Bossekop-markedet, november 1893
- Hvor pokker blir det av disse fjellfinnene i år? utbrøt handelsmann Haldor Gabrielsen og trippet urolig frem og tilbake foran kramboden sin.
Han var godt kledd i sid vinterfrakk og pelslue, for en kald nordavind iblandet store snøfiller feide inn over markedsplassen. Likevel var det allerede et yrende liv i handlegaten som gikk midt mellom de to rekkene med boder, men handelen gikk tregt. Alle ventet på fjellfolket med sine skinn, sitt kjøtt, alle sine redskaper og håndarbeider. Høstmarkedet var ingenting verdt uten handelen med dem. Og de handlet godt, og mye, for det var en lang og mørk vinter som sto for døren. Mel, sukker, tobakk, salt. Alt fikk ben å gå på når bare fjellfinnene innfant seg.
- Ja, har du hørt nytt? ville Gabrielsen vite og satte skarpe øyne i lensmann Bache, en rund og jovial fyr med bakkenbarter og et lurt glimt i øyekroken.
- Kan hende de har fått tak i det de trenger annetsteds i år, svarte Bache og lettet på skinnluen for en passerende sambygding av kvinnekjønnet.
- Det skulle sannelig tatt seg ut, mente Gabrielsen. - Etter alt det vi har gjort for dem.
- Det var selvfølgelig en spøk, min godeste Gabrielsen.
- Ja, jeg skjønte jo såpass, men likevel.
- Joda, du har kanskje et poeng der, men været er ikke det beste, akkurat.
Gabrielsen fnyste. - Disse karene graver seg gjennom all slags uvær som var det en vanlig snøskavl. Det skal de ha: De tåler det meste, disse fjellfinnene.
- Jo, men jeg var med og hentet ut ekteparet som frøs i hjel oppe på Beaskades i den verste snøstormen i manns minne - Ravna, hette de visst.
- Ravna?
- Ja, Ravna. De kom opprinnelig fra Karasjok.
- Det var ikke mot formodning slektninger av en viss Ande Ravna? undret Gabrielsen. - En av ungdommene som arbeider for Aslak Somby?
- De var foreldrene hans, Gabrielsen, utbrøt Bache.
Kjøpmann Haldor Gabrielsen ble alvorlig i ansiktet og tidde et øyeblikk før han sa: - Noen får sannelig mer motgang i livet enn det som godt er.
- Ja, du kan få sagt det, mente lensmann Bache. - Du har ellers ikke uttrykt mye positivt om fjellfinnene.
- Hva mener du med det? Gabrielsen ble skarp i blikket og grov i røsten.
- Det er ikke til å stikke under en stol at du er kjent som en som stadig gjør narr av dem.
- Mener du virkelig det? Snakker folk om dette?
- Du vet, det farer forbi ørene mine av og til.
- Jo, du har vel rett, innrømmet Gabrielsen og ble noe spakere i stemmen. - Men jeg har tatt meg sammen i det siste. Etter drukningsulykken på Stjernøy....
- Vakre Anna, avbrøt lensmannen ham. - Synd og skam.
- Jeg tror jeg rettet opp en god del av mitt dårlige rykte der. Jeg stilte både hest og vogn til disposisjon for foreldrene, ja, og sørget for kiste selvfølgelig.
- Spørsmålet er om det kommer fra hjertet eller bare er et ledd i dine nye utspekulerte handelsknep.
- Nei, nå får du sannelig gi deg, lensmann, sa Gabrielsen bestyrtet og visste ikke riktig hvilket ben han skulle stå på. - Nå er du virkelig urettferdig.
- Skal vi vedde på at du har noe i ermet for høstmarkedet? Nok en porsjon med Sloan's liniment, kanskje - Guds egen gave fra William Kjellmann i Amerika.
Bache begynte å flire av sin egen morsomhet, men Gabrielsen lot seg ikke friste til å være med på spøken.
Han var egentlig blitt storlig fornærmet, om han skulle være helt ærlig. Og det til og med av selveste lensmannen i Alten.
- Kanskje jeg må sende en leteekspedisjon sørover langs elven, avsluttet Bache. - De burde forlengst ha vært her nå. Farvel, Gabrielsen, og god handel.
- Farvel, mumlet Gabrielsen mutt og skjulte ikke sin misnøye med lensmannens uttalelser. Han gned seg over haken med skinnhansken.
Gabrielsen undret på hvordan han skulle bli kvitt linimentet han hadde fått oversendt til vintermarkedet i mars. Det var brune flasker overalt, syntes han. Kanskje måtte han til slutt gi dem bort - gratis og franko?
Snøbygene jaget vannrett inn over markedsplassen. Folk måtte senke hodene og beskytte seg mot nordavinden. Mange trakk inn i handelsbodene, men plassen var begrenset, slik at de fleste ble stående ute og hutre.
Bossekopmarkedet var nok offisielt åpnet, men hovedpersonene manglet.
ANDE KOM ens ærend til Kautokeino for å hente Marit slik at hun kunne få være med til Bossekopmarkedet. Aslak hadde gitt sitt samtykke. Hovedraiden ventet på dem i Máze.
De hadde ikke sett hverandre siden Andes besøk i oktober, men det var ikke tid til annet enn en varm omfavnelse og et lett kyss på munnen før Marit plasserte sekken sin foran i pulken hun skulle sitte i. Chalmo svinset rundt og ble liksom aldri ferdig med å hilse på henne, så begeistret var han over å treffe henne igjen etter så lang tid.
Den vesle raiden med to kjørerein og to pulker knyttet sammen i hverandre satte seg i rask bevegelse ned mot elveisen for å slutte seg til de andre som ventet utålmodig etter å få starte på den nærmere ti kaffekok lange turen nordover til Bossekop.
Marit klarte den prestasjonen å sovne i pulken halvveis mellom Kautokeino og Máze. Ande kastet av og til et blikk bakover og oppfattet ganske tidlig situasjonen, men lot henne sove. Hun var godt kledd og satt trygt under reinskinnsfellen.
Det kan bli lange netter i Bossekop, tenkte han med seg selv og mintes de varme timene i lavvoen under vintermarkedet i mars. Inntil da hadde alt sammen bare vært som en lek, en hemmelig vandring på ukjente stier.
Han falt i tanker mens bjellene på kjørereinene sendte sin spede frostklang over det snødekte landskapet. En merkelig mørkeblå vegg lå over horisonten i nord. Et varsel om dårlig vær. Men han enset det ikke, lot kjørereinen holde rytmen og ruten slik den alltid pleide å gjøre.
Han mintes ravnedrømmen fra den gangen, om møtet med det underlige dampskipet som kaltes Island, om en lang reise over havet til et fremmed land. En ravnedrøm så ulik alle andre han hadde hatt.
Han hadde grunnet på dette gjennom hele sommeren og den lange og tunge høsten som holdt på å ende med forferdelse for Marit.
Hun hadde så vidt unnsluppet en våt grav.
Ande grøsset ved tanken, og kastet et hurtig over skulderen igjen for å forsikre seg om at kjæresten fremdeles satt i pulken bak ham.
Marit lå i dyp søvn, vugget til ro av reinenes jevne rytme over elveisen.
Han lukket igjen øynene og drømte videre med et lite smil om munnen.
Ved middagsleite var alle samlet i en storraide etter en kort rast i Máze. Marit kvikket seg opp med kaffe og ost av reinmelk. Siida-isit Aslak Somby hadde strødd knust sukker i kaffen og spøkt med henne.
- Noe søtere enn dette kan du nok ikke bli, jenta mi, sa onkelen med et lurt smil.
