Finnmarksvidda, øst for Masi, oktober 1893
Reinhjorden til Somby-siidaen hadde vært på høstbeiteområdene lenge allerede. Høsten hadde virkelig festet grepet; løvet hadde falt av trærne, og luften var kald. Det ga dem alle en slags forsmak på vinteren som ville komme i skabmamannu, mørketidsmåneden november.
Ande hadde kjempet i dagevis sammen med andre gjetere for å skille rein fra blandingshjordene. Det hadde vært lange dager og netter med mye slit og frysing, langt borte fra både mennesker og lavvo.
Men det beinharde slitet holdt de vonde tankene om Marit unna.
Oppholdet i isvannet og den etterfølgende feberen hadde svekket henne og gitt henne varige mén; hun trakk litt på det ene benet og hadde mistet noe av førligheten i venstrearmen. Den første tiden holdt hun seg for det meste i nærheten av siidaen og tok sjelden lange turer som tidligere. Det ble til at hun arbeidet sammen med Beret og hjalp henne i det daglige arbeidet.
Marit hadde liksom fått et bittert drag over ansiktet, og fremtidsdrømmene syntes å ha visnet bort, lik kreftene i venstrearmen.
Etter en tid dro hun hjem til foreldrene sine i Kautokeino, Sara og Isak Somby. Det var det som tynget Ande mest.
Ande satt sammen med Mattis og Lasse Lemet i gjeterlavvoen og spiste reinsodd med rugbrødstomp til. Både Mattis og Lasse hadde merket seg Andes tungsinn de siste ukene. Det var knapt et fornuftig ord å få ut av ham under arbeidet med hjorden. Han hadde riktignok kastet lassoen med sin vanlige treffsikkerhet, men munnen var lukket med sju segl mens han skilte ut fremmede dyr. Han kommenterte verken øremerker eller fargenyansene i reinpelsen.
Det var mer enn tyngende å måtte sitte sammen med ham i lavvoen under måltidene de var nødt til å innta sammen.
Om natten sov de på skift, og dermed slapp de både forstillelsen og usikkerheten.
- Du må dra til Kautokeino, Ande, sa Mattis til slutt med myndig stemme. - Marit trenger deg mer enn noen gang.
Ande satt med bøyd hode og ville ikke se kameraten i øynene. Han fingret med kaffekruset, men forble taus.
- Hører du ikke hva jeg sier? Marit trenger deg nå.
Ande pustet tyngre, men gjorde ingen tegn til å ville svare.
- Må jeg bli forbannet på deg, Ande? Må jeg tvinge deg til å gjøre det du frivillig burde ha gjort for lenge siden.
Det var som om Ande hadde fått en ørefik. Han kvakk til og satte brennende øyne i Mattis. Lasse trakk seg unna i påvente av et raseriutbrudd fra en som hadde stengt følelsene sine inne så altfor lenge.
- Hvorfor i helvete blander du deg inn i livet mitt? utbrøt han i fullt sinne. - La meg være i fred.
Hendene hans skalv slik at kaffen skvulpet ut av koppen og ned på koften. Ansiktet ble blekt under luen. De hadde aldri sett ham oppføre seg på dette viset før. Lasse la en arm på skulderen til Mattis for å forhindre at han tok til gjenmæle og økte Andes raseri.
Det var forgjeves. Mattis var ikke lettskremt.
- Hør her, Ande, utbrøt han med kvass stemme. - Du oppfører deg som en illsint goddesahpan. Du lar faktisk sinnet gå ut over oss, men i stedet er det du som sprekker av det, akkurat som et lemen. Bruk heller kreftene til å hjelpe Marit før det går over styr for deg.
Mattis visste at han hadde truffet et sårt punkt, og vekket Ande fra den lammende dvalen han hadde befunnet seg i gjennom de siste ukene.
- Du vet ikke hva du snakker om, prøvde Ande seg, men Mattis lot seg ikke avspore, bare avbrøt kameraten og fortsatte den nådeløse overhøvlingen.
- Du lurer ikke meg, fortsatte han like intenst. - Du har gått rundt som et umælende dyr gjennom de siste dagene og gjort livet surt for både deg selv og oss andre. Istedenfor å grave deg ned i elendigheten burde du komme deg av gårde til Kautokeino. Du har ingenting her å gjøre. Vi skal nok klare å ta oss av reinflokken uten din hjelp.
Ande ble sittende og måpe av Mattis' alvorsprat. Det var som om luften hadde gått ut av ham. De hadde hatt sine diskusjoner, men aldri på denne måten.
- Forstår du hva jeg sier? ville Mattis vite.
- Ja, svarte han matt.
- Jeg skal snakke med Aslak om å gi deg fri.
- Det behøver du ikke, sa Ande. - Jeg skal gjøre det selv.
- Er du sikker på at du klarer det?
Ande nikket. - Ja.
Igjen kikket han ned i koppen sin, men nå var det som om han skammet seg over det han hadde sagt og gjort.
Lasse Lemet syntes det hele hadde vært en forferdelig opplevelse. Han visste ikke hva som var verst: fullstendig taushet eller uhemmet raseri. Det var best å overlate den ubehagelige situasjonen til de to som hadde satt det hele i gang.
- Jeg fortsetter med utskillingen, sa han bare og trakk seg ut av lavvoen.
- Det er greit, sa Mattis. - Jeg kommer snart etter.
- Vi skremte ham visst, sa Ande.
