Teller, Alaska, oktober 1893
Bear hadde mast seg gjennom en stadig voksende pakkis med sin solide kobberhud, men Alaskakysten hadde for alvor begynt å ikle seg vinterhammen for å jage bort alle skip i mørketidsmåneden november.
På grunn av slepet av James Allen var de blitt så forsinket fra Point Hope at de ikke rakk å besøke Port Prince of Wales og Teller Reindeer Station på Seward-halvøya mer enn et par dager før de måtte vende tilbake til sørøstligere og mildere strøk av Alaskakysten.
James Allen hadde fått maskinene i gang igjen takket være Bears maskinister, men Healy unnlot ikke å gi kaptein Arthur Huntly en advarsel om at neste gang han lekte med naturkreftene, ville det gå ham riktig ille.
- Det kan bli din siste reis, Huntly, advarte han, uten at det syntes å bite særlig på den dumdristige kapteinen om bord i hvalfangeren.
Det beste med hele den forlengede overfarten var imidlertid at Jackson hadde rukket å avslutte planleggingen av ekspedisjonen til Skandinavia for å hente lapplanderne.
Jackson regnet det for sikkert at han maktet å skrape sammen de nødvendige pengene som skulle til for å finansiere en slik ekspedisjon. Såpass stolte han på kvinneorganisasjonene sine, som han uttrykte det overfor kaptein Healy.
- Det er ikke alle som har en slik ubegrenset tilgang på kvinner, humret Healy mens de satt inne i hovedbygningen på reindriftsstasjonen i Teller på nordsiden av Port Clarence Bay.
- For å snakke om noe annet, begynte Jackson og gned seg i skjegget. - Det er kanskje på tide å drøfte den siste tidens hendelser med Anguliik.
Kaptein Healy fikk noen bekymrede rynker i pannen. - Tror du det er noe i det Lopp forteller?
- Det har jeg ingen grunn til å tvile på, Healy, svarte Jackson.
- Jeg for min del syntes avstraffelsen av Kalagiq var altfor hard.
- Jeg vet det.
- Det er ingen grunn til å forlenge den, Jackson. Det er min alvorlige mening om den saken.
- Ja, jeg har skjønt det også.
- Men hva vil du oppnå med å sette tommeskruen på disse menneskene?
- Det var ikke akkurat det jeg hadde tenkt på, Healy. Jeg er ikke et beist, heller.
- Vi bør ta oss en prat med Anguliik og mennene hans.
- Ja, det er nok nødvendig.
- Jeg tror vi bør høre hans forklaring først.
Jackson ble svar skyldig et øyeblikk, han måtte overveie situasjonen nøye før han svarte.
- Jeg tror du har rett, Healy.
- Da gikk vi.
DET VAR SÅ SMÅTT begynt å mørkne. Healy understreket straks overfor Jackson at de ikke hadde særlig god tid. Det var avgjørende å kunne komme seg om bord i Bear før råken frøs til. Selv om temperaturen ikke var spesielt lav, måtte det skikkelige krefter til for å ro en langbåt gjennom en halvfrossen issørpe ut til moderskipet utenfor.
Bestyreren ved Teller Reindeer Station, W.T. Lopp, hadde håpet å kunne bli med på besøket til den gjenstridige Anguliik, men Jackson vinket ham av og befalte ham å avslutte regnskapene og loggen for de siste månedene slik at han kunne ta det med seg tilbake til Washington DC.
- Vi har vært her altfor lenge som det er, sa Jackson.
- Det er i orden, nikket Lopp og lukket døren etter dem da de bega seg av gårde til Anguliiks torvhytte i utkanten av eskimolandsbyen.
En nordlig vind med snøbyger strøk iskaldt over det forblåste landskapet. Isvinden hadde nok hentet sine krefter helt oppe fra det frosne Tsjuktsjerhavet.
Jackson knyttet anorakkhetten tett rundt hodet og fikk på seg skinnvottene. Selv om det bare var noen få hundre meter frem til Anguliiks hytte, var det best å holde kulden unna i det lengste.
- Forbasket kaldt, brummet Healy og holdt en skinnvott foran munnen. Dampen fra ordene frøs til krystaller i ulveskinnet.
- Dette er bare begynnelsen, sa Jackson. - I januar kan du virkelig snakke om kulde.
- Da er jeg ikke her. Ikke du heller, så vidt jeg forstår.
- Nei, det kan vi sannelig være glade for.
Begge mennene bøyde seg for å krype inn gjennom den smale, tre meter lange tunnellignende inngangen Anguliik hadde forsynt torvhytta med. Den skrådde lett nedover mot inngangsdøren til det runde hovedrommet med et ildsted i midten. Rundt veggen, i hele dens lengde, var det en hylle som ble brukt som soveplass. Slik kom Anguliik og familien hans opp fra bakkenivå, der det var kaldest, til varmere luft.