Det var godt å se det blide og trygge ansiktet hans igjen. Hun hadde det som en varm følelse i hjertet. Det var akkurat som om hun hadde vært der sammen med dem hele høsten, som om hun aldri hadde blitt røvet av flomelven og sett døden i hvitøyet.
- Godt å se deg igjen, Marit, sa Beret og ga henne en varm klem. - Vi har savnet deg.
- Jeg har savnet dere også, tante.
- Enda godt du ikke hadde glemt oss, fortsatte Aslak humrende mens hans smattet på snadden.
- Blir du også med til Bossekop? spurte Marit og så undrende på Beret.
- Nei, jeg skal bare hente noe utrustning her i Máze. Noen må jo holde styr på gjeterne som passer reinhjorden.
Aslak skrattet og slo seg på låret. - Ja, hun klarer ikke å holde seg unna ungkarene mens jeg er borte.
Beret dyttet i gubben og spilte forlegen. - Som du tuller. Det er vel heller slik at du ikke vil ha meg med fordi du vil se på alle de fine frøknene i Bossekop i fred.
Det ble mye ståk og latter etter gammelfolkets erting.
Marit kjente at hun var hjemme igjen.
Så var det tid for alvoret. De tok farvel med Beret og bega seg nordover. Men Marit satt lenge i en slags halvdøs og tenkte på denne skjemtsomme småkranglingen mellom tanten og onkelen.
Nå hadde de koblet seg på hovedraiden, og Ande var som vanlig den siste i følget med lastepulken med strangene og ryene til vinterteltet. De nederste olderstrangene skrapte mot underlaget og tegnet en håndfull parallelle linjer i snøen etter raiden. Det var som om de visket ut alle spor etter pulker og reintråkk.
De nærmet seg stadig den mørkeblå veggen som syntes å stenge for all utsikt videre nordover.
De visste alle hva det betydde.
Da de nådde Biggeluoppal, kunne det virke som om femten vinterstormer ville kaste seg over dem - samtidig.
Det var ikke annen råd enn å gå i dekning og hive opp lavvoen bak en knaus i le av uværet. Det var allerede så skumt at de slet med å se hva de foretok seg.
- Han blir jammen ikke nådig i natt, utbrøt Ande. - Det verste er at vi kommer for sent til markedet.
- Det verste er nok at det ligger an til å bli en ny ulvenatt, mente Aslak. - Gjeterne får en stri tørn med hjorden. Ulvedjevlene er nådeløse.
- Det tenkte jeg ikke på.
- Reinen er livet vårt, Ande.
- Jeg vet det. Men Mattis har geværet klart denne gangen. Ingen skal slippe unna i live.
De samlet kjørereinene og bandt dem fast i de nærmeste bjørketrærne. Reinsdyrene la seg straks rett ned med hodene unna vindretningen. Pulkene ble hektet av og plassert i le bak storlavvoen. Blåsten hadde økt betraktelig og slynget nå snøen sviende mot ansiktene. Ryene ble raskt lagt på plass og sikret med både lærreimer og hampetau. Snart sto lavvoen innflytningsklar og sterk nok til å møte snøfokket som pisket opp vidda omkring dem.
- Ja, han blir sannelig grov.
Det var sterke ord til Aslak å være, men han hadde heller aldri sett mørketidsmåneden skabmamannu så bråsint noen gang.
Folk og hunder trakk endelig inn i lavvoen. Det ble ganske trangt, men det føltes på en måte tryggere å ligge tett sammen når stormen hamret løs for alvor utover kvelden og natten.
Med knitrende varme fra lubne bjørkekubber på bålet og fullt vinterhyre på kroppen, ble det lunt og godt i teltet. Med jevne mellomrom ble en av dem sendt ut i kovet fordi Aslak ville være trygg på at ikke en eneste radno var i ferd med å løsne i stormkastene.
- Stram tauene, sa han myndig til den utvalgte.
Ande stanget seg inn i den hvite veggen der ute og fulgte lavvoen rundt mens han følte seg frem nærmest i blinde etter ryer og taufester.
Alt virket normalt.
Det var en velsignelse å komme seg inn i varmen igjen.
- Kom med hendene dine, hvisket Marit i øret hans da han hadde funnet plassen sin ved siden av henne.
Ande ble litt forferdet med det samme, for han trodde hun antydet et besøk innenfor koften hennes.
- Men her er så mye folk, sa han.
- Din raring, jeg har bare varmet skinnvottene dine.
Ande kjente varmen stige i ansiktet. Heldigvis kunne ingen se det, for alle i følget lå under skinnfeller med lukkede øyne og lyttet til nordavindens forsøk på å bryte ryggtak med storteltet deres.
De ble liggende lenge og hviske til hverandre, men etter hvert måtte begge gi tapt for søvnen, som alltid innhenter en når man minst venter det, selv mens uvær og snøfokk larmer utenfor tynne og bevegelige vegger av vevde ryer.
Det siste Ande husket, var en myk hånd over kinnet og et lavmælt "godnatt" båret på den friske einerpusten fra Marits munn før han svevde inn i drømmelandet på nattsvarte ravnevinger.
Han presser seg rett gjennom den mørkeblå stormveggen som henger over nordhimmelen. Tunge kuler av hagl hamrer mot den svartglinsende fjærdrakten, likevel trenger han videre fremover, seiler langs forrevne fjellsider, slynges fra side til side av kastevindene gjennom canyonen, ser landskapet vide seg ut nedover dalsenkningen mot fjorden.
Brått, uten forvarsel, fyller et underlig og ukjent landskap himmelranden.
Han flyr på myke vinger over det endeløse flatlandet mot åsene i øst. Hver bekk, hvert vann, hver eneste busk, glir forbi de svarte øynene hans. Myke åskammer med vier og gress, vide myrer og åpne glenner, trange gjel, ingenting unngår ravneblikket.
Over de utallige, nesten sirkelrunde og mørke innsjøene, ser han sitt eget speilbilde før alt blir dekket av isen som vokser seg hurtig utover som frostroser på et vindu.
Langt dere nede ser han en underlig og fremmed raid, ikke med rein, men med fem hunder foran en enkel slede og en skinnkledd mann med pisk stående bakerst.
Plutselig brister isen under raiden, en knasende, fremmed lyd, men likevel så kjent. Mannen på sleden synker langsomt ned i det iskalde vannet. Hundene trekker forgjeves i tauene, tyngden drar dem ubønnhørlig bakover mot det svarte hullet i isflaten.
Han bakser forskrekket med vingene og skyter fart, bort fra ham som kjemper mot drukningsdøden. Endelig finner han tilbake til sin egen ravneskygge og det velkjent snøkledde viddelandet han har sett så mange ganger.
Brått, en ny ravneskygge.
En annen ravn stryker ham mykt over vingene.
En ravnesøster.
De følger hverandre tett, som skygger, den ene større enn den andre, helt inn i nattsvart himmel.
Ande våknet med angsten som en kniv i hjertet. En myk hånd strøk ham lett over kinnet i nattemørket.
- Hva er det, Ande? hvisket Marit engstelig.
- Ravnene har vendt tilbake.
Han snakket lavt, nesten uhørlig.
- Hva skjedde?
- Et fremmed landskap, en uhyggelig ulykke.
Ande var nesten ikke i stand til å fortelle om ravnedrømmen.
- Jeg skjønner ikke hva du mener.
Ande pustet tungt et par ganger og forsøkte seg på nytt.
- Jeg fløy over et flatt og underlig land. En fremmed jeger med hundeslede gikk gjennom den islagte elven og ble trukket under. Så rev ravnen meg tilbake til vidda igjen, og jeg våknet av hånden din på kinnet.
- Var det det samme fremmede landet som du drømte om sist?
- Nei. Det var ingen bygninger. Et øde landskap. Så likt vidda, men likevel så ulikt.