Mattis nikket. - Snakker du med Aslak?
- Ja, jeg skal snakke med ham.
- Du vet hva som skjer hvis du ikke tar det opp med ham.
- Ja.
Så var Mattis på vei til reinhjorden med lassoen klar mellom hendene. Han var lett på foten over lyngtuene. En tung bør hadde falt av skuldrene hans.
Ande satt en stund ved ildstedet og grunnet på hvordan han skulle slite seg løs og snakke med siida-isit Aslak Somby. Selv om Aslak var en rettferdig og fornuftig mann, syntes han det var ille å måtte svikte siidaen midt under det viktige arbeidet med å skille rein fra blandingshjordene.
Men tanken på Marits skjebne preget alt han foretok seg.
Han kunne ikke leve med det lenger.
Ande reiste seg og skjønte at han måtte forlate gjeterkameratene for å vende tilbake til siidaen en dagsmarsj lenger vest.
Han betraktet den roterende reinflokken på høyden like bortenfor lavvoen, og ristet på hodet.
Mattis ville nok ikke se ham der oppe.
Det er best å komme seg av gårde, tenkte han.
Men det føltes tungt å løfte kommagene over lyngtuene.
BERET BEARBEIDET reinskinn i det lave solskinnet utenfor lavvoen i Somby-siidaen da hun fikk øye på en skikkelse i det fjerne. Husbond Aslak hadde en pause fra reinskillingen ved Lahtnetjavre, og satt nå inne i teltet og skjenket seg en god kopp kaffe mens snadden dampet røyksignaler fra ene munnviken hans.
- Aslak, det kommer noen østfra.
- Hva?
- Det kommer noen østfra.
Siida-isit Aslak stakk hodet ut av teltåpningen og myste mot de lave åskammene i øst. En dukknakket skikkelse tegnet seg stadig tydeligere mot himmelranden.
Det er som om han bærer på en bør som er tyngre enn han kan makte, tenkte Aslak.
- Hvem er det, Aslak? spurte Beret. Gubben hadde atskillig skarpere syn enn henne på lang avstand.
- Vet ikke ennå, svarte han og fortsatte å dampe på snadden. Han skygget for øynene med håndflaten for å se bedre.
To ravner fulgte etter viddevandreren som skygger. De fløy i vide sirkler over hodet hans, men det var ingen lyd å høre, bare den lave pusten fra østavinden som holdt skyene unna.
Det kan være et dårlig tegn, tenkte Aslak. Noe alvorlig. Kanskje en fremmedkar med uærlige hensikter? Eller kanskje en omstreifende handelsmann, en daza, en nordmann med ryggsekk og varer han skal selge?
- Ser du hvem det er? maste Beret. Hun hadde stanset skinnarbeidet og holdt øye med både gubben og fyren som nærmet seg. Den lave solen kastet lange skygger. Det så ut som fremmedkaren gikk på stylter.
- Snart, snart, sa Aslak mens han smattet på snadden. - Å ja, nå ser jeg hvem det er.
Beret gløttet forfjamset på gubben, som tilsynelatende hadde funnet svaret og nå var på vei inn i lavvoen uten å si noe til henne. - Skal du ikke fortelle meg det?
Gubben snudde på hodet og sa med rolig stemme: - Om ikke lenge vet du det selv, Beret.
Så var han igjen skjult bak seilduken i lavvoen for å nyte nytrukket kaffe med tørket reinkjøtt, noe han ikke fikk nok av.
Da fremmedkaren var på høyde med det første teltet i ytterkanten av siidaen, skjønte Beret at det var kjentfolk. Men hun var forbauset over at han var tilbake alt nå.
- Buorre beaivvi, sa Ande.
- Goddag, Ande. Hva gjør du her?
Ande ble stående et øyeblikk som om han tenkte seg nøye om. - Jeg må snakke med Aslak. Hvor er han?
- Han tar seg en kafferast, svarte Beret og nikket mot lavvoen.
- Kan jeg gå inn?
- Bare gå inn du, Ande.
Ande gikk inn i halvmørket, hilste og satte seg ned ved ildstedet. Aslak slurpet kaffe og bød Ande fra kjelen. Ande ristet på hodet.
- Jeg må spørre deg om noe alvorlig, begynte Ande og fiklet med luen han holdt i hendene.
- Jeg vet det.
- Hvordan vet du det?
- Ravnene fulgte deg.
- Ravnene?
- Ja, to stykker. Så du dem ikke?
- Nei, jeg gikk i mine egne tanker.
Aslak nippet til kaffen igjen og tygde på reinkjøttet. - Det er ikke bare ravnene som varsler fare, Ande. Når du kommer hele veien fra reinhjorden, betyr det at det er noe alvorlig.
Ande nikket. - Ja, det er slik.
- Du bør ta turen til Kautokeino med det samme, sa Aslak bestemt.
Ande stirret forundret på siida-isit. - Du visste det hele tiden.
- Ja, det er ikke mer å snakke om. Si til Beret at hun ordner med niste. Båten ligger klar ved Eatnu.
- Giitu, Aslak.
- Det er jeg som skal takke deg for godt arbeid med reinflokken, Ande. Du har hatt en vanskelig tid. Hils Marit. Si at vi tenker mye på henne.
Ande var forundret over Aslaks åpenhjertighet.
Det var noe nytt og uvanlig.