- Velkommen, sa Anguliik og bød dem straks plass i den halvmørke hytta. To oljelamper blafret på hver side av rommet. De to ungene hans lå på sengebriskene ved veggen og var fremdeles våkne. De mørke øynene deres glitret i lyset fra oljelampene. Kolaguun satt med noe håndarbeid på sengebrisken ved siden av ungene.
- Takk, sa Jackson og Healy nærmest i kor og satte seg på reinskinnene.
- Jack-soon lenge borte.
- Det har vært mye uvær, begynte Jackson.
- Vinter kom brått, sa inupiaten og nikket.
Jackson skjønte straks at Anguliik hadde sporet samtalen inn på det som trykket ham mest.
- Ja, Anguliik, jeg er kommet for å snakke om Kalagiq.
Anguliik nikket og holdt blikket festet til pastoren. Det var som om han ville fortelle Jackson at han var forberedt på det meste. - Snakk.
- Lopp fortalte meg at Kalagiq har kommet tilbake før tiden, fortsatte Jackson. - Jeg vil at du skal forklare meg årsaken til det.
- Lopp har rett, sa Anguliik og satte svarte øyne i Jackson. - Ravnene varsle vinter. Kalagiq kan ikke være alene. For lang tid.
- Ravnene? Jackson vekslet blikk med Healy.
- Ravnene. De viste vei. Jeg dro med hundespann øst. Men Kalagiq finne meg.
- Hvordan kan det ha seg?
- Elveisen dårlig. Sleden gå under. Kalagiq redde meg.
- Mener du virkelig at ravnene varslet deg i en drøm?
- Ja.
- Det er mulig jeg var for streng med Kalagiq, sa Jackson etter en kort pause. - Dere kaller ham Den langsomme?
- Den langsomme.
- Hvorfor?
- Snakke langsomt. Arbeide langsomt. Derfor Den langsomme.
- Jeg skjønner.
Healy merket seg at Jackson fikk et betenkt uttrykk i ansiktet. Han valgte å tolke det som at pastoren nå hadde innsett at han hadde dømt for hardt i denne saken.
- Hvor er Kalagiq nå? spurte Jackson.
- Han sammen med gammel far.
- Kan vi få snakke med ham?
- Mulig.
- Kan du hente ham?
- Mulig. Hente nå?
- Ja, hvis det er i orden.
- I orden.
Anguliik vekslet noen ord med Kolaguun, som straks gjorde klar litt mat til gjestene.
- Hun behøver ikke by oss på annet enn drikke, sa Healy, som var redd for at den bitende frosten utenfor ville skape vansker for dem hvis de ventet for lenge.
- Bare drikke, sa Anguliik og nikket til kona. Så forlot han torvhytta for å hente Kalagiq.
Healy bøyde seg fremover mot Jackson. - Har vi tid til dette?
- Vi er nødt til å ta oss tid, Healy. Det går på min troverdighet løs.
- Frostens troverdighet kan ingen stille spørsmål ved, innskjøt Healy.
- Jeg forstår hva du mener, men dette er viktig.
Kolaguun bød dem drikke, og de nikket og takket med et smil. Den kraftige kjøttkraften varmet godt i kroppen.
- Hva mente Anguliik med at ravnene varslet ham? undret Healy.
- Det er noe med eskimoenes drømmeverden, svarte Jackson. - De tviholder på denne hedenske verden med myter og varsler og drømmer. Ravnen er sentral i deres mytologi.
- Hvordan foregår det?
- De trommer seg inn i en slags transe og kan forlate kroppen i form av en ravn eller en annen fugl. Slik flyr de over store områder, og etterpå kan de berette de mest fantastiske historier om det de har opplevd. I virkeligheten sitter de jo fremdeles i hytta si sammen med de andre. En slags overtro.
- Interessant.
- Jo, men ganske så unødvendig når de er blitt kristnet.
Healy hadde lyst til å kommentere akkurat dette med kristendom og myter, men lot det ligge.
Døren inn til torvhytta gikk opp, og to menn steg inn. Begge satte seg til ved ildstedet, den ene med hodet senket som om han studerte flammene inngående.
- Kalagiq er skamfull, sa Anguliik.
- Hvorfor er han skamfull? spurte Jackson og betraktet mannen som unnlot å se dem i øynene.
- Fordi han sulten.
- Hva mener han med det?
- Når mann sulten, mann må ha mat. Alltid.
- Er det noe å være skamfull over?
- Ja, ikke lov å være sulten.
- Hva er det du sier?
- Kalagiq fikk straff da okserein dø.
- Betyr det at Kalagiq slaktet oksereinen fordi han var sulten?
- Ja.
- Det er ubegripelig. Det var nok av mat i landsbyen. Han behøvde ikke slakte reinen.
- Kalagiq sulten nå.
- Sier han det?
- Jeg si.