- Det er merkelig.
- Mer enn merkelig, Marit. Hva kan dette bety?
- Jeg vet ikke, Ande.
- Kanskje vi må spørre Aslak?
- Hvordan kan han vite noe om dette?
- Han tenker som en noaide.
- Det er lenge siden han mistet runebommen sin.
Ande grep henne hardt i hånden. - Jeg tror ikke han har mistet den.
- Å?
- Nei, han har nok bare gjemt den et sted. For å unngå Berets mas.
- Tror du han lyver om en så alvorlig sak?
- Ikke lyver, men sier det på en annen måte.
- Jeg vet ikke, Ande, men du må avgjøre dette selv.
- Det er greit.
- Får du sove igjen?
- Vet ikke...
De ble liggende tause lenge. Ande kjente den varme pusten hennes mot fjeset. Det beroliget ham.
Snart vendte han tilbake til søvnen.
Uten drømmer.
GJENNOM HELE NATTEN lå Aslak Somby halvvåken. Han lyttet til vinden og prøvde å finne ut hva den ville. I sitt stille sinn ba han noen gamle bønner og kjente at noaidekreftene vendte tilbake i sinnet.
Han ba om at stormen skulle stilne.
Han ba om at snøkovet skulle gi seg slik at de kunne fortsette ferden.
Det brant i hjertet hans, og han syntes vinden snakket til ham.
Når det ristet som verst i lavvoen, vekket han en ny mann og sendte ham ut for å undersøke telt og utstyr i snøkovet. Han ventet til hver av dem vendte tilbake og hvisket spørrende om alt sto bra til der ute. Han glemte heller ikke å spørre om reinsdyrene.
Så fortsatte han å lytte til det vinden ville fortelle.
Og han fikk de svarene han ønsket.
Men Aslak hadde også fått med seg mye av Andes og Marits hviskende samtale etter ravnedrømmen. Selv om vinden hadde dempet noen av ordene, forsto han såpass at det dreide seg om en drøm om et fremmed land og en lang reise for ravner.
Det var bare en eneste ting han kunne tolke ut fra dette: Andes ravnedrømmer liknet mer og mer på en noaides drømmer.
Jeg visste nok at Ande hadde evnene etter bestefaren sin, men nå er alt sammen klarere, tenkte han med seg selv mens han kikket opp i lysåpningen i lavvoen.
Ande kommer til å legge ut på en lang reise.
Hvor?
Det vet jeg ikke ennå, men om ikke lenge vet jeg mer.
Etter at sistemann hadde vært ute for å undersøke forholdene rundt lavvoen, kjente han at det var på tide å bryte opp.
- Stormen har gitt seg.
Alle som én våknet til liv igjen. Først ble det fyrt i bålet, deretter gikk kaffekjelen rundt med glovarm kaffe.
- Vi blir en dag forsinket, mente Aslak. - Handelsmennene er nok ikke blide.
- Tror du noen av de andre raidene er nådd frem? undret Ande og gned seg i morgentrege øyne.
- I den stormen? Nei, Ande. Det er umulig.
- Du har nok rett.
- Etter at vi har spist, bryter vi opp og kommer oss av gårde så fort vi kan.
Aslak holdt blikket festet til Ande, men unggutten trakk blikket til seg og så ned.
Det er ikke det rette noaideblikket, tenkte Aslak og nikket. Han er på leting ennå.
- Marit, klarer du å rulle sammen ryene?
- Det går greit, onkel.
Etter kort tid var alt pakket ned og lastet i pulkene. Reinsdyrene sto og beitet, og grov seg ned i snøen med klovene for å finne frem til reinlaven. Det så ut til å være gode forhold under snøen. Den medbrakte reinlaven ville de spare til markedet.
- Av sted! ropte Aslak fra pulken sin helt fremst i raiden.
Rein og pulker var hektet sammen i en lang kjede og fulgte hverandre som perler på en snor.
Det er forunderlig hvor fort denne vinterstormen blåste seg tom, tenkte Aslak smilende for seg selv.
Han kjente seg sterkere enn på lenge.
- Vi tapte nok en god del penger på gårsdagen, utbrøt handelsmann Gabrielsen og så temmelig fortørnet ut mens han betraktet reinraiden som gled inn på markedsområdet langt ut på formiddagen - over en dag forsinket.
- Men det skyldes vel uværet, mente Hammerfest-kjøpmannen Holmen, som kjente godt til Gabrielsens utålmodige vrede. - Det ristet godt i veggene hos Madam Klerck også. Det var akkurat som om gardinene ble sugd ut gjennom vinduene på gjestgiveriet. Det er lenge siden...
- Tøv! avbet Gabrielsen ham. - Det var opp som en løve og ned som en skinnfell - stormen mistet pusten ganske fort.
- Jo, men skulle fjellfinnene ta seg frem hit midt på natten? De trenger da søvn, slik som oss vanlige borgere.
- Kjenner jeg dem rett, så orket de ikke lee så mye som en finger før vinden hadde lagt seg!
- Du overdriver som vanlig, Gabrielsen. En vakker dag blir det din ulykke.
Gabrielsen sendte kollegaen et skarpt blikk. - Mennesket spår, men Gud rår.
- Det viktigste er at de er på plass slik at handelen kan starte, mente Holmen. - Kanskje du får solgt noe av det amerikanske linimentet ditt likevel.
- Hold nå munn om dette evinnelige linimentpreiket, fnyste Gabrielsen. - På vintermarkedet i mars var det temmelig nytt. Folk må ha tid til å venne seg til slike medikamenter.
- Kanskje du vil inngå et veddemål i år også? spurte Holmen med et lite smil om munnen.
- Det kan du banne på at jeg ikke vil.
Gabrielsens tordnende svar satte en effektiv stopper for en videre diskusjon om emnet.
- God handel likevel, sa Holmen og bega seg bortover til sin egen handelsbod i østenden av markedsplassen. Han hadde merket seg at en gruppe Karasjok-lapper sto utenfor trammen og ventet på at han skulle åpne.
Gabrielsen sto bredbent utenfor sin egen krambod og gløttet utover folkehavet for å se om han kunne få øye på noen fra Somby-siidaen. Én ting var han i alle fall sikker på: Han ville aldri komme til å by dem på Sloan's liniment.
Det var ikke lett å glemme Marit Sombys skjennepreken i mars, da hun banket flasken i disken, krevde skinnene tilbake og truet med å pusse lensmann Bache på ham.
Hun hadde sikkert ikke glemt episoden.
Brått gjenkjente han et ansikt i menneskemengden.
Marit Somby.
Og hun kom stimende rett oppover mot kramboden hans.
Det var ikke fritt for at hjertet foretok seg et par-tre hopp av forfjamselse.
- Marit Somby, sa han og bukket høflig for ungjenta som stanset utenfor trammen og hadde et vennlig smil om munnen.
- Takk for sist, kjøpmann Gabrielsen, sa hun og neiet.
- Ja, vi kan kanskje si det slik, sa han usikkert. - Hva skyldes det at hun viser meg den ære å besøke Gabrielsens Krambod?
Marit fikk et forlegent uttrykk i ansiktet og kremtet før hun sa:
- Jeg skylder Dem en unnskyldning fra siste gang vi møttes.
Gabrielsen trodde han skulle ramle ned av trammen, tok seg for og rettet seg opp med en underlig armbevegelse, som om han foretok et elegant dansetrinn baklengs.
- Hva behager?
- Jeg var urettferdig mot Dem forrige gang, fortsatte Marit, og nå satte hun de nydelige brune øynene sine i hans.
