadde fått teften av rovdyr.
- Hva er det, Kara? ropte Anguliik og satte hælene ned for å bremse sleden.
Kara fortsatte den tøylesløse halsingen og la brått over mot venstre og tvang resten av spannet med seg mot noe som minnet om en elv. For sent oppdaget Anguliik råken like ved land. Han hadde likevel ikke kunnet hindre Karas stormløp mot det ukjente på den andre siden, det ukjente som fikk lederhunden til å gå helt fra konseptene og legge ut på en farefull ferd over skjør elveis.
Anguliik kjente grunnen under sledemeiene svikte.
- Dra på. Dra på, ropte han med fortvilelse i stemmen.
Kara i spissen for hundespannet slet seg over elveisen, hylende og kavende, og med potene revet til blods mot den knudrete og oppsprukne isflaten. Men tyngden av sleden med alt utstyret ble for mye. Sleden brøt seg ubønnhørlig ned i råken med en uhyggelig knasende lyd.
Før han visste ordet av det, lå Anguliik og kavet i isvann til livet. Skinnklærne holdt ennå den våte kulden ute, men det var bare snakk om sekunder før muklukene var fylt av vann.
- Kara, dra på, ropte han og tviholdt i sleden med den ene hånden. - Dra på.
Uten sleden og utstyret ville de være fortapt når nattekulden for alvor kastet seg over dem.
Men Kara var i ferd med å tape kampen mot overmakten. Lederhunden hylte av redsel for å bli dratt ned i det iskalde elvemørket.
- Dra på, Kara.
Anguliik kjente kulden ete seg inn mellom skinnklærne, fylle muklukene med isvann, helt opp til lysken.
- Uhuu, ropte han, helt fra seg av angst for en lammende og kald død under elveisen.
Med ett var det som om hundene fikk nye krefter. Pistringen gikk over til besluttsom bjeffing, og sleden begynte langsomt å gli opp fra råken mens Anguliik hang etter den ene neven, fastlåst som en klo rundt et av tverrstagene.
Han lot seg slepe etter sleden, lammet av kulde og dødsangst, men var såpass klar i skallen at han visste at det nå var en kamp med tiden for ikke å fryse i hjel.
Anguliik forsto at han var kommet på fast grunn, for han kjente ikke lenger den knudrete isen under ryggen. Han ble liggende med den ene armen fastlåst i sleden og maktet ikke å løsne hånden fra tverrstaget. Den var som frosset fast.
Hvordan skulle han klare å berge livet hvis han ikke kom seg løs fra sleden?
Skulle han likevel dø her, som en latterlig del av hundesleden?
- Det var sannelig bra jeg fant dere.
Anguliik stirret med skrekkslagne øyne på et ansikt som plutselig dukket opp over hodet hans, lik en underlig fugl.
Kalagiq.
Kjempen hadde dratt dem opp av råken.
- Hva gjø-ør du he-er? stotret Anguliik og hakket tenner.
- Det kan vi snakke om senere, sa Kalagiq. - Først må vi slå leir, tenne oljelampen og få av deg de våte klærne. Alt vi trenger er på sleden, ikke sant?
Anguliik var lett som en fugl. Han hadde aldri kjent seg så glad noen gang. Selv ikke da Kolaguun ga ham den første sønnen.
Det var et mirakel at Kalagiq dukket opp akkurat når han trengte ham.
Noen mysterier finner man aldri svaret på, fór det gjennom hodet hans.
Det slo ham med det samme at han hadde tenkt akkurat den samme tanken tidligere.
- Ta-a-kk for a-a-a-t du ikke v-e-e-entet, stammet Anguliik og tok et fast grep i Kalagiqs arm. Han visste at han ville vært en død mann om Kalagiq hadde forstått ravnemålet og blitt værende ved hytta sin.
- Jeg ventet her, sa Kalagiq uten å fundere mer på saken.
DA FROSTMÅNEN HANG like over vesthavet, nøt begge mennene varmen inne i den vesle snøhytta de hadde bygget ved å skjære ut blokker av fokksnø. To små oljelamper av kleberstein ga både lys og varme.
Anguliik satt i tørre klær fra innerst til ytterst, takket være hans egen snarrådighet ved å pakke ned ekstra hyre før han forlot Teller. Kalagiq hadde arbeidet seg varm og svett med hyttebygging mens Anguliik fjernet surringene på sleden og skiftet av seg de våte innerklærne i friluft og bitende nordavind.