Ande gikk ut av lavvoen hvor han hadde tilbrakt så mange netter sammen med kjæresten. Nå sto det bare som et vagt minne, akkurat som ravnedrømmene. Han gløttet opp mot en kaldblå senhøsthimmel og så ravnene sirkle høyt der oppe foran den bleke frostmånen.
Marit, nå kommer jeg snart.
To ravner, Marit, det er oss.
Ande følte seg oppstemt da han gikk bort til Beret for å overbringe beskjeden fra Aslak.
- Jeg drar til Kautokeino nå, Beret, sa han bare.
- Jeg har ventet på dette, Ande, utbrøt Beret og omfavnet ham. - Hvorfor tok det så lang tid?
- Jeg vet ikke.
- Er hun ikke bra nok for deg lenger, Ande?
- Jeg ble så bitter. Hvorfor skulle dette skje med oss?
- Marit er ensom og trenger støtte.
- Jeg vet det, Beret. Jeg vet det.
Ande ristet på hodet og så på Beret med sørgmodige øyne.
- Vi skal ikke kaste bort mer tid. Jeg lager i stand niste til turen.
Beret avsluttet skinnarbeidet og gikk inn i lavvoen for å høre hva Aslak mente. Men både Beret og Aslak hadde kommet frem til samme beslutning uavhengig av hverandre.
Det var disse usynlige båndene som var livets virkelige mysterier.
Ande syntes det var greit å avslutte samtalen. Den begynte å bli svært vanskelig for ham. Nå kunne han snart ta fatt på turen tilbake til Kautokeino.
Da ble det god anledning til å tenke gjennom det som hadde skjedd etter at Marit dro tilbake til foreldrene. Rikelig med tid.
Ande satte seg ned på bakken like utenfor lavvoen og betraktet viddelandet som strakte seg så langt øyet kunne se i alle himmelretninger.
Snart var vidda dekket av hvit snø som skjulte alle gamle synder i mange dagsreisers omkrets. Man kunne liksom starte på nytt igjen. Glemme alt det vonde og få et annet liv.
Han gløttet mot sør i retning av Kautokeino.
Hva skal jeg si til henne? tenkte han.
Hva kommer hun til å si til meg?
Kanskje hun spør om hvorfor jeg ble så lenge borte?
Hvorfor jeg ikke kom for lenge siden?
Hva skal jeg egentlig svare på det?
Ande ristet på hodet og lukket øynene, forsøkte å stenge de vanskelige spørsmålene ute.
Jeg finner nok svarene når jeg møter henne igjen, tenkte han.
- Her har du noe å bite i.
Beret sto med ett foran ham med en neverkaup i hendene. - Her er både brød og smør, ja, til og med litt sukker.
- Giitu, Beret! Takk skal du ha!
- Trenger du noe annet?
- Nei, jeg klarer meg.
- Hils Marit fra oss.
- Ja, det skal jeg gjøre.
Ande reiste seg og pakket neverkaupen ned i en skinnsekk som han hengte over skulderen.
- Jeg blir ikke lenge borte.
- Ta den tiden Marit trenger, Ande.
- Jeg skjønner hva du mener.
- Reinen finner alltid tilbake til vinterbeitet.
- Ja.
Beret omfavnet Ande og kysset ham på det ene kinnet. Deretter knelte hun for å fortsette med bearbeidingen av reinskinnet som lå utspent på bakken.
Ande gikk med besluttsomme skritt vestover mot Eatnu. Det føltes atskillig lettere å løfte føttene nå. Det var som om de kjente både retningen og målet.
Høyt over hodet hans, like foran frostmånens bleke høstansikt, sirklet to ravner og flettet livene sammen i en uendelig flukt over himmelbuen.
HUN HADDE GRÅTT og bannet og stridt for å komme seg fra heimhusene og ned til elven med klesvasken. Isvannet bet seg inn i de røde hendene hennes og lammet henne nesten helt opp til albuene. Hun satt på huk og skyllet, men venstrehånden adlød henne nesten ikke lenger.
Hvorfor skulle dette hende meg, tenkte hun og bet leppene til blods.
Hun betraktet husene høyt oppe på elvebakken på den andre siden av Eatnu og ristet på hodet.
Dette var ikke det frie livet på vidda slik hun hadde drømt om. Hun likte dårlig å være bofast på samme sted hele året gjennom. Det var ikke det hun ville.
Det var et nederlag å måtte vende tilbake til Kautokeino og foreldrene uten å ha fått gjennomført året som tjenestejente hos onkelen.
To reinkalver i elven ødela livet hennes den regnfulle høstdagen i september.
Hun skulle bare latt dem drive av gårde, slik Ande hadde sagt.
Det var jo likevel umulig å redde dem.
Marit måtte reise seg opp for å strekke på venstrebenet, som hadde nektet å adlyde henne de siste ukene. Nummenheten var der nesten hele tiden, som om hun hadde fått varige frostskader.
Det knaste i den grove grusen på elvebredden da hun gjorde et kraftløst spark med kommagen på venstrefoten.
- Hvorfor straffer Du meg så hardt? utbrøt hun med ansiktet vendt mot himmelen. Det var en bitter klang i stemmen da hun klandret Gud, Han som rådde over alt liv på jorden. - Er det fordi jeg alltid ville gå mine egne veier? En som ikke ville bøye nakken?
Marit knelte som om hun ville be Vår Herre om tilgivelse, men isteden knyttet hun begge nevene og ropte mot himmelen.
- Du forsøker å ta Ande og drømmene fra meg, men du skal aldri knekke meg.