Gabrielsen følte seg nummen fra halsen og ned. - Urettferdig? stotret han og trippet usikkert med skinnstøvlene på trammen. - Jeg formoder at frøkenen sikter til episoden med linimentet under Bossekop-markedet i mars?
- Ja.
- Det var vel heller jeg som prakket på frøkenen en vare hun ikke ønsket?
- Ja, den gangen gjaldt det Ande, men jeg ønsker svært gjerne en slik flaske til meg selv.
- Hva behager? Gabrielsen syntes ikke det ble ende på galskapen. - Skal frøkenen ha en flaske Sloan's liniment - og det helt frivillig?
- Jeg har hørt mye godt om det siden sist. Jeg trenger det for mine egne skavanker.
- Hvilke skavanker skulle det være, om frøkenen ikke misbilliger at jeg spør på en slik freidig måte?
Så måtte Marit i korte trekk fortelle ham om ulykken hun ble utsatt for under høstflyttingen, da hun ble tatt av elven og holdt på å drukne.
- Skal det ikke bli en ende på elendigheten, utbrøt Gabrielsen forferdet. - Først var det Anna, og så holdt det på å bli frøken Marit.
- Jeg lider av frostrier nedover det ene benet, sa Marit. - Og armen er heller ikke særlig god. Jeg tenkte en innsmurning med Sloan's ville hjelpe.
- Det tror jeg så menn hun kan ha rett i. Men hva sier Ande og gubben selv, Aslak Somby, til en slik handel?
- Det var Ande som foreslo det under turen fra Beaskades til Bossekop i dag.
- Nå tror jeg sannelig ikke verden står til jul.
- Det kan godt være, mente Marit. - Men jeg vil se på en slik flaske. Kanskje De kan være så vennlig å oversette hva som står på den?
- Jeg er ikke noen kløpper i det amerikanske, men jeg tror jeg kan hjelpe frøkenen på vei. Uff, unnskyld uttrykket, men det var ikke slikt ment. Kom bare inn, frøken Marit, kom inn, kom inn.
- Takk.
Marit trådte på lette vinterskaller inn i den halvmørke handelsboden.
Alt var ved det gamle og velkjente der inne. Hyller og skap og handelsdisk med forskjellig krimskrams og sukkertøy var på plass. Det var en umiskjennelig eim av krydderurter og tobakk som pirret nesen.
Marit rettet på sjalet hun bar over koften og så spørrende på Gabrielsen, som hadde funnet plassen sin bak disken.
- Har ikke kjøpmann Gabrielsen flaskene utstilt denne gangen?
- Nei, det passet seg ikke slik, svarte Gabrielsen og virket forunderlig tafatt til ham å være. - Salget har ikke gått særlig godt.
- Kanskje det forandrer seg etter dette, mente Marit.
- Ja, frøkenen har kanskje rett i det. Her har du i alle fall en ekte Sloan's, verken mer eller mindre, noen måneders lagervare, men av prima amerikansk kvalitet, ankommet rett fra Uniten etter råd fra William Kjellmann.
- Ja, jeg hørte Ande nevne det navnet.
- Han dro over til Amerika fra Talvik for noen år siden. Han bor visstnok i Madison, uten at jeg aner hvor det kan være.
Marit holdt den vesle, brune flasken mot lyset og stirret på etiketten med bildet av den mørke mannen med den enorme barten.
- Er dette doktoren? spurte hun.
- Ja, det skal visstnok være den gode doktor Sloan himself, sa Gabrielsen. - Legen som blandet denne trolldommen sammen og fikk det ut i butikkene over hele Statene.
- Statene?
- Ja, De forente amerikanske stater, eller Statene, som de kaller det over der.
- Å, ja. Kan De oversette dette for meg?
- Kan skjønne det, sa Gabrielsen, og så for seg at nå ble det virkelig fart på salget av Sloan's. Kanskje han måtte etterbestille til vintermarkedet i mars, og det fluksens per telegram til Kjellmann.
Gabrielsen tok den brune flasken i egne hender, i håp om at han kunne oversette noe meningsfullt for frøken Marit Somby, som hadde beæret ham med et slikt overraskende besøk.
- Her står, siger og skriver, følgende, begynte kjøpmann Gabrielsen. - Aktive ingredienser, ja det betyr hva som er i blandingen. Ekstrakt av Capsicum - hm - ja, her står det en parentes, og inni parentesen står det "Cayenne Pepper", det er sannelig sterke saker. Videre methyl salicylat - uten at jeg vet hva det kan være, men resten skjønner jeg: kamferolje, terpentin og "oil of pine". Hm, pine, pine, det må vel være furunålsolje eller noe slikt. Det skulle være det hele. Men det virker som om det er kraftig kost. Tror frøkenen dette kan hjelpe henne, så skal hun fluksens få en flaske - til og med helt gratis og franko - og ganske så umiddelbart uten noen som helst betaling.
Marit stirret forferdet på Gabrielsen.
Han sluttet visst aldri å overraske, den mannen.
- Mener De alvor?
- Jeg har aldri vært mer alvorlig, min godeste frøken Marit Somby.
- Gidos, herr Gabrielsen. Jeg mener takk, selvfølgelig.
- Joda, jeg skjønte godt hva frøkenen sa. Litt lappisk har jeg jo lært meg opp gjennom årene.
Gabrielsen var så smørblid at man kunne ha smurt ham utover en rugbrødstump.
- Takk, tusen takk, fortsatte Marit. Hun var ganske overveldet over Gabrielsens forvandling fra en ufordragelig kremmer til en høflig og gavmild kjøpmann, så helt uforståelig ulikt sitt gamle jeg.
- Jeg håper det vil gå bra med frøkenen, sa han til slutt og lot endelig neste kunde slippe til. - Takk for handelen og farvel.
Marit neiet og gikk ut av kramboden for å finne Ande. Han hadde tatt seg en tur ned på kaia for å se hvilke dampskip som lå og losset varer til markedet.
Det er vel neppe "Island" som ligger der denne gangen, fór det gjennom Marits hode på vei nedover stien til havna.
Men man vet jo aldri for sikkert lenger.
Her kan alt skje.
Hun kikket på den brune flasken med bildet av dr. Sloan, og ristet på hodet.
- Og jeg som smelte doktoren i disken for noen måneder siden, utbrøt hun og måtte småle. - Du får ha meg unnskyldt.
Hun gløttet seg rundt for å se om noen hadde hørt henne, men det var heldigvis ingen andre der.
ANDE RISTET uforstående på hodet. - Jeg trodde du spøkte med meg på turen nedover.
- Spøkte? Jeg mente alvor. Kanskje det vil hjelpe.
- Hva sa han til dette?
- Han var høflig og meget hjelpsom, Ande. Gabrielsen har forandret seg.
Ande tygget videre på en munnfull av den deilige reinsodden med store kjøttstykker, fra gryten som hang på tverrstangen over ildstedet i lavvoen.
- Sist forbannet du både Gabrielsen og lukten av linimentet, humret han. - Nå tror jeg det har rablet for deg.
- Din tullebukk, utbrøt Marit. - Jeg vil ha hjelp mot plagene. Vi har prøvd alt. Nå skal jeg smøre meg inn med Sloan's til natten.
Ande gumlet videre og ble liksom aldri ferdig med å riste på hodet og flire av Marits underlige påfunn. Han satt fremdeles med luen på hodet, men det var så vidt den holdt seg på plass.
- Hvem tror du vil ligge sammen med deg i den stanken?
- Jeg sier ikke annet enn at jeg måtte tåle en stinkende Ande sist vi var her.
- Jeg bare spøkte. Jeg håper inderlig at det vil hjelpe. Jeg mener det alvorlig.
Marit kløp ham i kinnet og skrudde korken av doktoren, som hun kalte flasken, og en underlig lukt spredte seg straks inne i lavvoen.