Det var hard kost å stå med naken underkropp i blåsten.
Kalagiq hadde aldri sett en så liten kar mellom beina noen gang. Den var mindre enn pattene på en reinsimle, og han unnlot ikke å kommentere det heller.
Latteren sto høyt på dem begge mens Anguliiks småkar kom seg i dekning for å gro seg til igjen.
Så snakker vi ikke mer om det, sa han bare da de dukket inn i snøhytta.
De spiste seg mette av det medbrakte laksefôret. Anguliik delte ut med rund hånd til både folk og hunder. Etter et høylytt måltid ute i snøen falt de fem trekkhundene etter hvert til ro. Mennene smurte inn de såre hundepotene med olje for natten og trakk over dem små poser av mykt skinn, slik at de ikke skulle slikke dem rene. Med snutene stukket innunder halene lot hundene seg rolig snø ned for natten, gode og mette som de var.
Begge mennene satt i fullt hyre med hettene godt trukket ned i ansiktet, selv om det var varmt nok til en lettere påkledning inne i snøhytta. Men innenfor ytterpelsen, i det romslige luftrommet mellom innerklærne og ytterklærne, lå Anguliiks våte bukser og pelsjakke til tørk. Det var viktig å kjøre stimen opp, både utvendig og innvendig, for å påskynde klestørken.
- Du har nok spist godt i det siste, var Anguliiks lakoniske påstand da han skulle kommentere Kalagiqs fyldige skikkelse inne i snøhytta.
- Kan ikke si det samme om muklukene dine, bemerket Kalagiq tørt.
Paret hang opp-ned i en grein fra taket for å tørke i varmen fra oljelampen. Skoene så temmelig slunkne og utsultede ut uten en eneste mannefot til å fylle dem.
- Det er underlig at du skulle befinne deg akkurat her.
- Jeg kunne ikke vente lenger, sa Kalagiq. - Vinteren kan være hard.
- Så du ravnene?
Kalagiq stirret megetsigende på kameraten. - Mener du fuglene som forsøkte å snakke til meg?
Anguliik nikket.
- De ba meg om å vente.
- Det var godt at du ikke hørte etter.
- Jeg er ikke flink i ravnemål.
- Det skal du være glad for.
Kalagiq måtte smile. Anguliik var vanligvis en streng mann. - Jeg er glad for at jeg er her.
- Du reddet livet mitt, Kalagiq. Jack-soon skal få vite sannheten.
Den langsomme trakk på skuldrene. - Jack-soon er en tåpe. Han forstår ikke inupiatene. Han tenker som de hvite. Slik er det.
- Anguliik skal likevel fortelle ham det som skjedde. Kanskje han tenker seg om.
- Vi får se.
- Er det nok olje i lampene? ville Anguliik vite.
- Ja. Men jeg skal bare sove med ett øye i natt. Du må hvile.
- Jeg føler meg utmattet.
- Jeg skal passe på deg, sa Kalagiq bestemt.
- Arrigaa. Godt.
Anguliik kjente trettheten sige innover seg, som om noen hadde gitt ham et sterkt sovemiddel i kjøttkraften de hadde drukket til kveldsmaten. Øyelokkene kjentes tunge. Hodet ville bare tippe forover slik at haken traff brystkassen.
- Det er på tide å sove, mumlet han og bikket seg over på skinnfellen.
Kalagiq var ikke sen om å legge en annen skinnfell over kameraten som han hadde reddet fra drukningsdøden under frostmånens første natt.
Det var et mirakel at han hadde nådd frem til den samme elven da hundespannet gikk ned i råken.
Det gjør meg til mirakelmannen, tenkte han med seg selv, og et smil bredte seg over det brune ansiktet, slik at øynene liksom forsvant bak smale sprekker i huden.
I løpet av kort tid falt Anguliik i søvn, og en dyp snorkelyd fylte snøhytta.
Kalagiq kjente seg dødssliten etter den lange marsjen.
Hvordan skulle han klare å våke over kameraten?
Han hadde lovet ham å sove med ett øye åpent.
Det varte ikke lenge før også Kalagiqs hode tippet forover, slik at haken møtte brystet. Et par-tre ganger klarte han å rette det opp igjen, men like fort falt det fremover, helt til det ble liggende der.
Kalagiqs snorking blandet seg fort med Anguliiks til en slags underlig brummende nattesang under en stadig høyere frostmåne over vesthavet.