Hun gjorde seg ferdig med skyllingen av klærne moren hadde vasket inne i det vesle tømmerhuset de hadde på kirkestedet. Frosten hadde bitt seg fast i kroppen. Det var så vidt hun klarte å bære det halvvåte tøyet i tegerkurven opp den bratte oppstigningen fra elven. Foten sviktet gang på gang, gled unna henne slik at hun ble stående på kne mens tårene presset seg frem.
- Aldri, gråt hun. - Du skal aldri få knekke meg.
Omsider nådde hun toppen og kunne skue utover de få husene som lå spredt rundt kirken i Kautokeino sokn.
Jeg kan ikke bli her, tenkte hun med seg selv. Jeg må tilbake.
Moren sto utenfor tømmerhuset og ventet på henne. Det vanligvis så runde og blide ansiktet var preget av sorgen over at datteren hadde mistet tjenesten hos Aslak Somby, broren til ektemannen hennes, Isak.
- Har du grått nå igjen, Marit, sa Sara.
- Jeg kan ikke annet, mor.
- Du skal se det går over.
- Dette går aldri over.
- Hvordan kan du vite hva Gud vil med deg, Marit?
- Gud! utbrøt Marit. - Ja, hva vil Han egentlig når Han har gjort meg vanfør?
- Hysj, jente. Du skal ikke spotte Herren.
Marit gikk forbi moren og rett inn i tømmerhuset med klærne. Faren satt på trebenken ved bordet og spiste. Det var god fyr i vedovnen. I stedet for å henge opp klærne til tørk ved peisen, gikk hun inn i et av de to soverommene som var i den ene enden av huset. Hun måtte sette seg på bolsteret i sengen for å roe seg ned.
- Er Du min Herre, mumlet hun for seg selv. - Du som har straffet meg med lammelser. Du som nesten lot meg drukne i elven.
Hun knyttet nevene, trykket dem inn mot lårene og lukket øynene, men likevel presset tårene seg frem mellom øyelokkene.
- Du kunne like godt latt meg drukne, utbrøt hun.
Brått sto Isak i døråpningen. Den tettvokste kraftkaren med firskårent og blidt ansikt tjente til livets opphold fordi han eide mange kjørerein som han leide ut til både posttransporten og handelsmennene. Det hadde gitt ham råd til å bygge seg en finsk tømmerstue. Fremdeles var det mange av de fastboende som holdt til i telt eller torvgammer gjennom hele året.
- Du må ikke snakke slik, Marit, sa han med rolig stemme. - Du har fått livet i gave to ganger allerede.
- Men jeg er vanfør, far. Jeg vil ikke ha en slik gave.
- Med tiden blir du sikkert helt frisk igjen. Det er bare å være flittig i arbeidet slik at musklene blir trent opp igjen.
Marit skjulte hodet i hendene, og kroppen begynte å riste i lydløs gråt.
- Tiden leger alle sår, Marit.
- Jeg har ikke så lang tid, far.
Nå hulket hun høylytt slik at også moren kom til. Hun satte seg straks ned ved siden av datteren og strøk henne over håret.
- Det er som far sier, Marit, begynte Sara. - Med tiden vil alt bli bra igjen.
- Men hører dere ikke hva jeg sier? utbrøt Marit med fortvilelse i stemmen. - Jeg har ikke tid til å vente så lenge.
- Hva mener du, Marit? Isak så undrende på datteren.
- Ande vil ikke vente så lenge. Han kan ikke ha bruk for en kvinne som er vanfør.
- Hvis Ande er den jeg tror han er, så bryr han seg ikke om det.
- Hvordan kan jeg leve som flyttsame med armer og bein som ikke virker? Skal jeg sitte som en skinnsekk på sleden fordi jeg ikke kan følge de andre under flyttingene om våren og høsten?
Isak bet tennene sammen slik at musklene i kinnene knøt seg, og ble taus. Han visste hva datteren snakket om. Han hadde selv måttet legge inn årene på grunn av en svekket høyrearm. Det var bare å innse at flyttsamelivet var over for ham. Men han hadde klart å gjenvinne selvrespekten ved å begynne med kjørerein.
- Det er mye du kan gjøre, sa Sara mildt. - Både skinnbearbeiding, sying av kommager, matlaging, bærsanking. Du må bare tenke annerledes.
- Jeg vil være gjeter, slik jeg er vant til.
- Som Andes hustru må du ta deg av matlagingen og annet kvinnearbeid, fastslo moren. - Slik er det bare.
- Jeg vil noe mer enn det. Ande og jeg har snakket mye om det.
- Hva sier Ande til dette?
Isak hadde funnet tilbake til ordene igjen.
- Han sier det skal bli annerledes for oss. Vi drømmer om et annet liv, far.
Isak ristet på hodet. Med en fot og en arm som sviktet ville livet videre bli både tungt og strevsomt for datteren, det var helt sikkert.
- Hvorfor kommer du ikke..., mumlet Marit og begravde ansiktet i hendene igjen. - Hvorfor, Ande?
- Det er hardt arbeid med utskilling av blandingshjorden, sa Isak. - Parringsslåssingen tar til for alvor. Aslak må ha alle gjeterne han trenger.
- Jeg vet det, hulket Marit. - Men jeg kan ikke gjøre annet enn å tenke på Ande.
- Vi forstår det, Marit, sa Isak. - Vi forstår det.
- Han kommer sikkert når utskillingen er ferdig, sa moren.