- Er du klar til å legge deg allerede? undret Ande. - Jeg tenkte vi skulle ta oss en tur for å se hvordan det går med brennevinssalget. Det er mange som tar seg en tår for tørsten etter lang tids tørrlegging.
Marit kikket strengt på ham. - Du får ikke smake en eneste dram mens vi er her, Ande.
- Blir jeg budt på en handelsdram, kan jeg ikke takke nei.
- Handelen er avsluttet for kvelden.
- Men den fortsetter i morgen, og man kan inngå avtaler alt i kveld.
- Jeg tror sannelig du har tenkt deg ut i kveld?
Ande klappet seg på magen etter herremåltidet. Det var enda mye mat igjen i gryten, men både Mattis og Lasse Lemet hadde ennå ikke spist. De var i ferd med å sortere noe reinskinn utenfor lavvoen under oppsyn av gubben selv.
- Ja, det kan du banne på. Forrige gang gikk jeg nærmest i en evig døs etter at disse ravnedrømmene tappet meg for krefter. Denne gangen fant jeg verken "Island" ved kai eller merkelige prospektkort inne hos Gabrielsen.
- Jeg skjønner hva du mener, sa Marit. - Men jeg tror ikke jeg orker å gå ut. Du kan ta deg en tur alene. Jeg venter til du kommer tilbake.
- Jeg skal ikke bli så sen.
- Nei, for jeg må ha hjelp til å smøre doktoren på ryggen. Hun måtte flire av sin egen morsomhet.
- Er det noe mat her? lurte Mattis og stakk hodet så vidt inn.
- Ja, svarte Marit og pekte på gryten.
- Har dere sortert ferdig? spurte Ande.
- De beste ligger som vanlig nederst.
- Har du sett på kvaliteten hos Karasjok-samene?
- Vi er minst like gode, om ikke bedre.
Både Lasse og Mattis steg inn i lavvoen sammen med Aslak. De kunne ikke lenger motstå lukten av reinkjøtt fra gryten.
- Blir dere med en tur ut i kveld? spurte Ande de to reingjeterne som hadde fått fri til å være med på markedet.
- Det kommer an på, mente Mattis.
- Kommer an på hva da?
- Om det er kjøpendes.
- Hva er det dere snakker om, egentlig? Marit så ut som et spørsmålstegn.
- Dette er ikke noe for en nieida, mente Mattis.
- Hvorfor skulle det ikke være noe for en jente? Marit hørtes fornærmet ut.
- Det er for sterk kost. Og etterpå blir det dessuten litt juoigan.
- Ja, joiken sitter løst i fylla.
De stirret forfjamset på gubben som så bistert på dem med snadden i munnviken.
- Du snakker akkurat som en bumann, mente Lasse Lemet.
- Ja, det er derfor jeg sier det, sa Aslak. - Dere får holde dere for gode til å skjemme dere ut med brennevin og joik under Bossekop-markedet. Det er det bumennene tror om oss. At vi super brennevin og fryser joikende i hjel i en snøfonn. Men jeg har opplevd karer som har gjort dette en gang for mye. Jeg vil ikke at det skal gjenta seg.
Han smattet et par ganger på snadden og slapp noen røykskyer ut i luften.
- Vi må oppføre oss som skikkelige fjellsamer, sa han. - Det er nok av dem som vil ødelegge ryktet vårt for en billig dram.
Marit vekslet blikk med Ande, som kikket ned et øyeblikk.
- Vi blir ikke lenge, lovte han. - Vi skal oppføre oss som folk.
- Som fjellsamer, rettet Marit.
- Som davvisapmelas, tilføyde Aslak. - Nordsamer.
Etter et raskt måltid bestående av reinsodd og rugbrød trakk ungguttene ut av teltet for å treffe kjenninger. De følte seg ikke helt vel til mote, men kvelden var jo ennå ung, mente Mattis.
Marit kikket engstelig på Aslak. - Jeg håper de holder ord.
- Hvis ikke, skal jeg gi dem en helt annen medisin, sa gubben bestemt.
DET FØLTES SOM en lettelse å være uten ansvar for arbeid og plikter noen kveldstimer. En lang markedsdag var over, og folk sto i klynger utenfor krambuene som hadde fått tillatelse til å selge brennevin. Praten gikk lett og høylytt allerede. Mange fastboende hadde også innfunnet seg til kveldstreffet, men det var de tilreisende som utgjorde flertallet av forsamlingen.
- Har du tenkt å kjøpe noe? undret Ande og så spørrende på Mattis, som han visste var glad i det sterke.
- Ja, jeg fikk ikke tak i noe da vi var her i mars, så nå skal det bli en annen dans.
- Vi skal i alle fall smake på sorten, mente Lasse Lemet og klappet Mattis på ryggen. - Ikke sant?
- Det blir ikke noen unnaluring denne gangen, sa Mattis bestemt.
Ande betraktet kameraten og så besluttsomheten lyse ut av øynene hans. - Har dere penger?
- Hva skal vi med penger når vi har skinn?
- Har du virkelig tenkt å bytte reinskinnene dine mot brennevin?
- Ja, jeg bestemte meg tidlig for å ha noen ekstra for påkommende tilfelle. Skal ikke du bytte?
- Jo, men jeg tenkte å bytte mot noe mer fornuftig.
- Som for eksempel Sloan's liniment? flirte Lasse.
Ande ble stram i masken. - Du behøver ikke gjøre narr, Lasse.
- Så, så, gutter, nå skal vi ikke kives, utbrøt Mattis og satte pekefingeren opp i ansiktet på Lasse.
- Det var jo bare en spøk, sa Lasse og slo ut med armene.
- En dårlig spøk, mente Ande.
- Så får du ta imot unnskyldningen min, sa Lasse og strakte ut hånden mot Ande.
- Det er greit.
Mattis gikk med bestemte skritt mot første og beste krambod. Han tråkket akkurat på trammen da døren gikk opp og eieren stakk hodet ut.
Ande kvakk til da han så det var Gabrielsen.
- Jeg stenger nå, sa kjøpmannen.
- Vi trenger brennevin, sa Mattis uten å nøle. - Vi bytter mot skinn.
Gabrielsen målte liksom Mattis fra skalletuppene til den firesnutede vinterluen og rettet nakken før han sa:
- Jeg har sluttet med å bytte til meg skinn for brennevin.
Ande ble stående og måpe.
- Har du ikke brennevin? utbrøt Mattis forfjamset.
- Jo, men bare til eget bruk.
- Eget bruk? Tar du ikke imot betaling?
- Nei, som jeg sa så har jeg sluttet med slike forretninger. I morgen kan jeg se på skinnene dine. Du kan få se på vareutvalget mitt. Jeg har mange nyttige saker.
Mattis fnyste og viftet ham bort. - Jeg vil bare ha brennevin.
Gabrielsen ristet på hodet. - Ja, det får du ikke hos meg. Men er du så nøden, så kan du besøke kjøpmann Holmen fra Hammerfest. Han er i den siste handelsboden på fjordsiden.
Mattis kastet ikke bort tiden og skyndte seg over på den andre siden av handelsgaten. Lasse og Ande strevde med å holde tempoet hans.
Ande visste ikke riktig hva han skulle tro. Historiene om Gabrielsens brennevinshandel var utallige. Det var hos ham noen av Aslaks gjetere for noen år tilbake hadde fått tak i brennevin, slik at de drakk seg fra sans og samling og det som verre var og holdt på å fryse i hjel på vintermarkedet.
Men her fantes nok en rekke andre handelsmenn som var villige til å opprettholde tradisjonen med å bytte skinn mot brennevin.