- Hvorfor snakker du for Kalagiq?
Jackson kjente irritasjonen vokse over den enkle livsfilosofien om å ta seg til rette når det passet. Healy merket straks det endrede tonefallet i Jacksons stemme og la en hånd på skulderen hans.
- Vent, hvisket han til Jackson. - Du må henvende deg direkte til Kalagiq. Ikke snakk over hodet hans. Kalagiq er dessuten en helt i eskimoenes øyne nå. Men husk: Vi kan ikke trekke dette ut i langdrag.
Jackson sendte Healy et forferdet blikk, men hadde tydelig fått noe å tenke på.
Kolaguun bar frem mat til de to inupiatene, men Jackson ristet på hodet da Anguliik bød ham på selkjøtt.
- Vi må snart gå, sa Jackson. - Men jeg vil si dette til Kalagiq: Jeg har hørt at han - hm, du - reddet Anguliik fra isen. Det er en stor bragd, Kalagiq. Det mener jeg virkelig.
Healy nikket og smilte mot Jackson. - Slik skal det være. Fortsett med det. Vi kan snart trekke oss tilbake med æren i behold.
Jackson satte igjen skarpe øyne i kapteinen, som om han ville si: "Når vi kommer for oss selv, skal jeg ta deg skikkelig fatt."
- Jeg har tenkt lenge på straffen Kalagiq fikk, fortsatte Jackson, henvendt til Kalagiq. -Jeg kjente ikke godt nok til Kalagiq den gangen. Anguliik har fortalt meg en hel del om deg. Nå vet jeg mer. Jeg må innrømme at jeg dømte deg for hardt.
- Kalagiq fornøyd, sa Kalagiq og holdt blikket festet til Jackson.
- Hva ønsker du til gjengjeld?
Kalagiq flyttet blikket over til Anguliik som om han ønsket hjelp fra ham, men Anguliik forholdt seg taus.
- Jeg bli reineier, sa Kalagiq, - Som Anguliik.
Healy forsto brått at Jackson hadde fått et delikat problem deisende midt i fanget, men nå var det ingen vei tilbake. For å opprettholde tilliten var det ingen annen løsning enn å ta Kalagiq inn i folden.
- Du vil bli reineier som Anguliik, gjentok Jackson. - Hva sier Anguliik til det?
Healy skjønte at Jackson ville forsøke en siste utvei for å unngå at Den langsomme skulle bli reineier, men det syntes forgjeves. Anguliik forble taus.
- Hva mener du, Anguliik? bønnfalt Jackson inupiaten.
- Vi snakke ferdig, sa Kalagiq.
Jackson nikket og forsto sammenhengen.
- Det er greit, sa Jackson og innså at de hadde satt ham sjakkmatt på forhånd. På mange måter var det kanskje fortjent. Han hadde handlet for kjapt og ubetenksomt da han sendte Kalagiq ut i ødemarka så sent på året. Han ante heller ingenting om at han var av den langsomme sorten.
Hvis det er noen unnskyldning i det hele tatt? tenkte han med seg selv.
- Kalagiq får rein på samme vilkår som Anguliik, sa han endelig. - Det blir et lån av simler. Du beholder kalvene og leverer tilbake det samme antallet rein du fikk etter fem år.
- Kalagiq fornøyd.
Ja, det er du nok, tenkte Jackson. Du kalles Den langsomme, men er nok smartere enn de fleste aner.
Det var som om Kalagiq leste tankene hans, for et smil tegnet utallige rynker over det brune ansiktet. - Kalagiq meget fornøyd.
Anguliiks ansikt sprakk opp i et strålende smil. Det var som om også han hadde fått oppreisning. Han hadde vært en av de medskyldige i Kalagiqs bortvisning. Likevel var det Kalagiq som reddet livet hans.
- Frosten biter til med iskjeften, sa Healy. - Vi må komme oss om bord i Bear så snart som mulig.
- Jeg blir på stasjonen i natt, fastslo Jackson. - Jeg setter opp kontrakten for Kalagiq. I morgen tidlig kan du komme og sette tegnet ditt på papirene.
Jackson syntes å ta det hele med stor fatning, men Healy merket seg den dirrende undertonen i stemmen hans.
Jackson reiste seg samtidig med kapteinen. De to mennene sto side om side et øyeblikk, den ene kortvokst som en eskimo, den andre en kjempe på nærmere to meter. De var ulike som natt og dag, men begge hadde oppnådd et legendarisk ry langs Alaskakysten i løpet av to knappe år.
- Jeg takker Anguliik og Kalagiq for at vi fikk møte dere, sa Jackson høflig før han gikk ut i kveldsfrosten sammen med kaptein Healy.
- Det var ikke noe annet å gjøre, fastslo Healy og klappet Jackson på skulderen. - Uten dette hadde vi alle tapt ansikt.
- Du har rett, samtykket Jackson. - Helt rett.