- Jeg håper det, mumlet Marit.
Hun tørket tårene fra øynene og gikk inn i stuen igjen for å henge opp klærne til tørk over peisen. Det var faktisk bedre å gjøre noe nyttig enn å bli sittende og visne bort.
- Etterpå spiser du og tar deg en tur og besøker noen, foreslo moren.
- Hvem skulle det være? ville Marit vite. - De fleste på min alder er ute på vidda.
- Du kan jo ta deg et besøk på nyskolen de bygger. Skolemester Hopsvik kan sikkert gi deg noe å gjøre. Kanskje du kan bli hjelpelærer når skolen begynner før jul?
- Jeg kan ikke snakke så godt norsk, sa Marit. - Selv om jeg kan lese det, kan jeg ikke lære fra meg.
- Det er synd at det finnes så få samiske lærebøker, brøt Isak inn. - Jeg hører at joiken er blitt forbudt.
- Er det sant, far?
- Det er blitt meg fortalt.
- Hvordan kan Hopsvik gjøre noe slikt?
- Det er myndighetene som har bestemt dette, Marit. Det regnes som synd.
Marit ristet oppgitt på hodet. - Det var ikke så strengt da jeg gikk på skolen mens Hanseide var lærer.
- Det er blitt helt annerledes etter at Hopsvik ble skolemester i Kautokeino, sa faren. - I år har mange familier fått mulkt fordi de ikke fikk sendt ungene sine på skolen til rett tid. Har du hørt på maken?
- Det er helt forferdelig, utbrøt moren og ristet på hodet. - Det er blitt strengere og strengere med årene.
- Hvorfor sier dere ikke fra om dette? Marit så anklagende på foreldrene sine.
- Hva skal vi si? Det som er bestemt, er bestemt, mente moren.
- Det er loven som er slik, Marit, sa Isak. - Vi må bite i oss det meste.
- Jeg tror sannelig jeg skal ta meg en tur bort på skolen likevel, sa Marit, som med ett hadde fått et besluttsomt uttrykk i ansiktet. Hun var fast i blikket, og borte var usikkerheten og utryggheten. Hun fremsto igjen som den gode, gamle Marit.
- Nå må du ikke gjøre oss forlegne, Marit, ba moren henne innstendig.
- Husk at jeg er avhengig av kjørereinene, advarte faren.
- Jeg skal spørre Hopsvik om han trenger en hjelpelærer, sa Marit med stø røst.
Moren og faren merket ikke at hun trakk på det ene beinet da hun med bestemte skritt la av gårde mot skolen, som lå like i nærheten av kirken.
Ande kjente seg til å begynne med både fri og lett til sinns da han staket seg oppover Kautokeinoelven fra Máze i Aslaks elvebåt. Etter flommen i september hadde vannstanden sunket. Enkelte steder måtte han vasse og trekke båten etter seg over de grunneste partiene. Høstklar og kald luft bet i kinnene, men han var godt forberedt på kuldegrader under frostmånen. Det var nesten ikke løv igjen på trærne langs elvebredden. Snart sto skogen naken og ventet på mørketidsdvalen.
Det var godt å betrakte landskapet som passerte uten å tenke for mange vonde tanker.
Men det var ikke til å unngå at han kom i tanker om Anna Buljo under stakingen.
Han husket den lange ferden med kisten hennes denne sommeren.
Det hadde vært mange triste begivenheter det siste året.
Annas død.
Marits ulykke.
Selv om venstrearmen hans fremdeles var preget av ulvebittet fra vinteren, var det bare en bagatell i forhold til hva Marit gjennomgikk.
Han hadde ransaket sin samvittighet mange ganger, gått gjennom hele den ulykksalige hendelsen der Marit gikk under i den flomdigre elven, for å forsøke å finne ut om han kunne ha gjort noe annerledes.
Bjørkestrangen han benyttet under bergingen var ikke lang nok.
Han kunne ha krysset elven og løpt langs den andre bredden i stedet.
Han kunne ha stanset henne før hun kastet seg i elven etter kalvene.
Det var mange muligheter, mange valg å ta, men det tynget ham slik at han ikke kunne tenke på det særlig lenge av gangen.
Ande konsentrerte seg om stakingen gjennom noen grunne partier av elven. Etter en stund kunne han gå over til årene. Båten skjøt fart gjennom strykene. Han vendte av og til på hodet for å kontrollere at han hadde rett kurs og ikke var på vei inn mot land.
Etter et par timers roing var det på tide å få landkjenning og smake på Berets niste.
Ande fant seg en fin plass inne i en bakevje på østsiden av elven. Han laget seg et lite bål ved elvebredden og fyrte opp kaffekjelen. Den ferdigmalte kaffen hentet han fra en skinnpose på innsiden av koften, likeså et par sukkerklumper og noen få striper med tørket reinkjøtt.
Berets niste besto av rugbrødstomp og smør, velkjent og ikke særlig overraskende reisemat, men desto mer næringsrik og velsmakende for en sulten ungglunt på kjærestebesøk. Med glovarm kaffe til smakte det himmelsk. Sukkerstrø, som et tynt snølag på smøret, knaste mellom tennene. Resten helte han i kaffen sammen med to biter tørkakjøtt.
Han var snart rede for en ny rotørn sørover.
Men først hentet han en skinnfell fra bunnen av elvebåten og bredte det utover elvegrusen, for det var på tide med en liten strekk for å klargjøre ryggen til nye tak.