Mattis kom fort frem til en avtale med Holmen. Han fikk de to flaskene han ba om. Mattis skrev under på et papirark og fikk beskjed om at reinskinnene måtte leveres så snart som mulig dagen etter.
- Tør vi dette? undret Ande.
- Klart vi tør, svarte Mattis og holdt de to flaskene med hjemmebrent opp mot lyset fra nærmeste krambodvindu.
- Hvor mye måtte du gi?
- Det er en sak mellom meg og Holmen.
- Nå skal det smake med en dram, mente Lasse Lemet og grep begjærlig etter den ene av flaskene.
- Du får vente til vi finner oss en egnet plass.
- Madam Klercks gjestgiveri?
- Du tror kanskje vi slipper inn der med medbrakt brennevin?
- Vi kan i alle fall ikke drikke i lavvoen vår.
- Nei, det er jo utelukket. Aslak ville ha kvalt oss.
- Da får det bli teltet hos noen kjenninger fra Karasjok, foreslo Mattis.
- Hvem da? spurte Ande.
- Jeg tror Anders Aslaksen Bær og broren hans er her denne gangen også. Var det ikke dem du traff sist?
- Jo.
- De sier sikkert ikke nei til en kjøpsdram.
Været forverret seg utover kvelden. Tette snøbyger fulgte vindtrekket fra nordvest. Folk hadde trukket innomhus. Tilreisende handelsmenn og kramkarer bodde delvis privat og delvis hos Madam Klerck i enden av handelsgaten. Fjellfolket holdt til i lavvoene sine, men enkelte av dem fortsatte å utfordre novemberværet og rekte gatelangs for å se om det fremdeles var noen inne i handelsbodene på begge sider av den hardtråkkete snøveien som gikk midt imellom.
En gruppe festglade karer fra nabobygda Kåfjord hadde tilhold i kafeen hos Madam Klerck. Man kunne høre skrålingen og sangen fra dem langt utover markedsplassen selv om vinden gjorde sitt for å dempe lyden fra den høyrøstede forsamlingen.
Tre karer med firesnutede vinterluer kom svaiende ned fra et av Karasjokteltene i nordenden av markedsplassen.
De stanset opp og lyttet til aloen fra gjestgiveriet oppe på høyden.
- Er det ikke på tide å lære dem en skikkelig joik? sa den ene av dem, en lyslugget fyr med en halvfull flaske i neven.
Den midterste, også lys i luggen, tettvokst og senesterk med luen på snei, flirte støyende og hentet seg inn igjen da han tråkket et par steg feil. - Kan skjønne det, Lasse. De kan jo ikke synge i det hele tatt.
- Du er meg en fin bumann, Ande. Hva var det Anders Bær mente med at vi måtte passe oss for kåfjordingene?
- De er visstnok gruveslusker, hele bunten.
- Ja, og hva så?
- De har muskler som bjørner.
- Da er det bare å ta en bjørnejoik, så blir de snille.
De tre ungguttene flirte og slo seg på knærne. Lasse mistet flasken, som gled som en glasspulk bortover snøen og gulpet brennevin.
- Faen ta deg, Lasse. Det var det siste vi hadde, utbrøt Mattis og falt på kne ved siden av flasken, som etter hvert tømte seg for alt innhold. - Du er jo full som en gannlapp.
Så gapskrattet de på nytt og lot brennevin være brennevin for en stund.
- Oh-lolelolo, sang Lasse. - Vi tar oss et besøk.
De sto en stund og diskuterte hvem av dem som skulle ta mot til seg og åpne døren inn til Madam Klercks gjestgiveri. Det endte med at Ande grep tak i dørhåndtaket og forsøkte å åpne den tunge ytterdøren. I det samme kom to skrålende karer ut og kolliderte med ham.
- Hva i helvete, er det lappjævler ute og går, ropte den ene av dem, en høy og kraftig kar med skinnvest, åpen skjorte og vadmelsbukser, og kaskjettlue på hodet.
- Unnskyld, sa Ande.
- Unnskyld, ja. Dere er vel ute etter prennevin?
- Har tokker prennevin, hermet den andre fyren, en kortvokst og firskåren unggutt med lys pannelugg. - Prennevin.
Mattis rykket til, men Ande grep tak i den ene armen hans og holdt ham tilbake. Lasse Lemet skjulte seg bak Ande og gløttet engstelig på kjempen foran dem.
- Jaså, lappene vil ha en omgang juling.
Fyren med kaskjettluen bøyde seg fremover og kikket ned på den langt mindre Mattis.
- Nei, vi ønsker ikke bråk, sa Ande og stakk hodet frem. - Vi har aldri vært inne hos Madam Klerck før.
- Å jaså, brummet kaskjettfyren og svaiet. - Det blir det nok aldri noe av, heller.
Deretter langet han ut med et knyttneveslag som traff Ande sviende i venstre kinn. Ande vaklet bakover og trakk med seg Lasse Lemet, slik at begge falt på ryggen på den hardtråkkete bakken, skrikende som stukne kalver. Mattis på sin side ble så forskrekket at også han fulgte med i dragsuget og ble liggende og kave like ved siden av kameratene. Synet var så utrolig at de to karene på trappen bare ble stående og gape av forbauselse.
- Faen ta, tre på én gang, hojet kåfjordkjempen og sto bredbent og svaiende på trappen. Nye nysgjerrige ansikter dukket opp i døråpningen og stirret storøyd på det inntrufne.
Her lå det an til et skikkelig slagsmål.
- Nå, skal dere bare ligge der? brølte kåfjordingen igjen.
- De tåler sannelig ikke stort, utbrøt en annen av dem. - Puslinger.
- Lappjævler! Vi har nok av dem i Kåfjord.
- Så, kom igjen, din helvetes gannlapp.
- Din inntørkete gorrhyse.
- Jag dem på fjorden.
Det var ikke måte på oppfinnsomhet fra de festglade kåfjordingene. De hojet og ropte i munnen på hverandre, skrålte og lo, mens flasker gikk rundt og lesket tørste struper. Dette var markedsunderholdning av ypperste klasse. Snart ankom kanskje en kvinne med bart også, og i tillegg en sjonglør og en flammesluker.
Brått ble det stille som seks fot under jorden.
Kåfjordingene sto og glante på de tre fjellfinnene som sto kampklare, og så ut som om de hadde taktikken klar.
Tre lange samekniver sto som dragne sverd og pekte skrått opp mot den lamslåtte forsamlingen på trappen.
- Kom dere vekk fra døren, ropte Mattis, og sinnet hadde tatt ham for alvor. - Vi skal inn.
Det var tydelig at ikke alle i forsamlingen skjønte hva som foregikk, for en tynn stemme i mylderet utbrøt:
- Er det ingen som kan stoppe kjeften på den sprettskiten!
- Hysj, gutt! Det er de som har overtaket akkurat nå! sa en annen.
- Hva mener du?
- Vi må flytte oss for fjellfolket, kom det lavmælt.
Mattis ledet den vesle troppen sin opp trappen, hele tiden med samekniven i beredskap, i tilfelle en eller annen pønsket på bråk.
- Forsvinn!
Det var Ande som hadde fått igjen talens bruk, men ordene førte til en knakende smerte i kjeven. Likevel holdt han masken og den lange kniven på strak arm.
En vakker dag skulle han ta et oppgjør med karen som slo ham ned, tenkte han med seg selv.
De tre kameratene fra Somby-siidaen gikk rett inn blant folkemengden der inne, som delte seg akkurat slik Rødehavet hadde gjort for Moses. Kåfjordingene trakk seg langsomt unna og lot dem slippe til ved disken. Det var tydelig at de hadde respekt for fjellfolkets dyktighet med knivene sine.
- Hva skal det være? spurte karen som sto bak disken med ølkrus og tomflasker. Det var sølt en del brennevin, men en rask hånd strøk den av disken og ned i en samlebøtte på golvet ved enden, slik at det kunne tømmes i nye glass og selges på nytt.
- Vi skal ikke ha noe, sa Mattis. - Vi skulle bare undersøke hvordan det så ut her inne.
- Jaså, dere er nykomlinger?
- Nei, vi har vært på markedet før, men aldri her.
- Det er i orden at dere setter dere til ved et av bordene, sa innehaveren, en rund fyr i femtiårene, med fettflekket forkle og svett panne.
- Gidos, sa Ande.
- Ingenting å takke for.
Kåfjordingene trakk tilbake til plassene sine, men slåsskjempen hadde forlatt lokalet sammen med svirebroren sin. Ande kunne ikke få øye på dem noe sted.
Men han merket seg at så snart han satte øynene i noen av de andre karene, senket de blikket og fortsatte praten ved bordet.
Det gikk ikke lenge før stemningen igjen var på topp. Drikkevarene fløt rikelig på disken, noe av sølet ble skrapt ned i en samlebøtte ved enden og solgt som en salig blanding av øl og brennevin uten at det syntes som om de merket noe til det.
Ande oppdaget plutselig at han fremdeles satt med den svære kniven i neven, og skjønte straks hvorfor de tidligere så storkjeftede kåfjordingene hadde veket blikket for ham.
Han stakk den fort ned i sliren og satte seg godt til rette på pinnestolen ved bordet.
- Vi skremte dem skikkelig, sa han og bøyde seg mot Mattis og Lasse, som fremdeles syntes å være på vakt overfor mulige angrep.
Mattis så på Ande og ristet på hodet. - Jeg tror faktisk at det var de som skremte oss først.
- Joda, men det ble stille som i graven da vi trakk knivene.
- Hadde du virkelig tenkt å bruke den? ville Lasse vite.
- Nja, svarte Mattis nølende. - Det kommer an på. Nei, jeg tror ikke det. Det var ikke nødvendig.
- Husker dere hvordan han så ut, fyren som slo meg ned?
- Jo, Ande, ham husker jeg godt. I morgen skal vi ta oss en prat med ham.
Mattis hørtes fremdeles krigersk ut. Øynene lyste i ansiktet.
- Han stakk av med halen mellom beina, mente Lasse.
- Han slår ikke ned en uskyldig mann uten videre. Ande kjente seg både såret og forbannet. I tillegg stakk smerten som kniver i kjeven når han skulle snakke.
- Du har hovnet opp i kinnet, sa Lasse og pekte.
- Du fikk deg en skikkelig smell, sa Mattis og studerte hevelsen på kameraten. - Han skulle fått smake en av samme sorten.
En grov stemme kremtet, og de tre kameratene kikket samtidig opp på verten som sto med et brett med tre fylte glass foran dem.
- Dette er på huset, brummet han. - Ettersom dette er den første gangen dere er her hos Madam Klerck.
Ande gapte av forbauselse og enset nesten ikke smerten som jaget gjennom kjeven.
- Hva er dette? spurte Mattis og betraktet den gylne blandingen i de tre glassene. Det minnet mest om utvannet kaffe.
- Ja, vi kaller det lett blanding, sa verten. - Men det er like bra som alt annet.
- Er det det du har samlet sammen i bøtten der borte? Mattis hørtes kvass ut i målet nå.
- Jo, det stemmer nok det, men det er ingenting i veien med det. Vi selger mye av dette, skjønner du.
- Er det sølet og skvipet som blir til overs, du vil servere oss, ja, for vi er vel ikke verdt mer, vi lappjævler.
Mattis var blitt rød i ansiktet, og Ande la hånden på armen hans, men han skjønte at Mattis følte det som en fornærmelse å bli budt annenrangs brennevin fra en simpel skurebøtte.
- Tøm svineriet tilbake i bøtten, sa Mattis idet han reiste seg fra stolen og vinket de to andre med seg. - Kom, her setter jeg ikke min fot heretter.
Ande var straks på beina og fulgte Mattis ut av etablissementet med Lasse Lemet like i hælene. Han skulle til å si noe da han snudde seg for å kaste et siste blikk på den måpende forsamlingen der inne, men det kjentes som om kjeven hadde gått i lås.
Kulen på kinnet var blitt så vond at han stønnet av smerte, og han følte seg plutselig like edru som en prest.
HAN KRØP innunder skinnfellen og kjente einerpusten fra Marit.
Det er nok ikke like godt det jeg puster ut, tenkte han og strøk med fingrene over hevelsen i ansiktet. Han klarte ikke å bevege kjeven i det hele tatt nå.
Kanskje han hadde fått brudd på kjevebenet?
- Du kom ikke for å smøre meg inn, hvisket en stemme mot øret hans.
- Å, er du våken? Det var så vidt han fikk klemt ut ordene før kjevesmerten jaget gjennom skallen.
- Jeg har ventet på deg.
- Å, ja.
- Hvorfor snakker du så rart?
Ande ble taus og førte den ene hånden hennes mot kinnet sitt. Hun rykket den til seg som om hun hadde svidd fingrene sine.
- Hva er det som har skjedd?
- Hysj, ikke så høyt.
- Er det en tannbyll?
- Uff, nei, hadde det bare vært det. Jeg ble slått ned av en kåfjording...
Han strevde med å snakke, det gjorde forferdelig vondt for hvert ord han skulle forme. Det var akkurat som om kjeven var ute av ledd.
- Hvordan havnet dere opp i slagsmål med kåfjordingene?
- Vi besøkte Bær-teltet. Etterpå ville Mattis innom Madam Klerck.
- Ja, og så?
- Hysj, ikke snakk så høyt.
- Gubben får likevel vite det i morgen.
Igjen kom den myke hånden hennes opp mot ansiktet hans. Hun strøk forsiktig over hevelsen, som føltes som kusma eller noe slikt.
- Jeg gikk rett på en knyttneve. Han slo uten grunn, kalte oss lappjævler.
- Var det så enkelt? Det lukter brennevin her.
- Mattis åpnet døren til gjestgiveriet. I det samme kom to kåfjordinger ut. De hånet oss, og så kom slaget som traff meg i kjeven. Jeg ramlet bakover og dro med meg både Mattis og Lasse i fallet.
- Viidna, elendige brennevin, mumlet Marit. - Du må til doktor i morgen, Ande.
- Aslak vet sikkert råd, mente Ande. - Nå klarer jeg ikke å snakke mer, Marit.
- Så kan du bare tie stille og legg deg til å sove. Hun hørtes oppgitt ut.
- Jeg kan ikke ligge med ansiktet mot deg. Det er den vonde siden...
- Nei, det gjør ingenting. Du er en tosk, Ande.
- Kanskje det. Han vendte ryggen mot henne og forsøkte å lukke øynene. Smerten fra hevelsen i kinnet hamret gjennom skallen. - Godnatt, Marit.
Hun forble taus.
Han skjønte fortvilelsen hennes.
Her blir det nok ingen nattesøvn, tenkte han.
Fordømte brennevin.
Omsider sovnet han, men vandringen tok lang tid og voldte mye smerte.
Det fantes heller ingen ravner i drømmelandet.
Alt var tomt og svart.
GUBBEN KASTET et undrende blikk på Ande da unggutten kikket opp fra reinskinnsfellen om morgenen. Aslak dyttet tobakk i snadden og ristet på hodet.
- Det ser ut som en tannbyll, sa han endelig.
Marit satt ved bålet og passet kaffekjelen og gløttet skrått på Ande for å se hvordan han ville reagere.
- Tannbyll?
- Ja, du har en kraftig hevelse i kinnet, hvis du ikke visste det, sa Aslak besindig.