Ande ble liggende og stirre rett opp i himmellandet mens han tygget og nøt den siste tørkakjøttbiten.
Det føltes godt å kunne slappe av uten noen å ha noen som helst plikter.
Høsten var på mange måter en travel tid, og særlig oktober, da man måtte skille blandingshjordene på høstbeitene før parringstiden satte inn. Det verket i armer og bein og rygger. Det var knapt tid til å hvile og hente seg inn igjen. Søvnen ble urolig og kortvarig. Man var hele tiden på vakt.
Det var nesten den verste tiden av året, unntatt når ulvedjevlene slo til en stormnatt midtvinters.
Han tenkte på kampen mot ulvebeistet som nesten kostet ham livet. Hadde han ikke hatt krefter nok til å feste taket i tungeroten på vargen, ville han ha vært noen fot under jorden istedenfor å ligge på rygg midtveis mellom Máze og Kautokeino denne oktoberdagen.
Ande la seg tilbake på reinskinnsfellen og lukket øynene for å nyte de siste minuttene av rasten.
Det var ansiktet til Marit som dukket opp i tankene hans.
Hun smilte til ham og sa:
- Jeg har ventet på deg! Hvorfor tok det så lang tid?
- Jeg var ikke klar før nå, sa Ande.
Deretter reiste han seg opp fra elvebredden, pakket kaffekjel, reinskinnsfell og resten av nisten ned i den ventende elvebåten og steg om bord for å begi seg ut på den siste etappen mot målet.
Jeg er klar nå, tenkte Ande med seg selv.
SKOLEHUSET var en virkelig ruvende bygning der den lå på vestsiden av elven, på Bappacorro, der presteboligen til Anders Tornensis tidligere hadde ligget.
Skolemester Johannes Hopsvik, opprinnelig fra Karmøy, gikk rundt med hendene på ryggen og så til at reisingen av nybygget gikk rett og riktig for seg. Både tak og yttervegger var på plass, men ennå manglet både vinduer og dører og skilleveggene mellom skolestuene som lå i hver sin ende av huset, og gangen, lærerværelset og soverommet for barna.
Et skolehus som er 30 alen langt og 12 alen bredt vil sannelig ikke forsvinne fra synsranden med det aller første, tenkte Hopsvik.
Hopsvik var en kjempe av en mann og ruvet over de mer kortvokste innfødte i soknet. Han unnlot ikke å bruke høyden sin for det den var verdt i enkelte situasjoner.
"Små steder skaper små folk", var et uttrykk han brukte både titt og ofte.
- Dette skal bli et skolehus der man kan tukte kunnskap og moral inn i de mer forenklede sjeler her ute på det forblåste viddelandet, sa han med grov røst og strøk seg med peke- og tommelfinger gjennom en stor og mørk bart. - Med Guds hjelp, da, min godeste Egebert Andersen.
Soknepresten gløttet skrått opp på den et hode høyere skolemesteren. - Ja, Hopsvik, sa han med sin finslepne østlandsrøst. - Sann mine ord: her skal det ikke gis ved dørene.
- Det betyr med andre ord at soknepresten ikke lenger ser noen gode grunner til å fortsette den meningsløse undervisningen på lappisk i religionsundervisningen?
- Tvert imot, Hopsvik, utbrøt soknepresten og rettet på brillene. - Av hensyn til soknets mangelfulle sedelige tilstand har skolestyret frarådet mer anvendelse av norsk i religionsundervisningen. Barn med noenlunde evner skal lære katekismens fem parter også på norsk, men bibelhistorien og forklaringen må som hittil leses på lappisk.
- Jeg stemte imot den avgjørelsen, brummet Hopsvik.
- Flertallet bestemmer.
- Vel, hadde jeg fått bestemme, ville alle ha snakket norsk i løpet av den første vinteren.
- Enda godt det ble enstemmighet om nedleggelse av omgangsskolen, sa Andersen.
- Ja, og at omgangskolebarna heretter skal undervises i Avzze. Men fire uker om våren og fem uker om høsten blir i korteste laget, etter min oppfatning.
- Det er flyttlappenes rytme, Hopsvik, sa Andersen med et smil. - Det er det eneste vi må innrette oss etter. Heldigvis, får jeg si.
- Spørsmålet er om alle flyttlappbarna møter samtidig den 2. januar som avtalt.
- Der pekte du sannelig på noe av problemet med lappene, mente Andersen og nikket bestemt. - De er ikke alltid til å stole på.
- Hvilket får meg til å tenke på de gangene man spør en lapp om hvor mange rein det er i flokken hans, så svarer han unnvikende og går som katten rundt den varme grøten.
- Joda, mange lappebarn møtte ikke frem til rett tid, og man tildelte mulkter, hele sytten stykker i fjor, men til ingen nytte. Det måtte sterkere lut til.
- Jeg antar at når skolehuset står klappet og klart med soverom for internering, blir det vel enn annen dans.
Soknepresten måtte le. - Bortsett fra at jeg synes at dans er noe syndig og fordervelig, forstår jeg hva du mener.
- Det var da godt at soknepresten skjønte ordspillet.
- Jeg tåler da virkelig en spøk, humret Andersen. - Bare den ikke blir for grovkornet, slik mye av den nordnorske humoren dessverre er.
- Små steder skaper små folk, er nå min mening om den saken.
- Du har muligens rett i det. Men nå tror jeg sannelig vi må avslutte passiaren. En av soknebarna synes å nærme seg byggeplassen. Hvem kan det være?
Begge vendte seg mot ungjenta som kom gående ikledd kofte, sjal og den tettsittende kvinneluen som ble vanlig i Kautokeino sokn etter at hornluen ble forbudt etter opprøret i 1852.
- Jeg tror faktisk hun kommer fra Isak Sombys hus, sa Hopsvik.
- Da er det nok helt sikkert Marit Isaksdatter.
- Men hva gjør hun her? Skulle ikke hun være i tjeneste hos onkelen, Aslak Somby ved Masi?
De avsluttet den lavmælte samtalen og møtte henne med brede og åpne smil.
Marit smilte tilbake og neiet høflig til begge mennenes store forbauselse.
Hun merket seg at de vekslet hurtige blikk, men sa ikke noe.
- Hva bringer unge Marit Isaksdatter hit til skolehuset? spurte Johannes Hopsvik på sin brede vestlandsdialekt. Han tårnet foran henne, bredbent og trygg, der han sto og holdt i jakkeslagene.
Marit neiet igjen og så ham åpent inn i de brune, dyptliggende øynene i det grovmeislede ansiktet.
- Jeg ville se hvordan det flotte skolehuset ser ut i virkeligheten, begynte hun på et langsomt og forsiktig norsk. - Jeg har hørt mye snakk om det.
- Det blir et prektig bygg, mente sokneprest Egebert Andersen og nikket samtykkende.
- Men det virker ikke som om det er den egentlige hensikten med visitten til den unge frøken Marit? Hopsvik satte skarpe øyne i ungjenta uten at hun vek med blikket.
Marit nølte et øyeblikk. - Nei, jeg ville tale med skolemesteren om en viktig sak. Jeg ble utsatt for en ulykke på Beaskades i høst. Ande Ravna berget meg fra drukningsdøden.
- Stakkars pike, utbrøt Andersen. - Du kunne endt ditt unge liv akkurat som skjønne Anna Buljo i sommer.
- Ja, det holdt på å gå galt for meg, sa Marit, og var tydelig preget av det hun nå sto og fortalte mennene. - Jeg er ikke i stand til å hjelpe til med reinen lenger. I alle fall ikke på en god stund ennå.
- Det var trist, mente Hopsvik, og det hørtes ut som han mente det. - Hva skal du fordrive tiden med på kirkestedet i månedene som kommer?
- Det var det jeg ønsket å tale med skolemesteren om.
- Ja, nettopp, det sa du jo.
- Jeg ville be om å få arbeide for skolemesteren. Vaske skolen, hjelpe skolebarna, det som trengs. Jeg kan både sy og lage mat.
- Det må jeg si, utbrøt Andersen. - Det var frimodig tale.
- Jeg ber ydmykt om å få hjelpe skolemesteren med det han måtte ønske.
- Kjære Marit, dette kom så bardus på meg, sa Hopsvik og virket brått både usikker og keitete. - Jeg skal se hva jeg kan gjøre. Ja, jeg lover deg at jeg skal tenke på det.
- Takk, sa Marit og neiet på nytt for kjempen foran seg. - Jeg er flittig og ryddig. Det sier i hvert fall mor.
- Du skal få høre fra meg, Marit Isaksdatter. Det lover jeg deg.
- Med soknepresten til stede må han nok holde det han lover, innskjøt Andersen med et forsiktig smil om munnen.
- Selv uten Guds tjener ved min side er jeg en mann å stole på, fastslo Hopsvik med bestemt mine.
- Da sier jeg farvel til dere begge, sa Marit og smilte mot skolemesteren.
- Farvel, Marit Isaksdatter.
- Farvel.
Marit etterlot de to mennene i måpende undring.
HJERTET STANSET nesten i brystkassen da Ande fikk øye på de første husene i Kautokeino etter mangfoldige timer med staking og roing i et stadig mer vannfattig elveløp.
Han husket ikke de siste kilometerne, hadde bare ført båten videre uten å registrere landskapet med forkrøplete og nakne bjørketrær på begge sider av elven. Kreftene var på det nærmeste slutt, svetten dampet som frostrøyk ut gjennom koften. Himmelen var fremdeles høy og klar og dypblå, som en stille innsjø uten en krusning. Solen sto lavt over horisonten i sørvest og hadde fått en rustrød farge, noe som etter gamle værtegn varslet en stormfull dag.
Brått la han merke til kirken på høyden.
Han hadde vært her noen måneder tidligere i et helt annet oppdrag.
En trehvit kiste sto i bunnen av elvebåten.
Anna.
Han ristet på hodet og tørket svetten av pannen.
De måtte se til graven hennes.
Men først måtte han ta seg av Marit. Se om det var mulig å finne tilbake til de gamle stiene de hadde vandret sammen.
Han la til ved en langstrakt sandstrand der flere elvebåter var trukket på land. De lå pent ved siden av hverandre som pulker på vinterboplassen.
Det var med nød og neppe han klarte å trekke noe av forstevnen på elvebåten på tørr grunn. Armene var så kraftløse at han måtte bruke alt han eide av viljestyrke for å få dem til å lystre.
- Endelig, sa han med seg selv og så til at båten lå slik den burde.
Ande fulgte gangstien fra båtplassen oppover mot den nærmeste bebyggelsen, som lå spredt rundt kirken og skolehuset oppe på høyden på østsiden av elven.
Han ble overrasket over hvor stor den nye skolebygningen var. Den kom til å ruve godt på kirkestedet.