- Å, det, stammet Ande og rødmet.
Det var det Marit hadde ventet på. Hun smilte fornøyd med seg selv og løftet lokket av kjelen for å se om kaffen var ferdigtrukket.
- Ja, er det ikke en tannbyll? fortsatte gubben.
- Nei, jeg fikk meg en lusing av en kåfjording.
- Var du storkjeftet, Ande?
- Nei, vi skulle bare ta oss et lite besøk hos Madam Klerck....
- Og så løp du rett inn i en knyttneve, fastslo Aslak. - Du får holde deg borte fra de karene heretter, Ande. Så snakker vi ikke mer om det. Nå er det varer som skal selges.
Ande så forundret på gubben. Ville han ikke vite sannheten? Trodde han at de selvforskyldt hadde havnet opp i vansker?
Joda, de hadde vært fulle.
Men det var kåfjordingen som slo først.
- Men...
- Vi må dessuten se oss om etter noe mel. Aslak tok imot koppen Marit rakte ham og tok seg et par småslurker av den glohete kaffen.
- Skal du ha noe mat, Ande? spurte Marit.
- Jeg klarer knapt å tygge.
- Jeg skal se på deg, gutt, sa Aslak.
Gubben kikket nøye på kulen på venstrekinnet, strøk med fingrene over huden, trykket mot kjevebenet. - Det er ikke noe brudd, konstaterte han. - Du får bare ta tiden til hjelp, Ande, men du burde kjølt ned kinnet med snø like etter slaget.
Ande nikket og så temmelig slukøret ut.
- Jeg kan lage en suppe, sa Marit.
- Jeg orker ikke noe.
- Kaffe med reinost?
- Nei takk, Marit. Jeg begynner med reinskinnene nå. Kjøperen fra Hammerfest skulle se på dem i dag.
Så gikk han ut av lavvoen for å slutte seg til Aslak og de andre som ventet utenfor. Han orket ikke å veksle blikk med Mattis og Lasse Lemet, som begge så uforskammet friske ut.
- Buorre beaivvi, Ande, hilste de i kor.
- Nei, det er ingen god dag.
- Du ser ut som en opphovnet reinmage, mente Lasse.
- Det er ikke morsomt.
- Har du vondt når du ler også?
- Nei, bare når jeg gråter.
- Det er nok nå, sa Aslak bestemt. - Skal vi ha sortert skinnene før kjøperen kommer, må vi sette i gang med det samme.
De tre ungdommene tok fatt på arbeidet uten å si noe mer om saken. Det var først ved neste måltid at Mattis tok Ande til side for å snakke alvor med ham.
- Vi kan ta ham for deg, Ande.
- Ta hvem da?
- Du vet hvem jeg snakker om. Kåfjordingen som slo deg.
- Jeg orker ikke å tenke på ham en gang. Det gjør så forbannet vondt i kjeften.
- Han bør ikke slippe unna dette.
- Hva kan vi gjøre med den sværingen?
- Gi ham en lærepenge.
Ande ristet på hodet. - Nei, Mattis, kanskje får vi alle kameratene hans i hælene etterpå.
- Skal du gå rundt som en narr uten å få oppreisning?
- Jeg må tenke på det. Nå har jeg nok med smertene.
- Ypper han seg i kveld igjen, tar jeg ham, utbrøt Mattis bestemt.
- Jeg holder meg unna Madam Klerck i kveld. Orker ikke tanken på brennevin lenger.
- Jeg forstår det, Ande.
Gubben kikket frem og spurte om de ikke skulle fortsette arbeidet. Tiden var snart inne for et besøk hos kjøpmann Rasch fra Hammerfest.
Joda, svarte Mattis ham. De måtte bare ha en alvorsprat først.
Ande gruet seg til å vise frem ansiktet sitt til offentlig skue. Det tok til å bli ganske folksomt på markedsplassen. Handelen var allerede kommet godt i gang.
Det var en utposning på kinnet hans, rød og hissig, nesten betent.
Han så ut som en vanskapning.
- Du sorterer ikke riktig, hørte han gubbens stemme i bakgrunnen. Det kom som fra en annen verden - langt borte.
De forskjellige fargenyansene i reinskinnene gikk nesten i ett for ham.
Alt virket ensfarget og grått.
Utpå ettermiddagen ba Marit om en pause. Hun følte seg sliten og utilpass. Det gikk frostrier gjennom kroppen hennes.
- Jeg må hvile meg litt, sa hun til Aslak.
- Du skal bare ta den tiden du trenger, mente gubben og nikket.
- Ande må hjelpe meg med doktoren.
- Må du ha doktor? undret Aslak og stanset arbeidet et øyeblikk. - Er det noe alvorlig?
Marit ristet på hodet og måtte smile. - Nei da, jeg snakker om Dr. Sloan's liniment.
Mattis og Lasse vekslet blikk mens de flyttet på reinskinnene til forskjellige stabler på lastepulkene foran lavvoen.
- Fikk du ikke nok av dette i vinter, Marit? spurte Mattis og blunket til kameraten.
- Jeg skjønner hva du mener, Mattis, men nå gjelder det plagene mine, svarte hun og åpnet dørfliken til teltet og gikk inn med Ande i hælene.
Marit satte seg ned på reinskinnsfellen på liggeplassen deres og hentet frem doktoren fra skinnsekken hun hadde liggende innved teltveggen.
- Du må smøre meg inn på ryggen og skulderen på venstre side, sa hun til Ande.
Ande knelte ned ved siden av henne og la et par ekstra bjørkekubber på bålet.
- Enn hvis noen kommer inn? sa han.
- Hvem skulle det være?
- Mattis eller...
- De vet jo hva vi skal gjøre her inne.
- Ja, men likevel.
- Er du redd for at de skal se meg med naken overkropp?
- Tull, det jeg mener er at...
- Du skal bare smøre meg inn, avbrøt hun ham. - Ingenting annet. Vi skal ikke ligge med hverandre nå.
Ande rødmet og kikket ned på reinskinnsfellen som om han brått hadde oppdaget noen ekstra fine fargekombinasjoner i hårene. Da han endelig løftet hodet, satt Marit med naken overkropp, akkurat slik hun hadde sagt. Han turte nesten ikke se på de runde og faste brystene hennes. Brystvortene struttet, men det var nok ikke av lyst, men på grunn av temperaturfallet.
- Her har du flasken, sa hun og fikk ham til å møte blikket hennes et øyeblikk. - Er du plutselig blitt så sjenert, Ande?
- Nei da, jeg satt bare i egne tanker, svarte han.
- Du behøver ikke si hva du tenkte på, sa hun og smilte lurt. - Det hadde sikkert ikke noe med meg å gjøre.
Igjen rødmet han som om de hadde møtt hverandre for aller første gang.
- Nei, nå får du snart begynne, Ande, flirte hun. - Jeg synes ikke det er så veldig varmt her inne. Og det verker i kroppen.
Hun la seg ned på magen slik at den myke buen i ryggen nederst mot skinnbuksene avtegnet seg klart i Andes øyne. Han lot blikket følge ryggsøylen oppover mot nakkegropen, til det ravnsvarte håret som bølget rundet hodet hennes.
- Er du klar? ville hun vite.
- Jeg er klar.
Så fjernet han korken i den brune flasken, helte ut en liten porsjon av doktoren i håndflaten og begynte å smøre inn huden hennes på venstre side av ryggen, fra bukselinningen helt opp til skulderen og nakken. Han masserte linimentet inn med langsomme, roterende bevegelser.
- Det er så deilig, Ande. Du har så myke og varme hender.
- Det er vel linimentet som varmer, mente han.
- Nei, du har det i hendene dine, Ande.