Lyden av saging og hamring nådde ørene hans. Det var stor aktivitet på byggeplassen. De hadde det nok travelt for å bli ferdige til den første gruppen av elever skulle begynne like etter jul.
Han merket seg de to mennene som sto utenfor bygningen, begge med hendene på ryggen mens de sto og overvåket virksomheten og antagelig diskuterte om det gikk ordentlig for seg.
Soknepresten hadde han truffet i forbindelse med Annas begravelse, men den andre karen var ukjent for ham.
Kanskje det var den nye skolemesteren?
Ande ga opp å spekulere på dette og bega seg isteden til Isak Sombys tømmerhus. Han visste med sikkerhet hvem som befant seg der.
Hun hadde sikkert ventet lenge på ham.
Han kikket et øyeblikk ned på kommagene sine, som om han skammet seg og ikke lenger klarte å rette blikket frimodig fremover.
Snart sto han utenfor inngangsdøren til Somby-huset. Utenfor var det forskjellige redskaper og utstyr, et par sleder, en pulk, et bogtre for rein hang like ved døren. Et lite uthus på påler sto utenfor den ene røstveggen.
Ande ble stående lenge på trammen uten å være i stand til å banke på. Neven hang slapt ned like foran dørbladet. Det var akkurat som om motet brått hadde sviktet ham.
Han så for seg ansiktsuttrykkene til Isak og Sara, som tydelig viste at de klandret ham for å ha sviktet Marit når hun trengte ham mest.
Han var akkurat i ferd med å snu seg for å gå ned fra trammen, da døren åpnet seg og et rundt og blekt ansikt stirret rett på ham.
- Ande!
Han kjente hvordan hjertet stanset og pusten trakk seg innover og gjorde ham maktesløs.
Marit omfavnet ham før han rakk å tenke. Snart sto både Sara og Isak i døråpningen med smilende ansikter, helt uventet og fjernt fra det han hadde innbilt seg.
- Så godt at du kom, Ande, utbrøt Sara. - Vi har tenkt mye på deg.
Marit strøk ham på kinnene, klemte ham om og om igjen, ville nesten ikke gi slipp på ham og gi ham mulighet til å komme seg i hus.
- Du må nesten slippe taket i ham nå, Marit, sa Isak. - Ellers blir han kvalt.
Marit lo en velkjent lattertrille, slik Ande husket det fra tidligere. Det gikk nesten som en slags frysning nedetter nakken da han hørte den varme stemmen hennes.
Det var som om de aldri hadde vært borte fra hverandre.
- Kom inn, Ande, sa Sara blidt. - Fortell oss om livet i Somby-siidaen.
- Ja, det skal jeg gjøre, svarte han. - Bare Marit slipper taket i meg, så.
- Du hørte hva Ande sa, humret Isak.
- Jeg er så glad for at du kom, Ande, sa Marit med lav stemme.
Ande nikket og klemte hånden hennes.
Den passet perfekt i hans egen. Han kjente hvordan hjertet formelig hoppet over slagene av bare fryd.
ETTER HVERT STILNET det i huset. Sara og Isak hadde lagt seg for kvelden.
Marit og Ande lå tett sammen under skinnfellen i den smale sengen på kammerset.
Det var ubeskrivelig trangt, men det passet dem utmerket.
De hadde spist godt om kvelden og pratet om løst og fast, men mest hadde Ande fortalt dem om livet i Somby-siidaen de siste ukene. Han hadde overbrakt mange hilsener fra slekt og venner.
Nå var de endelig alene igjen.
Etter alle disse ukene. En uendelighet av tid.
De hvisket til hverandre. Lot fingrene leke over naken hud. Fant tilbake til det de hadde mistet og savnet, det som tilhørte bare dem og ingen andre.
- Jeg er så glad for at du kom, Ande, hvisket hun ham i øret. Etterpå presset hun leppene lett mot øreflippen og ga ham et forsiktig kyss.
Ande kjente et støt ned gjennom nakken og ryggen. Kysset hennes var som en brann, fikk det til å gløde i kroppen hans.
Han tenkte at hun nok ikke ville gi ham mer enn et kyss. Det hadde vært så lenge siden. Den varme og myke kroppen hennes mot hans. Det var som et vagt minne.
Men før han visste ordet av det, var de myke hendene hennes på vandring over kroppen hans, på leting etter de kjente sommerstiene han hadde lengtet etter så lenge.
- Er det det du vil? Det var nesten ikke stemme igjen i ham.
- Ja, pustet hun mot ham. - Ja...
Han fant frem til det han hadde drømt om både natt og dag den siste tiden. Myk hud. De harde brystvortene hennes. Den buete magen. Hårkruset.
- Ja, ja, hvisket hun i øret hans. - Kjæreste Ande min.
Han gled inn mellom beina hennes og visste at han ville komme fort.
Altfor fort.
Det hadde vært så umenneskelig lenge siden de hadde elsket med hverandre.
Det var umulig å holde igjen.
- Kom bare, Ande, hvisket hun ømt i øret hans.
Han støtte noen få ganger i henne og måtte bare gi seg over. Han klamret seg til henne og ville nesten ikke gi slipp på henne. Langsomme rykninger og støt, en ildsøyle steg liksom opp gjennom hodet hans, en drøm hadde blitt virkelighet.
- Jeg er så glad i deg, Ande.
Han kunne ikke annet enn å kysse henne, varmt og lenge.